www.davidhegg.org

Onsdag 30. april 2014

Etter at jeg skrev den forrige beskjeden, tirsdag 29. april, om et hukommelsesbilde der min datters mor snakket som om hun var synsk. Har jeg begynt å se dette hukommelsesbildet, sammen med det jeg kalte en hukommelsesfilm (fordi det var så mye), i Beskjeder 3; onsdag 9. oktober 2013, torsdag 10. oktober 2013, og fredag 11. oktober 2013.

Den hukommelsesfilmen; var om en situasjon der Gud ble involvert. I denne hukommelsesfilmen, som jeg tenker har vært den mest klare og tydelige; fant jeg ut på mandag 9. mai 2011, at disse forbryterne er i politiet. Og i etterspillet ette det jeg fant ut den dagen; begynte alt langsomt å utvikle seg på en måte, der jeg mer forstod at Gud ville ha meg til å finne andre mennesker ute i den store verden, og så begynne en slags veldig sterk militær måte å angripe hel samfunnet og den vestlige verden på.

Det jeg skrev om i går, 29 april, var at moren til datteren min, skulle ha blitt synsk. Tidligere i livet vårt, skulle hun ha fortalt meg at jeg en dag måtte drepe henne. (Dette er bare lureri fra disse mental kontroll forbryterne.) I dag, dagen etter; tenker jeg at dette var i årene omkring 2000; og at det kom sammen med, eller rett etter, at jeg begynte å finne ut feil om disse forbrytelsene på nittitallet, etter at jeg mistet hukommelsen i 1986. I dag husker jeg det også, på en måten; der det var angående hvordan datteren vår led på grunn av hva som hadde blitt gjort mot oss. Og etterpå skulle jeg ha begynt å drepe alle av den; fordi da var det, det eneste hun virkelig ønsket, men ikke kunne forstå lenger. Hun ville da være et annet sted, og bli glad på grunn av hva jeg hadde begynt å gjøre. Angående familien til disse psykiaterne for eksempel, (to av dem var i den samme familien); har jeg hatt gjentatte tanker om at jeg skulle drepe dem alle sammen på julaften, da alle av dem var sammen. Men det skulle ikke stoppe der, resten av disse personene, skulle også ha blitt drept. Jeg har hatt tanker om at jeg skulle begynne å leve i forkledninger, så de ikke kunne finne meg, enda de hadde begynt å forstå at det var jeg, som hadde begynt å gjøre noe. Jeg skulle ha blitt farlig nok.

Nå tenker jeg at disse to hukommelsesbildene (filmene), er som den ene etter den andre. Og at det skulle bli verre og verre.

Om dette angående min datters mor. Hadde jeg tanker om at jeg ikke kunne tro på hva hun hadde sagt. Kanskje hun bare hadde vært forvirret. Og jeg ønsket ikke å drepe henne. Sånne synske ting, er ikke så veldig sikkert å tro på, tenkte jeg. Om dette er et alternativ i denne påvirkningen av disse forbryterne; så er det sånn at det neste gang blir verre og tydeligere. Men jeg husker ikke hva de har gjort mot meg, og kan derfor ikke finne ut riktig om sånne ting. Men i dag ser jeg det på den måten, at disse to hukommelsesbildene (filmene) kom den ene etter den andre. Det har vært mange år mellom dem.

David H. Hegg