www.davidhegg.org

Mandag 31. mars 2014

De siste dagene, har jeg husket noe igjen. Dette får meg til å tenke, at jeg er blitt påvirket til å forsøke å finne ut, uten å klare det. Men jeg tenker at jeg er blitt i stand til å finne ut noe riktig. Dette er lite grann, og det er også det riktige omfanget på hva det kan være mulig for meg å finne ut, tenker jeg.

Denne siste gangen, har også å gjøre med noe som utviklet seg, akkurat da jeg begynte på skolen, da jeg var syv år, i 1962. Det synes som dette også, er noe som disse forbryterne, som bruker mental kontroll, har forandret, så jeg ikke skulle finne ut riktig om det.

Dette hende på denne måten: Jeg flyttet til at nytt hus sammen med mine foreldre, da jeg var fem år, i 1960. Før det, hadde jeg vært sammen med foreldrene mine i noen år, mens de deltok i byggelaget som dette huset var en del av. Her fikk jeg en venn med samme alder som meg, som bodde omkring 50 meter fra meg. Jeg tenker at hele sommeren, akkurat før jeg begynte på skolen, var jeg på setra sammen med min mormor. Da jeg kom hjem igjen; hadde vennen min funnet nye venner, og han skulle begynne på en annen skole enn meg. Jeg tenker at jeg hadde tenkt, at vi skulle gå til skolen sammen. Men da jeg begynte på skolen, var jeg alene; vennen min hadde forsvunnet, både fra mitt hjemmeområde, og var heller ikke sammen med meg på skolen, som jeg hadde tenkt det skulle bli. På skolen, var det ingen som jeg kjente, og skolen var i et annet område enn mitt hjemmeområde; men bare en kort vei å gå, men da gikk jeg også ut av mitt hjemmeområde. De andre barna omkring meg hjemme; var yngre, eller mange år eldre. Dette var noe som både overrasket meg, og gjorde meg usikker; da jeg begynte på skolen.

Det synes som at dette er noe, som har blitt forandret til å ble noe fullstendig annet i mitt sinn. Derfor, er dette noe klargjørende for meg å huske riktig om.

Etter noe tid på skolen, fikk jeg også et problem da jeg lærte alfabetet. Den dagen vi skulle ha lært hele alfabetet, hadde læreren sagt at vi skulle kunne is hele alfabetet utenat den neste dagen. Moren min hadde pleid å høre meg, da jeg hadde gjort leksene, men denne dagen var hun litt opptatt med å lage middagen, og hun sa at det var bra nok. Hun sa også noe om bokstavene w, x, z; at disse bokstavene ikke var norske bokstaver, og at vi bare brukte dem i utenlandske ord. Jeg ble usikker på dette, og jeg tenkte ikke at jeg hadde lært leksene mine godt nok. Men moren min sa det var godt nok, og at jeg kunne bli for flink også.

Den neste dagen på skolen, sa læreren at jeg skulle si hele alfabetet. Jeg ble usikker, fordi jeg begynte å tenke på disse utenlandske bokstavene, som jeg ikke hadde forstått, hva det var at var forskjellig med. Og da jeg kom til disse bokstavene, gikk det galt, jeg husket ikke rekkefølgen. Og om jeg ikke husker feil, måtte jeg gå i skammekroken fordi jeg ikke hadde gjort leksene mine.

Etter det, sa jeg alltid til moren min at jeg ikke hadde noen lekser, da hun spurte meg om det. Og jeg lærte aldri alfabetet den tiden jeg gikk på den skolen. Læreren spurte meg igjen og igjen om å si alfabetet, men det ble alltid feil da jeg kom til w, x, z; og kanskje etter noe tid, til og med da jeg ikke hadde kommet lengre enn til a.

Kanskje dette hadde blitt bedre, om jeg hadde hatt vennen min som jeg var vant til; jeg hadde kunnet snakke med ham om læreren, moren min, alfabetet, og w, x, z. Men jeg var plutselig fullstendig alene.

Jeg kunne ikke spise, og ble veldig tynn. Farmoren min og farfaren min gav meg en flat og dyp tallerken med skje, gaffel og kniv til Jul; og sa at jeg måtte spise mer, jeg kunne ikke være så tynn.

Dette er det siste jeg nå har husket, og jeg tenker dette nå må være nok. Jeg skriver det ned, så jeg husker det bedre.

David H. Hegg