www.davidhegg.org

58. Et trinn i trappa

Hvordan kan noe så galt hende; som det som har hendt mot datteren min, moren hennes og meg; i 1986? Svaret er; at det er en skjult forbrytelse, som har blitt forhindret i å bli oppklart.

Denne forbrytelsen har to ledd; et ledd planlegger og påvirker til å gjøre forbrytelsen, det neste leddet utfører planen på grunn av påvirkninger.

Dette er en sammensatt og komplisert situasjon, som er planlagt på en måte, det skulle ha vært umulig for meg å forstå. Jeg skulle til og med ikke ha visst hva forbrytelsen er. Dette er noe som viser seg, som noe umulig for meg å begynne å forholde meg til. Derfor tenker jeg, at jeg i denne teksten skal ta “et trinn i trappa”. Det er at jeg bare skriver noen få ord om denne komplekse forbrytelsen. Ved å gjøre det, har jeg begynt; og litt etter litt, kan det bli mulig for meg å gå gjennom alt.

Et lite steg, ett om gangen, har blitt en suksessfull fremgangsmåte for meg. Dette kan se umulig ut. Men det er mulig å bli i stand til å gjøre lite grann. Det er bevegelse, og det er viktig. For å si det på en billedlig måte; en meter om dagen, er 100 meter på 100 dager. Noen ganger er 100 meter en viktig distanse.

Denne teksten kan være litt vanskelig å forstå hva handler om. Det er om noe det er vanskelig for meg å begynne å forklare. I denne teksten, skriver jeg bare litt, fordi da har jeg begynt med å forstå denne vanskelige forbrytelsen.

I 1986 kom politiet og tok meg fra datteren min, som den gangen var ti år. Moren hennes og jeg var skilt. Dette hendte i begynnelsen av en helg, da datteren min skulle ha vært sammen med meg. Dette var fullstendig uforståelig for meg, og ingen fortalte meg hvem det var som stod bak dette, eller hvorfor det hendet.

Personen som stod bak dette, var en psykiater jeg aldri hadde sett eller snakket med. Jeg visste ikke en gang hvor hun var. Denne psykiateren hadde bare snakket med min doktor i kantina, i løpet av deres matpause. Doktoren ønsket veldig mye å snakke med denne psykiateren, som hun kunne se, at satt ved et annet bord i kantina i hennes matpause. Jeg tenkte at doktoren kanskje trengte en psykiater. Jeg hadde kontaktet doktoren på grunn av muskelsmerter, men kanskje doktoren trengte en psykiater. Psykiateren fikk politiet til å tvinge meg til å komme til psykiaterens poliklinikk, med en gang etter helgen. Det ser ut som, at det var fordi psykiateren ønsket å se hvem jeg er. Hun var nysgjerrig på hvordan jeg så ut. Men det var en annen person på poliklinikken som snakket med meg. Psykiateren bare så på meg da jeg kom, men jeg visste ikke hvem den personen var, jeg tenkte at det var en farlig sinnssyk person.

Psykiateren vet at det er forbudt å gjøre sånne ting. Litt etter litt gjorde psykiateren mer og mer ulovlige ting, for å skjule sin forbrytelse. Dette er noe disse forbryterne som bruker mental kontroll, har planlagt. Psykiateren har bare utført deres plan, og det har hendt det ene etter det andre. Psykiateren hadde ikke planlagt å gjøre den serien av mer og mer alvorlige forbrytelser.

Mange måneder etter dette begynte, ringte min datters lærer til min doktor for å fortelle henne at dette hadde blitt så forferdelig for datteren min. Det doktoren gjorde med det, var å gå til psykiateren og fortelle det til henne.

Det doktoren sa til meg, var at noen er glad i meg. Hun sa ikke noe om at hun snakket om datteren min. Jeg hadde ikke kontaktet doktoren angående datteren min. Jeg tenkte at doktoren snakket om Gud. På grunn av det, smilte jeg når hun sa det. Jeg tenkte at doktoren var religiøs. Det var på grunn av muskelsmerter jeg hadde kontaktet doktoren, ikke noe annet. Jeg hadde ikke kontaktet doktoren angående datteren min. Doktoren snakket aldri til meg om hva hun hadde begynt å gjøre.

Da arrangerte psykiateren et opplegg, der datteren min skulle komme til et sted i nærheten av der hun bodde, og der de skulle hjelpe henne til å møte meg igjen. Disse personene snakket aldri med meg, eller noen andre i min familie, som var forskjellige personer datteren min kjente godt. For å gjøre en lang historie kort, resulterte dette i at en dag, ringte moren til datteren min til meg, og spurte om jeg visste når datteren vår har bursdag. Dette hadde å gjøre med dette opplegget, arrangert av psykiateren. Jeg bare svarte om igjen og om igjen at hun hadde blitt gæren. Jeg var i min datters fødselsdagsselskap mindre enn et år tidligere, og hun visste det. Hun sa også at jeg aldri skulle få vite hvem disse personene var, som gjorde dette mot datteren vår. På den tiden, hadde jeg også gjort mye på en genser jeg strikket til min datters bursdag. Jeg strikket den genseren, så datteren min skulle forstå at jeg er glad i henne.

Nå tenker jeg at det var psykiateren, som hadde sagt, at de skulle gjøre det. Og da psykiateren fikk vite om, at jeg ikke sa når datteren min har bursdag, da begynte hun å tenke, at jeg ikke husket mer. Og hun tenkte at jeg aldri kunne finne ut om hva hun hadde gjort. Da gjorde hun denne forbrytelsen enda større enn før, for å skjule hva hun hadde gjort, en ting etter en annen hadde blitt veldig mye på den tiden. Hun har ønsket å hindre oss i å være sammen igjen, så vi ikke i sammen skal finne ut hva som har hendt.

Dette har ødelagt våre liv; for datteren vår, moren hennes, meg, våre familier på begge sider, og våre venner.

Det er en ting mer. Senere det året, forandrer moren til datteren min familienavnet til datteren vår fra mitt, til hennes. Dette kan også ha noe å gjøre med psykiateren.

I begynnelsen av dette, sa jeg en dag til moren til datteren min i telefonen, at familien til denne psykiateren kunne komme til å bli skamfulle over sitt familienavn. Det var noe jeg sa fordi doktoren brukte denne psykiateren og hennes familienavn mot meg, når hun snakket med meg. Dette var da jeg hadde planlagt å reise til familien min et annet sted i landet, for å snakke om dette med dem for første gang. Jeg var påvirket av disse forbryterne til å si det om psykiaterens familienavn. Psykiateren var i stand til å hindre meg i å reise hjem til familien min, og etter det, var jeg ikke i stand til å huske hva som hadde hendt. Jeg kunne ikke fortelle noen om hva som hadde hendet, fordi jeg ikke husket hva det var. Psykiateren er veldig stolt av sitt familienavn.

Det er en veldig stor forbrytelse å hindre et barn i å være sammen med sin far. Det er hva dette er, en veldig stor forbrytelse, planlagt av forbryterne som bruker mental kontroll, og utført av personer de har påvirket.

De siste ukene, har jeg fått mer og mer kontakt inni meg, med de fem første årene av mitt liv, 1955 til 1960. Når jeg gjør det, har jeg også begynt å forstå det jeg skriver om i denne teksten. Denne teksten er en begynnelse på noe det er vanskelig for meg å tenke på; derfor, kan det også være vanskelig å forså. Dette er en begynnelse; formuleringene er uferdige.

Det er tydelig at jeg er blitt påvirket til å ikke være i stand til å finne ut om dette. Men det er det samme med alt jeg har funnet ut om sånne påvirkninger.

2. september, 2016, David H. Hegg