www.davidhegg.org

Mandag 15. juli 2013

Nå har jeg tenkt på postkassa vi hadde i 1975 og 1976. Det var en vanlig grønnlakkert postkasse på gjerdet ved veien. På forsiden av denne postkassa, hadde min kone malt navnene våre og litt dekorasjon. Hun laget en veldig fin postkasse.

Mine tanker om demme postkassa har vært litt spesielt, det ble noe veldig sterkt i mitt sinn. Det var forbundet med mye energi i mine tanker i noen timer. Vi fikk brev fra andre til denne postkassa. Disse brevene var fra mennesker vi hadde en slags sterk kontakt med, på den måten at disse brevkontaktene ble noe levende, vi skrev tilbake. Det var en slags kontakt som var tilsvarende til virkelig kontakt ansikt til ansikt. Nå tenker jeg at disse forbryterne har funnet ut om dette, og blitt opptatt av denne postkassa. Dette er ikke noe jeg husker, det er bare noe jeg forstår at kan være sånn. Jeg spør meg selv, hvorfor er denne postklassa forbundet med så mye energi i mitt sinn. Vår situasjon var at vi hadde kontakt med noen folk, og disse kontaktene var ganske sterke.

I løpet av disse timene jeg tenkte så energisk på denne postkassa, tenkte jeg på noe annet som jeg begynte å tenke kunne ha vært det første jeg var påvirket til å gjøre. Og jeg tenkte det kunne være sånn: 1. Jeg skal si til min kone at hun kunne flytte til sin familie med datteren vår for en stund, så jeg kan forberede meg til en god fagprøve. (Hun ble trist.) 2. Jeg glemmer dette. 3. Min kone sier til meg at hun skal flytte hjem til sine foreldre med datteren vår. (Jeg ble trist.) 4. Jeg har bare datteren min i tankene, og har ikke tanker for noe annet mer. 5. Jeg skal lage en vugge til datteren min, så hennes mor vil prøve å vugge henne i søvn. Men datteren min vil savne hvordan hun er vant til at jeg synger for henne før hun sovner, og vil ikke like vuggen. Hun var vant til å være i stand til å kommunisere med meg. (De har funnet ut at datteren min har lært hvordan få meg til å komme å synge for henne om kveldene; fordi de har spurt meg spørsmål. Jeg sang for datteren min hver kveld.) 6. Jeg forstår at datteren min lider av savn etter faren sin, jeg blir fortvila og har ikke tanker for noe annet. (En venn forteller meg at datteren min er så forferdelig trist og har det vondt.) 7. Datteren min ønsker vuggesang, og ikke vugge; og hun liker ikke vuggen. Jeg forstår ikke det, og blir fortvilet og bryr meg ikke om fagprøven mer. Jeg bare gjør den ferdig uten å tenke på den i det hele tatt. 8. De som har gjort dette mot meg, kan sitte og le av meg, fordi de kan ødelegge meg uten at jeg vet om det. Jeg vil bare tenke at de er snille mot meg og ikke ønsker å gjøre meg noe vondt. 9. Dette kan bare være noen djevlers plan, så derfor kan det være riktig at det er som dette.

Vi hadde mye å gjøre med hverandre. Vi var på en telttur. Og vi flyttet sammen igjen etter et par måneder. Det hele skjedde i sommermånedene, så det hele må ha vært innen sommermånedene.

Dette er ikke noe jeg husker, det er noe jeg forstår at kan ha skjedd. Jeg kan ikke huske noe om hvordan dette er blitt gjort. Det jeg har trodd at jeg husker tidligere, har bare vært ting jeg er blitt påvirket til å begynne å tenke på. Alt av det var bare desinformasjon.

Jeg lurer på om de kanskje har hatt et slags gruppearbeid i gang med meg, noen spør spørsmål, og andre lager planer fra svarene jeg sier. Jeg vet at de har igangsatt ting i mitt sinn til å begynne å utvikle seg av seg selv. Så det er også en mulighet de har. Jeg kan ikke huske om disse tingene, jeg kan bare forsøke å forstå om dem.

Det er mulig å forstå et mønster i hele verden, der alle er spilt ut mot hverandre, der alle gjør som disse forbryterne vil, ingen gjør i mot deres vilje. Dette mønsterrt er noe det er nødvendig å forstå om og bli i stand til å forandre. Vi må komme ut av deres plan.

David H. Hegg