www.davidhegg.org

46. Min situasjon

I denne teksten, vil jeg gi et kort overblikk, over hva som hendte med meg selv, i stikkords form. I dag fremstår dette som noe jeg nå kan begynne å få i orden. Dette er umiddelbart fullstendig uforståelig, men etter at jeg har funnet ut mer om dette, kan det bli mulig å forstå om det. På en måte, er dette hva alt dette handler om; det er om å bli i stand til å forstå hva som har hendt med meg. Det jeg har funnet ut om, er viktig i en videre sammenheng. For meg, er det min egen situasjon, som jeg kan finne ut om og forstå.

Det er tydelig at denne metoden med bruk av “mental kontroll”, som jeg kaller det, (jeg har ikke prøvd å finne en bedre benevnelse;) er det alt sammen handler om. Denne metoden er brukt til å få alt til å hende. Ellers, hadde ikke noe av det hendt i det hele tatt. Forskjellige folk som ble involvert i denne situasjonen i 1986, vet fortsatt ikke hva situasjonen handlet om. Derfor kan de ikke forstå hvor vanvittig den situasjonen mer og mer ble. De vet fortsatt ikke hva de har gjort. Dette er fordi bruk av metoden med “mental kontroll” var den eneste årsaken, for at denne situasjonen begynte å utvikle seg i 1986. Nå har det blitt mulig for meg å få dette i orden, når jeg er ferdig med det, vil det også bli mulig for andre å forstå det.

For meg, er rommet der disse påvirkningene ble gjort mot meg i 1976, og personene inne i det rommet, dem som har gjort dette mot meg. Dette har nå blitt enkelt for meg å forstå, når jeg er ferdig, vil det også bli enkelt for andre å forstå. Men først må jeg gjøre ferdig oppussingen av den lille leiligheten min, som er noe jeg begynte på for mange år siden nå, alt er et rot her. Jeg tenker at det jeg har gjort på dette nettstedet nå, er nok. Det er noen få ting jeg kan finne ut om denne forbrytelsen med bruk av “mental kontroll”, og jeg har skrevet om det på dette nettstedet nå.

I dag vil jeg nevne noen få datoer da viktige ting hendte. Det er noen få holdepunkter angående å forstå hvor vanvittig den situasjonen virkelig er. Jeg var den eneste personen som kunne ha forstått, hva som hendte, men etter noe tid var jeg så mentalt ødelagt, at jeg ikke husket, hva som hadde hendt. Jeg husket ikke mye om mitt eget liv i det hele tatt mer. Det tok omtrent et halvt år i 1986, å nå det målet. Jeg tenker at det var planen disse forbryterne hadde laget. I begynnelsen av 1986, forstod jeg litt om disse forbryterne, men etter noe tid, var alt av det borte, og jeg husket ikke noe om det i det hele tatt mer. Jeg tenker at det også var planen til disse forbryterne. Allerede i ti år hadde jeg lest forskjellige bøker relatert til ting som dette, så jeg visste mye omkring disse tingene.

Forbryterne har ønsket at jeg skal finne ut feil om disse tingene, det ser ut som om det er sånn. Dette er selvfølgelig noe viktig jeg har forstått hver dag, i en lang tid nå.

Disse påvirkningene kan blant annet, være noen slags sterke blaff. For å få folk til å gjøre det disse forbryterne ønsker, disse forbryterne kan lage en serie med påvirkninger, der den første påvirkningen er det motsatte av hva det blir til slutt. Sånne blaff er overvinnende. Om man tror på disse blaffene, er det du som har begynt å gi kraft til påvirkningene etterpå.

▪

Fra fredag 25. februar, til søndag 13. mars 1983; ble jeg sykemeldt av en doktor på grunn av senebetennelse. Dette var på grunn av en plutselig overanstrengelse, som kan ha blitt forårsaket av disse forbryterne, ved å bruke “mental kontroll”. Jeg fortalte denne doktoren om helseproblemer jeg hadde hatt noen år tidligere, i 1977 og 1978. Jeg sa at jeg hadde blitt sykmeldt i lange perioder mange gnager. Disse lange periodene med sykmeldinger var ødeleggende for min arbeidssituasjon. Doktoren sa at dette kunne ha noe å gjøre med denne senebetennelsen. Han spurte om jeg ble bra igjen av disse periodene med sykmeldinger. Jeg svarte ja. Han smilte, og sa at han skulle lage et kort notat om det, men han hadde ikke mer tid for det. Jeg gikk ut, og en ny pasient gikk inn.

▪

Fra mandag 4. mars til søndag 13. juli 1985, sykmeldte en doktor meg på grunn av muskelsmerter.

Jeg ringte til den samme doktoren jeg hadde vært hos i 1983. Jeg snakket med en kontordame. Jeg sa at jeg bare ønsket at doktoren skulle fortelle meg hva doktoren visste om mitt helseproblem. Jeg sa at jeg ikke ønsket noen behandling. Jeg presiserte dette så det ikke skulle være noen tvil om det. Jeg sa til kontordama at hun skulle si det til doktoren. Når jeg vet hva det er, da kan jeg gå til noen, som er flinke med sånne ting, sa jeg. Jeg hadde de samme symptomene som i 1977 og 1978, en slags elektrisk strøm i kroppen min, spesielt i beina mine. Forskjellige behandlinger tidligere hadde ikke hjulpet noe i det hele tatt, alt av det hadde bare ødelagt for meg. Jeg trodde doktoren ville gjøre det jeg spurte om. Jeg tenkte det kunne bli mulig for meg å finne ut hvorfor jeg noen ganger var frisk, og andre gnager var syk. Kontordama sa at det var en vikar for den vanlige doktoren. Jeg sa at da ville jeg ikke gå til en vikar. Men kontordama sa at vikaren var veldig flink. Jeg sa at da kunne jeg komme å høre hva vikaren kunne fortelle meg.

Da jeg kom til vikaren, som jeg tenker kom rett fra skolebenken, sa hun at hun visste hva det var, og hva som skulle gjøres med det. Jeg behøvde lange sykemeldinger, sa hun, og smilte. Hun hadde lest noe hun forstod i journalen min, sa hun. Hun sykmeldte meg, og sa at jeg skulle komme tilbake til henne. Hun skulle gjøre meg frisk igjen, sa hun med et stort smil.

Etter mer enn fire måneder der jeg var sykmeldt, og hadde fysioterapi, ble ikke noe bedre. Første dagen på jobben min igjen, var det akkurat som før. Symptomene kom gradvis tilbake igjen, nøyaktig som det hadde vært i 1977 og 1978. Og jeg forstod ikke hva det var.

▪

Fra onsdag 15. januar til mandag 31. mars 1986, var jeg sykmeldt igjen.

Det var den samme doktoren som forrige gang, i 1985. Denne gangen var doktoren ved et annet helsesenter. Jeg ønsket å fortelle doktoren at hun hadde gjort det feil, så doktoren kunne lære av det. Dette er uten tvil en påvirkning av disse forbryterne; jeg tenker alt av dette er det. Doktoren ble i dårlig humør. Hun sa at jeg var deprimert, og sykmeldte meg for depresjon. Jeg forstod ikke hvorfor. Men i dag forstår jeg at hun hadde sett tilbake i min medisinske behandling fra 1977 og 1978. På den tiden, sa jeg at mitt problem var, at jeg ikke fikk sove, på grunn av disse symptomene i kroppen min. Doktoren på den tiden i 1977, sa at jeg ikke fikk sove fordi jeg var deprimert. Enden på det hele den gangen, var at jeg mistet jobben min og alt ble ødelagt for meg.

Fra her må jeg korte ned teksten, og kutte ut det meste av det, om jeg skal gjøre ferdig denne teksten fort. Å gjøre dette fullstendig vil ta måneder. Det er så veldig mye. Men det er mulig å forstå at jeg hadde et somatisk helseproblem, forårsaket av disse forbryterne, som ble fordreid til et psykisk helseproblem.

Påvirkningene av disse forbryterne begynte å utvikle seg på forskjellige måter i 1986. Det synes tydelig at disse påvirkningene må ha blitt gjort mot flere personer enn meg. For å si det veldig kort, det var at mer og mer sludder fikk overtaket. Forskjellige personer snakket mer og mer om ting de bare fant på.

▪

Fredag 28. februar 1986, hadde jeg tenkt å reise til mine foreldre som bodde noen timers reise vekk, for å snakke om hvordan ting hadde blitt feil for meg. Torsdag 27. februar, på slutten av dagen, ringte en psykolog til meg, og han sa at det ville være mye bedre for meg å komme til ham på fredag, enn å reise til mine foreldre. Jeg spurte om det ville få ting i orden igjen for datteren min og meg, og han svarte ja.

Politiet hadde tatt meg vekk fra datteren min, uten noen grunn for det, på fredag 31. januar 1986. Andre personer hadde på den tiden gjort forskjellige uriktige ting mot meg, og politiet begynte å hjelpe dem med å gjøre det mer og mer feil. Ingen sa noe til meg om hva som foregikk. Alle oppførte seg som om de skulle hjelpe meg, men alle av dem bare ødela mer og mer for meg.

På fredag 28. februar da jeg kom til psykologen, sa han at overlegen der, ønsket å snakke med meg. Da jeg kom inn til overlegen, smilte hun og sa at det var hun som hadde fått politiet til å ta meg vekk fra datteren min, det var hun som hadde sittet der og gjort alt sammen, sa hun og smilte. Og nå ville hun sende meg til observasjon for å finne ut om jeg var sinnssyk.

Først spurte hun meg om det var noen kjente personer i familien min. Da hun fant ut at det ikke var noen kjente personer i familien min, sa hun at det ikke var noen problemer. Det var mulig å gjøre observasjonen.

Etter at vi hadde snakket en kort stund, ringte hun og satte i gang observasjonen. Politiet skulle komme å ta meg igjen, som en forbryter. Jeg sa at jeg kunne reise slev, huns svarte hånlig, nei. Politiet skulle kjøre meg, sa hun.

Hvorfor gjorde overlegen dette? Hun gjorde det fordi jeg ikke skulle komme hjem til mine foreldre å snakke med dem om hva som hadde hendt.

En kort tid etter dette, forstod overlegen at hun hadde gjort alt feil, og at jeg ikke var sinnssyk. Men hun kunne ikke stanse observasjonen, fordi ingen kunne begynne å finne ut om hva hun hadde gjort. Så hun sa at da skulle de telefonere til min datters mor, og si at de hadde tvangsinnlagt meg på sinnssykehus. Så skulle de se hva som hendte med dem, det skulle bli en observasjon av dem istedenfor, sa hun, og smilte.

Hun begynte å snakke om sånne observasjoner. Hun lo og sa at noen gnager ble personer sinnssyke av sånne observasjoner, enda de ikke var sinnssyke når observasjonen begynte.

Så dette er det datteren min har fått fra denne overlegen, en løgn om at faren hennes er sinnssyk.

Moren til datteren min ringte til mine foreldre og sa at jeg hadde blitt tvangsinnlagt på sinnssykehus.

På observasjonen, gav de meg en pille som gjorde meg forvirret. De som var der, så ut som om de hadde mye moro. Da moren min kom neste dag, kunne jeg ikke snakke fornuftig med henne mer. Den andre overlegen på observasjonen, er en slektning til den første overlegen. De har samme etternavn.

▪

Lørdag 29. februar 1986, var jeg sammen med moren min I min leilighet. Plutselig kom to politimenn og tok meg vekk fra min mor uten et ord til forklaring. Min mor brøt totalt sammen rett foran øynene på dem, og gråt voldsomt mens disse to politimennene kaldt og profesjonelt tok hennes sønn vekk fra henne, så jeg ikke skulle bli i stand til å fortelle henne om hva som foregikk.

▪

Senere det året, gikk datteren min til et sted der noen personer sa at de skulle hjelpe henne til å komme i kontakt med faren sin igjen. Det var noen personer, som den første overlegen hadde kontaktet, for å snakke med datteren min. Disse personene snakket aldri med meg et eneste ord. Etter noe tid, gjorde disse personene så datteren min ikke skulle se faren sin mer. Og jeg skulle aldri få vite hvem de var. Før det, hadde de funnet ut at jeg ikke hadde gjort noe galt i det hele tatt. Og derfor hadde det vært galt, at politiet tok meg, når jeg ikke hadde gjort noe galt. Overlegen skjuler hva hun har gjort. På den tiden var jeg så mentalt ødelagt av hva disse overlegene hadde gjort, så jeg nesten ikke visste hvem jeg var mer. Jeg husker at jeg tenkte, at jeg kan finne veien hjem til leiligheten min, men det er den eneste tingen jeg vet.

Da dette begynte, hadde jeg ikke noen mentale problemer i det hele tatt.

▪

Fra tirsdag 3. juni til tirsdag 1 juli 1986, var jeg sykmeldt for depresjon. Den samme doktoren.

▪

Fra mandag 25. august til tirsdag 30. september, var jeg sykmeldt for depresjon. Den samme doktoren.

Den siste gangen jeg var hos doktoren, gav hun meg noen piller. Etter at jeg hadde tatt disse pilene, fikk jeg hallusinasjoner. Jeg kastet disse pillene i søppelbøtta. Jeg gikk ikke tilbake til doktoren, jeg tenkte doktoren ville drepe meg den neste gangen, om jeg gikk til doktoren igjen. Og jeg husket eller forstod ikke noe mer. Jeg sluttet i jobben som elektriker, og begynte å dele ut aviser til abonnentenes dører. Jeg fikk mer smerter i beina enn jeg noen gnag hadde hatt før, men jeg tenkte at jeg ikke dør av smerter.

▪

Jeg var ikke pasient ved overlegens poliklinikk. Jeg hadde ikke kontaktet legen for psykiske problemer.

▪

All hukommelsen om hva som hadde hendt hadde forsvunnet. I 1990 begynte jeg å huske overlegen igjen. Men jeg husket ikke hva som hadde hendt. Jeg snakket med henne på hennes kontor igjen onsdag 21. mars, onsdag 4. april, onsdag 25. april, tirsdag 8. mai, og tirsdag 29. mai 1990. Den siste gangen sammen med mine foreldre. Mine foreldre visste mye om datteren min og meg. En gang sa overlegen at hun følte seg truet av meg. Det er alvorlig. Jeg har aldri slått noen en eneste gang i hele mitt liv. Hun forsøkte å hindre meg i å finne ut hva som hadde hendt. Jeg sa til mine foreldre at vi ikke kunne stole på henne. Etterpå har jeg langsomt husket mer og mer igjen.

▪

Mandag 4. oktober 1993, var jeg så syk, at jeg tenkte, at jeg ville dø, om jeg gikk ut på avisrunden min en gang til. Jeg gikk til noen doktorer, en etter en annen. Jeg fortalte dem ikke hvor syk jeg var. Jeg fikk en legeerklæring, og ble arbeidsledig på grunn av helseproblemer. I den situasjonen, fikk jeg penger å leve for. Etter et år, begynte jeg å dele ut aviser igjen. Etter det, har jeg lært å takle mitt reumatiske helseproblem, og jeg er alltid ved god helse.

▪

Mitt problem er at det er flere enn overlegen og doktoren, som har noe å skjule. Disse er også personer, som er redde, for at jeg forstår hva de har gjort. Overlegen og doktoren vet om det, og de forstår at jeg har flere personer mot meg, som også har gjort noe galt jeg forstår om.

▪

Alle årene etterpå, har den første overlegen vært i stand til å inngripe i vår situasjon alle steder i samfunnet.

▪

Dette er bare noen få stikkord. Det er disse forbryterne som bruker mental kontroll, som har påvirket til alt av dette. Når jeg er ferdig med dette, vil det ikke være noen tvil om det mer. Denne situasjonen kunne aldri ha hendt av seg selv.

17. juni 2016, David H. Hegg