www.davidhegg.org
Torsdag 25. desember 2014
I går var det julaften. Ut på kvelden gikk jeg ut, for å være sammen med familien min. Jeg måtte bruke en buss og undergrunnsbanen, for å komme til et annet sted i Oslo, som er byen der jeg bor. Da jeg gikk ut av døra, bort til bussholdeplassen, og inn på bussen som kom med en gang; tenkte jeg på at jeg hadde vært fokusert på den dagen, da denne forbrytelsen med mental kontroll ble gjort mot meg, i mer enn en ule nå. Jeg tenkte på at det er noe typisk for meg, å være på den måten. Jeg kan bli så konsentrert om noe, at jeg kan glemme både hvilken dag det er, og til og med hvilket år det er. Om jeg er ute på en spasertur; kan jeg glemme hvor jeg er, og hva jeg gikk ut for å gjøre. Inne i en fremmed bygning, kan jeg glemme hvor jeg er. Denne tilstanden kan pågå 24 timer hele døgnet, dag etter dag.
Jeg tenkte på at jeg nok ikke kan finne ut hvilken dag dette var. På bussen tenkte jeg på at jeg måtte finne noen ledetråder, om det skulle bli mulig for meg å finne den dagen. Og så begynte jeg å tenke; at på den tiden da dette hendte, kjøpte jeg en gang en eske med Mon Chéri konfekt til min kone. Den esken var ikke den samme som den nedenfor.
Hva var det? Begynte jeg å tenke. Og så husket jeg at jeg først hadde spurt henne om hvilken konfekt hun likte aller best. Hun svarte Mon Chéri. Jeg husker også at hun ble glad. Dette kunne kanskje være noe, tenkte jeg. Jeg tror ikke dette var akkurat noe jeg hadde funnet på å gjøre. Nå hadde bussen kjørt to holdeplasser. Da husket jeg at jeg hadde glemt å ta med julepresangene, som jeg hadde kjøpt og pakket inn; og jeg hoppet av bussen.
Nå var jeg sint på meg selv. Dette er typisk for deg, sa jeg til meg selv, nå kommer du for sent. Du skulle hengt bæreposen med presangene på dørhåndtaket; du vet veldig godt at det er det du måtte ha gjort for ikke å glemme presangene, sa jeg til meg selv. Og jeg gikk de to holdeplassene tilbake; mens jeg var sint på meg selv fordi jeg hadde glemt presangene. Og jeg måtte sende en sms beskjed om at jeg kom til å bli for sen.
Etter dette, har jeg tenkt på at det kanskje kan være det. At disse forbryterne har påvirket meg til å gjøre dette, for å dekke ovre hva de har gjort mot meg. Jeg har ikke kommet noe nærmere til hva dette kan være. Men jeg har kommet nærmere til den tidsperioden, og hva det var som hendte, på den tiden. Jeg føler det som, at dette har fått meg til å komme nærmere til den dagen, da denne forbrytelsen ble gjort mot meg. Nå har jeg mer rundt den dagen, enn jeg hadde før. Enda en brikke er funnet til puslespillet, og den har en plass et eller annet sted; det er å være nærmere.
David H. Hegg