www.davidhegg.org

Mandag 25, mai 2015

Denne gangen har jeg tenk på å skrive noen ord om hva som hendte i 1986. Det var noe vanvittig. Denne veldig korte fremstillingen vil bare nevne noe om dette med noen få stikkord.

Den situasjonen i 1986, hendte som et resultat av en utvikling som hadde pågått siden 1976. På grunn av denne omfattende bakgrunnen, ble innblandingen i vår situasjon fra fremmede, katastrofal. Faktisk, begynte denne forhistorien i 1974.

I 1974, utviklet det seg en innviklet problematisk situasjon, som var vanskelig å forstå, i familien til min kone. Ved å snakke til et lite barn, fant jeg ut at det som pågikk, var noe fullstendig vanvittig. Jeg fikk dette bekreftet fra andre. Dette barnet hadde blitt et offer for denne situasjonen. Han så ikke faren sin mer; enda han hadde et godt forhold til ham, og faren hans var en snill og hyggelig mann. Alle folk hadde begynt å lyve om faren hans. De visste ikke noe i det hele tatt, men snakket og snakket bare nonsens og dårlige løgner om ham.

Jeg snakket med barnets mor og søstre, og fikk dem til å hjelpe barnet til kontakt med faren hans igjen. Men min kones far, (hun var ikke min kone enda, på den tiden,) som også var bror til dette barnets mor, oppførte seg fullstendig uforståelig. Han ville ikke slutte med å hindre barnet i å få kontakt med faren sin; enda det var opplagt at det var feil å hindre det. Det så ut som det var umulig for ham å forstå, at han gjorde noe feil. Det var han som drev fram denne situasjonen.

I 1986 hadde disse problemene utviklet seg uten mitt kjennskap til det; og det var en av de utslagsgivende faktorene som begynte å virke imot meg i 1986. Nye involverte personer, visste ikke noe om dette. Men dette er bare en av mange flere faktorer. Alle de faktorene er for mange, til å være tilfeldigheter. Dette er noe jeg må skrive om på en mye mer utarbeidet måte, enn i denne teksten. Situasjonen har blitt igangsatt av disse forbryterne som bruker mental kontroll, i 1976.

I 1985, ringte jeg et legekontor, og snakket med en kontordame. Det var på grunn av et veldig ødeleggende helseproblem forbundet med uforståelige plager i kroppen min (reumatisme). Jeg ringte kontordamen og sa at jeg ønsket å komme fordi jeg ville finne ut om hva dette er. Etterpå kan jeg gå til en god doktor som er flink med dette problemet, sa jeg.

Da jeg kom til doktoren, var det en vikar. Hun sa til meg at det var et notat i min journal, som hun forstod. Hun sa at jeg måtte bli sykemeldt og komme tilbake til henne. Hun skulle gjøre meg frisk igjen, sa hun.

Nå tenker jeg at kontordamen har sagt til denne vikaren, at hun må lese det notatet i min journal og ikke la meg gå til en annen doktor. Kontordamen har begynt å bry seg om at de må få pengene, at jeg ikke skal gå til en annen god og flink doktor med pengene, men komme med pengene til dem.

Etterpå sa en fysioterapeut til meg at den doktoren er totalt dum. Men jeg hadde blitt avhengig av den doktoren på grunn av sykepengene. Nå husker jeg også at notatet i journalen min, bare var noe den andre doktoren hadde skrevet ned i forbifarten uten å finne ut noe. Jeg hadde kontaktet ham på grunn av noe annet. Han skrev ned det notatet bare som noe han tenkte på, det var ikke noe han hadde funnet ut. Det var feil.

I 1986 kom jeg tilbake til den samme doktoren som jeg var hos i 1985. Jeg ville fortelle henne at behandlingen ikke hadde virket. Jeg ble litt syk igjen den første dagen på jobben igjen. Istedenfor å bli glad fordi jeg kom for å fortelle henne om dette, ble hun sur og begynte å si at jeg var deprimert. Hun sykemeldte meg på grunn av det. Jeg ble overrasket.

Familien til min datters mor, hadde begynt å hindre datteren min og meg å være sammen. Det var på grunn av hva som hadde hendt i 1974. Og det var fordi jeg hadde snakket til min datters mor om at faren hennes hadde en spesiell oppførsel i den anledning. Jeg sa at det var, som om han hadde noen slags tvangstanker. Jeg snakket om at han burde ha fått noe hjelp med disse tingene. Familien til min datters mor ble avsindige på grunn av det.

En dag spurte jeg en venn om han kunne gå å snakke med min datters mor. Han gjorde det. Men han møtte faren hennes der, og snakket med ham istedenfor. Faren hennes fortalte ham at jeg ikke skulle være der. Denne vennen visste ikke noe om disse folkene. Jeg sa til ham at han ikke skulle gjøre noe mer med dette. Han forstod ikke noe om det.

Et par ganger hadde jeg sagt til denne vennen at han var en CIA agent. Jeg tenkte ikke det. Så det var noe jeg sa på tull. Han ble oppskaket på grunn av dette, og ønsket å snakke med min doktor. Jeg tenkte det kunne være bra for ham å snakke med en doktor, fordi han hadde så mange helseproblemer. Han snakket med min doktor. Jeg tenkte det var bra, fordi da kunne han bli bra igjen. Hun sa til meg at hun hadde snakket med ham. Men hun sa ikke hva hun hadde snakket med ham om. Jeg tenkte det var om alle hans helseproblemer. Hun var ikke sur mer, og smilte som en sol istedenfor.

Doktoren så en psykiater da hun hadde matpauser. Hun sa til meg, at hun kunne snakke med henne. Jeg tenkte det kunne være bra for doktoren å gå til en psykiater med problemene sine.

Denne psykiateren ringte senere politiet for å ta meg fra datteren min. Men jeg var ikke pasient hos denne psykiateren. Hun hadde ikke tillatelse til å gjør noe som det. Etterpå ødela denne psykiateren alle forsøk på å oppklare situasjonen. Og på grunn av det, har situasjonen blitt mer og mer ødeleggende i alle årene etterpå.

Senere fikk også denne psykiateren noen andre personer til å hypnotisere datteren min så hun ikke skulle forstå situasjonen mer. Før det, hadde hun også fått meg påvirket av stoffer og observert, så jeg etter det ikke kunne huske noe mer.

Da sommeren hadde kommet, husket jeg ikke noe om hva som hadde hendt det siste halve året mer. På grunn av det, var det umulig for meg å gjøre noe med det; jeg visste ikke hva det var.

Det er mye mer. Det er nødvendig å skrive mye mer for å forklare dette. Dette er bare noen få stikkord, som gjør det mulig å forstå at det har hendt noe veldig galt.

David H. Hegg