www.davidhegg.org

248. Sju måneder senere

I de sju månedene siden forrige gang jeg skrev noe på denne siden; har jeg tenkt på at det ville være viktig, at jeg kunne skrive om hvordan kvinna som “påvirket” meg i 1965, “påvirket” meg. Men i disse sju månedene, har det blitt mer og mer tydelig for meg, at det er umulig for meg å huske dette. Jeg tenker at det er fordi en sånn “påvirkning” er gjort utenfor en persons muligheter til å huske noe om det.

Den personen i 1965, sa til meg da vi snakket før hun begynte å “påvirke” meg; at hun hadde laget “motgift” mot hva forbryterne ville gjøre mot meg. Hun hadde forberedt seg et helt år, for å bli i stand til å gjøre det hun skulle gjøre med meg. Og hun følte seg fortsatt helt frisk den dagen. Hun fortalte meg at det er umulig å huske hva som er blitt gjort mot en selv på en sånn måte, der en selv er blitt “påvirket”. Jeg kunne bare stole på henne. Hun spurte meg om jeg stolte på henne, og jeg svarte ja. Hun sa også at jeg skulle begynne å finne ut om hvordan forbryterne “påvirket” meg, på en måte andre også kanskje kunne være i stand til å gjøre. Det kan være mulig å finne ut litt, sa hun.

Det jeg har husket fra “påvirkningen” av forbryterne i 1975; er på grunn av hva denne kvinna “påvirket” meg til å gjøre da det hendte. Jeg skulle huske hvordan det begynte, og slutte å snakke så de trodde jeg hadde sovnet. Jeg skulle høre på hva de sa, og jeg skulle bli opptatt med hvordan jeg kunne huske hvor og når dette hendte.

Det som har blitt tydelig for meg i løpet av disse sju månedene, er hva som har hendt med meg siden sommeren 1962. I disse sju månedene, har jeg forstått hva som hendte med meg tidlig i livet mitt. Da jeg var sju år i 1962, ble livet mitt en uforståelig tomhet og mental pine. Da kvinna “påvirket” meg i 1965, fant hun ut om dette, og hun rette på ting inni meg selv. Den tomme pinen inni meg forsvant den kvelden. Men ingenting kunne avsløre hva som hadde hendt; derfor måtte alt være som tidligere.

Noe jeg nå har husket fra det kvinna sa til meg i 1965, er om en hund jeg var venner med. Denne hunden bodde hos min mormor og morfar. Hunden og jeg ble venner med hverandre fra da hunden var en valp og jeg var et barn. Hunden forstod hva jeg sa, og hørte etter og gjorde det jeg sa. Jeg fortalte alltid hunden hvorfor. Noen ganger var det noe den ikke kunne gjøre, og noen ganger kunne den være fri og gjøre som den ville. Det var ikke nødvendig å ha hunden i bånd, når den var sammen med meg. Hunden og jeg forstod hverandre, og den gjorde alltid som jeg sa. Jeg tenker det er mulig å ha et felles område av forståelse mellom hunder og mennesker. Om jeg sa at den skulle gå ved siden av meg, gjorde den det i alle situasjoner. Da hadde jeg også sagt hvorfor, for eksempel at det var husdyr i nærheten.

Det jeg husker fra 1965, er at kvinna sa; at denne hunden skulle hjelpe meg inni meg selv, på en måte jeg ikke vet hva er. Jeg husker også at hun sa; at jeg aldri svikter den hunden, og den hunden svikter aldri meg. Det er mitt siste og første ord til deg, her i dag; sa hun. “Det er det jeg begynte med, og det er det jeg avslutter med”; sa hun.

Nedenfor er det et bilde av hunden i 1974, utenfor setra til gården der min mormor og morfar bodde. Vi var sammen med kjæresten min, som jeg senere ble gift med. Jeg sa til hunden; at den skulle stå der og se på henne, og så vil hun lage et fint bilde av deg; sa jeg. “Etterpå kan du gå sammen med henne til meg igjen”, sa jeg. Og vi gikk videre bortover grusveien. Neste sommer 1975, var hunden død.

15. desember 2019, David H. Hegg