www.davidhegg.org

Søndag 13. april 2014

Nå har jeg plassert beskjedene i riktig rekkefølge. Da jeg begynte med disse beskjedene, skrev jeg dem i omvendt rekkefølge. Det var fordi jeg tenkte at jeg ikke skulle skrive noe av interesse i disse beskjedene, så det alltid bare var den siste beskjeden som var noe å lese. Men jeg begynte å skrive litt av hvert her, så derfor er beskjedene nå i riktig rekkefølge.

Ved å klikke på ▼ symbolet på beskjed sidene, vil du komme til den siste beskjeden på bunnen av siden. Og ved å klikke på det nyeste linken på hovedsidene, vil du også komme direkte til den siste beskjeden.

David H. Hegg

Mandag 14. april 2014

Et spørsmål som lett blir stilt, er; hvorfor skulle noen gjøre noe som disse forbrytelsene, med mental kontroll. Det er noe disse forbryterne ikke har opplyst noe om, de hemmeligholder sine motiver. Det er mulig å tenke at de gjør det, fordi de liker å gjøre det; men det er bare noe jeg tenker uten å vite noe om det.

David H. Hegg

Tirsdag 15. april 2014

Her er et bilde av meg på nyttårsaften 1969 ‐ 70, hos besteforeldrene mine, da jeg var 14 år gammel. Jeg viser dette bildet på grunn av strikkejakka. Det var et tradisjonelt norsk plagg kalt Setesdalskofte, oppkalt etter et sted i Norge som heter Setesdal. Det var moren min som hadde strikket den, og brodert det fargete mønsteret, hun lagde forskjellige sånne tradisjonelle ting. Senere lagde hun også sitt eget strikkegarn av ulla fra deres egne sauer.

Dette er noe jeg tenker at disse forbryterne har påvirket meg til å slite ut og glemme. Det synes som det kan være sånn. Denne strikkejakka var noe til å pynte seg med, ikke noe å bruke til å slite ut ved å bruke den uforsiktig. Jeg hadde den i lang tid, kanskje moren min hadde laget den større da jeg ble større, og at fargemønsteret hadde blitt laget større fra begynnelsen.

I dag er dette også noe jeg tenker det kunne være lurt å skaffe. Men nå har jeg kjøpt så mange sånne ting fra tidligere, så jeg må la det være for en stund. Ved å legge ut dette bildet, har jeg gjort noe som får det til å komme tilbake igjen.

Jeg tenker også på hvordan jeg ser interessert på noe. Jeg kunne bli veldig interessert i forskjellige ting, og noen ganger begynte jeg å lese forskjellige bøker om sånt som jeg ble interessert i. Det kunne være alt mulig.

David H. Hegg

Onsdag 16. april 2014

Her er et bilde fra mine foreldres fotoalbum. Det er av min kone og meg. Sannsynligvis er dette fotografiet fotografert av min mor. Det må være etter at vi ble gift 14. februar 1975, fordi messingfatet og duken var presanger til bryllupet vårt.

Her har vi også laget ting. Sofaen var noe vi laget i sammen, min kone laget tingene av tekstil, og jeg laget tingene av tre. Til venstre står det tre bokser oppå hverandre. I hjørnet, skisseblokken som min kone brukte til tegning. Opp til høyre, et syskrin jeg hadde laget til min kone. Foran på bordet, en boks med Richmond pipetobakk. Det var nesten umulig å finne ut noe om denne tobakken, derfor har jeg et bilde av denne boksen også. Sånne ting blir holdepunkter for ens hukommelse.

Ved å se på dette bildet, tenker jeg på hvordan min kone ikke ønsket å bli separert og skilt. Før vi ble separert, var vi på Halvorsens Conditori ved Wessels Plass i Oslo. Min kone sa igjen og igjen, at dette er galt. Ikke jeg heller ønsket å bli separert og skilt, jeg hadde begynt å tenke at vi måtte bli skilt. Jeg sa at alt ville bli bra, men min kone var ikke enig. Etter at jeg hadde flyttet, hadde jeg en konstant følelse av pine inni meg.

Min kone og jeg var gode venner, og ingen av oss ønsket virkelig å bli skilt. Så disse forbryterne har forårsaket at vi ble skilt, enda ingen av oss ønsket å bli det.

David H. Hegg

Onsdag 23. april 2014

Her er et annet bilde fra mine foreldres fotoalbum, det er av datteren min og meg på julaften 1984. Etter at vi ble skilt, var datteren vår sammen med moren sin og faren sin annenhver jul. Hun hadde også veldig god kontakt med mange i min familie. Det hadde vært sånn siden hun ble født. Det var min far som kjørte henne og moren hennes hjem fra fødeklinikken.

Dette var det som uvedkommende personer, blandet seg inn i, i 1986. På den tiden var situasjonen vår; at datteren vår, moren hennes, og jeg; hadde regelmessig kontakt med hverandre hver uke. Disse personene har fra første øyeblikk, gjort forskjellige ting som er ulovlig. Det ble fler og fler av dem. Politiet tok del i det. De har ikke lov til å hindre samværet mellom datteren min og meg. Og de har ikke lov til å tvinge meg til en psykiatrisk klinikk. Jeg hadde gått til en doktor med muskelplager, som var et gammelt problem, som jeg hadde hatt i mer enn ti år.

De som gjorde disse ulovlige tingene, ønsker ikke å oppklare denne saken. Det er derfor disse problemene bare har blitt mer og mer, istedenfor å bli oppklart.

Alle sammen løy til meg, så jeg ikke forstod hva de gjorde. Alt de har sagt om hva jeg gjorde, sa, eller tenkte; er feil. Ingen av dem har snakket til meg om hva de løy om, de snakket bare til hverandre.

Denne forferdelige situasjonen, har blitt forårsaktet av disse forbryterne som bruker mental kontroll. Disse forbryterne er veldig svake personer; alt de gjør, er noe de skjuler. Det kan være at det er et triks av dem, å få folk til å gjøre ulovlige ting, fordi da vil sånne personer skjule, hva som har hendt.

I tiden som kommer; vil jeg skrive mer sammenhengende og velordnet om dette. Det vil ta noe tid. Dette siste året; har jeg virkelig fått en mye bedre forståelse om hva det er som har hendt.

David H. Hegg

Lørdag 26. april 2014

Bildet fra julaften, hos familien min i 1984, i den forrige beskjeden 23. april; har fått en funksjon, til å sirkle inn perioden fra omkring jul 1984 til jul 1985. Denne perioden inneholder forskjellige hendelser; som førte til den forferdelige situasjonen, som begynte rett etter nyttår, i begynnelsen av 1986. Derfor har dette bildet fått en viktig rolle for meg, angående å forstå om det året.

Akkurat her; kan jeg også fortelle om noe veldig typisk: Da jeg nå startet opp datamaskinen; gjorde jeg det fordi jeg først av alt, ønsket å se på dette bildet igjen. Da jeg åpnet mappa der det var lagret, så jeg det ikke; (enda det var der). Alle ikonene var vist som tydelige bilder. Sånne ting er noe veldig typisk, som ofte hender med meg. Dette bildet var bare lagret i den mappa jeg har for dette nettstedet på datamaskinen min. Det ble på en måte vanskelig for meg, å bli i stand til å se det. Jeg så omkring i andre mapper. Da jeg etter noe leting omkring, så i den mappa igjen; da så jeg det. Den mappa inneholder nå 18 bilder og en html‐side‐fil.

I denne sammenhengen, kan jeg også nevne et annet eksempel: Da jeg for noen måneder siden, lette etter LP‐plater jeg hadde før 1976; så jeg blant annet etter plata "Piano Concerto In B Flat Minor" av "Pyotr Tchaikovsky". (Også skrevet om i Beskjeder 4, Mandag 9. desember 2013.) Her er et bilde av den plata.

Jeg så etter dette vinyl‐LP coveret på Google bilder, på den måten at bare mange bilder ble vist. Jeg så dette coveret mange ganger i en lang stund, (jeg tenker at det kan ha vært sånn i mange år), men da jeg så det, sa jeg til meg selv: "Dette er absolutt ikke det riktige coveret." Først da jeg hadde blitt i stand til å bryte gjennom denne hindringen i mitt sinn; da husket jeg, at det var det coveret. Dette var som en steg for steg vandring bakover i mitt sinn. Og på det tidspunktet, var det veldig tydelig for meg, det var ikke noe tvil om det, jeg husket det veldig tydelig igjen. Jeg tenkte at det var, som om jeg alltid hadde hatt den plata, som om jeg hadde sett den forrige gang dagen før.

Ting som dette, er noe veldig typisk; som ofte hender med meg. På denne måten, er sånne vanlige ting viktige for meg, angående å finne ut om hva som har hendt med meg. Jeg tenker at jeg er blitt påvirket med denne mental kontroll metoden, på en måte som forårsaker sånne ting.

Dette viser hvor sterk en sånn påvirkning kan bli. Alt i alt synes det veldig sannsynlig at dette har blitt gjort med denne påvirkningen, men jeg kan ikke huske hva som er blitt gjort mot meg med denne påvirkningen. Om dette er riktig, som jeg er veldig sikker på at det er; da er en sånn styrke ved denne metoden, tilgjengelig i all slags bruk av den.

Nå, tilbake til bildet igjen. Dette bildet fra julaften 1984, viser datteren min og meg hjemme hos foreldrene mine. Datteren min holder en lekehest i hendene sine.

Før jul, fortalte moren til datteren min meg at datteren vår ønsket seg en lekehest kalt "My Little Pony", som julepresang. Dette var noe hun var interessert i sammen med vennene sine, noe de hadde snakket om at de skulle begynne å leke med sammen, fortalte moren hennes meg. Ideen med dette lekekonseptet, var også at barn, spesielt jenter, kunne leke med disse tingen sammen. Hun sa at jeg kunne kjøpe en sånn hest til datteren vår til jul. Alt dette er noe jeg husker velidig godt. Jeg gikk til en av de best utstyrte og veletablerte leketøysbutikkene i Oslo, og spurte etter en My Little Pony. Butikkekspeditøren smilte, og sa at de hadde to slag av sånne hester, og fant to hester og satte dem på disken. Jeg tenkte det var det samme, hvilken av disse to hestene jeg ga til datteren min, og valgte den hesten som så mest ut, som en hest. Dette leketøyet hadde forandret seg, og ideen hadde utviklet seg, siden det begynte å bli laget i 1982.

På julaften hadde vi en god gammeldags julefeiring. Huset var pyntet med juledekorasjoner. Juletreet stod midt i stua. Dyrene på gården hadde også fått noe ekstra til jul. Det var mange ting å være opptatt av, noen ganger ville dyr utenfor vinduene blant trær dekket av hvit snø. Alle dagene kom venner og familie og hilste på oss, det var en tid full av smil og vennlighet, lys og glede under stjernehimmelen. Å pakke opp pakkene, er bare en av mange morsomme ting som hender, men det er tradisjonelt høydepunktet på julaften. Om jeg ikke husker feil, kom julenissen og hilste på oss også, det var faren min som kledde seg ut som nissen. Datteren vår elsket å være her; hun fikk forksjellige presanger, og hadde en hyggelig tid. Hesten ble også pakket opp, datteren vår ble glad, og jeg tenker at hun tenkte på hva hun hadde snakket om med vennene sine.

Etter jul; fortalte moren hennes meg at jeg hadde kjøpt feil hest. Og at datteren vår hadde blitt så veldig lei seg. Men hun hadde fortet seg til butikken sammen med datteren vår, og kjøpt den riktige hesten; og da ble alt bra igjen, sa hun.

I løpet av dette året, ble det snakket om noen få personer som oppførte seg forvirret og irrasjonelt (sinnssykt). Det var disse få personene som begynte å si at jeg var sinnssyk, (det var deres sinnssykdom). Alt av det snakket var basert på ingenting, ikke et ord av det var riktig. Om de hadde ønsket det, kunne hundrevis av andre mennesker sagt noe annet. De personene som begynte å høre på disse få personene, gjorde ikke noe for å finne ut noe, de lot bare disse personen bruke seg. For å finne ut om en sånn situasjon, hadde det vært nødvendig å gå ut og omkring til mange steder, for å finne ut hva det var som hendte, men ingen gjorde det. Jeg forstod ikke hva som foregikk.

For eksempel; senere det året fortalte noen meg, at en person hadde snakket om at jeg trodde at han var CIA agent. Det var ikke sant. Jeg trodde ikke at han var CIA agent. Jeg var 100% sikker på at han ikke var en CIA agent. Jeg bare sa det, fordi jeg spøkte og tullet. Da jeg sa det, smilte jeg og tenkte på at han ikke var det. Jeg sa det fordi jeg fikk bekreftet, at han ikke var det, på grunn av hvordan han reagerte. Derfor sa jeg det igjen og igjen noen ganger, men ikke så mange ganger. Etter det, tenkte jeg ikke mer på det. Dette var en av de tingene de begynte å snakke om, uten mitt kjennskap til det. Jeg tenker det er disse forbryterne som bruker mental kontroll, som har fått meg til å oppføre meg på den måten.

Hele denne situasjonen, kan se ut som om den er iscenesatt. Men den inneholder så mye; så det er noe jeg må arbeide mye mer med, før jeg kan fortelle mer om det.

I løpet av 1986; ble det utført en frivillig test som konkluderte med, at jeg ikke var sinnssyk. Denne testen ødela meg. Men datteren min sin familie, og på den måten datteren min også, ble fortalt at jeg ble tvangsinnlagt fordi jeg var sinnssyk, og på den måten også farlig. Det var løgn; som også ble avgjørende for all den destruktive utviklingen, som fortsatte etterpå. Senere fikk jeg også noen piller som ga meg hallusinasjoner, jeg kastet dem i søppelbøtta og kom ikke tilbake til doktoren. Jeg tenkte at om jeg gikk til doktoren igjen, ville doktoren drepe meg.

Denne situasjonen dette året, ble iverksatt av personer som senere det året, skulle ha blitt satt i fengsel. Fordi det ikke hendte, ble våre liv fullstendig ødelagte av dem. Politiet som skulle ha stoppet en sånn forbrytelse, hjalp den istedenfor.

Det synes tydelig at det er disse forbryterne, som bruker mental kontroll, som har forårsaket denne hele situasjonen. Og det begynte i 1976.

Det ser også tydelig ut som, at det er disse forbryterne, som bringer inn ordet CIA i denne sammenhengen. Det kan også være at det er disse forbryterne, som bringer inn ordet LSD også. Men det er umulig for meg å bli absolutt sikker på hva de har gjort angående sånne ting.

Jeg tenker at disse forbryterne ikke har fortalt meg et eneste ord om hvem de virkelig er, hva de virkelig gjør, eller hva slags stoff de virkelig har brukt på meg.

Jeg tenker at disse forbryterne har brydd seg så lite om meg, at de ikke husker meg. Men jeg vet ikke noe om det. Det kan se ut som, at de har ønsket å ødelegge min rolle, som en vanlig robust samfunnsinnbygger. Og at de har ønsket å ødelegge inntrykket om, at sånne personer er ansvarsfulle samfunnsinnbyggere. Det kan også se ut som, at de har ønsket å bruke meg til å desinformere. Kanskje de også har ønsket at jeg til slutt skulle bli voldelig og farlig. Det er også holdepunker for at de har ønsket at jeg skal bli totalt sinnssyk. Kanskje det var det de var sikre på, de få minuttene de tenkte på meg etter deres forbrytelse mot meg, og at de så glemte meg, fordi de hadde mer viktige ting å tenke på. Men jeg vet ikke noe om det. Det kan også være at det er galt å se bort i fra, at de har gjort dette veldig grundig; fordi de mislikte meg veldig mye, men det kan ikke ha med politikk å gjøre, jeg var ikke involvert i politikk.

David H. Hegg

Søndag 27. april 2014

Nå skanner jeg noen fotografier inn i datamaskin min. Det er mange fotografier jeg nå har funnet forskjellige steder, som jeg har digitalisert på den måten. Mens jeg gjør dette, finner jeg dette fotografiet blant mine foreldres fotografier. Her har jeg tatt ut meg, til venstre; og min kone, nedenfor; fra et fotografi fra bursdagen min i 1974. Jeg var 19 år den dagen. Dette var før vi ble gift, sammen med vennene våre, hjemme der jeg bodde på den tiden. Grunnen til at jeg viser disse bildene, er den broderte skjorta jeg har på meg. Det er kjæresten min på den tiden, som har laget den skjorta til meg. Hun har laget alt av det, broderiet og syarbeidet. Disse to fotografiene er redigert i et bildesoftware jeg har. Alle sånne ting skulle ha blitt borte til slutt; tenker jeg. Men her er et bilde av denne fine skjorta. Det er sannsynligvis moren min som er fotografen.

Jeg har også noe annet å fortelle, etter i går. Det er om hva jeg i går husket om lekehesten, som jeg kjøpte til datteren min til jul i 1984. I dag, dagen etter jeg husket dette; har denne hukommelsen om denne hesten fått en slags forsvinning i mitt sinn. Jeg tenker at det må være en slags påvirkning, som er som, at alt jeg husker om sånne ting, skal forsvinne fra min hukommelse. Men jeg husker ikke noe om hva det er som kan ha blitt gjort mot meg angående dette. Det kan også være; at jeg aldri skulle bli i stand til å forstå, hva som hendte med meg i 1986.

Men jeg glemmer ikke denne lekehesten; og jeg forstår mer og mer om hva som hendte i 1986. Alle disse fotografiene, det må være mer enn tusen av dem nå; er viktige for hvordan jeg begynner å huske mye bedre om fortiden min igjen. Den tiden jeg bruker på dem innimellom, timer etter timer, for dager og uker og måneder; er også noe som begynner å virke. Jeg tenker at en av hensiktene med denne påvirkningen med mental kontroll; er å få meg til ikke å bruke tid på disse tingen mer. Når jeg bruker tid på disse tingene igjen, begynner forandringer langsomt å utvikle seg, og jeg begynner langsomt å huske igjen.

En tilføyelse
Omtrent en time etter at jeg publiserte denne beskjeden; fikk jeg noen ord sagt til meg fra innvendig i meg. Her er disse ordene: "Dette har aldri hendt." Disse fire ordene er så fremtredende i mitt sinn. Disse fire ordene har også fremkommet gjentatte ganger, på en måte som gjør, at jeg nå tilføyer dette.

En tilføyelse til
Jeg husker også etter noe tid, at skjorta skulle ha hatt knapper. Hun ga den til meg før den var helt ferdig. Hun lurte på hva slags knapper hun skulle bruke, hun ønsket å finne noen spesielle knapper. Jeg sa at skjorta var fin, som den var, jeg ble veldig glad; og den fortsatte å være som dette, det var passende i varmt vær.

David H. Hegg

Mandag 28. april 2014

I dag har jeg fått en forståelse, angående hva jeg skrev i går, 27. april; om lekehesten som jeg kjøpte til datteren min. Hukommelsen om denne hesten, fikk en slags forsvinning i mitt sinn, etter at jeg først hadde husket det.

I dag tenker jeg at det kan ha noe å gjøre med hvordan jeg om sommeren 1986, ikke husket noe om hva som hendte tidligere det året. Jeg tenker det kan være en påvirkning som har virket på en måte, så alt som hadde hendt angående hvordan situasjonen ble så feil, var noe jeg skulle glemme. Og at jeg derfor fikk denne bemerkelsesverdige hukommelses forsvinningen, angående denne lekehesten; fordi jeg knyttet det til hvordan den situasjonen hadde utviklet seg, etter at jeg ga denne lekehesten til datteren min.

Den eneste tingen jeg kan tenke på, om hvordan dette kan være mulig; er at denne metoden gjør det mulig for disse forbryterne, å snakke til en slags kontrollfunksjon i menneskets sinn.

Alle bildene jeg nå har, viser også hvor svært glad datteren vår var sammen med familien min den sommeren 1985, en kort tid før denne situasjonen begynte å utvikle seg i begynnelsen av 1986.

David H. Hegg

Tirsdag 29. april 2014

I dag ønsker jeg å rette oppmerksomheten på, hvordan det ser ut som, at denne metoden med bruk av mental kontroll, er påvirkning som bruk av tekniske komponenter i sinnet. Jeg begynte å tenke på dette, etter at jeg i den forrige beskjeden, 28. april, skrev om hvordan dette ser ut som, at det kan være, som å snakke til en slags kontroll funksjon i menneskets sinn. Angående det, tenkte jeg på hvordan en genser jeg fikk fra min kone, ble byttet ut med en ny en, og hun fortsatte å bruke den første genseren. Jeg skrev om dette i Beskjeder 1 ‐ Onsdag 17. juli 2013. Her har jeg funnet et bedre bilde av min kone med den genseren. I 1976 var vi på telttur. I 1977 var vi på en sykkeltur. På dette sykkelbildet drar vi fra gården til mine foreldre.

En detalj som dette, er noe umerkelig, som kan ha en slu hensikt. Det kan være nødvendig å ha det i tankene i noe tid, før man begynner å forstå mer og mer om hva en sånn slu hensikt kan være. Jeg skriver ikke mer om det denne gangen. Jeg vet ikke om disse forbryterne har påvirket meg til å si noe som forårsaket, at dette hendte eller ikke, men jeg tenker det kan være sånn.

En annen detalj, er det jeg skrev om i beskjeden lørdag 26. april 2014. Om da jeg åpnet en mappe, der et bilde var lagret, og jeg ikke så det; (enda det var der).

Når jeg er her i skrivingen min i denne beskjedseksjonen; tenker jeg også at jeg vil skrive om noe jeg har hatt i tankene for en lang stund, mange år. Jeg husker ikke når dette først kom opp i mitt sinn. Det er et sånt hukommelsesbilde. Dette hukommelsesbildet, er at moren til datteren min snakker til meg, før denne situasjonen i 1986, som om hun var synsk. Hun sier til meg, at senere vil hun bli så dårlig, og gjøre så mye galt som hun ikke forstår, at det hun virkelig ønsker, er at jeg dreper henne; fordi på den tiden kan hun ikke forstå det lenger. Dette var noe hun bare kunne forstå før det hendte. Dette er et eksempel på hvordan disse forbryterne er. Jeg kan ikke finne noen annen årsak til hvorfor de gjør noe som dette, enn at dette er noe de liker å gjøre.

Da jeg hadde dette hukommelsesbildet i mitt sinn, som var som, at jeg husket det; tenkte jeg at jeg kan ikke gjøre det hun har sagt. Kanskje dette er et tidlig trinn, som de har ønsket å komme videre med i en senere sammenheng; men jeg vet ikke noe om det. I dag tenker jeg, at dette kunne ha blitt begynnelsen på en lang og blodig vei, som jeg har blitt påvirket til å gå, der den ene etter den andre, skule ha fått det jeg hadde tenkt at var det de fortjente, som hadde forårsaket så mye ondt.

Dette er også noe jeg holder sammen med, hvordan jeg etter at jeg mistet hukommelsen min i 1986; begynte å huske feil etterpå, om hva som hadde hendt. Psykiateren for eksempel, hadde fått rollen som en av disse forbryterne, som bruker mental kontroll; som ikke var riktig. Andre hadde også fått sånne roller, som disse forbryterne; som ikke var riktig. Men jeg kan ikke huske hva det er disse forbryterne virkelig har gjort mot meg, og hva de virkelig har ønsket å oppnå.

Kanskje påvirkningene jeg er blitt påvirket med; ikke har virket så overvinnende, som de var ment å gjøre. Kanskje alt av dette aldri har blitt så dominerende over meg, som det var ment å bli. Kanskje jeg hele tiden har hatt for mye annen mental aktivitet og tenkning i mitt sinn. Jeg vet ikke. I dag tenker jeg, at det er umulig for meg å huske hva jeg er blitt påvirket med. Jeg kan ikke huske hva som er blitt sagt til meg, tenker jeg. Nå er jeg fullstendig ute av sånne påvirkninger. Men hvordan jeg plutselig ikke kan se en ting jeg ser etter og sånt, er fortsatt noe som kan hende.

Angående moren til datteren min; tenker jeg at disse problemene er forårsaket av hvordan disse forbryterne har påvirket meg. Hun og jeg var veldig konstante og stødige i vårt forhold til hverandre. Vi krevde ikke ting fra hverandre. Vi likte å være sammen. Jeg kan ikke huske at vi har kranglet en eneste gang. Det jeg har skrevet om i denne beskjeden, viser hvordan disse forbryterne kan ønske å få folk som er glade i hverandre, til å drepe hverandre. Og det er grunnlag til å tenke, at de også kan oppnå sånne resultater. Hvordan dette er noe som det kan bli påvirket til, som ved bruk av tekniske komponenter i sinnet, kan være grunnen til det. Det er forårsaket av manipulerende teknikker.

Angående datteren min, er også alt av dette merkelig. Forrige gang vi var sammen med hverandre, ønsket hun å være mer samen med meg. Og hun har aldri hatt annen kontakt med meg, enn det. Det har vært andre personer som hun har hatt kontakt med, som har påvirket henne til å oppleve det annerledes. Når jeg forstår at hun er blitt redd meg, lar jeg henne være i fred. Men jeg har aldri gjort noe mot henne, som skulle få henne til å bli redd for meg. Jeg ønsker at hun skal ha et godt liv. Andre personer har oppsøkt henne for å skade henne, de lot henne ikke få være i fred. Også personer som begynte å bli involvert utenifra, har oppført seg på den måten, oppsøkt datteren min for å skade henne, fordi de ikke ønsket at denne saken skulle bli oppklart. Det har aldri vært noen problemer mellom datteren og meg. Det var ikke sammen med meg, at datteren min ble redd for meg, det var sammen med andre. Det samme er også mellom moren hennes og meg. De har fått hvert eneste ett av alle problemene sine, sammen med andre personer enn meg.

I dag har jeg veldig snille følelser for både datteren min og moren hennes. Jeg tenker at disse forbryterne har ønsket å skade oss, ved å påvirke meg. Det er problemet. Jeg hadde aldri ønsket at det skulle skje. Men jeg kunne ikke en gang forstå at det hadde blitt gjort noe mot meg. Det er først etter at mange ting har hendt, at det er mulig for meg å forstå om, at noe har blitt gjort mot meg. Før problemene i 1986 begynte å utvikle seg; var det en serie med forskjellige hendelser, som hadde ført til det. Men jeg skriver ikke om det her nå, det er veldig mye. Når disse tingene er forstått, sammen med denne mental kontroll forbrytelsen, da er den situasjonen lett å forstå. For å skrive om alt av det, trenger jeg mer tid enn noen få timer, som er det jeg har brukt på denne teksten.

David H. Hegg

Onsdag 30. april 2014

Etter at jeg skrev den forrige beskjeden, tirsdag 29. april, om et hukommelsesbilde der min datters mor snakket som om hun var synsk. Har jeg begynt å se dette hukommelsesbildet, sammen med det jeg kalte en hukommelsesfilm (fordi det var så mye), i Beskjeder 3; onsdag 9. oktober 2013, torsdag 10. oktober 2013, og fredag 11. oktober 2013.

Den hukommelsesfilmen; var om en situasjon der Gud ble involvert. I denne hukommelsesfilmen, som jeg tenker har vært den mest klare og tydelige; fant jeg ut på mandag 9. mai 2011, at disse forbryterne er i politiet. Og i etterspillet ette det jeg fant ut den dagen; begynte alt langsomt å utvikle seg på en måte, der jeg mer forstod at Gud ville ha meg til å finne andre mennesker ute i den store verden, og så begynne en slags veldig sterk militær måte å angripe hel samfunnet og den vestlige verden på.

Det jeg skrev om i går, 29 april, var at moren til datteren min, skulle ha blitt synsk. Tidligere i livet vårt, skulle hun ha fortalt meg at jeg en dag måtte drepe henne. (Dette er bare lureri fra disse mental kontroll forbryterne.) I dag, dagen etter; tenker jeg at dette var i årene omkring 2000; og at det kom sammen med, eller rett etter, at jeg begynte å finne ut feil om disse forbrytelsene på nittitallet, etter at jeg mistet hukommelsen i 1986. I dag husker jeg det også, på en måten; der det var angående hvordan datteren vår led på grunn av hva som hadde blitt gjort mot oss. Og etterpå skulle jeg ha begynt å drepe alle av den; fordi da var det, det eneste hun virkelig ønsket, men ikke kunne forstå lenger. Hun ville da være et annet sted, og bli glad på grunn av hva jeg hadde begynt å gjøre. Angående familien til disse psykiaterne for eksempel, (to av dem var i den samme familien); har jeg hatt gjentatte tanker om at jeg skulle drepe dem alle sammen på julaften, da alle av dem var sammen. Men det skulle ikke stoppe der, resten av disse personene, skulle også ha blitt drept. Jeg har hatt tanker om at jeg skulle begynne å leve i forkledninger, så de ikke kunne finne meg, enda de hadde begynt å forstå at det var jeg, som hadde begynt å gjøre noe. Jeg skulle ha blitt farlig nok.

Nå tenker jeg at disse to hukommelsesbildene (filmene), er som den ene etter den andre. Og at det skulle bli verre og verre.

Om dette angående min datters mor. Hadde jeg tanker om at jeg ikke kunne tro på hva hun hadde sagt. Kanskje hun bare hadde vært forvirret. Og jeg ønsket ikke å drepe henne. Sånne synske ting, er ikke så veldig sikkert å tro på, tenkte jeg. Om dette er et alternativ i denne påvirkningen av disse forbryterne; så er det sånn at det neste gang blir verre og tydeligere. Men jeg husker ikke hva de har gjort mot meg, og kan derfor ikke finne ut riktig om sånne ting. Men i dag ser jeg det på den måten, at disse to hukommelsesbildene (filmene) kom den ene etter den andre. Det har vært mange år mellom dem.

David H. Hegg

Torsdag 1. mai 2014

Nå skanner jeg bilder fra mitt eget fotoalbum. Ved å se så grundig på bildene, som det blir; blir det mulig for meg å si, at jeg kan begynne å forstå, hva det er som er bak bildene. Bak disse bildene, har jeg begynt å se en hensikt fra disse forbryterne som bruker mental kontroll. Den hensikten er å ha innflytelse over all min tid, og også over vår tid angående de som er nærmest til meg. Og jeg tenker at en av hensiktene med denne påvirkningen, er at det ikke skal bli tid til å begynne å gjøre og utvikle våre egne ting. Disse forbryterne har ønsket å ha kontroll over all tiden; teltturer, sykkelturer, snekring, helseproblemer, skoler, osv.

Hva for noe annet dette kunne ha blitt, vet jeg ikke; men det hadde helt sikkert blitt noe annet. Og over mange år, hadde noe annet blitt noe veldig mye annerledes. I dag skulle vår situasjon ha vært en annen situasjon. I dag skulle vi ha hatt et annet liv. Men vi er ikke alene i denne verden angående å ha det på den måten.

Når det har vært som det har vært, er den første sammenligningen jeg får i tankene mine; at det er som å ha vært i fengsel. I dette fengslet har det vært mulig for oss å være i kontakt med hverandre, men vi har ikke vært fri.

Da situasjonen vår ble verre i 1986, er den første sammenligningen jeg får i tankene mine; at det var, som om fangevokterne våre gjorde det verre for oss.

Dette har ikke vært et fengsel lagd av sement og murstein. Det er blitt laget av disse mental kontroll påvirkningene. Å lage dette fengselet, er bare en av hensiktene med denne mental kontroll påvirkningen.

Å komme ut av dette mental kontroll fengselet, kan bli sammenlignet med å bli fri.

Jeg tenker dette også kan bli forstått i alle andre sammenhenger i samfunnene og i hele verden. Hva betyr det? Jeg vil si; at et betyr, at vi må være forsiktige. Vi vet ikke hva det er som er blitt ødelagt på denne måten. Vi må finne ut om det. Vi må finne ut om fakta, om hva det er som har foregått på denne måten, på grunn av disse forbryterne. I dag skulle det ha vert en annen verden.

David H. Hegg

Lørdag 3. mai 2014

Mens jeg skanner gamle fotografier, finner jeg nå også dette bildet nedenfor. Det er det eneste bildet jeg har fra der vi bodde fra 1976, inntil jeg flyttet tidlig i 1979. Dette bildet er fra desember 1979, da datteren min og moren hennes bodde der. Dette pianoet ble kjøpt hos en brukthandler om sommeren 1976, jeg reparerte det og malte det og fikk det stemt av en pianostemmer. Dette pianoet hadde treramme for strengene. Skrivebordet var det jeg brukte da jeg var barn, på den tiden stod det i mitt eget rom. Jeg tenker at disse forbryterne som bruker mental kontroll, kan ha påvirket meg på en måte så vi pusset opp denne stua, til å bli noe som dette. Men jeg kan ikke huske hva de virkelig har gjort mot meg, jeg bare har noen mistanker om hva det kan være.

Her er et bild, til venstre, av det samme stedet da det var mitt barndomshjem, fra julaften 1969, jeg deler ut julepresangene. Fotografen står der sofagruppa er, det var på samme måten i 1979 også. Kjøkkenet er til høyre. Og et lite rom til, er ved siden av sofagruppa. Inngangen til dette rekkehuset, er mellom denne etasjen og etasjen under; på høyre side. Under her, er det to soverom, bad, WC, og tre boder. Nederst er det en kjeller. Jeg viser disse bildene, fordi bildet over, er det eneste jeg har fra det stedet på den tiden. Tidligere tok vi mange fotografier, men fra 1976 tok vi ikke mer bilder fra hjemmet vårt.

David H. Hegg

Mandag 5. mai 2014

Angående å se på tidligere bilder, har jeg nå fått en tydelig opplevelse av dette: Hvordan forskjellige ting man får et forhold til ser ut, er på en måte fotografert og lagret inni en selv. Det er på grunn av dette, at man kan gjenkjenne noe, som noe man har sett før. Spesielt angående noe man kjenner godt, har dette indre fotoalbumet en sterk betydning.

Vi mennesker er selvfølgelig ikke vanlige fotoalbumer, for oss er dette noe som arter seg på en annen måte. Denne sammenligningen er bare egnet til å begynne å forstå om dette.

I dag tenker jeg på at dette kan være noe viktig å forstå om; angående hvordan det kan se ut som, at dette, er noe disse forbryterne som bruker mental kontroll, forstår om, når de har forsøkt å ødelegge meg. På grunn av det, kan dette også være noe disse forbryterne gjør i andre sammenhenger.

Disse hallusinerte hukommelses bildene, som jeg har skrevet om mange ganger i denne beskjeder seksjonen, er også noe jeg nå begynner å tenke på angående dette.

David H. Hegg

Fredag 9. mai 2014

En kort situasjonsrapport i dag, kan bli illustrert på denne måten: Nå er situasjonen min som om; at etter å ha nådd den avsluttende dagen i en timeplan for å grave ut en arkeologisk pyramide, finner jeg den viktigste delen i pyramiden.

Dette bildet beskriver hvordan jeg i disse dagene, finner ut og forstår mye mer enn jeg tidligere dette året, hadde trodd kunne blitt mulig. Derfor bruker jeg nå noen få måneder til, til å forberede meg på å begynne å arbeide med dette på en mer velordnet måte.

I denne fasen tenker jeg også at jeg har nok. Jeg behøver ikke å gjøre mer av disse forberedelsene. Jeg må bare bruke litt mer tid på denne siste oppdagelsen.

David H. Hegg

Onsdag 14. mai 2014

Nå har jeg fått et bedre overblikk over hvordan situasjonen min utviklet seg frem til 1986. Dette er i forhold til hvordan jeg om sommeren 1986, ikke husket noe. Og det er de siste dagene, at jeg har hatt en opplevelse av å få alt mulig på plass. I denne beskjeden, vil jeg bare nevne noen stikkord.

Først av alt, startet dette i 1976, eller en kort tid før nyttår 1975 ‐ 1976. Allerede om sommeren 1976, hadde påvirkningen over meg forårsaket at min kone og jeg flyttet fra hverandre, på grunn av en misforståelse. Senere den sommeren, flyttet vi sammen igjen.

I sommerferien 1977, dro vi på en sykkeltur. Jeg tenker at det også var noe jeg var påvirket til. Fordi det skulle hindre oss i å komme i kontakt med familiene våre, som er en av hensiktene med denne påvirkningen.

I 1978 ble jeg syk på en veldig nedbrytende måte, fordi jeg var påvirket til å oppføre meg så jeg fikk reumatisme uten å forstå hva det var. I kontakt med doktoren, var jeg bare opptatt med at jeg ikke kunne sove, og ble så forferdelig for mye trøtt. Dette hadde utviklet seg i en lang stund, før jeg gikk til en doktor. Da jeg gikk til doktoren, tenkte jeg at jeg måtte begynne å spise sovepiller, som var noe jeg ikke hadde ønsket å begynne å gjøre. Og doktoren ble fokusert på det. Det var noe snakking om spenninger i kroppen min. Doktoren prøvde nye ting igjen og igjen, han ville ikke gi meg sterke sovepiller. Dette førte til en vedvarende nedbrytning av min private situasjon og forholdet til arbeidet mitt.

En venn sa at min kone og jeg skulle gå til familieterapi. Men det var en komplett feiltakelse, som å rote rundt i tåka. Terapeutene fikk interessante tanker opp i hodene sine, men det hadde ikke noe å gjøre med oss. Etter en uke eller to, tenkte min kone at det var idiotisk, men jeg ble sittende fast der, fordi vi behøvde sykepengene. Problemet ble barre verre, og jeg sluttet i jobben min.

I 1979 flyttet vi fra hverandre, ble separert og senere skilt.

Jeg satte i gang med å ta meg godt av datteren min. Og i årene fra da, til 1986, utviklet datteren min et veldig godt forhold til meg og familien min. Vi hadde også fortsatt mye kontakt alle tre; moren hennes, datteren min og jeg. I 1982 feiret vi julaften sammen, og det var typisk for hvordan kontakten vår med hverandre var.

Om sommeren 1985 hadde jeg arbeidet i min gamle jobb igjen, for noen år, men i et annet firma enn første gangen. Og de gamle helseproblemene kom tilbake. I kontakt med en ny doktor, kom den idiotiske situasjonen fra 1978 også tilbake igjen, og denne gangen ble det enda mer idiotisk.

Om sommeren 1985 hendte det noen spesielle ting. Normalt besøkte familien til min datters mor dem, på min datters bursdag. Men denne gangen, kom de ikke, og jeg var der istedenfor, sammen med hennes yngste søster som var den eneste fra hennes familie som kom denne gangen.

Denne sommeren 1985; besøkte datteren min og jeg også hennes mors foreldre på et sted i Oslo, hvor de hadde en båt som de brukte mye tid på. Dette var et sted der det var mange båter, og de hadde kontakt med andre båteiere der.

Senere kom hennes mors far til oss, mens datteren min var sammen med meg i min leilighet. Han hadde spurt datteren sin, om å spørre meg, om jeg kunne komme sammen med han for å besøke hans mor, som var på et gamlehjem. Jeg sa til henne, at jeg kunne besøke bestemoren hennes sammen med henne, men at jeg tenkte det var merkelig å besøke henne sammen med hennes far. Jeg sa at hun kunne spørre faren sin, om han ønsket å komme og se hvordan datteren vår og jeg hadde det hos meg. Han kunne ta datteren vår med seg til moren sin, sa jeg. Hun svarte at faren hennes og jeg fint kunne klare å snakke om det sammen. Hun snakket som om faren hennes og jeg var veldig gode venner, men jeg hadde snakket veldig lite med ham de siste årene. Da han kom til min leilighet, ble han skuffet fordi jeg ikke ville bli med ham til moren hans, og han ble bare sur og gretten av å få vite om hvor mye morsomt og interessant datteren min og jeg hadde sammen. Og da jeg viste ham fotoalbumene våre, likte han det ikke i det hele tatt. Etter dette, tok han datteren vår med seg til moren sin. Dette var omgitt med forskjellige misforståelser som jeg ikke skal bruke mer tid på denne gangen. Nå tenker jeg at dette var noe veldig kunstig, ikke en naturlig situasjon i det hele tatt. Og senere dette året, ble ting mer og mer kunstig, og flere forvirrende hendelser utviklet seg på en økende måte dette halvåre.

Jeg lånte ham to plater. Dette er noe merkelig. Det har vært umulig for meg å huske hvilke to plater dette var. Men de siste dagene, er dette noe jeg nettopp disse dagene har funnet bedre ut om. Her har jeg et bilde av to plater, som jeg tenker, at kanskje er de riktige platene. Men jeg er ikke sikker. Det har vært umulig for meg å huske disse to platene, og det er noe mistenkelig. Jeg lurer på om dette kan være på grunn av denne påvirkningen med mental kontroll. Jeg hadde begynt å lese om musikk og plater, og hadde fått plater som en interesse. Jeg kjøpte månedlig alle slags forskjellige plater.

Andrés Segovia ‐ Maestro Segovia
MCA Records ‐ MUCS 105
Vinyl LP, UK, 1965

Peter Abrahamsen ‐ Er Der En Mening Med Livet
Digte Af Rudolf Nielsen ‐ Sunget Af Peter Abrahamsen
Exlibris, Gyldendals Grammofonplader, EXL 20022
Vinyl LP, Denmark, 1978

Disse to platene har været totalt borte i mitt sinn. Plata av Segovia, var først et cover i mitt sinn som jeg husket som svart. Jeg har også tenkt at all musikken på plata med Segovia, var av Isaac Albeniz, omskrevet for gitar. Men nå tenker jeg det kan være at det var denne, og det eneste stykket av Albeniz på denne plata er Zambra Granadina.

Plata av Peter Abrahamsen (Dansk) ‐ Er Der En Mening Med Livet, er en plate der han synger dikt av Rudolf Nilsen. Denne musikken er ikke den samme som andre plater med dikt av Rudolf Nilsen. Denne plata hadde fullstendig forsvunnet fra min hukommelse. En dag begynte jeg å huske at jeg hadde noe dansk, og etter noen dager husket jeg denne plata igjen. Dette hendte nå nylig.

Her er et av diktene på denne plata.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.

Rudolf Nilsen 1925

Jeg tenker dette er et eksempel på hvorfor Rudolf Nilsen ble den kjente arbeiderklasse‐dikteren han er her i Norge. Han uttrykker drømmen om et bedre liv, som er en del av den undertrykte arbeiderklasens sjel. Han gav ord til den lydløse lengselen i deres innerste vesen. I hans tid, var det ikke lenge siden at arbeiderklassen noen ganger forskjellige steder i Europa og andre steder i verden, hadde blitt skutt og drept på grunn av deres samfunnsengasjement for frihet og rettferdighet. På den tiden, skulle arbeiderklassen bare arbeide for andres lykke, ikke for sin egen. "Lykken er ikke for deg. For fremtidens slekt skal du åpne en bedre og lysere vei." er noen andre av hans ord, fra diktet Bekjennelse. De første ordene i dette diktet, er: " Det er ingen mening med livet? Du sier: Vi fødes og dør, men er der et mål med det hele, en hensikt med alt det vi gjør?" Ved hans barndomshjem på Oslos østkant, er det et åpent område i byen som har hans navn, Rudolf Nilsens plass. Rudolf Nilsen var født i Kristiania (navnet for Oslo fra 1624 til 1924) i 1901, og døde i Paris i 1929.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i Rudolf Nilsen. Jeg har hørt om ham mange ganger i forskjellige situasjoner; som noe man ikke behøver å oppsøke, for å få vite om. Han er en dikter som jeg tenker, at har skrevet veldig gode og sjelfulle dikt. Han beskriver arbeiderklassen som åndelige skapninger, istedenfor som arbeidskraft. Han ble bare 28 år gammel.

Jeg har en liten mistanke om, at disse forbryterne som bruker mental kontroll, har påvirket meg til å bli interessert i sånne ting som Rudolf Nilsens skrivning og lignende. Om det er sånn, da har de en baktanke med å gjøre det. Jeg tenker de har tatt kontroll over sånne ting de har ønsket å ødelegge, på en måte ingen har forstått, og ødelagt dem på den måten. På grunn av det, har sånne ting blitt ødelagt, ved hvordan de har utviklet seg. Men jeg har ikke noen sikker informasjon om hva disse forbryterne gjør.

Tidligere hadde jeg en interesse for musikken selv. Hvordan musikken var lagd og sånne ting, interesserte meg mye. Jeg var ikke så interessert i tekstene angående musikken. Jeg var interessert i hvordan de forskjellige instrumentene spiller sammen. Når jeg skriver disse ordene, begynner musikkstykket Glad, fra albumet John Barleycorn Must Die, å spille for mine indre ører.

Disse to andre platene ble kjøpt etter 1979.

I slutten av sommeren 1985, sa jeg til min datters mor at jeg kunne pusse opp badet hennes. Tidligere hadde vi allerede pussa opp både badet, kjøkkenet og andre steder i leiligheten. Denne gangen tenkte jeg på å gjøre noe mer på badet, jeg følte meg bra og hadde mye overskudd. Det var min ide. Senere om vinteren, hadde jeg blitt så trøtt, og jeg spurte henne om hun kunne spørre faren sin om å gjøre det. Det var ikke hans ide. Neste gang jeg så ham, var han i dårlig humør.

På julaften 1985, var datteren vår hos sin mors familie. Normalt ringte jeg dem på julaften, og snakket først hyggelig med bestefaren hennes og moren hennes, før jeg snakket med henne. Men denne gangen, var bestefaren hennes bare sur. Jeg snakket ikke med moren hennes. Og da jeg snakket med datteren min, hadde hun et humør som om hun var i en begravelse. Jeg sa til familien min, at noe var galt, og at jeg måtte finne ut om det, da jeg kom hjem.

I begynnelsen av 1986; begynte veldig mye å hende. Generelt ble alt mulig mer og mer uforståelig, og en økende utvikling av visvas vokste omkring meg, uten mitt kjennskap om det. Her skal jeg nevne noen få stikkord om det.

Tidlig i 1986; begynte jeg plutselig og uventet, å snakke til min datters mor, om en traumatisk situasjon som utviklet seg i hennes familie i 1974. Dette var en situasjon stappfull med vrangforestillinger, psykologiske fortregninger og forvrengte følelser; på forskjellige måter blant alle de involverte personene. Og denne situasjonen hadde ikke blitt noe bedre etterpå, bare verre og verre.

Jeg nevnte for min datters mor, noe om at faren hennes hadde vrangforestillinger, psykologiske fortregninger og forvrengte følelser; angående denne situasjonen. Jeg sa at han hadde gjort galt. Jeg sa at han hadde gjort så galt, at han hadde kunne blitt satt i fengsel for det. Men jeg sa også, at dette bare var en måte å vise på, hvor galt det var. Jeg sa at jeg trodde at han virkelig hadde ønsket å være snill, og derfor skulle han ikke bli satt i fengsel, men fått hjelp til å forstå hva som hadde hendt. Jeg sa også til henne, at om hun spurte faren sin om når datteren vår hadde bursdag, da ville han ikke vite det, fordi han ikke brydde seg om henne, sa jeg. Men det kunne være ganske normalt; sa jeg også. Da hun senere spurte ham om det, visste han det ikke. Og det startet en vulkan av galskap i hennes familie. Jeg sa også andre sånne ting. Og her har vi noe, som har startet opp en forferdlig utvikling av enda mer vrangforestillinger, psykologiske forvrengninger og forvridde følelser; på en dramatisk måte. Det ble en situasjon så vanvittig, at det overgår alt hva men normalt kunne vente.

Det var et avgjørende trekk jeg gjorde i denne situasjonen, som etterpå lett kan bli sett som det var regissert utenifra, av utenforstående personer. Det var, at jeg en dag tidlig i 1986, sa til min datters mor, at hun kunne invitere familien sin til seg. Og at hun skulle gjøre det en dag datteren vår var hos meg, og så kunne datteren vår komme tidligere tilbake til henne. Dette var noe, jeg på det tidspunktet hadde tenkt på, at var fordi datteren vår skulle utvikle en god situasjon sammen med hennes mors familie. Men dette er så rart, at jeg ikke tenker jeg hadde kommet til sånne tanker av meg selv, dette må være på grunn av denne påvirkningen med mental kontroll.

Etter den dagen moren hennes gjorde det, har datteren vår ikke vært sammen med meg og min familie, som var noe hun var vant til siden hun var født. Det var noe naturlig for henne, som bakken under henne, og himmelen over henne, noe som alltid hadde vært på den måten i livet hennes. Hun hadde en veldig god kontakt med meg og min familie, som hennes mors familie og andre aldri hadde visst noe om. Men jeg hadde hørt noen ord om, at datteren vår hadde likt å prate om det. Så på den måten, visste andre noe mer enn ingenting.

Det var etter dette, at situasjonen kom ut av kontroll. Og det ble bare verre og verre.

En person jeg hadde hatt kontakt med i noen få år, ble også involvert. Det var bare absurd. Han hadde bare noen forvirrede tanker, som han hadde begynt å utvikle på grunn av noe jeg hadde sagt. Dette var noe han begynte å bli veldig mye opptatt av, mens jeg ikke tenkte på det i det hele tatt. Jeg hadde bare sagt noe som var noe jeg bare gjorde fordi jeg ønsket å se hvordan han reagerte. Jeg sa at han var en CIA‐agent, men det var ikke noe jeg tenkte at var sant. Dette er noe jeg må ha blitt påvirket til å gjøre. Mens denne situasjonen utviklet seg, glemte jeg dette. Denne personen visste ikke noe om datteren min og familien min, og han hadde ikke kjennskap til min situasjon. Han hadde noen totalt feil tanker om meg, ikke noe annet.

Både en psykiater tidlig i 1986, og en doktor senere det året; gav meg piller som gjorde meg fullstendig mentalt ødelagt. Den første gangen, hadde jeg planlagt å reise og snakke med foreldrene min; for første gang, om dette. Men psykiateren lurte meg, og fikk meg til å komme til hennes poliklinikk istedenfor, den samme dagen jeg hadde planlagt å reise. (Jeg hadde aldri oppsøkt denne poliklinikken, jeg hadde kontaktet en doktor på grunn av smerter i musklene mine.) Psykiateren hadde snakket om dette med familien sin, var en av de tingene jeg ble fortalt da jeg kom til klinikken. En annen psykiater som ble involvert, var i den samme familien. Jeg fikk ikke snakket med foreldrene mine. Etter det de gjorde mot meg den gangen, kunne jeg ikke fortelle noe om hva som hadde hendt mer.

Hele denne situasjonen er preget av hvordan mange personer omkring meg, begynner å gjøre ting jeg ikke vet noe om. Og alt av det var bare deres eget visvas, ikke mitt. Da året var over, hadde noen av dem kvalifisert seg til mange år i fengsel. Men på den tiden, kunne jeg ikke huske noe om hva som hadde hendt, og kunne ikke forstå noe av det. Og det ble verre og verre i årene som fulgte etter det. Mitt sinn fortsatte å rase sammen mer og mer etterpå.

Alle disse forskjellige tingene i denne situasjonen, er for mye på samme tid! Sånne ting hender ikke av seg selv.

I dag, er dette et overblikk jeg nå kan forstå som et sammenhengende hele. Det er noe nytt for meg, dette fullstendige overblikket. Men det er mye mer, det er også mistenkelig. Hvordan kan noe som dette, bli så veldig mye?

Hvordan kan noe bli så feil som dette? Det er et viktig spørsmål. Fordi det er ikke en naturlig situasjon. Det er en kunstig situasjon, som ser ut som, at den er regissert av personer fra utenfor alt av det.

Dette er ikke alt. Men her kan det bli mulig å forstå, at det ikke er utenkelig, at det er en påvirkning av andre, bak denne utviklingen.

Det er mye mer. Men her er et lite innblikk i hvordan situasjonen i 1986, hadde en bakgrunn, som det er mulig å finne ut om hvordan har utviklet seg. Og det er det jeg kan gjøre. Jeg kan ikke finne ut om hva disse forbryterne som bruker mental kontroll, gjør andre steder i verden.

Dette er bare en grovskisse av en beskrivelse om denne situasjonen. En ferdig beskrivelse er om mange andre ting, og må bli veldig mye lenger.

Kanskje disse forbryterne har blitt i stand til å forårsake så ekstremt mye angående denne situasjonen, ved å gjøre veldig lite, nærmest ikke noe, men ikke fullstendig ikke noe.

Mye kan bli sagt om hvordan, denne metoden med bruk av mental kontroll, virker. Her på slutten av denne beskjeden; tenker jeg på at denne påvirkningen vinner over den påvirkede personen, og den påvirkede personen vinner over andre personer. Denne metoden kan bli brukt til å bryte folk ned; og til å få dem til å gjøre spesielle ting, og oppnå spesielle målsettinger.

David H. Hegg

Mandag 19. mai 2014

I den forrige beskjeden, onsdag 14. mai, skrev jeg blant annet om plata "Er Der En Mening Med Livet" av den nålevende danske sangeren Peter Abrahamse i 1978. Denne plata har tekster av den norske dikteren Rudolf Nilsen 1901 ‐ 1929. Etter at jeg hadde arbeidet med denne beskjeden, der jeg nevnte noen av hans ord, hørte jeg at tekstene på denne plata hadde noen forandringer.

Først hørte jeg de siste ordene av diktet "På stengrunn". På denne plata, er det "og kun kan være fri inden i." De originale ordene er "og bare har en drøm om skog og li." Dette er fullstendig annerledes, men jeg begynte ikke å skrive noe her på grunn av det.

Men på den siste sangen på plata, "Er Der En Mening Med Livet (Bekendelse)", som er diktet Bekjennelse; har de første ordene blitt forandret på en måte som jeg ønsker å skrive om her.

Originalt er ordene "Det er ingen mening med livet ?" På plata er disse ordene "Er der en mening med livet?" Dette er en alvorlig forandring. De originale ordene fastslår at det ikke er noen mening med et sånt liv. Men det er et spørsmålstegn bak. Senere i diktet, blir meningen med livet å gjøre det bedre for fremtidens slekt. Dette er ikke det samme som å spørre om det er en mening med livet. Og jeg tenker at forskjellen er total. Å spørre om det er en mening med livet, kan bli et spørsmål av mennesker som bare kjeder seg. Men å konstatere at et ikke er noen mening med livet, det er å si at dette er om noe alvorlig. Disse menneskene hadde et liv uten mening. Men diktet forteller om hvordan det kan være en mening med livet.

Jeg får tanker om at denne dikteren Rudolf Nilsen brukte noen symbolske ord. Det kan bli sett på mange måter, trær som har grodd fast, løfter sine tynne grener. Jeg tenker også det om ord som gevær og krutt. Man skal ikke la noen skyte seg, da skal man skyte tilbake, men man skal arbeide for fred. Det er viktig å lese alt om sånne ord, og ikke ta noen få ut av sammenhengen.

Når jeg arbeider med denne teksten, har jeg også fått tanker om at dette har å gjøre med, at flertallet, folket, skal ha makten, som er demokrati. Og da begynte jeg å tenke på at flertallets makt, ikke behøver å bruke våpen. Denne måten for makt behøver prinsipielt ikke å bruke våpen som en systematisk metode. På grunn av dette, kan det være et skjult destruktivt trekk, å forsøke å gjøre det nødvendig å bruke våpen i demokratier, for å ødelegge dem.

Her er tre dikt av Rudolf Nilsen. Det siste, "Gategutt", har blitt fremført som en sang av den nålevende visesangeren Lillebjørn Nilsen, han lagde den i 1973. Jeg tenker at hver eneste innbygger i Norge i tiårene etter 1973, kjenner den sangen.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.

Rudolf Nilsen 1925

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål med det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse ‐
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen 1925

Gategutt

Jeg kom til verden i en murstensgård
og blev en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Jeg er en gategutt.
Og den har verget mig så mangen gang,
og ofte har den reist sig i sin klang
og skutt.

Den er min tross, den er min tro og drøm:
Jeg er en gategutt.
Og den er hatets sang, en elv i strøm,
og kjærlighetens vise, ung og øm,
til lutt.

I krematoriet skal min hvite ild
tilslutt,
når hjertet flammer i det siste spill,
forkynne stolt for den som lytter til:
Jeg var en gategutt.

Rudolf Nilsen 1926

David H. Hegg

Tirsdag 20. mai 2014

I de to forutgående beskjedene, har jeg uventet funnet ut om; at to av disse tre diktene av Rudolf Nilsen som jeg har gjengitt, har blitt forandret da de har blitt innspilt på en plate. Det tredje, Gategutt, som er sunget av Lillebjørn Nilsen; har også to små forandringer. Om det ikke var fordi jeg allerede hadde funnet ut om sånne ting, hadde jeg ikke tenkt på dette tredje. Men nå har jeg blitt skjerpet. Jeg har ikke sett på andre dikt enn disse tre.

Hva er disse små forandringene i Gategutt? Jeg kan ha fått en feil tekst, som jeg bare har funnet på internett. Har Lillebjørn Nilsen fått en feil tekst? Eller har han gjort disse små forandringene for å få sangen til å lyde bedre? Dette er små forandringer. Her skal jeg vise hva jeg har funnet ut, fra mitt veldig enkelt innsamlede materiale.

Første linje i det andre verset:
Original:
Jeg har en sang, en liten enkel sang:
Sangen:
Jeg har en sang, en ganske liten sang:

Uten videre, er dette en uvesentlig forandring. Men hva er det denne forandringen gjør?

Originalen sier: "en liten enkel sang:" Lett å forstå med noen få ord.

Sangen sier: "en ganske liten sang:" Ikke mye.

Om vi tenker på at andre kan stå bak sånne ting; da kan sånne forskjeller være viktige, fordi noen forårsaker sånne forandringer systematisk i et stort omfang angående mange ting, vår historie osv.

Min forståelse i dag; er at det er totalt umulig for meg å huske noe, om hva det er som er blitt gjort mot meg. Men fordi jeg har blitt påvirket til å finne ut feil, har jeg derfor til slutt funnet ut litt riktig. Men det er fordi jeg har hatt denne spesielle kontrollen over meg, som andre ikke har. Så å finne ut om sånne ting, fordrer at vi må gjøre forskjellige ting for å nærme oss en oppklaring.

Disse forbryterne som bruker mental kontroll, gjør selvfølgelig mange andre ting enn sånne ting, også. Og det er mange muligheter med denne metoden. For å påvirke folk; kan de bruke andre, personen eller personene selv, eller danne trender osv. Og de kan lage forandringer i et menneskes underbevisste sinn.

Den fjerde linjen i det fjerde verset;
Original:
forkynne stolt for den som lytter til:
Sangen:
Forkynne stolt til den som lytter til:

Originalen sier: "for den som lytter til:" Noe som blir gjort for den som lytter til.

Sangen sier: "til den som lytter til:" Noe som er brakt til den som lytter til.

Jeg hadde aldri begynt å tenke på hva jeg har skrevet om i denne beskjeden, om det ikke var fordi jeg begynte å bli mer og mer opptatt med disse tingene. Det er nøyaktig sånne ting jeg har tenkt at disse forbryterne kan gjøre. Så derfor skriver jeg denne beskjeden også. Men disse forbryterne gjør mange andre ting også. Og nøyaktig hva de gjør, har jeg ingen informasjon om.

Denne beskjeden er om noe som disse forbryterne har muligheten til å gjøre. Om de har gjort noe angående disse eksemplene, eller ikke; er noe jeg ikke har noe informasjon om hvordan kan være, eller ikke være.

Denne situasjonen, at vi begynner å finne ut om dette, burde bli forstått som en positiv mulighet, tenker jeg. Ikke som en katastrofe. Jeg tenker at det riktige å gjøre, er å bli glad for at det blir mulig for oss å begynne å finne ut om dette. Den katastrofale situasjonen er da vi ikke forstår noe i det hele tatt.

David H. Hegg

Lørdag 24. mai 2014

I dag bestemte jeg meg for å høre på alle de 13 sangene på vinylplata fra 1978, "Er der en mening med livet"; som jeg har skrevet om i de to beskjedene før denne. Mens jeg samtidig ser på de originale tekstene, jeg fant ut at bare en sang var riktig, det var "Refleks". Fire var feil., Åtte var forferdelige.

Disse forferdelige sangene har tekster som på forskjellige måter, fullstendig ødelegger Rudolf Nilsens tekster; og enda sier det motsatte til hva han har skrevet. Det kan være mulig å se disse tekstene som en hån mot Rudolf Nilsens tekster.

Fra begynnelsen, da jeg begynte å finne ut om denne plata, har jeg hatt tanker om at det kan være noe mistenkelig med dette. Nå er jeg mer sikker på det. Kanskje det er mulig, at disse forbryterne som bruker mental kontroll; både har påvirket meg i 1976 til å kjøpe en sånn plate (om det kan være akkurat denne plata, vet jeg ikke), og påvirket Peter Abrahamsen til å lage denne plata i 1978, men jeg vet ikke.

Denne type av påvirkning kan både få en til å gjøre noe, og samtidig forandre ens forståelse av hva man gjør. Det er nødvendig å lure den påvirkede personen, men påvirkningen i seg selv er også overvinnende. Typisk lirker også påvirkningen seg frem, for å bli i stand til å virke, litt etter litt. Men denne metoden har mange muligheter. Det er i bunn og grunn, en slags spesiell påvirkning, som disse forbryterne må bruke på metodiske måter for å få det til å virke. Å forstå om det, kan hjelpe veldig mye, og mer og mer også, så det kan være mulig å overkomme denne påvirkningen veldig mye; så mye, at det ikke skulle være noe stort problem mer.

Her er diktet "Hverdagen." På plata er det kalt "Nogen er bedst til at bære (Hverdagen)". Versjonen på plata har en motsatt mening til det originale diktet, det er en av de forferdelige versjonene. Den originale versjonen snakker om noe å forholde seg til. På plata snakkes det om at noen skal gjøre det. Den røde teksten er teksten fra plata.

Hverdagen

Noe er verst å bære:
Hverdagens langsomme strid,
alle de like, lunkne timer
som bare er rinnende tid.

Aldri å løpe for livet
i snerrende kuleregn,
aldri få prente på fiendens panne
sin støvlehæls halvmånetegn.

Aldri en skinnende seier ‐
et osende nederlag,
men lusesmå tap og gevinster
hver eneste dag.

Aldri få våge en kamp for
det land vi har drømt,
men viljeløs vandre og vandre,
til ørkenfreden fordømt.

Rudolf Nilsen ‐ utgitt 1929 (etter hans død)

Nogen er bedst til at bære (Hverdagen)

Nogen er bedst til at bære:
Hverdagens langsomme slit,
alle de lunkne timer
som bare er skredne tid.

De skal aldri løbe for livet
i snerrende kulergn,
og aldri i fiendens panne
sette deres fingers tegn.

De får aldri en strålende seier ‐
eller et sviende nederlg,
kun du sidder taper gevisner
hver eneste evige dag.

De vil aldri våge kampen
for det land vi drømmer om,
de vil bare vandre og vandre,
tilbake hvorfra de kom.

(Lang musikksekvens.)

Nogen er bedst til at bære:
Hverdagens langsomme slit,
alle de lunkne timer
som bare er skredne tid.

Mmmmmmmmmmmmmmmmmmm,
mmmmmmmmmmmmmmmmmmm,
mmmmmmmmmmmmmmmmmmm.

(4:14 minutter)

David H. Hegg

Mandag 26. mai 2014

I den forrige beskjeden, 24. mai, skrev jeg om at bare en sang var riktig, det var "Refleks". Dette er angående vinylplata "Er der en mening med livet"; som jeg har skrevet om. Dette er ikke riktig. Det er to feil på den sangen også. Jeg hadde tenkt at jeg bare skulle høre fort og overfladisk på alle sangene, og notere veldig overfladisk; riktig, feil, forferdelig. Derfor var jeg ikke forberedt på å gå grundig gjennom disse sangene.

Men etterpå, har denne sangen "Refleks" vært konstant i mitt sinn, fordi det er to små feil på den sangen også. Her er de:

Den andre linjen i det første verset:
Original:
de fjerne skoger blå.
Sangen:
de fjerne skygger blå.

Den tredje linja i det tredje verset:
Original:
det samme gylne lys
Sangen:
det samme varme gylne lys

Ved å gå grundig gjennom akkurat denne sangen, kan disse to feilene bli sett som viktige feil i forhold til det originale diktet. Skygger er ikke det samme som skoger, og har ingenting å gjøre med meningen til ordet skoger heller. Og månens stråler er ikke varme, selv om de er reflektert fra sola. Diktet skriver om lyset, ikke om varmen. Her er det originale diktet:

Refleks

Inatt er månen gyllen,
de fjerne skoger blå.
Og du har ingen verdens ting
å tenke på.

Så lar du blikket dvele
ved månens blanke skål,
som skinner i den gylne glans
fra solens bål.

Og dine øyne fylles
av samme strålevell,
det samme gylne lys
som solen selv.

Rudolg Nilsen 1925

Dette siste eksemplet, viser hvor mye et eneste ord kan forandre en mening med ting.

På samme tid som jeg har tenkt på dette, har jeg også tenkt på at disse forbryterne som bruker mental kontroll; kan lage irrasjonelle reaksjoner i mennesker. Dette betyr; at sånne reaksjoner, ikke er relatert til hva det handler om, men til påvirkninger av mental kontroll teknikker. Og det kan se ut som, at sånne påvirkninger kan spres omkring. Dette er, at folk kan ha reaksjoner som bare er kunstige reaksjoner, og ikke naturlige reaksjoner relatert til hva det kan handle om.

Etter at jeg har skrevet dette, begynner jeg å tenke at disse forbryterne også kan lage irrasjonelle opplevelser.

En konsekvens av dette, er at vi blir irrasjonelle skapninger, som oppfører oss på en kunstig måte; kontrollert av skjulte planer. Hvorfor vi ikke forstår dette; er fordi det virker på den måten, at det gjør oss opptatt med å oppføre oss i forhold til hva som skjer.

Å forstå om dette, vil hjelpe i mot det. Vi kan forstå om dette, og forandre alt av det også, men da må vi finne ut om det.

David H. Hegg

Torsdag 29. mai 2014

I dag har jeg et tydelig bilde i mitt sinn, om hvordan disse forbryterne som bruker mental kontroll, kanskje bruker sin metode:

Først; denne påvirkningen virker på en overvinnende måte. Dette fører til at sånne påvirkninger kan bli noe, som jeg har tenkt på; som en motor, i menneskene. Selvfølgelig er ikke dette en moter. Men jeg ser på det på den måten, fordi det illustrerer hvordan denne påvirkningen, kan drive den påvirkede personen på en sterk måte. Det er mulig å tenke, at en sånn påvirkning kan se ut som, at den påvirkede personen; har fått en motor inni seg, som driver personen.

Deretter; på grunn av dette, har påvirkede personer fått en drivkraft, som andre ikke har. De påvirkede personene blir de aktive personene. De andre blir de passive tilskuerne eller de aktive tilhengerne. På grunn av dette, kan disse forbryterne få kontroll over hva som utvikles.

Etter dette; påvirker disse forbryterne alle de forskjellige personene i forskjellige sammenhenger. For og i mot, og andre posisjoner. Ingen oppnår det de vil, alle bare oppnår disse forbryternes mål uten å forstå om det.

Jeg har ingen informasjon om hva disse forbryterne gjør. Dette er bare noe jeg har tenkt. Det er mange andre ting å ta i betraktning angående dette.

David H. Hegg