www.davidhegg.org

Onsdag 21. august 2013

Etter at jeg var ferdig med å finne ut om musikken jeg hørte på før 1975; har jeg nå også funnet gamle fotografier som har blitt oppbevart i skuffer og skap. Og nå har dette virkelig blitt en forandring med meg. Jeg opplever å være som jeg var på den tiden, og se på hva som har hendt etterpå. Og alt jeg hadde ønsket å gjøre i fremtiden i denne fasen av mitt liv, har blitt ødelagt. Her er et bilde av meg med en Mogop i hånden min, fra sommeren 1967 da jeg var 12 år. Det er på fjellet nord i Gudbrandsdalen, og det er fortsatt snø fra vinteren igjen i bakgrunnen.

Det er litt merkelig med denne blomsten. I mange år trodde jeg at denne blomsten så ut som en Rødkløver, og jeg så etter den når jeg var på fjellet. Men jeg fant den aldri. Jeg lurer på om jeg er blitt påvirket til å bli sånn, fordi det er ingen likhet mellom disse to blomstene. Det er som om det er blitt sagt til meg, at jeg aldri skal finne den blomsten igjen. Men på dette bildet, holder jeg en i hånden min. Jeg har også sett etter den i en flora for mange år siden, men etter det begynte jeg å tenke at det ikke var en Mogop jeg fant i 1967, og at jeg ikke vet hva slags blomst det var, men på dette fotoet kan jeg se at det er en Mogop.

Sånne ting får mitt sinn til å bli klart og tydelig igjen. Og denne lille tingen, med denne lille blomsten, er som en pille som hjelper til med å klarne opp mitt sinn. Det føles bedre også.

Hvorfor skulle noe gjøre noe som dette, mot meg? Jeg tenker at svaret kan være; at de ikke gjorde noe, de bare snakket noe i forhold til hva de fant ut om meg. Og de gjorde alt sammen på samme tid; fant ut om ting, og så påvirket meg med noe de på en måte fant ut om å gjøre. De har ikke gjort mye for å påvirke meg, som de har gjort, de har bare brukt kort tid på en dag.

Når jeg nå ser på hva som hendte i 1986, ser alt sammen utrolig ut. Og jeg tenker at det er umulig at noe som det kan skje, uten noe annet som gjør, at det blir sånn. I dag er det lett for meg å se det på den måten, men i 1986 ble jeg bare mer og mer forvirret og rotete i mitt sinn.

En liten ting; er hvordan tre politimenn tok meg vekk fra datteren min med håndjern på, fredag 31. januar 1986. Jeg hadde ikke gjort lite granne galt i det hele tatt. Jeg sa til en av politimennene at han kunne bli meg og snakke med noen andre personer i en av leilighetene i den oppgangen der datteren min bodde med moren sin. De kunne fortelle at det var noe fullstendig normalt at jeg regelmessig kom til det steder på grunn av datteren min. Men politimannen lo og sa at han ikke hadde tid til det. Alle disse personene brukte noen minutter på fullstendig å ødelegge våre liv.

En kort tid etterpå, satt jeg en dag i oppgangen og ventet på at datteren min og moren hennes skulle komme hjem. Og den dagen kom de som bodde på andre siden i den etasjen ut med noe å drikke og spise til meg. Jeg satt der for en lang stund, men ingen kom, og jeg gikk hjem igjen.

Istedenfor å snakke med disse personen, ønsket politiet å høre på en utlending som ikke visste noe om datteren min, moren hennes, eller denne situasjonen i det hele tatt. På den tiden, hadde denne personen blitt fullstendig sinnsforvirret, og han snakket bare nonsens.

Fordi jeg nå arbeider med å bringe ut aviser til folks dører, kom jeg en dag også til dette stedet igjen. Jeg gjorde den jobben fordi den personen som hadde den jobben, var borte på grunn av noe. Datteren min og moren hennes bor ikke på det stedet mer. Her er to bilder jeg tok fra det stedet nå i 2013, der jeg satt og ventet den dagen i 1986.

Jeg har også et bilde fra oppgangen der jeg bodde i 1986. Dette fotoet er fra 1987, oppslaget på veggen er vaskeliste for de fire leilighetene i denne etasjen. Her kom datteren min regelmessig sammen med moren sin. Det var også normalt at de kom og besøkte meg, utenom det som var avtalt. Noen ganger ringte datteren min på dørklokka før moren hennes hadde kommet opp trappa.

Dette året har jeg forstått hvordan dette er blitt gjort mot meg, og nå er det mulig for meg å begynne å arbeide med en riktig forklaring.

Dette har vært som å gå på en vei, som man hver dag finner ut, at er lengre enn man så dagen før. Men nå tenker jeg virkelig at jeg er på offensiven overfor hvordan dette har ødelagt meg, og jeg tenker at det skulle vært umulig å klare. Så jeg tenker at det kan være mer vanskelig å klare, enn noen andre mennesker kan forstå. Det har hendt inni meg, ingenting har syntes utenpå meg. Det er som om ansiktet mitt er snudd rundt, for å se inni meg, for å finne ut om mange ting som det er mulig å finne ut om der. Med en gang etter sommeren 1986, husket jeg ingenting i det hele tatt, av hva som hadde hendt i månedene før.

David H. Hegg