www.davidhegg.org

Søndag 27. april 2014

Nå skanner jeg noen fotografier inn i datamaskin min. Det er mange fotografier jeg nå har funnet forskjellige steder, som jeg har digitalisert på den måten. Mens jeg gjør dette, finner jeg dette fotografiet blant mine foreldres fotografier. Her har jeg tatt ut meg, til venstre; og min kone, nedenfor; fra et fotografi fra bursdagen min i 1974. Jeg var 19 år den dagen. Dette var før vi ble gift, sammen med vennene våre, hjemme der jeg bodde på den tiden. Grunnen til at jeg viser disse bildene, er den broderte skjorta jeg har på meg. Det er kjæresten min på den tiden, som har laget den skjorta til meg. Hun har laget alt av det, broderiet og syarbeidet. Disse to fotografiene er redigert i et bildesoftware jeg har. Alle sånne ting skulle ha blitt borte til slutt; tenker jeg. Men her er et bilde av denne fine skjorta. Det er sannsynligvis moren min som er fotografen.

Jeg har også noe annet å fortelle, etter i går. Det er om hva jeg i går husket om lekehesten, som jeg kjøpte til datteren min til jul i 1984. I dag, dagen etter jeg husket dette; har denne hukommelsen om denne hesten fått en slags forsvinning i mitt sinn. Jeg tenker at det må være en slags påvirkning, som er som, at alt jeg husker om sånne ting, skal forsvinne fra min hukommelse. Men jeg husker ikke noe om hva det er som kan ha blitt gjort mot meg angående dette. Det kan også være; at jeg aldri skulle bli i stand til å forstå, hva som hendte med meg i 1986.

Men jeg glemmer ikke denne lekehesten; og jeg forstår mer og mer om hva som hendte i 1986. Alle disse fotografiene, det må være mer enn tusen av dem nå; er viktige for hvordan jeg begynner å huske mye bedre om fortiden min igjen. Den tiden jeg bruker på dem innimellom, timer etter timer, for dager og uker og måneder; er også noe som begynner å virke. Jeg tenker at en av hensiktene med denne påvirkningen med mental kontroll; er å få meg til ikke å bruke tid på disse tingen mer. Når jeg bruker tid på disse tingene igjen, begynner forandringer langsomt å utvikle seg, og jeg begynner langsomt å huske igjen.

En tilføyelse
Omtrent en time etter at jeg publiserte denne beskjeden; fikk jeg noen ord sagt til meg fra innvendig i meg. Her er disse ordene: "Dette har aldri hendt." Disse fire ordene er så fremtredende i mitt sinn. Disse fire ordene har også fremkommet gjentatte ganger, på en måte som gjør, at jeg nå tilføyer dette.

En tilføyelse til
Jeg husker også etter noe tid, at skjorta skulle ha hatt knapper. Hun ga den til meg før den var helt ferdig. Hun lurte på hva slags knapper hun skulle bruke, hun ønsket å finne noen spesielle knapper. Jeg sa at skjorta var fin, som den var, jeg ble veldig glad; og den fortsatte å være som dette, det var passende i varmt vær.

David H. Hegg