www.davidhegg.org

Oppklaring

Søndag 15. januar 2017

Disse påvirkningene ble gjort mot meg etter julaften 1975. Jeg har tenkt på, at det var tidlig i 1976. Men det kan være alle arbeidsdager etter julaften 1975. Det inkluderer også romjula, om jeg arbeidet de dagene, jeg husker ikke om jeg gjorde det. I 1975 og 1976, hadde jeg en levemåte, som forbryterne har tatt utgangspunkt i.

▪

Mandag 16. januar 2017

Nå har jeg begynt å tenke på at forbryterne kan ha gjort disse påvirkningene mot meg i romjula 1975. Først, begynte jeg å tenke at dette kunne ha vært en rolig periode, der det kunne ha vært mulig å finne en mulighet til å gjøre dette mot meg. Jeg tenkte på at kanskje den andre personen jeg arbeidet sammen med, tok noen dager fri fra arbeidet disse dagene. Kontaktpersonen vår i firmaet kunne også til og med ha hatt noen dager fri. Om det var situasjonen, da kunne jeg ha vært alene på jobben disse dagene.

Jeg husker ikke hvordan det var. Etter å ha tenkt på dette en dag eller to, så jeg på kalenderen for 1975. Da så jeg noe viktig, denne perioden var en kort periode det året, bare tre dager, mandag, tirsdag og onsdag. Fordi det var en kort periode, kunne disse andre personene ha tatt tre dager fri begge to. Om det var situasjonen, da var jeg alene på jobben disse tre dagene, og disse andre personene ville ha sagt at det ikke var noe problem, at jeg var alene, fordi det var avslutningen av læretiden min som elektriker. Jeg kunne ha fått noe å gjøre som jeg fint kunne klare å gjøre.

Jeg skriver dette, etter at jeg også begynte å tenke på, at dette er noe jeg ikke har tenkt på tidligere, og det er mistenkelig. At jeg ikke har tenkt på dette tidligere, kan være en påvirket hindring. Jeg kan ha blitt påvirket til å ikke huske det.

Jeg husker ikke hvordan dette var. Men jeg husker at jeg var alene på jobben, og en person fra banken kom og spurte meg om å bli med ham for å se på noe som hadde å gjøre med det elektriske opplegget. Jeg husker også at jeg ble opptatt av, at jeg skulle skrive den tiden på et annet ordrenummer. Men personen sa at det ikke var nødvendig, fordi det bare var noe småtteri, og det var de som betalte for det jeg gjorde. Forskjellige sånne ting gir meg en vag fornemmelse av, at det kan være noe med det jeg tenker om dette. Jeg gikk sammen med denne personen til kontorene der lederne satt. Og så, ønsket en av lederne å snakke med meg på sitt kontor, der disse påvirkningene ble gjort i mot meg.

▪

Tirsdag 17. januar 2017

Etter at jeg i går skrev om, at disse påvirkningene kan ha blitt gjort mot meg i romjula 1975; har jeg fått noen kare og tydelige og merkbare reaksjoner. Først, fikk jeg en sterk opplevelse av at det er riktig; påvirkningene ble gjort mot meg på den tiden. Etter det, fikk jeg en sterk fornemmelse av å være fri fra noe; som jeg følte, at hadde vært, som et grep om alle deler av både min fysiske og mentale organisme. Disse sterke reaksjonene varte i omkring 24 timer. I løpet av disse 24 timene, har jeg også vært uvanlig våken. Jeg har følt en klar, åpen og fri mental tilstand. Jeg har ikke vært trøtt og har bare sovet omkring en time.

Da jeg så mer på kalenderen, ser jeg at det både er mandag, tirsdag og onsdag før nyttårsaften, og fredag etter nyttårsaften, som er sånne smarte dager å ha fri. Andre personer omkring meg kan ha tatt fri en av disse periodene, eller begge av dem. På den tiden var både lørdag og søndag fridager fra arbeidet. Ved å ta alle disse smarte dagene fri, ville det bli en ferie på 11 dager.

Her har jeg kalenderne for desember 1975 og januar 1976 med helligdager merket med rødt:

Jeg husker også at den andre personen, som jeg arbeidet sammen med, sa at han hadde tatt noen av disse dagene fri; noen av dem, eller alle av dem, jeg husker ikke nøyaktig. Kontaktpersonen vår i elektrikerfirmaet kunne typisk også ha gjort det samme. Jeg hadde ikke tenkt på det, fordi jeg ikke var vant til å gjøre det. Den andre personen jeg arbeidet sammen med, sa at det ikke var noe problem, at jeg arbeidet alene i noe tid i banken, der vi hadde forskjellig arbeid å gjøre. Jeg kunne ringe til forskjellige personer i elektrikerfirmaet, om jeg hadde problemer, men alt så enkelt ut for meg å ha å arbeide med.

Jeg husker også at en person fra banken, der jeg arbeidet alene disse dagene, som elektrikerlærling, kom og spurte meg om å bli med ham, for å se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg sa at jeg måtte skrive den tiden på et annet ordrenummer, men han svarte at det ikke var nødvendig, fordi det bare var noe småtteri. Det var dem som betalte for det jeg gjorde, sa han. Jeg husket denne personen som grå og litt fomlete.

Vi kom til et sted jeg husker som utenfor en kontordør. Det var også noen andre folk der, mer enn en. Jeg er ikke sikker på hvor mange, men jeg husker det som omkring tre. Jeg husker en av dem som mørkhåret. De så glade ut. De sa at det ikke var noe problem med det elektriske opplegget mer, de hadde funnet ut om det selv. De sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg. Og de spurte om jeg ønsket å snakke med den personen. Jeg svarte ja. Jeg tenkte ikke på at noe kunne være farlig på det stedet.

Jeg gikk inn i kontoret. Personen spurte om jeg likte å arbeide der. Jeg svarte ja. Det var mye å lære for meg der, sa jeg. Han spurte om han kunne tilby meg noe å drikke. Jeg svarte ja, og fikk noe brus eller noe som det.

Jeg husker at denne personen spurte om det var oss, som bodde i enden av byggelaget der jeg vokste opp, jeg svarte ja. Jeg husker også at personen sa, at det var noen der, som ikke likte oss. Han sa at han visste noe om det. Han spurte meg noe om det, jeg forstod ikke om det. Jeg husker ikke mer om den snakkingen nå. Jeg husker at personen sa, at nå vet han hva han skal gjøre.

Jeg har også tidligere husket, fra den situasjonen, at jeg ble svimmel. Personen sa at jeg ikke så bra ut, og måtte legge meg ned. Han sa at jeg trengte lege, og at jeg var heldig, fordi det var en lege der.

▪

Onsdag 18. januar 2017

Etter at jeg i går skrev om hvordan personen på kontoret i banken, begynte å snakke med meg etter julaften i 1975; har jeg noen få setninger mer, som jeg ønsker å skrive ned. Personen spurte meg om det var oss, som bodde i enden av byggelaget der jeg vokste opp. Alle som bodde der, hadde bygd alle rekkehusene selv, sammen med hverandre. Personen på kontoret sa at det var noen der, som ikke likte oss. Jeg forstod ikke om det.

I dag har jeg litt mer om det, som jeg tenker, at er viktig. Personen fant ut at jeg ikke visste, at noen folk omkring oss ikke likte oss. Jeg sa at våre naboer var snille, jeg visste ikke noe annet enn det. Personen sa; at da hadde han funnet ut det han behøvde å vite om dette.

Den siste setningen ovenfor, var noe jeg skrev ned på et papir, da jeg holdt på med noe annet. Akkurat da jeg skrev det ned, forandret det seg til at, da hadde han funnet ut det han behøvde å vite om meg. Når det hendte, tenkte jeg at dette er noe, som er blitt forandret av sånne påvirkninger. Det kan også være to deler av samtalen, som jeg ikke kan holde fra hverandre.

Jeg tenkte at disse forbryterne har funnet ut om noe de gjør, som vi ikke vet hva er. Kan denne personen ta kontroll over meg øyeblikkelig, bare ved å snakke til meg? Kan han ha sagt, at nå skal han ta et grep om meg, og begynne å kontrollere meg øyeblikkelig? Jeg vet ikke hvordan dette er blitt gjort. Disse forbryterne har funnet ut om noe vi ikke vet hva er. Det er det jeg kan si om det.

Da personen snakket om at noen folk omkring oss ikke likte oss, må han ha hatt noen opplysninger om det. Eller, det er noe sånne påvirkninger har påvirket til, at jeg skal oppfatte på den måten. Dette må ha vært om noe, som det hadde blitt snakket mye om; i nabolaget omkring oss, og på skolen, der jeg begynte på den samme tiden, og andre steder. Men mine foreldre og jeg visste ikke noe om det. Alt av det har vært feil. Det var fordi min mormor snakket dårlig til meg om kommunistene, men hun visste ikke noe om hva hun snakket om, og har bare snakket noe forvirret babbel. Om mine foreldre hadde visst om det, hadde de blitt sjokkert, og snakket til meg om at alt hun sa bare var feil. Men de visste ikke om det. Da jeg kom hjem igjen fra min mormor den sommeren, forsøkte jeg øyeblikkelig å snakke om dette til en av mine venner i nabolaget; vi hadde blitt sammensveiset i løpet av byggeperioden. Det resulterte i at våre naboer ikke likte oss mer. Foreldrene mine forstod aldri hva det var. Og jeg vet til og med fortsatt ikke hva jeg har sagt.

Min mormor snakket veldig dårlig om kommunistene, men hun har aldri forstått noe om det. Hun hadde sterke meninger og følelser basert på uvitenhet. Mine foreldre snakket aldri som det. Min mormor snakket dårlig om dem som hadde hjulpet oss å bygge hjemmet vårt; sammen med dem hadde vi fått et veldig godt sted å bo. På sekstitallet, var det ganske mange kommunister i Norge, de var synlige i den politiske debatten. Noen av de som folk har vært mest glade i, i Norge, har vært kommunister. Da det var mer kommunister her, var samfunnet et mer hyggelig og menneskelig fellesskap, selv om den politiske debatten var hardere. På den tiden gikk det varmt for seg på de politiske møtene. I dag har samfunnet blitt et kaldt og teknisk forretningssystem. Politiske møter i dag har blitt sjelløs, retorisk og kjedelig “enveiskjøring”. Mine foreldre lærte meg å forstå forskjellige folk, kommunistene på samme måte som andre.

Jeg vokste ikke opp i en politisk aktiv familie, med mine foreldre. Men når vi hadde besøk, diskuterte samtalen typisk alle aspekter av den politiske situasjonen på en ivrig og engasjert måte. Folk med alle forskjellige politiske meninger, var akkurat like mye velkomne alle av dem i vårt hjem, ingen av dem ble snakket stygt om når de hadde gått ut og ikke var der. Mine foreldre hadde en balansert forståelse om politikk, og så ikke ensidig på politiske spørsmål. De så på hele samfunnssituasjonen med alle dens forskjellige politiske aspekter. Jeg ble lært opp til å finne ut og forstå av meg selv, før jeg gjorde meg opp en mening, og til å ikke tro på det andre bare sa.

Min mormor tok meg vekk fra mine foreldre da jeg ar syv år i 1962, og manipulerte meg og knyttet meg til seg selv istedenfor. Hun ødela min kontakt med mine foreldre, på en måte mine foreldre og jeg ikke forstod. Jeg tenker at min mormor var et offer for dette, og ikke en årsak, for å si det kort. Jeg tenker også at forbryterne har påvirket og ødelagt hva kommunistene opprinnelig var. Jeg tenker at de opprinnelig utviklet seg til å starte sosialdemokratiet, og på den tiden den nye sosialdemokratiske bevegelsen. Dette var også noe som hadde å gjøre med hvordan alt var på en annerledes måte, ikke bare kommunistene, men alle de andre også. Kommunistene var en del av denne samfunnssituasjonen, de var like mye et resultat av samfunnssituasjonen, som en årsak til den, som alle de andre omkring dem også var. Jeg tenker at forbryterne har påvirket og ødelagt alt mulig, om hva får politiske utvikling var om, på en måte vi ikke har forstått.

Har disse forbryterne ønsket å få meg til å slutte meg til dem? Om det er riktig, da må de ha visst veldig lite om meg; bare at naboene våre ikke likte oss, ikke mer. En av hukommelsesbildene som skulle være feil hukommelse for meg, var om at noen andre sånne banditter ønsket å få meg med seg. Kan det være fordi det var hva de opprinnelig ønsket å gjøre? Jeg vet ikke. For meg, kan sånne ting bare bli hypoteser. Dette kan være sant. Men det kan også være at alt av det bare er oppspinn, og bare er feil påvirkninger mot meg.

Jeg tenker at hvordan alt har blitt feil, er noe vi må finne ut om. Ellers tenker jeg at det vil ødelegge hele verden.

▪

Torsdag 19. januar 2017

I teksten i går, skrev jeg om hvordan personen på kontoret sa; at da hadde han funnet ut det han behøvde å vite om dette. Da jeg skrev det ned på et papir for å huske det, forandret det seg til at; da hadde han funnet ut det han behøvde å vite om meg.

Etterpå har jeg også begynt å tenkt på at det jeg først husket, var at personen satt bak skrivebordet sitt og sa den første setningen. Det som hendte da jeg skrev det ned; var at dette ble sagt innenifra i meg. Det var fortsatt den samme personen, men det han sa, kom innenifra i meg selv. Etter å ha tenkt på dette i noe tid, begynte jeg å tenke at dette er, at dette har blitt en indre stemme i meg.

En sånn indre stemme kan også bli det en selv opplever som seg selv. På grunn av det, er det nødvendig å være selvkritisk.

Nå har jeg også tenkt mer på hva deres opprinnelige plan var. Det synes usannsynlig at de kan ha tenkt, at de kunne få meg til å slutte meg til dem.

Jeg har tenkt på at de kan ha vært opptatt av, at de hadde mye tid å kunne bruke, så de kunne påvirke meg mye.

9. mai 2011, fikk jeg en påvirkning om et hukommelsesbilde om at Gud snakket til meg, ved å bruke min egen munn. Og Gud hjalp meg til å forstå at det var politiet, som stod bak dette, og gjorde disse påvirkningene. Dette var et veldig omfattende hukommelsesbilde med mange forskjellige personer og hendelser. Et sånt hukommelsesbilde er noe som aldri har hendt. Det er noe man husker, men det har ikke hendt. Det er en påvirkning av forbryterne. Dette får meg til å tenke at påvirkningene mot meg, kan ha vært satt inn i en større sammensetning med andre situasjoner omkring meg.

Fordi dette hukommelsesbildet hendte 9. mai 2011; har jeg tenkt at det kan ha blitt gjort i sammenheng med det store terrorangrepet i Norge 22. juli 2011. Og jeg skulle ha tenkt at politiet sto bak dette, og at de hadde påvirket terroristen. Dette er bare noe jeg tenker, jeg har ikke noe annet grunnlag til å tenke det, enn mine egne tanker om det. Et mulig motiv for å gjøre det, av forbryterne; er at det skulle ha virket på en måte, som tok vekk all mistanke om, at terrorangrepet hadde blitt gjort av sånne påvirkninger av forbryterne.

Det er umulig for meg å huske hva de har gjort for å påvirke meg. Jeg kan bare forstå om hva de kan ha gjort for å påvirke meg. Jeg kan ikke huske hva de har gjort for å påvirke meg.

▪

Fredag 20. januar 2017

Etter teksten i går, om hvordan en setning forandret seg; fra hva den var da jeg husket det, og til hva den ble da jeg skulle skrive det ned; har jeg litt mer å tilføye. Begge gangene ser personen på kontoret ut som den samme, sittende bak skrivebordet på kontoret. Hvem er denne personen? Selvfølgelig, jeg vet ikke det. Jeg husker denne personen som omkring 50 år, men han kan ha vært yngre eller eldre. Jeg husker ham som slank og lyshåret. Jeg husker ham som uten briller. Jeg husker ikke om han var grå eller ikke. Dette er hvordan dette var for mitt indre syn, for noen få dager siden. Jeg har ikke i det hele tatt et tydelig bilde av dette for mitt indre syn.

Jeg hadde ikke noe å gjøre i denne delen av denne store banken, og har ikke vært der verken før eller etter at dette hendte. Jeg vet ikke hvem det var, som vanligvis arbeidet på dette kontoret. Denne personen kan like gjerne ha arbeidet i banken, som ikke arbeidet i banken. Jeg vet ikke noe om det.

De siste 24 timene har jeg vært konsentrert om hvordan denne situasjonen sluttet. Det jeg husker om dette, som er veldig utydelig; er at jeg våknet opp fra å ligge på en benk, som jeg bare husker, som en lang sitteplass. Jeg var omtåket og forvirret. Personen sa; åh, der er du våken igjen, du ble litt uvel, men nå er du bra igjen. Jeg svarte, ja. Han sa, nå kan du gå tilbake til arbeidet ditt igjen. Han satt litt foroverbøyd, fordypet i noe på skrivebordet. Hva som, da hadde hendt rett forut, er noe jeg ikke kan huske hva er.

Jeg stod opp og fortet meg tilbake til stedet der jeg var opptatt med det jeg arbeidet med. Jeg ønsket å vise at jeg hadde vært flink, og hadde gjort mye arbeid, da jeg hadde arbeidet alene, som lærling, og fortsatte med det.

En kort tid etterpå, tenker jeg at dette hadde blitt, som noe veldig lite, eller ikke noe. Kanskje noen hadde spurt meg om noe, som egentlig hadde vært ingenting. Dette forsvant umiddelbart fra min hukommelse.

Alt av dette er nærmest umulig for meg å huske.

▪

Lørdag 21. januar 2017

Ovenfor har jeg laget et bilde av hva jeg har tenkt på de siste 12 timene. Jeg har tenkt på at dette er det disse forbryterne gjør. Jeg har laget et bilde av det, fordi det ikke skal være mulig å finne denne siden, ved å søke etter nøyaktig det riktige ordet på Internettet. Søkemotorer kan finne alle websider med det ordet. Jeg tenker at det er det eneste ordet forbryterne ønsker å finne ut om, om de søker etter noe. Jeg tenker at dette er deres hemmelighet, som de ønsker å finne ut om. Om de skulle ha funnet denne siden, måtte de ha søkt etter ordet forbrytere, men det ordet er på mange sider.

Nå har jeg husket at etter, at jeg ble svimmel, og la meg ned på kontoret i banken; satt en person ved siden av meg, og lot et gammeldags lommeur pendle frem og tilbake foran ansiktet mitt. Personen sa, nå forsvinner han, nå forsvinner du og du er ikke i denne verden mer. Jeg tenker dette er det disse forbryterne gjør, som de beholder som sin hemmelighet.

Dette er veldig utydelig. Det er nærmest umulig å huske noe i det hele tatt om disse tingene.

▪

Søndag 22. januar 2017

Ovenfor har jeg laget et bilde av en setning som jeg tenker, at er riktig. Dette er det jeg nå husker at er blitt gjort mot meg. Det er også det mest sannsynlige, at er det forbryterne gjør. Jeg skriver ikke det ordet på websiden, fordi jeg tenker at dette kan være et ord, som forbryterne søker etter på Internettet, om de søker etter noe de ønsker å finne ut om. Bildet er ikke ord som denne setningen. Søkemotorer finner sånne skrevne ord, men de finner ikke det som er skrevet på et bilde. Søkemotorer finner også navn for bilder, derfor har bildet et annet navn.

Etter teksten i går, har jeg litt mer å tilføye. Det første jeg husket om denne nye oppdagelsen; var dette: Personen satt ved siden av meg, og lot et gammeldags lommeur pendle frem og tilbake foran ansiktet mitt. Han sa, kan du se denne her? Jeg svarte, ja. Han sa, se på denne her du nå.

Det blir tydeligere etter at jeg har hatt dette i mine tanker i en liten tid. Men det er fortsatt veldig utydelig. Det som har hendt med meg over noe tid nå, er at jeg kan forstå, at jeg har hatt en utelukkelse av dette i mine tanker. Denne utelukkelsen er noe, som gjør det mer sannsynlig, at det er riktig.

Denne nye forståelsen for meg, er også noe som jeg tenker, at er det mest sannsynlige, at det er, som forbryterne gjør. Og jeg tenker det er mistenkelig at jeg ikke har forstått dette tidligere. Det er også noe, som gjør det mer sannsynlig, at det er sant. Dette er noe, som har blitt hindret i mine tanker.

Det er nærmest umulig å huske noe om dette, derfor er litt noe viktig.

Dette blir også riktig i forhold til hva som har hendt med meg. Når jeg forstår dette, er det som om jeg forstår mye bedre, hva som har hendt med meg.

Tidlig på 1980‐tallet kjøpte jeg en gammeldags mekanisk tikk‐takk opptrekk lommeklokke, som jeg brukte. Jeg hadde to eller tre forskjellige sånne gammeldagse klokker. Nå tenker jeg at det kan ha noe å gjøre med hva jeg skriver om i denne teksten. Tidligere da jeg vokste opp, hadde jeg ikke en eneste idé om å bruke en sånn klokke. Jeg likte å ha et armbåndsur, og tenkte aldri på å bruke et lommeur.

Jeg har også hatt en hukommelse om at min morfar lot meg høre på tikk‐takk‐lyden mot øret mitt, fra et lommeur, tidlig i mitt liv da jeg var et lite barn. Nå lurer jeg på om det kan være et hukommelsesbilde om noe, som aldri har hendt. Forbryterne kan påvirke personer til å huske ting, som aldri har hendt, og jeg kaller det hukommelsesbilder.

Nå lurer jeg på om disse interessene for tikk‐takk lommeur, kan ha blitt påvirket av forbryterne. Og at det også indikerer, at det er noe med tikk‐takk lommeur.

I dag har jeg brukt et moderne armbåndsur med batteri i omkring ti år. Jeg kjøpte et armbåndsur fordi jeg ønsket å bruke et armbåndsur som jeg normalt gjorde tidligere i mitt liv.

▪

Mandag 23. januar 2017

Etter de to tidligere tekstene, skriver jeg her om noe jeg husket før de to tekstene, før denne teksten.

Personen holdt sin venstre hånd bak hodet mitt, da jeg lå på ryggen. Han løftet hodet mitt opp, og holdt et glass foran munnen min, med sin høyre hånd. Han sa, kan du drikke dette. Jeg svarte, ja. Han sa, det er bra, dette vil gjøre deg bedre igjen. Og han holdt glasset mot munnen min, så innholdet rant inn i meg.

Jeg husker denne personen som den samme personen, som kom og spurte meg om å komme å se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg arbeidet alene som elektrikerlærling. Det første han sa da han kom for å hente meg; var: Er du den som arbeider med den elektriske installasjonen her. Jeg svarte, ja. Jeg husker ham som gråhåret, lite grann lubben, og lite grann kortere enn gjennomsnittet. Jeg husker ham som, at han ikke hadde briller.

Jeg tenker at denne personen kan si til meg, at nå er han “ditt og datt”, og så oppfatter jeg at han er “ditt og datt”. Hele situasjonen kan også bli forandret for meg. Dette er noe veldig utydelig for meg. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker å gjøre det beste jeg kan klare; men det er nærmest umulig å huske noe om dette, og umulig å bli sikker på hva det er.

Dette er noe som har vært veldig mye utelukket i mine tanker. Etter noe tid, har det blitt utelukket på forskjellige måter. På grunn av det, tenker jeg at jeg er hindret i å huske om dette, og derfor skriver jeg om det. Det kan også være at jeg er hindret i å fortelle om det. I denne teksten, har jeg skrevet om noe som det er umulig for meg å huske klart og tydelig.

Mandag 23. januar 2017, David H. Hegg

▪

Tirsdag 24. januar 2017

Etter den forrige teksten, husker jeg noen få ord til. Disse hukommelsene er bare korte glimt.

Samtidig som personen holdt glasset mot munnen min, og innholdet rant inn i meg; husker jeg også at personen rykket til i hodet og halsen min, på en kort og rask måte, som fikk meg til å svelge væsken. Så sa han; det var bra, og han var fornøyd.

Han hadde snakket om at han var doktor, og at han skulle hjelpe meg.

Jeg husker også et kort glimt om at denne personen snakket om tiden; at han sa, at nå renner tide ut. Men dette er som om jeg bare husker noen små fragmenter av disse ordene.

Tirsdag 24. januar 2017, David H. Hegg