www.davidhegg.org

Mandag 19. mai 2014

I den forrige beskjeden, onsdag 14. mai, skrev jeg blant annet om plata "Er Der En Mening Med Livet" av den nålevende danske sangeren Peter Abrahamse i 1978. Denne plata har tekster av den norske dikteren Rudolf Nilsen 1901 ‐ 1929. Etter at jeg hadde arbeidet med denne beskjeden, der jeg nevnte noen av hans ord, hørte jeg at tekstene på denne plata hadde noen forandringer.

Først hørte jeg de siste ordene av diktet "På stengrunn". På denne plata, er det "og kun kan være fri inden i." De originale ordene er "og bare har en drøm om skog og li." Dette er fullstendig annerledes, men jeg begynte ikke å skrive noe her på grunn av det.

Men på den siste sangen på plata, "Er Der En Mening Med Livet (Bekendelse)", som er diktet Bekjennelse; har de første ordene blitt forandret på en måte som jeg ønsker å skrive om her.

Originalt er ordene "Det er ingen mening med livet ?" På plata er disse ordene "Er der en mening med livet?" Dette er en alvorlig forandring. De originale ordene fastslår at det ikke er noen mening med et sånt liv. Men det er et spørsmålstegn bak. Senere i diktet, blir meningen med livet å gjøre det bedre for fremtidens slekt. Dette er ikke det samme som å spørre om det er en mening med livet. Og jeg tenker at forskjellen er total. Å spørre om det er en mening med livet, kan bli et spørsmål av mennesker som bare kjeder seg. Men å konstatere at et ikke er noen mening med livet, det er å si at dette er om noe alvorlig. Disse menneskene hadde et liv uten mening. Men diktet forteller om hvordan det kan være en mening med livet.

Jeg får tanker om at denne dikteren Rudolf Nilsen brukte noen symbolske ord. Det kan bli sett på mange måter, trær som har grodd fast, løfter sine tynne grener. Jeg tenker også det om ord som gevær og krutt. Man skal ikke la noen skyte seg, da skal man skyte tilbake, men man skal arbeide for fred. Det er viktig å lese alt om sånne ord, og ikke ta noen få ut av sammenhengen.

Når jeg arbeider med denne teksten, har jeg også fått tanker om at dette har å gjøre med, at flertallet, folket, skal ha makten, som er demokrati. Og da begynte jeg å tenke på at flertallets makt, ikke behøver å bruke våpen. Denne måten for makt behøver prinsipielt ikke å bruke våpen som en systematisk metode. På grunn av dette, kan det være et skjult destruktivt trekk, å forsøke å gjøre det nødvendig å bruke våpen i demokratier, for å ødelegge dem.

Her er tre dikt av Rudolf Nilsen. Det siste, "Gategutt", har blitt fremført som en sang av den nålevende visesangeren Lillebjørn Nilsen, han lagde den i 1973. Jeg tenker at hver eneste innbygger i Norge i tiårene etter 1973, kjenner den sangen.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.

Rudolf Nilsen 1925

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål med det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse ‐
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen 1925

Gategutt

Jeg kom til verden i en murstensgård
og blev en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget mig så mangen gang,
og ofte har den reist sig i sin klang
og skutt.

Den er min tross, den er min tro og drøm:
Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.

I krematoriet skal min hvite ild
tilslutt,
når hjertet flammer i det siste spill,
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

Rudolf Nilsen 1926

David H. Hegg