www.davidhegg.org

Tirsdag 27. januar 2015

I løpet av de nærmeste dagene, har jeg funnet enda en oppdagelse. Det er en liten detalj, som har stor betydning. Dette er angående et sånt hukommelsesbilde, som jeg har skrevet om tidligere. Noe jeg er blitt påvirket til å huske, som ikke har hendt.

Dette hukommelsesbildet har vær tydelig i mitt sinn i mange år. Det skulle ha hendt da jeg var en ungdom. Jeg var sammen med to andre venner, en mørk kveld på en liten vei i nabolaget. Det var enkle lamper langs veien, som gikk gjennom et villaområde med hager og en liten park. Denne veien begynte ved T‐banestasjonen som er oppå bakken her utenfor bykjernen.

Noen andre ungdommer kom mot oss fra T‐banestasjonen. Vi hadde ikke sett dem før. Jeg er ikke sikker på mer, om det var tre eller fire. Det er lenge siden jeg først hadde dette hukommelsesbildet. En av dem spurte etter fyrstikker. Da en av vennene mine gav ham fyrstikker, la han min venn i bakken, og alle av dem begynte å sparke ham mens de lo. Jeg sa til min andre venn, at nå måtte vi ta dem, og han reagerte øyeblikkelig og løp vekk. Jeg ropte at de skulle holde opp, og ropte til vennen min at han skulle stå opp. De sluttet å sparke ham; jeg sa til ham at vi måtte finne igjen den tredje, og vi løp bort til ham.

Vennen som hadde blitt sparket, sa til meg at jeg hadde sett så farlig ut. Og her kommer min nye oppdagelse som jeg har funnet. Dette er fordi jeg skal tro at jeg er farlig.

Andre sånne ting underbygger også det samme, at jeg skal tro, at jeg er farlig. For eksempel at jeg laget meg en dolk av tre, da jeg var barn, som også bare er et sånt hukommelsesbilde.

Andre sånne hukommelsesbilder som er om min barndomstid og ungdomstid. Er at vi fløy med store drager, som vi dro opp i lufta med sykler; og en venn og jeg lagde telefon til hverandre med en radio og en båndopptaker. Alle sånne hukommelsesbilder er typisk satt sammen av forskjellige deler, som gjør dem troverdige.

David H. Hegg