Jeg tenker på datteren min

Fredag 31. januar 1986, skulle datteren min og jeg vært sammen med hverandre i helgen som det naturlig hadde vært siden moren hennes og jeg ble separert i 1979. I 12 dager før den dagen i 1986, hadde situasjonen vår blitt rotete på grunn av personer som tidligere ikke hadde hatt noe å gjøre med situasjonen mellom datteren min og meg. Det hadde alltid vært meg som hadde tatt meg av forholdet mellom datteren min og meg, og ikke noen andre; moren hennes hadde hele tiden vært veldig hjelpsom i den sammenheng, hvilket jeg var takknemlig for og vant til. På den dagen, 31. januar 1986, begynte politiet uten noen grunn å hindre forholdet mellom datteren min og meg. Den første begrunnelsen politiet brukte for sin oppførsel var en annen mentalt forstyrret people uttalelse. Siden begynte flere og flere personer å bli involvert og ødela alt for oss, typisk var det sosialt forfengelige personer innen forskjellige sosiale yrkesgrupper. I løpet av året 1986 ble jeg mer og mer mentalt ødelagt på grunn av disse personene, og til slutt kunne jeg ikke forstå noe om mitt eget liv, og jeg kunne ikke fortelle noe om hva som hadde hendt. Og datteren min og jeg har ikke vært sammen etter 31. januar 1986, enda vi ønsket å være mer sammen med hverandre enn før.

Etter den dagen, 31. januar 1986, har jeg vært opptatt med hva det var som hendte. På den tiden av dagen da datteren min skulle vært sammen med meg 31. januar 1986, hadde hun blitt tatt med til teateret. Det var skuespillet ”Reisen til Julestjernen” av Sverre Brant med musikk av Johan Halvorsen. På fotografiet til venstre ser jeg nå det samme skuespillet på DVD, men det er en annen forestilling. Og jeg tenker på datteren min og den situasjonen hun har hatt etter 31. januar 1986.

På datamaskinen nærmest til meg, på fotografiet til venstre, har jeg et flyfoto av området der datteren min levde i 1986. Og jeg tenker på hvordan livet hennes var der, uten pappaen sin etter den dagen, fredag 31. januar 1986.

I dag husker jeg detaljert hva det var som hendte det året og etterpå. Det var mange dårlige personer som ødela livene våre med løgner. Sånne løgner blir aldri sanne, de blir alltid løgner.

15. desember 2005, David H. Hegg

‐