www.davidhegg.org

208. Fiolinen

Nå de siste ukene, da jeg har pusset opp leiligheten min, som er en ett‐roms leilighet; har jeg begynt å forstå noe som jeg akkurat nå har forstått. Julaften 1975, var min kone, barnet vårt og jeg; sammen med familien min, der jeg hadde bodd før vi ble gift. Nedenfor er det to bilder av barnet vårt, min kone og meg. Jeg hadde brukt selvutløseren, og disse to bildene er klippet ut fra ett bilde, der vi sitter rundt spisebordet.

Da vi skulle reise hjem igjen etterpå, fikk jeg en impuls om å ta med meg fiolinen, som jeg hadde lært litt om hvordan spille på av meg selv, da jeg bodde der. Jeg hadde en lærebok om hvordan spille. Faren min kjørte oss hjem, og da vi skulle gå ut til bilen, gikk jeg til rommet jeg hadde hatt, og tok med meg fiolinen. Det var en fiolin jeg hadde kjøpt brukt i en av musikkbutikkene jeg visste om, som jeg ikke betalte my for. Men fiolinen var fin; den var bare merket av å være brukt.

Da vi var hjemme, snakket jeg med min kone om at vi kunne spille sammen. Hun hadde en gitar, og vi kunne spille gitar og fiolin sammen, sa jeg. Min kone var enig. Jeg sa at gitar og fiolin var litt uvanlig, men at vi kunne klare å finne ut om noe vi kunne spille sammen. Min kone likte idéen, og ble i godt humør. En av dagene etterpå, før jeg hadde vært på arbeidet mitt igjen etter julehøytiden, spilte jeg litt på fiolinen, som jeg ikke hadde brukt i noe tid. Det er morsomt å spille musikkinstrumenter. Nedenfor er det et bilde som min kone tok av det, hun sa at jeg spilte så fint. På høyre side er det en liten del av gitaren hennes.

Nå forstår jeg at dette er noe forbryterne har “påvirket” meg til å aldri gjøre igjen. Det synes som at dette er noe, som er blitt gjort veldig grundig av forbryterne.

Julaften var 24. desember, og fem dager etterpå, 29. desember, “påvirket” forbryterne meg. Etter det la jeg vekk fiolinen, og jeg har aldri spilt på den lite grann en eneste gang etterpå. Jeg husket ikke noe om hva min kone og jeg hadde snakket om. Jeg tenker at jeg sa at lyden av fiolinen ville forstyrre andre.

Det som er poenget angående dette; er at da jeg kjøpte et elektrisk piano, da vi ble separert og senere skilt noen år senere, så var det fordi jeg var “påvirket” til at det elektriske pianoet skulle ta oppmerksomheten min vekk fra fiolinen.

Det elektriske pianoet hadde også bare fem oktaver. Det pianoet jeg hadde spilt på tidligere hadde syv oktaver, som var nødvendig for noe av musikken jeg hadde spilt. Blant annet; I Dovregubbens hall av den norske komponisten Edvard Grieg. Jeg hadde spilt musikk av Edvard Grieg fordi jeg tenkte at han skulle lære meg å spille piano. Jeg lærte det av meg selv med noter av Edvard Grieg.

Så dette med fiolinen og det elektriske pianoet, er noe jeg ikke har forstått før nå de siste ukene, da jeg har pusset opp leiligheten. Den mest viktige “påvirkningen” angående dette, var at jeg aldri skulle spille på fiolinen igjen.

Det ser også ut som at å pusse opp leiligheten skulle ha blitt for mye, og blitt gjort for vanskelig for meg. Men nå sitter jeg ved skrivebordet igjen, og det er ikke så mye igjen å gjøre. Jeg har gjenoppbygd det samme skrivebordet som jeg hadde i 1986. Alt mulig etter 1975 har blitt “påvirket” av forbryterne. Så etter 1975 har jeg bare vært et rotehue. Men de har ikke ønsket at jeg skulle begynne å finne ut riktig om disse tingene, så det er noe jeg gjør av meg selv.

21. juli, 2018, David H. Hegg