www.davidhegg.org

Fredag 12. juli 2013, 2013

Denne dagen har jeg mer interessante ting å skrive om for dem som er opptatt av hva som skjer på dette nettstedet. Jeg har skrevet disse beskjedene sånn at folk som er interessert, kan forstå at det er ting på vei. Jeg har også forsøkt å gi litt mer opplysninger i disse beskjedene, når jeg fortsatt bare er på begynnelsen av noe jeg ønsker å skrive. For noen måneder siden dette året, trodde jeg at jeg fort og enkelt kunne skrive om hvordan jeg har hatt et gjennombrudd angående denne saken. Men ettersom ukene har gått, har det vært som å gå fremover i mørket, og hver dag finne ut noe nytt jeg ikke visste at jeg ville finne.

I dag har jeg en tydelig forståelse av at jeg ikke gjør i mot min egen vilje lenger. Jeg gjør i mot disse forbryternes vilje. Og det er det som er naturlig og riktig for meg å gjøre. Så ting er mye bedre nå, enn for noen måneder siden.

Jeg har vært opptatt av musikkplater tidligere. Å huske om disse tingen, har vært nyttig; for denne interessen for plater var noe som opptok meg mye tidligere i livet mitt. Jeg kan både lese og skrive noter, og derfor er jeg interessert i å høre på hvordan forskjellig musikk er blitt laget. Og ved å huske om dette, begynner jeg også å huske andre ting.

Nå har jeg tenkt på hvordan min kone og jeg tok opp musikk fra radioen, på båndopptakeren vår i 1975 og 1976. Dette lydbåndet var den mest interessante musikken vi hadde. Og det er også den mest interessante musikken av all musikken jeg husker om. Lydbåndet som var et tidligere spolebånd, som kunne spille i timevis. Ettersom tiden gikk, fikk vi mye interessant musikk på dette lydbåndet.

På min kones bursdag i 1975, kjøpte jeg en plate av Janis Joplin som present til henne. Det var et dobbelt album med to plater, som heter Janis. Og den andre plata er veldig interessant, fordi det er tidligere sanger av henne, folkesanger og sånt.

Min kones far kom og besøkte oss på hennes fødselsdag, etter at han hadde gjort ferdig arbeidet sitt på jobben den dagen. Ting var trivelige på den tiden.

Janis Joplins største hit var hennes tolking av "Me and Bobby McGee" av Kris Kristofferson og Fred Foster. Den ble en nummer en hit som var øverst på U.S. singles chart i 1971, etter at hun døde 26 år gammel i 1970. Hun var født i Texas, USA; og døde i California. Janis Joplin fremhevet seg ved å være både sjelfull og morsom, i tillegg til å være en unikt begavet musiker. Hun hadde rukket å bli likt av mange i sitt korte liv, som alle sammen ble triste da hun døde i 1970.

Jeg forstår nå at min kone, vårt barn, og jeg; hadde et veldig hyggelig liv sammen før disse forbryterne kom inn i livene våre i 1976.

Her er et fotografi av min kone på den tiden, om sommeren 1975. Hun er en veldig hyggelig og snill person. Våre problemer har blitt for mye, som vi ikke var forberedt på at kunne bli som det. Så disse problemene hadde utviklet seg så forferdelig mye, i en lang tid, uten vår forståelse om det.

Hver gang noe kommer frem fra "mørket" i mitt sinn, for meg; tenker jeg at nå er jeg ved slutten av å forstå dette problemet. Kanskje jeg denne gangen virkelig har nådd slutten, og at jeg nå kan begynne å arbeide med en forklaring om hva som har hendt. Det er så veldig mye som ingen kunne ha ventet. Men det er hvordan det er. Når man kommer hjem og finner huset sitt totalt ødelagt, begynner man ikke å snakke om at dette ikke er mulig; man begynner å spørre, hvem har gjort dette, og hvorfor. Og det er den måten min situasjon også er på. Når noe har hendt, sier man ikke at det ikke kan hende; man spør hvem har gjort det, og hvorfor. Og det er det jeg gjør.

Det er 100 % sikkert at dette er som det; det er for mange gale ting på en gang. Og veldig mye; er absolutt ikke det samme som ikke noe. Et spørsmål da, kunne være; hvorfor har noen ønsket å gjøre så mye? Svaret er; at for å forårsake så mye, har disse forbryterne gjort veldig lite, nesten ikke noe, bortsett fra å bruke noen få minutter eller kanskje omkring en time på meg, tenker jeg. I tillegg til noen forberedelser. Så det er svaret, på et sånt spørsmål. Disse forbryterne oppnår veldig mye; ved å gjøre veldig lite.

Jeg tenker nå også at jeg har gått gjennom alle de forskjellige tingene som er blitt gjort i mot meg. Jeg tenker planen har vært at alt av det skulle være nok. Kanskje skulle jeg ha dødd, eller blitt sinnssyk, eller endt opp i rennesteinen på gata uten et sted å bo mer; jeg vet ikke. Jeg tenker at jeg hele tiden har gjort litt mer i mot det alt sammen, enn det som var ventet, og kanskje det er forklaringen på hvorfor jeg nå er i en så bra tilstand, når jeg har nådd slutten på det alt sammen. Denne måten å virke på som disse tingene har vært, er at jeg hele tiden er blitt påvirket til hva jeg skal gjøre når jeg forsøker å gjøre noe med det, igjen og igjen til det er ferdig. Å forsøke å finne ut og forstå om hva det er, skal ødelegge meg mer og mer istedenfor, det er planen, tenker jeg. Når jeg har trodd at jeg har gjort noe jeg forstår mot dette problemet, har jeg bare gjort noe jer er blitt påvirket til å gjøre, og det har bestandig blitt verre, igjen og igjen, hele tiden. Jeg har blitt sittende fast i denne planen som disse forbryterne har laget til meg.

Forrige gang datteren min, moren hennes, og jeg; snakket med hverandre tidlig i 1986, var avtalen at datteren min skulle være mer sammen med meg en tidligere. 12 dager etter den samtalen, da avtalen var at datteren min skulle være sammen med meg i helgen, kom politiet og tok meg vekk fra datteren min. Det var p.g.a. en psykiater jeg aldri hadde snakket med, eller sett. Jeg hadde ingenting å gjøre med den psykiateren, og jeg hadde heller ikke noe psykiatrisk problem. Ikke noe galt hadde skjedd den dagen, det som hadde skjedd, var fullstendig normalt og riktig. Ingen fortalte meg noe om hvem det var som tilordnet dette, eller hvorfor; så derfor kunne ikke jeg si noe fornuftig til hva som skjedde. Så på den tiden visste jeg ikke noe i det hele tatt om psykiaterens rolle i denne hendelsen. Jeg snakket ikke til familien min, jeg var vant til å ta meg av mine egne ting på egen hånd, uten å belaste og bekymre familien min, så de visste ikke noe om hva som skjedde. Jeg forstod ikke noe i det hele tatt, da politiet kom og tok meg, hadde jeg sittet stille på en stol og ventet på at datteren min skulle komme hjem om kort tid. Før det hadde jeg vært hjelpsom mot moren til datteren min, og hjulpet henne med mange ting i mange år. Arbeidsuken var over, og det var ingen steder for meg jeg kunne gå. Jeg satt i min egen leilighet hele helgen, og forstod ikke noe i det hele tatt. Politiet sa at jeg måtte gå til psykiaterens klinikk først på mandag morgen. Der fikk jeg ikke noen forklaring på hva som hadde skjedd. og etter det, ble alt bare verre og verre. Og bak disse personene, er en forferdelig alvorlig forbrytelse under veis, som er hva alt av dette begynte å bli dag etter dag fra den fredagen. Jeg ble mer og mer ødelagt, og til slutt, sommeren 1986, kunne jeg nesten ikke vite hvor jeg bodde, og ikke noe var igjen i min hukommelse og i mitt sinn. Så det er mange ting som har virket i mot oss.

Mange forskjellige ting rammet oss samtidig. Disse forskjellige tingen har ikke noe med hverandre å gjøre. Og det er også noe, som bl.a., viser at dette er noe mistenkelig. Det er også for mange mistenkelige omstendigheter. Så når hele bildet blir mulig å forstå, er det ikke tvil om at dette er noe å finne ut om. Problemet ble bare verre og verre av hva som ble gjort, inntil hele situasjonen var totalt ødelagt for oss; det er også mistenkelig.

David H. Hegg