www.davidhegg.org

Onsdag 28. august 2013

Den avgjørende faktoren i denne sammenhengen, er den skjulte mentale påvirkningen jeg er blitt utsatt for i 1976. Men forskjellige ting som hendte i 1986, er den katastrofale ødeleggelsen for de berørte personene, som etter hvert ble mange. Her skal jeg nevne noen få stikkord om det, så det er mulig å få en kortfattet forståelse av det. Det spesielle her, er hvordan det skjedde så mye galt. Dette er bare en enkel skisse av situasjonen; denne situasjonen hadde utviklet seg i 12 år i 1986, og inneholder mye mer. En full fremstilling om dette, inneholder mye mer. Utenforstående som involverte seg i denne situasjonen; har gjort mer grusomt enn de kan forstå, mot fler mennesker enn de vet hvem er.

Til jul og påske vekslet vi mellom at datteren vår var sammen med sin mors familie og sin fars familie annethvert år. Begge familiene bodde et annet sted i landet, og ikke i Oslo hvor vi bodde. I 1985 var hun sammen med sin mors familie. Og planen var at hun etterpå skulle være sammen men sin fares familie til påske i 1986. Før denne julen, hadde jeg en følelse av at noe var galt. Jeg snakket med hennes mor om at vi alle kunne møtes og være sammen hos henne etter jul, på fredag 3. januar. Hun var ening i det.

Hver julaften, snakket datteren vår med den andre forelderen i telefonen. Da jeg snakket med datteren vår i telefonen denne gangen, hørtes det ut som om hun var i en begravelse. Etterpå sa jeg til familien min, at det hørtes ut som om det var noe galt. Men jeg måtte finne ut om det, da jeg kom hjem, sa jeg.

Da jeg kom til datteren vår og moren hennes, fredag 3. januar. Hadde jeg tenkt på at det var noe galt, hele juleferien. Da jeg snakket om det til moren hennes, svarte hun at ikke noe var galt. Jeg hadde blitt usikker. Og da vi snakket om hva vi skulle gjøre, sa jeg at datteren vår kunne bestemme; om vi skulle var sammen der, eller om hun skulle reise sammen med meg til der jeg bodde. Hun svarte øyeblikkelig at hun ville reise til meg, hun var blitt redd for noe med sin mors familie. På grunn av dette, ble moren hennes forvirret og lei seg; men jeg reagerte på grunn av hvordan datteren vår hadde snakket i telefonen og hvordan hun så bestemt ønsket å reise til meg. Det var som om hun var blitt redd for at hun ikke skulle få være sammen med meg mer.

Hjemme hos meg, sa datteren vår til meg at hennes mors familie hadde snakket om, at hun ikke skulle være sammen med meg. Jeg beroliget datteren vår, og sa at det var umulig for dem å gjøre det, fordi det er ulovlig å hindre henne i å være sammen med faren sin, sa jeg.

Jeg sa også at jeg tidligere hadde snakket med en person, som på den tiden arbeidet på politistasjonen i nærheten av der hun bodde, og jeg kunne snakke med ham, om familien til moren hennes begynte å lage problemer, sa jeg. Jeg hadde snakket med ham da jeg arbeidet på en ungdomsklubb i 1983. Datteren min ble glad, og vi hadde en hyggelig helg sammen.

Onsdag 15. januar 1986, gikk jeg til doktoren. Jeg hadde vært hos denne doktoren et halvt år tidligere med reumatisme. Denne gangen fortalte jeg doktoren at behandlingen ikke hadde virket, og at jeg var syk igjen. Jeg sa også at det var vanskeligheter i min livssituasjon, og at disse vanskelighetene ble problematiske sammen med de reumatiske plagene. Jeg ble litt sjokkert da doktoren svarte, at jeg var deprimert, og så skrev ut en sykemelding for depresjon. Jeg tenker nå at denne doktoren kanskje hadde hatt mange sånne pasienter, som ikke hadde blitt bra igjen av hennes behandling. Men på den tiden hadde jeg ingen tanker om det.

Onsdag 15. januar besøkte jeg også datteren min og moren hennes. Moren hennes sa at hun ville, at jeg skulle komme til dem og være mer samen med barnet vårt. Nå tenker jeg at det var fordi hun hadde snakket med datteren vår om situasjonen med hennes kontakt med sin mor og far, og at moren hennes ønsket å gjøre noe for å få datteren vår til å bli glad. Moren hennes og jeg ønsket alltid at datteren vår skulle ha god kontakt med den andre forelderen.

Fredag 17. januar til søndag 19. januar, var datteren min og jeg sammen hjemme hos meg. Midt på dagen på søndag, ringte moren hennes på telefonen og sa at familien hennes var der, og spurte om hun kunne komme og hente datteren vår tidligere på grunn av det. Jeg spurte datteren vår, hun svarte bestemt nei. Moren hennes ble trist. Da sa jeg, at jeg kunne spørre datteren vår om hun kunne komme til moren sin tidligere om hun kunne være mer sammen med meg en annen gang. Jeg sa det til datteren vår, på en måte der jeg oppfordret henne til å gjøre som moren hennes ønsket. Datteren vår sa da, at om det var sånn, at hun skulle være mer sammen med meg en annen gang, så var det greit. Men hun var veldig bestemt med det. Og jeg sa til moren hennes, at datteren vår nå hadde hørt avtalen, og at vi måtte følge den opp, hun svarte ja. Moren hennes kom, vi satt og snakket en stund, og jeg tenker vi hadde laget noe å spise og drikke; etter det, fulgte jeg dem til T–banestasjonen.

På mandag ringte jeg moren hennes, for å følge opp det vi hadde blitt enige om på søndag. Og da la hun bare på telefonrøret. Det hendte mange ganger. Hun sa at hun ikke ville ødelegge for datteren vår og meg.

I midten av uka, reiste jeg til dem for å snakke med henne. Da var hennes far der, og de lot meg ikke komme inn, faren hennes kjørte meg hjem, vi tok en kopp kaffe eller noe lignende i min leilighet. Han sa at min datters mor ikke var bra. Jeg hadde snakket med henne noen få dager tidligere, og forstod at det ikke var sant.

I slutten av uka, spurte jeg en venn om å reise til min datters mor, og fortelle henne at jeg ikke er farlig for henne. Han kom tilbake og sa at faren hennes var der; faren hennes likte ham, sa han med et stolt smil. "Du skal ikke være der!" Sa han til meg. Han sa også at min datters mor ikke er redd meg. Jeg sa til ham at han ikke forstod noe, og at han ikke skulle gjøre mer, med disse tingen som han ikke forstod.

Neste fredag, 31. januar, gikk jeg for å snakke med min datters mor igjen. Og denne gangen var jeg bestemt på at situasjonen skulle bli i orden igjen. Datteren vår var på teateret. Moren hennes sa at hun kunne være tilbake snart. Vi snakket normalt igjen. Etter noe tid, spurte hun meg om å ringe vennen min som hadde vært der tidligere, så han kunne komme å hjelpe meg, sa hun. Jeg svarte at han ikke kunne hjelpe, og at jeg hadde sagt til ham, at han ikke skulle gjøre mer med denne situasjonen. Men hun spurte meg igjen. Jeg tenkte at hun var redd for å være sammen med meg, og sa at hun kunne ringe ham, om hun ønsket at han skulle være der, men han kan ikke hjelpe oss, han kan bare sitte her og ikke gjøre noe, og jeg ønsker ikke at han skal komme, sa jeg. Hun ringte ham, og spurte om han kunne komme å hjelpe oss.

Da denne personen kom, sa han øyeblikkelig at jeg ikke skulle være der. Jeg satt på en stol og ventet på at datteren min skulle komme hjem, og lo av ham og sa at han måtte slutte å snakke tøv. Han løp forfjamset omkring i leiligheten, og spurte hvor telefonen var. Så ringte han og sa ja til noen. Etter noe tid, kom to politimenn og tok meg; uten noen forklaring, ikke et eneste ord. Nede på bakken, stod politimannen som jeg hadde fortalt om til datteren min, og han satte håndjern på meg.

Disse tre politimennene kjørte meg til to psykiatere. Psykiaterne og politimannen jeg hadde snakket om til datteren min, sa til meg at jeg måtte gå til en psykiatrisk klinikk først på mandag morgen, ellers ville de ikke la meg gå igjen. Jeg fikk ingen forklaring for hvorfor de gjorde dette, og de sa ingenting om hvem eller hva det var som hadde forårsaket dette. Og jeg hadde ingen anelse i det hele tatt, om hva dette kunne være.

Hjemme i leiligheten min, ringte jeg moren til datteren min. Hun gav telefonen til vennen min. Han sa at han hadde blitt så forferdelig redd meg. Nå tenker jeg, at han visste, at moren til datteren min ikke var redd meg. Så han kunne bare ha sagt, at han var for redd til å komme til det stedet, og ikke gjort mer enn det. Fordi han visste at hun ikke var redd meg. Men selvfølgelig, jeg skulle aldri ha spurt ham om å gå for å snakke med moren til datteren min, jeg gjorde det fordi jeg hadde begynt å oppføre meg forvirret og ulogisk, og det var noe som hadde blitt feil med meg.

Jeg fikk ingen forklaring, ikke fra politiet, ikke fra psykologen. Jeg har aldri fått noen forklaring for hvorfor de gjorde det. På mandag gikk jeg til klinikken, og snakket med en psykolog. Han sa at han ikke trodde, at jeg var sinnssyk. Hvorfor det, ingen av mine pårørende eller andre mennesker som kjente meg godt, hadde noen tanker om at jeg var sinnssyk. Jeg spurte denne psykologen om han kunne hjelpe meg med denne situasjonen. Han sa ja. Nå forstår jeg at jeg gjorde dette fordi jeg hadde begynt å oppføre meg forvirret og ulogisk, jeg skulle aldri ha kommet til dette stedet en eneste gang. Det var ulovlig å tvinge meg til å gjøre det. Etter det begynte jeg å snakke med ham hver uke. Men ikke noe ble bedre, alt ble verre og verre hele tiden. En dag spurte han meg om snakket om homoseksualitet. Jeg svarte at det kom fra den redde vennen. En dag hadde jeg snakket med ham om at folk hadde blitt mer opptatt av opplevelse, action og følelser; enn av tenkning, teori og forståelse. Og jeg sa dette til denne vennen i en sammenheng der vi snakket om pornografi. Jeg sa at pornografi ble en del av denne opplevelses, action og følelsesutviklingen; som består av mange andre ting enn pornografi. Jeg tror han hadde snakket med noen andre om dette, og de hadde sagt at jeg sa det fordi jeg var homoseksuell. Men jeg er ikke homoseksuell, sa jeg. Dette er et av mange usanne rykter som hadde blitt spredt omkring, uten mitt kjennskap til det.

Både denne psykologen, doktoren, og andre; ble oppsøkt av utenforstående som ikke hadde noe kjennskap til dette i det hele tatt. Tidligere hadde jeg snakket med moren til datteren min om at andre personer hadde vrangforestillinger og tvangstanker. Jeg var opptatt av at det hadde vært mulig å hjelpe disse menneskene. Disse menneskene ble godt mottatt av psykologen, doktoren, og andre; uten mitt kjennskap til det. Og de fortalte meg ikke om hva disse personen sa til dem om meg, alle sammen var utenforstående. De hadde blitt mer og mer gærne på grunn av sine vrangforestillinger og tvangstanker. En kort tid før, hadde jeg vært sammen med familien min 24 timer i døgnet, i en lang stund, og ingen av dem hadde noe å komme å snakke med disse personene om angående meg. De visste ikke en gang noe om hva som foregikk i det hele tatt. Det var ikke noe galt med meg. Men etterpå, kunne ingen av dem forstå hva som hadde hendt med meg, på grunn av disse personene.

Kontakten mellom datteren min, hennes mor, og meg; kom ikke i orden igjen. Neste fredag, 7. februar; hadde jeg ligget og grått hele natten. Det var ingen jeg kunne stole på. Og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe mer for å få situasjonen tilbake til det normale igjen. Alle folk omkring oss, oppførte seg upålitelig. Derfor gikk jeg til moren til datteren min og klapset til henne som man gjør med bevisstløse mennesker. Etter det var hun normal igjen, og jeg ble glad, fordi hun var normal igjen. Etterpå gikk jeg til en kiosk og kjøpte noe vi kunne spise. Jeg var borte i omkring 30 minutter eller noe sånt. Jeg tenkte at moren til datteren min kunne gå vekk, om hun virkelig var redd meg, men hun var der da jeg kom tilbake. Og vi snakket i omkring fem timer. Moren til datteren min sa at faren hennes ikke forstod dette, og at familien hennes var så mange, at hun ikke hadde klart å gjøre noe angående deres oppførsel. Hennes familie hadde utviklet sine egne vrangforestillinger. Etter at datteren vår ikke ønsket å reise fra meg tidligere en avtalt den søndagen, begynte faren hennes å snakke om at datteren vår ikke ville være sammen med meg. Hennes mors mor har senere sagt at jeg slår datteren min. Det er ikke sant, fordi jeg har aldri slått noen. Moren til datteren min har til og med vært opptatt av at jeg aldri blir sint. Det er fordi jeg forsøker å forstå, istedenfor å reagere. Så dette er sannheten om sånne ting, jeg har aldri mistet besinnelsen, og jeg har aldri slått noen, i hele mitt liv. Og jeg har aldri vært sint på datteren min eller moren hennes. Jeg snakket veldig mye med datteren min.

Så ringte telefonen. Hun sa til meg at doktoren min skulle ringe den dagen, men hun ønsket ikke å snakke med doktoren, doktoren er så slem mot henne, sa hun. Hun ville at jeg skulle snakke med doktoren istedenfor. Jeg sa at det ikke var noe vanskelig å snakke med den doktoren, og at hun kunne klare det. Dette var igjen forvirret og ulogisk oppførsel fra min side. Jeg skulle aldri ha stolt på den doktoren noen gang i det hele tatt, heller ikke den første gangen i 1985. Den gangen gikk jeg til den doktoren fordi jeg ønsket å samle inn informasjon om sykdommen min, min eneste grunn for å snakke med doktoren, var at jeg ønsket informasjon. Men istedenfor skrev doktoren ut sykemelding for reumatisme, og sa at jeg skulle komme tilbake igjen. Hun kunne gjøre meg frisk igjen, sa hun, men det var ikke sant. To politimenn kom og kjørte meg til doktorens kontor. Hun satt der og smilte med et stort smil i ansiktet sitt. Da jeg gikk fra doktoren den dagen, opplevde jeg en katastrofal reaksjon. Jeg opplevde en fysisk reaksjon der alt forsvant fra min hukommelse. Og i sekundene etterpå tenkte jeg at nå kan jeg ikke huske noe mer, og etter det glemte jeg det også. Og alt sammen var borte da jeg kom hjem.

Alt ble verre. Fredag 28. februar hadde jeg avtalt å reise til familien min, det er omkring en tre timers reise. Jeg ønsket å snakke med dem for første gang, om situasjonen. De visste ikke noe om hva som hadde hendt. Jeg hadde ikke snakket med dem et eneste ord om det enda. Jeg var vant til å ta meg av mine egne ting selv. Jeg snakket om dette i en telefonsamtale med moren til datteren min. Og kanskje til andre også. Det var mulig å snakke med henne i telefonen for noen minutter, men så la hun på. Dette hadde også blitt forvirret og ulogisk oppførsel for meg, kontakten mellom oss hadde alltid vært den mest lojale, på grunn av datteren vår. Torsdag 27. februar 1986, ringte psykologen til meg, og bad meg om å komme til hans kontor neste dag, fredag 28. februar. Han sa ikke hvorfor. Jeg sa at jeg skulle reise til familien min. Men han sa til meg at det var mye bedre for meg å komme til ham. Jeg spurte om det kunne få situasjonen mellom datteren min og meg i orden igjen, og han sa at det kunne det.

Den helgen begynte de en uttesting av meg. Det var overlegen på klinikken, som ønsket det. Men ingen sa det, før jeg var på klinikken. De gav meg noen piller som gjorde meg fullstendig forvirret. Og etter det, ble jeg enda mer og mer mentalt ødelagt enn før. Senere det året, gav doktoren meg noen piller som gjorde, at jeg fikk hallusinasjoner. Og før året var over, kunne jeg ikke huske eller forstå noe mer. Og jeg kom aldri hjem og fikk snakket med familien min om hva som hadde hendt, fordi etterpå kunne jeg ikke huske noe om noe mer.

Overlegen sa at de skulle si til familien til moren til datteren min, at de hadde tvangsinnlagt meg; enda det ikke var sant. Det var fordi de ønsket å se hva som skjedde, sa de. Men det som er sant, tenker jeg at er, at alt sammen var fordi jeg ikke skulle komme hjem til familien min, å snakke om hva som hadde skjedd. Og dette var noe som datteren min, da fikk vite, og jeg tror ikke de korrigerte det igjen. De ble så veldig redde for at noen skulle finne ut hva de allerede hadde gjort. Etterpå har alle løyet til datteren min.

Om jeg hadde kommet hjem til familien min, kunne denne situasjonen ha blitt ordnet opp i. Og om ingen hadde blandet seg inn til å begynne med; hadde datteren vår, moren hennes og jeg, vært i stand til å ordne opp i situasjonen selv.

Men det er ikke før i dette året, 2013, at jeg vet noe riktig, om hva som er blitt gjort i mot meg i 1976. Og det er den avgjørende faktoren som det er nødvendig å vite om, for å forstå dette. Disse forbryterne har gjort noe for å utvikle denne situasjonen. Og den faktoren er det nødvendig å ta med, de har gjort situasjonen til å bli mer og mer uforståelig. Men når den faktoren er med i forklaringen, blir det mulig å begynne å forstå noe.

Her avslutter jeg denne kortfattede skissen. Jeg tenker dette kan være begynnelsen til en mer omfattende fremstilling om hva som har hendt. Det må ta mer tid. Jeg har skrevet denne beskjeden for allerede nå å gi litt forståelse om situasjonen.

Jeg har en forståelse om å være mennesker, som gir meg en mening med livet. Jeg tenker at vår eksistens viser oss, at det er en hensikt bak ting i denne verden. Som at; ben er til å gå på, vinger er til å fly med, og finner er til å svømme med. Dette er enkle men alvorlige ting, som på en enkel måte forteller oss, at det er en hensikt bak ting i denne verden, som vi ikke vet alt om hva er. Derfor er det også en hensikt bak det å være mennesker. Jeg tenker at vår utfordring er å forstå.

David H. Hegg