www.davidhegg.org

Lørdag 26. april 2014

Bildet fra julaften, hos familien min i 1984, i den forrige beskjeden 23. april; har fått en funksjon, til å sirkle inn perioden fra omkring jul 1984 til jul 1985. Denne perioden inneholder forskjellige hendelser; som førte til den forferdelige situasjonen, som begynte rett etter nyttår, i begynnelsen av 1986. Derfor har dette bildet fått en viktig rolle for meg, angående å forstå om det året.

Akkurat her; kan jeg også fortelle om noe veldig typisk: Da jeg nå startet opp datamaskinen; gjorde jeg det fordi jeg først av alt, ønsket å se på dette bildet igjen. Da jeg åpnet mappa der det var lagret, så jeg det ikke; (enda det var der). Alle ikonene var vist som tydelige bilder. Sånne ting er noe veldig typisk, som ofte hender med meg. Dette bildet var bare lagret i den mappa jeg har for dette nettstedet på datamaskinen min. Det ble på en måte vanskelig for meg, å bli i stand til å se det. Jeg så omkring i andre mapper. Da jeg etter noe leting omkring, så i den mappa igjen; da så jeg det. Den mappa inneholder nå 18 bilder og en html‐side‐fil.

I denne sammenhengen, kan jeg også nevne et annet eksempel: Da jeg for noen måneder siden, lette etter LP‐plater jeg hadde før 1976; så jeg blant annet etter plata "Piano Concerto In B Flat Minor" av "Pyotr Tchaikovsky". (Også skrevet om i Beskjeder 4, Mandag 9. desember 2013.) Her er et bilde av den plata.

Jeg så etter dette vinyl‐LP coveret på Google bilder, på den måten at bare mange bilder ble vist. Jeg så dette coveret mange ganger i en lang stund, (jeg tenker at det kan ha vært sånn i mange år), men da jeg så det, sa jeg til meg selv: "Dette er absolutt ikke det riktige coveret." Først da jeg hadde blitt i stand til å bryte gjennom denne hindringen i mitt sinn; da husket jeg, at det var det coveret. Dette var som en steg for steg vandring bakover i mitt sinn. Og på det tidspunktet, var det veldig tydelig for meg, det var ikke noe tvil om det, jeg husket det veldig tydelig igjen. Jeg tenkte at det var, som om jeg alltid hadde hatt den plata, som om jeg hadde sett den forrige gang dagen før.

Ting som dette, er noe veldig typisk; som ofte hender med meg. På denne måten, er sånne vanlige ting viktige for meg, angående å finne ut om hva som har hendt med meg. Jeg tenker at jeg er blitt påvirket med denne mental kontroll metoden, på en måte som forårsaker sånne ting.

Dette viser hvor sterk en sånn påvirkning kan bli. Alt i alt synes det veldig sannsynlig at dette har blitt gjort med denne påvirkningen, men jeg kan ikke huske hva som er blitt gjort mot meg med denne påvirkningen. Om dette er riktig, som jeg er veldig sikker på at det er; da er en sånn styrke ved denne metoden, tilgjengelig i all slags bruk av den.

Nå, tilbake til bildet igjen. Dette bildet fra julaften 1984, viser datteren min og meg hjemme hos foreldrene mine. Datteren min holder en lekehest i hendene sine.

Før jul, fortalte moren til datteren min meg at datteren vår ønsket seg en lekehest kalt "My Little Pony", som julepresang. Dette var noe hun var interessert i sammen med vennene sine, noe de hadde snakket om at de skulle begynne å leke med sammen, fortalte moren hennes meg. Ideen med dette lekekonseptet, var også at barn, spesielt jenter, kunne leke med disse tingen sammen. Hun sa at jeg kunne kjøpe en sånn hest til datteren vår til jul. Alt dette er noe jeg husker velidig godt. Jeg gikk til en av de best utstyrte og veletablerte leketøysbutikkene i Oslo, og spurte etter en My Little Pony. Butikkekspeditøren smilte, og sa at de hadde to slag av sånne hester, og fant to hester og satte dem på disken. Jeg tenkte det var det samme, hvilken av disse to hestene jeg ga til datteren min, og valgte den hesten som så mest ut, som en hest. Dette leketøyet hadde forandret seg, og ideen hadde utviklet seg, siden det begynte å bli laget i 1982.

På julaften hadde vi en god gammeldags julefeiring. Huset var pyntet med juledekorasjoner. Juletreet stod midt i stua. Dyrene på gården hadde også fått noe ekstra til jul. Det var mange ting å være opptatt av, noen ganger ville dyr utenfor vinduene blant trær dekket av hvit snø. Alle dagene kom venner og familie og hilste på oss, det var en tid full av smil og vennlighet, lys og glede under stjernehimmelen. Å pakke opp pakkene, er bare en av mange morsomme ting som hender, men det er tradisjonelt høydepunktet på julaften. Om jeg ikke husker feil, kom julenissen og hilste på oss også, det var faren min som kledde seg ut som nissen. Datteren vår elsket å være her; hun fikk forksjellige presanger, og hadde en hyggelig tid. Hesten ble også pakket opp, datteren vår ble glad, og jeg tenker at hun tenkte på hva hun hadde snakket om med vennene sine.

Etter jul; fortalte moren hennes meg at jeg hadde kjøpt feil hest. Og at datteren vår hadde blitt så veldig lei seg. Men hun hadde fortet seg til butikken sammen med datteren vår, og kjøpt den riktige hesten; og da ble alt bra igjen, sa hun.

I løpet av dette året, ble det snakket om noen få personer som oppførte seg forvirret og irrasjonelt (sinnssykt). Det var disse få personene som begynte å si at jeg var sinnssyk, (det var deres sinnssykdom). Alt av det snakket var basert på ingenting, ikke et ord av det var riktig. Om de hadde ønsket det, kunne hundrevis av andre mennesker sagt noe annet. De personene som begynte å høre på disse få personene, gjorde ikke noe for å finne ut noe, de lot bare disse personen bruke seg. For å finne ut om en sånn situasjon, hadde det vært nødvendig å gå ut og omkring til mange steder, for å finne ut hva det var som hendte, men ingen gjorde det. Jeg forstod ikke hva som foregikk.

For eksempel; senere det året fortalte noen meg, at en person hadde snakket om at jeg trodde at han var CIA agent. Det var ikke sant. Jeg trodde ikke at han var CIA agent. Jeg var 100% sikker på at han ikke var en CIA agent. Jeg bare sa det, fordi jeg spøkte og tullet. Da jeg sa det, smilte jeg og tenkte på at han ikke var det. Jeg sa det fordi jeg fikk bekreftet, at han ikke var det, på grunn av hvordan han reagerte. Derfor sa jeg det igjen og igjen noen ganger, men ikke så mange ganger. Etter det, tenkte jeg ikke mer på det. Dette var en av de tingene de begynte å snakke om, uten mitt kjennskap til det. Jeg tenker det er disse forbryterne som bruker mental kontroll, som har fått meg til å oppføre meg på den måten.

Hele denne situasjonen, kan se ut som om den er iscenesatt. Men den inneholder så mye; så det er noe jeg må arbeide mye mer med, før jeg kan fortelle mer om det.

I løpet av 1986; ble det utført en frivillig test som konkluderte med, at jeg ikke var sinnssyk. Denne testen ødela meg. Men datteren min sin familie, og på den måten datteren min også, ble fortalt at jeg ble tvangsinnlagt fordi jeg var sinnssyk, og på den måten også farlig. Det var løgn; som også ble avgjørende for all den destruktive utviklingen, som fortsatte etterpå. Senere fikk jeg også noen piller som ga meg hallusinasjoner, jeg kastet dem i søppelbøtta og kom ikke tilbake til doktoren. Jeg tenkte at om jeg gikk til doktoren igjen, ville doktoren drepe meg.

Denne situasjonen dette året, ble iverksatt av personer som senere det året, skulle ha blitt satt i fengsel. Fordi det ikke hendte, ble våre liv fullstendig ødelagte av dem. Politiet som skulle ha stoppet en sånn forbrytelse, hjalp den istedenfor.

Det synes tydelig at det er disse forbryterne, som bruker mental kontroll, som har forårsaket denne hele situasjonen. Og det begynte i 1976.

Det ser også tydelig ut som, at det er disse forbryterne, som bringer inn ordet CIA i denne sammenhengen. Det kan også være at det er disse forbryterne, som bringer inn ordet LSD også. Men det er umulig for meg å bli absolutt sikker på hva de har gjort angående sånne ting.

Jeg tenker at disse forbryterne ikke har fortalt meg et eneste ord om hvem de virkelig er, hva de virkelig gjør, eller hva slags stoff de virkelig har brukt på meg.

Jeg tenker at disse forbryterne har brydd seg så lite om meg, at de ikke husker meg. Men jeg vet ikke noe om det. Det kan se ut som, at de har ønsket å ødelegge min rolle, som en vanlig robust samfunnsinnbygger. Og at de har ønsket å ødelegge inntrykket om, at sånne personer er ansvarsfulle samfunnsinnbyggere. Det kan også se ut som, at de har ønsket å bruke meg til å desinformere. Kanskje de også har ønsket at jeg til slutt skulle bli voldelig og farlig. Det er også holdepunker for at de har ønsket at jeg skal bli totalt sinnssyk. Kanskje det var det de var sikre på, de få minuttene de tenkte på meg etter deres forbrytelse mot meg, og at de så glemte meg, fordi de hadde mer viktige ting å tenke på. Men jeg vet ikke noe om det. Det kan også være at det er galt å se bort i fra, at de har gjort dette veldig grundig; fordi de mislikte meg veldig mye, men det kan ikke ha med politikk å gjøre, jeg var ikke involvert i politikk.

David H. Hegg