www.davidhegg.org
Søndag 21. Juni 2015
I beskjeden 25. mai, den tredje delen, skrev jeg om hvordan jeg kontaktet et legekontor i 1985. De siste dagene har jeg fått en spesiell faktor i mine tanker, om det. Det er "lange sykemeldinger".
Da jeg ringte dette legekontoret, var det fordi jeg hadde merket, at jeg hadde fått merkbare reaksjoner i kroppen min, som jeg tidligere hadde blitt mer og mer nedbrutt på grunn av. Disse tingene hadde tidligere ødelagt hele livet mitt. Ingen legebehandling hadde virket.
Fordi jeg hadde blitt bra igjen; og på den tiden hadde begynt å få disse reaksjonene igjen. Hadde jeg denne gangen bestemt meg for, å finne ut hva det var som gjorde meg frisk, og hva det var som gjorde meg syk. Jeg tenkte på at jeg ikke ville bli sykmeldt, det bare ødela forholdet mitt til jobben min, og det hjalp ikke noe i det hele tatt.
Da jeg ringte dette legekontoret, sa jeg til kontordamen, at jeg ikke ønsket noen legebehandling. Jeg sa at jeg bare ville snakke med en doktor om dette, for å finne ut hva det er. Når jeg hadde funnet ut hva det er, da hadde jeg tenkt å gjøre forskjellige ting selv, for å finne ut hva jeg kunne gjøre mot det, sa jeg. Å bli sykemeldt, var det siste jeg ønsket å bli; det hadde bare ødelagt for meg, og aldri hjulpet noe i det hele tatt. Om jeg ikke kunne bli bra igjen, måtte jeg finne en annen jobb, tenkte jeg.
Da jeg kom til legekontoret, hadde kontordamen et fornøyd og lurt uttrykk i sitt smilende ansikt. Og nå har jeg fått noen tanker om hva det kan være.
To år tidligere, var jeg hos den doktoren som hadde vikar denne gangen. Det var på grunn av en lokal muskelbetennelse i en av musklene i ett av beina mine. På den tiden, fortalte jeg doktoren om, at jeg tidligere hadde fått arbeidet mitt ødelagt for meg på grunn av helseproblemer, som ikke hadde blitt helbredet. Doktoren sa at han ville gjøre et kort notat om det, fordi det kunne være noe som hadde å gjøre med muskelbetennelsen. Men denne muskelbetennelsen var en uavhengig ting.
Nå tenker jeg på, at jeg sa, at det hadde vært lange sykemeldinger. Doktoren spurte om jeg ble bra igjen på grunn av disse lange sykemeldingene. Jeg sa ja. Nå tenker jeg at doktoren kan ha skrevet det i dette korte notatet. Det var ikke tid til å snakke mer om det. Situasjonen hadde vært, at jeg alltid hadde blitt syk igjen da jeg begynte å arbeide igjen, derfor hadde alle disse sykmeldingene vært fullstendig bortkastet.
Jeg tenker at denne kontordamen så på dette notatet, og sa til vikaren at hun måtte sykmelde meg øyeblikkelig, så de kan begynne å tjene penger på meg, og ikke la meg begynne å finne ut om disse tingene selv.
Doktoren sa nemlig til meg, at det stod noe i journalen min, som hun forstod. Jeg behøvde lange sykmeldinger, sa hun. Jeg måtte komme tilbake til henne, og hun skulle gjøre meg frisk, sa hun. Jeg ble overrasket, og opplevde at doktoren visste selvsikkert akkurat hva hun skulle gjøre.
Men da jeg begynte å arbeide igjen, ble jeg litt syk igjen den første dagen på jobben, nøyaktig som mange år tidligere.
I dag er det mulig for meg å forstå hvordan disse tingene er. Og jeg kan ta meg av det veldig bra, så jeg ikke blir syk. Ingen doktor har noe i det hele tatt med det å gjøre.
De tjente mye penger på å ødelegge livet mitt den gangen. Og senere har mange mennesker tjent mye mer penger på å ødelegge det enda mer. Det er det eneste de har gjort.
David H. Hegg