www.davidhegg.org

61. En stor forbrytelse

Min kone og jeg ble gift i 1975. I 1979 ble vi separert, og i 1980 ble vi skilt. Det var på grunn av et hukommelsesbilde, eller hukommelseshallusinasjon som det også kan kalles. Hukommelsesbildet var at min kone sa til meg, at hun ønsket å bli skilt. Det har aldri hendt, så skilsmissen var ikke ønsket fra noen av oss. (Dette er en forkortet beskrivelse.)

Etter skilsmissen hadde vi regelmessig kontakt med hverandre, og datteren vår fortsatte å ha god kontakt med begge foreldrene sine. Dette var noe datteren vår brydde seg mye om etter skilsmissen. Hun snakket om det og var opptatt av det. Hun snakket om at foreldrene hennes var gode venner.

I denne teksten ønsker jeg å beskrive noen få “sjakktrekk” som hendte før, og innledet den ødeleggende situasjonen i 1986. Dette er ikke en komplett beskrivelse. Det er bare noen få eksempler på at det er mulig å finne sånne “sjakktrekk”. Det er som om de forskjellige personene er sjakkbrikker på et sjakkbrett.

Jeg tenker at det var på den tiden i nærheten av sommeren 1984. Jeg snakket med min datters mor og min far, og arrangerte at min far besøkte min datter og moren hennes i deres hjem. Jeg var ikke sammen med min far. Dette var noe jeg gjorde, fordi jeg ønsket at faren min skulle forstå at datteren min hadde et godt hjem sammen med moren sin. Etterpå var faren min glad fordi datteren min bodde på et så godt sted, sammen med moren sin. Nå tenker jeg at dette kan være et “sjakktrekk”, påvirket av disse forbryterne som bruker mental kontroll, for å forberede for at faren min skal komme til det stedet igjen istedenfor meg i 1986. Ingen kan ta min plass i den situasjonen i 1986. Ikke faren min, og ikke noen andre heller, så det måtte gå galt. Bare jeg kunne ha blitt der og ordnet opp i det. Så når jeg har blitt tatt ut av situasjonen, vil det bare gå mer og mer galt.

I nærheten av sommeren 1985, sa min datters mor til meg, at faren hennes ønsket å ta meg med seg for å besøke hans mor på et gamlehjem. Moren hans ønsket å snakke med meg. Jeg sa at jeg kunne besøke bestemoren hennes sammen med henne. Men jeg tenkte det var rart å besøke bestemoren hennes sammen med faren hennes. Min datters mor var ikke i stor grad, interessert i å besøke bestemoren sin sammen med meg. Hun var ikke involvert i denne spesielle situasjonen, der bestemoren hennes ønsket å snakke med meg. Jeg sa til henne at hun kunne be faren sin om å komme for å se hvordan datteren vår hadde et godt sted sammen med meg, der datteren vår var sammen med meg. Etter det, kunne han ta datteren vår med seg til sin mor, sa jeg. Hun svarte at faren hennes og jeg var i stand til å finne ot om det, som om hun så på oss som gode venner.

Når faren til min datters mor kom til meg, en dag datteren min var sammen med meg. Ble han i dårlig humør, fordi jeg ikke ønsket å reise med ham til hans mor. Han brydde seg ikke om hvordan datteren min hadde et fint sted sammen med meg. Det så mer ut som, at han ikke likte det. Jeg lånte ham to LP‐plater. Dette er noe rart. Det er ikke noe naturlig at hender. Datteren min hadde ikke ønsket å reise med ham til hans mor heller, men hun gjorde det fordi jeg sa at hun skulle gjøre det. Dette ble en negativ hendelse.

Nå skal jeg skrive noen stikkord om noen viktige detaljer, som hendte rett før problemene i 1986. Det er snakk om en periode på noen få uker før problemene begynte. Alt av dette er påvirkninger av disse forbryterne.

Jeg sa til min datters mor, at faren hennes hadde ødelagt for søsteren sin, tidligere i 1974. Men det var ikke noe han ønsket å gjøre, sa jeg. Derfor, ville det være riktig å hjelpe ham. Han er ikke slem. Det er mulig å si at han oppfører seg som en idiot, ikke en som en ond person, sa jeg. Jeg sa dette fordi jeg ønsket å si at han ikke var ond, han bare gjorde ting han ikke forstod hva er.

Jeg sa til min datters mor at hun skulle si dette til faren sin. Hun svarte at det var noe hun ikke kunne være i stand til å klare. Jeg sa at det ikke vår så vanskelig. Jeg sa at hun kunne skrive det til faren sin.

Jeg sa til moren til datteren min, at faren hennes hadde tvangstanker. At han måtte gjøre ting enda det var feil å gjøre det.

Jeg sa at om hun spurte ham om når datteren vår hadde bursdag, så visste han det ikke. Men det er ganske normalt sa jeg, det er ikke noe å ta så alvorlig.

Jeg sa at hun skulle be familien sin om å komme og besøke datteren vår og henne i hennes hjem.

Når familien hennes kom, var det motvillig av dem. Hun spurte faren sin om vår datters bursdag. Når han ikke visste når datteren vår hadde bursdag, begynte hun å gråte. Da begynte hele familien hennes å si at jeg var slem mot henne, og de begynte å klandre meg.

Faren hennes begynte å være der og holdt meg vekk fra datteren vår.

Senere sa også faren hennes til meg, at jeg kunne skrive til datteren min.

Disse uttalelsene ble sagt mot meg til alle forskjellige personer omkring meg. At jeg hadde tvangstanker. Og at jeg ikke visste når datteren vår hadde bursdag.

En annen person, som også løp rundt og snakket om meg, sa at jeg var homoseksuell. Jeg hadde aldri sagt et eneste ord om det til ham. Det var bare hans egen fantasi.

Jeg hadde også en tollekniv liggende på bordet hjemme. Det hadde vært normalt for meg å alltid ha en tollekniv liggende fremme, jeg tenker jeg hadde min første tollekniv lagd for barn, veldig tidlig, kanskje siden jeg var fem år gammel. Jeg brukte den daglig til forskjellig bruk. Denne tollekniven var uvanlig. Den var flat på baksiden av skaftet, så det var mulig å sette den på bordet med knivbladet rett opp. Noen ganger gjorde jeg det for moro, som jeg også kunne gjøre det med en blyant. Jeg hadde blitt påvirket til å kjøpe denne kniven, og til å sette den på bordet på den måten. Denne personen ble opptatt av denne kniven også. Jeg tenkte ikke på det i det hele tatt. Dette var også noe han løp omkring og snakket om, sammen med sine egne homoseksuelle fantasier. Dette må være noe disse forbryterne har påvirket det til å bli.

Jeg hadde også sagt til denne personen at han var en CIA offiser, men jeg tenkte ikke at han var det. Jeg var påvirket til å si det. Mine tanker var at jeg skulle se hvordan han reagerte. Jeg brydde meg ikke om det heller.

Jeg tenkte ikke på disse tingene. Dette ble interessant og morsomt for nysgjerrige leger, psykiatere, psykologer, og politiet. Denne personen som var opphavet for sånt snakk, hadde blant annet, hatt stemmer i ørene sine en kort tid før dette.

Av sånne påvirkninger, kunne jeg ha sagt ting jeg glemte med en gang etterpå.

Alt dette sludderet ble overveldende mot meg, og ødela for datteren vår, moren hennes og meg; som også ble overveldet av dette sludderet.

Etter noe tid, begynte jeg å ha en konstant opplevelse av at jeg alltid ble tatt av politiet, når noen sa at de skulle hjelpe meg. Jeg opplevde at folk sa sånt bare for å lure meg, og ødelegge mer. Når det hadde blitt som det, da husket jeg ikke, hva som hadde hendt mer.

At datteren min ikke har vært sammen med faren sin i alle disse årene, er på grunn av en stor forbrytelse. Denne forbrytelsen har ødelagt for henne, og hennes foreldre, familiene og vennene på begge sider.

Å skrive denne teksten, er å komme over en terskel for meg. Det er derfor jeg har skrevet det. Jeg tenkte at jeg må gjøre dette nå. Å komme over terskelen, er litt vanskelig. Det er som om det er påvirkninger, som skal hindre meg i å bli i stand til å gjøre det. Det er som om, at påvirkningen er, at jeg skal ble et offer for en forbrytelse jeg aldri skal bli i stand til å finne ut hva er.

Denne teksten har blitt skrevet med motstand mot å skrive den. Det er som, at det er, at dette er en påvirkning. En komplett fremstilling vil være mye lenger, og være om mye mer.

17. september, 2016, David H. Hegg