www.davidhegg.org

Tekster 3 · 2016 · 2

63. Årsaksforklaring

Årsaksforholdet er avgjørende for å forstå hva som har hendt. Feil fremstilling av hva som har hendt; gir feil forståelse. Forbryterne som bruker mental kontroll, har forårsaket problemene angående min situasjon. Deres årsaksforhold er at de påvirker andre til å si og gjøre ting, etter deres egen skjulte plan. Dette resulterer i at de virkelige årsakene er skjult, og de kjente årsakene blir noe som er feil.

Dette var situasjonen omkring meg i 1986. Situasjonen ble oppkonstruert ut av ingenting, og ble en situasjon bestående av uriktigheter. Etterpå har dette blitt verre istedenfor bedre.

Datteren min var i sentrum for det som hendte i 1986. Situasjonen omkring henne på den tiden, var at uriktigheter ødela for henne. Disse uriktighetene ødela det som var sant i livet hennes, som var noe bra. Å finne igjen sannheten, vil hjelpe. Det er løgner som gjør henne vondt. Men det er umulig å høre på dem som bare sier uriktige ting.

Dette var også situasjonen for moren hennes og meg, og alle de andre involverte.

Forbryterne som bruker mental kontroll, har planlagt og påvirket til den situasjonene. Noe av planen har vært å få autoriteter, inkludert politiet, til å bli overbringere av uriktigheter, på en måte der de beskytter seg selv mot å bli avslørt i å ha gjort noe galt.

Jeg visste ikke engang hva disse personene holdt på med. Jeg var ikke årsaken til problemene. Andre hadde gjort galt mot meg.

25. september, 2016, David H. Hegg

64. Påvirkninger gjør noe

Når en påvirkning, (av forbryterne som bruker mental kontroll,) har gjort noe; da er det påvirkningen, som har gjort noe. Den påvirkede personen hadde aldri gjort det av seg selv. Dette foregår, foregår, og foregår, osv. Etterpå tenker personen, at jeg gjorde det; men det er fordi personen ikke forstår om disse påvirkningene. Det er påvirkningene som gjør noe av seg selv. Påvirkningene kan påvirke på forskjellige måter.

27. september, 2016, David H. Hegg

65. Mange brikker

Situasjonen min I 1986 kan se ut som en haug med brikker. Øyeblikkelig ser det ut som tilfeldige omstendigheter, bestående av bare et rot. Men det dette rotet virkelig er, er de nøyaktige brikkene i et puslespill. Når de siste brikkene har blitt lagt på plass i puslespillet, blir det hele et klart og tydelig bilde, som det er lett å forstå.

Dette rotet; skjuler en nøyaktig plan, laget av forbryterne som bruker mental kontroll. Når vi ser tilbake på situasjonen, blir det typisk å si at vi skulle ikke gjort det, det, og det, osv. Men den situasjonen var som sjakkbrikker på et sjakkbrett, der alle trekkene var planlagt på forhånd. Igjen og igjen beveget vi oss inn i feller, fordi vi ikke forstod hva som foregikk. Utviklingen av situasjonen ødela oss mer og mer. Katastrofale ting hendte minutt for minutt, og time for time. Situasjonen forverret seg raskt, noen ganger forferdelig i løpet av en dag.

Et av problemene, var at forskjellige personer, som visste veldig lite, eller ingenting, om situasjonen; gjorde ting verre, istedenfor bedre. Disse personene var påvirket av forbryterne, på en måte de ikke kunne vite hvor galt var.

Dette var på en måte, at vår livssituasjon, som opprinnelig var velordning og ryddig; hadde blitt et uforståelig rot. Dette uforståelige rotet var en nøyaktig plan, påvirket av forbryterne.

En viktig faktor for meg; var hvordan jeg ble tatt av denne situasjonen, da jeg forsøkte å finne ut om den.

Jeg tenkte at jeg skulle finne ut om hva dette var, litt etter litt. Dette resulterte i at jeg litt etter litt ble ledet inn i felle etter felle, den ene etter den andre. Og det jeg hadde tenkt at jeg skulle finne ut om, tok meg istedenfor. Jeg var påvirket til å finne ut om dette, fordi det skulle drive meg til å bli tatt av dette. Det var planen av forbryterne. Det jeg prøvde å finne ut om, tok meg. Etter et halvt år hadde jeg blitt så ødelagt, at jeg ikke kunne fortelle, om hva som hadde hendt mer.

Det som hadde hendt, begynte med en stor forbrytelse mot meg, politiet tok meg vekk fra den avtalte kontakten mellom datteren min og meg, og det var en stor forbrytelse. Denne forbrytelsen er til og med enda større mot datteren min. Jeg forstod ingenting om hvorfor dette hendte. Etterpå ble dette bare verre og verre. Forskjellige personer begynte å si ting som ikke er sant, mer og mer, verre og verre.

Noen personer forverrer også situasjonen for å skjule hva de har gjort galt.

Denne situasjonen er et eksempel på hvordan disse forbryterne påvirker alle parter, også ofrene, om det er situasjonen.

28. september, 2016, David H. Hegg

66. En situasjon

Det som ødela for meg i 1986, var en situasjon. Denne situasjonen ødela ikke bare for meg, men også for mange andre mennesker. Når man ser nærmere på situasjonen, viser det seg at denne situasjonen ble skapt av mange forskjellige personer og uvanlige hendelser. Disse forskjellige personene hadde hatt lite eller ingenting å gjøre med oss, som det handlet om. Det er mulig å si, at situasjonen tok oss, fordi vi ikke var i stand til å beskytte oss mot denne uventede situasjonen.

Dette kunne hende fordi vi ikke var forberedt på hva som hendte. Datteren min, moren hennes og jeg; var vant til en normal situasjon. Situasjonen omkring oss utviklet seg av seg selv, på en måte vi ikke forstod.

Forbryterne som bruker mental kontroll, hadde påvirket til hvordan dette kunne hende, i løpet av ti år før 1986. Og det som hendte i 1986, var en serie med uvanlige hendelser, som også var forårsaket av forbryternes påvirkninger. Det var også forskjellige utenforstående sterke motiver som andre mennesker hadde.

Flere og flere utenforstående skapte hele situasjonen, på grunn av hverandres påvirkninger mot hverandre.

Forholdet mellom datteren min og meg var 100 % normalt. Det var utenkelig for oss at noe skulle begynne å ødelegge for oss. De som ødela for oss to, hadde ikke hatt noe å gjøre med oss, og de visste ikke noe om oss. De vet fortsatt ikke hva de har gjort.

En person sa til meg noen år senere, om du bare visste hva du har gjort. Det er typisk for denne situasjonen. Jeg vet ikke, fordi det ikke er meg som har gjort noe av det. Det er denne personen sammen med mange andre personer, som har gjort det, og de vet hva de har gjort, de som har gjort det. Men de vet ikke hvorfor, fordi det er på grunn av påvirkninger av disse forbryterne.

Jeg oppførte meg ikke på en unormal måte. Andre oppførte seg på en unormal måte.

5. oktober, 2016, David H. Hegg

67. Det motsatte

I 1986, ønsket datteren min å være mer sammen med meg. Moren hennes ønsket at jeg kulle vare mer sammen med datteren vår i hennes leilighet. Jeg ønsket å være mer sammen med datteren min. Allikevel, endte det hele opp med det nøyaktig motsatte.

Da politiet tok meg vekk fra datteren min, fredag 31. januar 1986; sjokkerte det først min datters mor, etter det sjokkerte det meg, og til slutt sjokkerte det datteren vår. Dette var noe 100 % uventet. Å sjokkere folk, er ikke en bagatell å gjøre. Dette sjokket ble etterpå verre og verre, for alle tre av oss. Personene bak dette, visste ikke en eneste ting om vår situasjon. Og hele tiden etterpå, har de beskyttet seg selv mot at dette skulle bli oppklart. Etterpå har det spredd seg som ringer i vannet rundt oss.

Denne hendelsen satte i gang forverringer av forskjellige misforståelser, som forsterket den totale forverringen av det hele til sammen. Dette gjorde det hele mer uklart og uforståelig. Ulike motsetninger ble forsterket, situasjonen gikk i oppløsning, og det hele endte opp med mange uforståelige biter. Ved å fokusere på en bit av det hele, gjør det det hele verre istedenfor bedre. Utenforstående kunne ikke vite hva alle bitene var, og kunne ikke forstå hva det hele til sammen var, de bare gjorde det verre, verre, verre, osv. Denne situasjonen var noe som hadde utviklet seg i 14 år. Utenforstående forstod ingenting av det, de har til og med aldri fått vite hva det handlet om.

Noe utslagsgivende er hvordan forskjellige påvirkninger, av forbryterne som bruker mental kontroll, virker; disse påvirkningene er overvinnende. Sånne påvirkninger var årsaken til hvordan situasjonen begynte. Det ser ut som, at sånne påvirkninger også har blitt utviklet i løpet av disse 14 årene; at sånne påvirkninger er det avgjørende hele tiden.

Disse 14 årene har å gjøre med noen triste ting som har hendt i familien til min datters mor. Hennes familie har en tendens til å snakke om andre personer, istedenfor å snakke med andre personer. Det lager noen vanskeligheter for dem, fordi på den måten forstår de andre personer mindre og mindre, istedenfor mer og mer. Dette er generelt noe typisk som forårsaker problemer blant alle mennesker. Men jeg tenker at det er påvirkningene av forbryterne, som har blitt avgjørende for vanskelighetene i denne situasjonene.

Jeg begynt å forstå litt om denne situasjonen, som var noe ukjent for meg, i begynnelsen av disse 14 årene. Det forårsaket at til slutt, vendte alle de andre seg imot meg. Men påvirkningene av forbryterne er det viktige med denne situasjonen.

Jeg forstod at noe foregikk omkring oss i 1986, men jeg forstod ikke hva det var. Derfor ble jeg usikker på alle andre omkring oss tre, spesielt personer som jeg ikke visste hvem var, som hadde begynt å blande seg inn i vår situasjon, på en måte jeg ikke visste noe om hvorfor og hvordan de gjorde. På grunn av det; begynte jeg å tenke at den eneste personen jeg kunne snakk med, for å få ting i orden, er moren til datteren min sammen med datteren min. Alle andre hadde blitt mer eller mindre ødeleggende personer for oss, som ikke forstod hvordan dette hadde begynt å utvikle seg. Uheldigvis, forstod jeg ikke hvordan dette hadde begynt å utvikle seg jeg heller, og det ble noe som påvirket alt jeg gjorde på en negativ måte. Alle omkring oss hindret oss mer og mer i å snakke med hverandre.

Istedenfor at jeg kontaktet andre, for å forklare situasjonen; var det andre som kontaktet andre, for å vanskeliggjøre situasjonen. Jeg var vant til å ta meg av vanskelige ting selv, som var noe jeg tidligere hadde gjort flere ganger. For eksempel, hadde jeg tidligere tatt meg av problemer selv, når andre spurte meg om å kontakte politiet. Det var selvfølgelig ikke livsfarlige situasjoner, men det viser en forskjell mellom meg og andre. Jeg er vant til å ta meg av ting selv. (Farenivået i Norge på 1980‐tallet var ikke så farlig som det er blitt i dag. I dag ville jeg vært mer forsiktig, enn jeg var på 1980‐ tallet.)

Jeg ble fokusert på at det eneste, som var mulig, var at jeg måtte komme i kontakt med min datters mor. Hver gang jeg forsøkte å gjøre det, endte det med at situasjonen ble gjort verre.

Etter noe tid, hadde det vært naturlig for meg å kontakte bare datteren min. Men fordi datteren min hadde blitt redd for meg, lot jeg henne være i fred. Det var dumt, fordi jeg har aldri vært farlig for datteren min et eneste sekund. Det er det samme vedrørende moren hennes. Jeg utviklet også en opplevelse av at hver gang jeg forsøkte å møte datteren min, kom politiet og tok meg, og jeg ville ikke la datteren min oppleve det mer, at politiet tok faren hennes i fra henne. På den tiden, hadde mitt sinn blitt ødelagt, og var i konstant nedbrytning og ødeleggelse. Til slutt, hadde jeg utviklet sånne opplevelser angående både datteren min og moren hennes, at jeg lot dem være i fred, fordi jeg ikke ville skade dem. Jeg forstod ikke noe mer, om hva det hele hadde vært. Jeg lot dem være i fred, fordi jeg ønsket å være snill mot dem. Da dette begynte noen få måneder tidligere, var situasjonen at vi ønsket å være mer sammen. Situasjonen hadde utviklet seg til det motsatte av hva den er.

Situasjonen ble en utvikling av feil misforståelser, istedenfor en oppklaring. Utenforstående har grepet fatt i uvesentligheter, og gjort dem vesentlige, og ødelagt det som virkelig var vesentlig.

Dette ble en eksistensiell situasjon for oss tre, og har fortsatt å være det inntil i dag. For datteren vår hendte dette da hun var ti år, og dette eksistensielle temaet har blitt en del av hennes utvikling som et menneske.

Forskjellige personer uavhengig av hverandre, ønsket å hindre at situasjonen ble oppklart. Jeg husket ikke hva som hadde hendt.

Hva dette virkelig er, har også å gjøre med en eksistensiell situasjon for oss alle. Derfor; å forstå om dette, vil bli noe viktig på en eksistensiell måte for oss alle.

▪

Disse forbryterne gjør noe det er ekstremt enkelt å gjøre. De skjuler 100% hva de gjør, og behøver ikke å forsvare seg på noen måte, ikke etisk, og ikke med makt.

Det er mulig å tenke at forbryterne ikke ønsker, at vi skal forstå hvordan menneskene er. Og de ønsker ikke å la forståelse om menneskene bestemme hvordan vi skal leve. De ønsker å tvinge menneskene, til å bli som hvordan de ønsker, at de skal være, og la det bestemme hvordan vi skal leve. Det ser ut som, at disse forbryterne ønske å bestemme hvordan vi skal forstå; ikke å forstå hvordan vi skal bestemme.

Det er mulig å lure på om dette også er det samme angående hele naturen i hele verden. Kanskje disse forbryterne ønsker å bestemme hva det skal være også; ikke å forstå hva det er, og ikke å ta avgjørelser på grunn av hva vi forstår.

Jeg tenker det beste vi mennesker kan gjøre, er å forstå riktig. Jeg tenker at det verste vi kan gjøre, er å ta feil avgjørelser, basert på feil forståelse. Å forstå er noe vesentlig med oss mennesker, og da er det også viktig for oss å forstå riktig.

Prinsipielt, er vi mennesker fellesskap der vi må forstå hverandre. I et globalt perspektiv, er det det samme for oss alle i hele verden. Fordi vi er en del av naturen, må vi også forstå naturen.

Det er mulig å tenke at vi mennesker finner ting. For eksempel; vi har funnet hjulene, vi har funnet ilden, vi har funnet båtene, etc. Vi finner forståelse om forskjellige ting som det er mulig å finne forståelse om, etc.

8. oktober, 2016, David H. Hegg

68. Den påvirkede dynamikk

Følelser, forståelse og vilje; er en slags tredimensjonal dynamikk. Disse tre egenskapene er som en prosess, som består av tre funksjoner. Virkning fra en av disse tre funksjonene, vil alltid påvirke de to andre. Virkning fra en følelse, vil påvirke forståelsen og viljen. Virkning fra en forståelse, vil påvirke følelsene og viljen. Virkning fra viljen, vil påvirke følelsene og forståelsen.

Det er mulig å ta en av disse tre egenskapene som ens utgangspunkt, for å forholde seg til de to andre. To av disse egenskapene kan også være utgangspunktet, for å forholde seg til den tredje. De tre spørsmålene vil bli? Skal følelsene bestemme over de to andre? Skal forståelsen bestemme over de to andre? Skal viljen bestemme over de to andre?

Det er nødvendig å vektlegge forskjellige av disse tre egenskapene, og forandre det, alt ettersom din egen dynamikk virker mot påvirkningene av forbryterne. Noen ganger er en ting riktig. Andre ganger er andre ting riktige.

Jeg tenker forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, påvirker alle disse tre egenskapene. Det er mulig å snu denne påvirkede dynamikken rundt. Det er mulig å forstå hvordan følelsene kan ha blitt påvirket, og la viljen samarbeide med ens forståelse mot det. Det er mulig å føle hvordan forståelsen kan ha blitt påvirket, og la viljen samarbeide med ens følelser mot det. Det er mulig å føle og forstå, eller forstå og føle, hvordan ens vilje kan ha blitt påvirket, og la de to andre samarbeide mot det.

Disse tre egenskapene er typisk påvirket til å virke i sammen. Allikevel, jeg har hatt veldig gode resultater ved å bruke den metoden jeg har beskrevet her. Det er nødvendig å styrke de egenskapene du bruker mot en påvirket egenskap, og styrke hvordan du bruker dem. Du kan få din egen kontroll over hvordan du kan bruke denne metoden. Du kan kontrollere hvordan du gir energi og kraft til motreaksjonen.

Det er nødvendig at man begynner å ta kontroll selv, på denne måten. Disse påvirkningene kan bli plukket fra hverandre litt etter litt, som å plukke brikkene i et puslespill fra hverandre. Typisk er dette noe man ikke kan vite hvordan er blitt gjort, man kan bare få et riktig inntrykk og en riktig forståelse på grunn av at man har begynt å forstå hva disse forbryterne gjør.

Jeg har opplevd at det er typisk, at disse påvirkningene alltid kommer tilbake på en sterkere måte, når jeg har fått dem vekk. Men dette er bare hallusinasjoner som er det samme, som ingenting. Det eneste å gjøre, er å ta dem igjen og igjen og igjen osv. hele tiden, det er bare en lett rutine. Til slutt, har påvirkningene alltid tapt, mer og mer. En blir sterkere og sterkere mot påvirkningene hele tiden, og påvirkningene blir svakere og svakere.

9. oktober, 2016, David H. Hegg

69. Påvirkninger kommer tilbake

Jeg har tenkt mye på hvorfor påvirkninger, av forbryterne som bruker mental kontroll, alltid kommer tilbake, når jeg har fått dem vekk. I dag tenkte jeg også på det, og så gikk det et lys opp for meg. Det er på grunn av en påvirkning som alltid snur motreaksjonene rundt. Samme hva motreaksjonene har blitt, så snur en enkelt påvirkning det alltid rundt igjen.

Dette er noe jeg har tenkt, det er fordi det synes som, at det er, som det, for meg. Det kan være på grunn av at jeg er inne på noe. Det kan være fordi det er relevant. Det kan også være fordi det er riktig. Jeg vet ikke hva de har gjort mot meg. Jeg vet bare at de har gjort noe.

Når ens motreaksjon snus rundt igjen, vil det bli at ens følelser, forståelse eller tanker, og vilje; er snudd rundt til å påvirke til hva en hadde motreagert mot. Det synes for meg, at dette er noe viktig å forstå.

Selv om dette har hendt igjen og igjen for meg, har jeg alltid vært i stand til å fortsette å motreagere. Den ene etter den andre har jeg vært i stand til å fjerne sånne påvirkninger. Det jeg har skrevet her, er noe jeg oppfatter at er nyttig for meg å forstå.

11. oktober, 2016, David H. Hegg

70. Ingen hjalp meg

I 1986, tenkte jeg at andre ville hjelpe meg, men ingen hjalp meg. Spesielt doktoren, var en person jeg tenkte at ville hjelpe meg, men hun hjalp meg ikke en eneste gang. Det var det samme med andre personer, som det var med doktoren; jeg tenkte at de ville hjelpe meg, men de hjalp meg ikke. Når doktoren snakket med andre, tenkte jeg at hun hjalp meg, men istedenfor ødela hun for meg hver gang hun snakket med andre. Jeg hadde blitt påvirket til å tenke at disse personene omkring meg hjalp meg. Det er en avgjørende faktor med det hele. Dette ble en typisk oppførsel for alle personer omkring meg. Jeg tenkte at de hjalp meg, men det de virkelig gjorde, var å ødelegge for meg. Jeg tenkte at jeg hadde hjulpet andre så mye, så andre også kunne hjelpe meg, men ingen hjalp meg. Det var også at jeg ikke ønsket å fortelle noe dårlig om andre. Jeg ønsket ikke å fortelle om hva som kunne være dårlig å si om andre.

Da forbryterne påvirket meg i 1976, kunne de ikke påvirke meg til å bli for slem, så det kunne vendes mot meg. Men de kunne påvirke meg til å bli for snill, så det kunne vendes mot meg istedenfor. Denne taktikken ville også bli mer akseptert av folk omkring meg, det var lettere for andre å akseptere at jeg var for snill, istedenfor for slem. Derfor, var den taktikken mulig å muliggjøre.

Jeg tenker det er en typisk taktikk for disse forbryterne, å påvirke til å overdrive, for å ødelegge det som er viktig for folk. Ved å påvirke folk til å gjøre for mye av noe som er viktig for dem, er disse forbryterne i stand til å påvirke folk til å ødelegge det som er viktig for dem selv.

For eksempel, da jeg gikk på en videregående skole for voksne fra 1980 til 1982, engasjerte jeg meg så mye i arbeid for å hindre at hele skolen ble lagt ned, at det ødela min egen utdannelse. Normalt var jeg opptatt med dette andre arbeidet, for skolen, det meste av skoledagen. Og etter skolen, arbeidet jeg også med denne saken hele kvelden. Dette utviklet seg på en måte som ble, at jeg måtte gjøre mer og mer i løpet av disse to årene. I løpet av disse to årene, nådde jeg ikke frem til å bli ferdig med dette. Jeg bare nådde frem til å få mer å gjøre. I denne perioden, tenkte jeg at jeg måtte ofre min egen utdannelse, for å redde skolen for alle de andre. Jeg var medlem av elevrådet og elevrådsleder på denne skolen. Da jeg hadde gjort ferdig disse to årene på skolen, oppnådde jeg å redde skolen. Jeg organiserte de andre elevene, så mange av dem gjorde mye. Men det var enda mer å gjøre, og det var ting jeg tok meg av selv. Jeg tenker at det hele var planlagt av forbryterne.

Jeg tenker at disse forbryterne, har påvirket meg til å begynne på denne skolen. Og snakke så mye i klasserommet, at jeg ble elevrådsmedlem. Og så, å snakke så mye, at jeg ble elevrådsleder. Fordi jeg gjorde så mye, ødela det for meg, og for hva jeg ellers kunne ha oppnådd. Jeg lærte mye, men jeg fikk ikke mine fullstendige eksamenspapirer for de forskjellige skolefagene. Derfor hadde mine muligheter for videre utdanning blitt ødelagt. I begynnelsen gjorde jeg også for mye bakgrunnsarbeid for å skrive en stil, så læreren min ikke forstod hva jeg skrev om. Etter det, begynte jeg å tenke at jeg måtte skrive dumt nok, så lærerne mine kunne forstå det. Jeg hadde vært innstilt på å arbeide grundig med alt mitt skolearbeid og hjemmearbeid.

Jeg begynte å tenke på om det var noe vits i å gå på en skole for å bli dum. Men jeg fikk så mye å gjøre med saken, at jeg ikke hadde tid mer til å tenke mer på det. Faktisk, så var det læreren min som satte meg i gang med å begynne med saken, med å snakke om at klasserommene var for kalde, og at elevrådet kanskje kunne gjøre noe med det. Det satte i gang det hele, så jeg fikk mer og mer å gjøre. Selvfølgelig lærte jeg mye på grunn av dette, men jeg fikk ikke noe vitnemål om det.

12. oktober, 2016, David H. Hegg

71. Alle ødela for meg

I 1986 løy alle om meg, og ødela for meg. Dette var på grunn av påvirkninger av forbryterne som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn. Forskjellige personer omkring meg må ha blitt påvirket. I tillegg til det, var det forskjellige problemer, som ikke hadde noe å gjøre med meg. Mye av det var også andre personers egne vrangforestillinger.

Doktoren ble en sentral person; en sentral brikke på forbryternes sjakkbrett. Men den rollen doktoren tok, er ikke en doktors rolle. Den rollen var en rolle for Agatha Christies Miss Marple, eller Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes. Det er ikke en doktors rolle. Det er ikke en doktors jobb. Det var en jobb for noen som kunne ha brukt all sin tid i mange uker, og reist omkring og snakket med mange mennesker, og begynt å forstå mer enn folk sier. Det er ikke noe en doktor skal begynne å gjøre, ved å sitte på sitt kontor å bruke fem minutter på å snakke med noen andre enn sin pasient. Da jeg gikk til doktoren, tenkte jeg at dette var noe, som doktoren ikke kunne hjelpe meg med, og jeg satte aldri doktoren inn i situasjonen. Jeg kontaktet doktoren på grunn av muskelplager. I denne saken, har personer skjult sine forbrytelser, og lagt skylden på andre. Saken skjuler forskjellige forbrytere, forskjellige motiver, og forskjellige menneskelige tragedier; som i en komplisert kriminalsak. Hele saken er veldig mye; noe å forstå, og de virkelige forbryterne skjuler seg bak det hele. Som det er i mange kriminalromaner, arbeider det vanlige politiet rutinemessig fra åtte til fire, og det er ikke nok.

Andre personer enn doktoren, fortsatte med doktorens uvitende oppførsel. Og disse andre personene ble flere og flere uvitende personer. Sånne personer satt på rumpa, inne på sine kontorer, og lot verden rase sammen, utenfor sine vegger. Problemet var ikke; at de ikke gjorde noe. Problemet var; at de gjorde noe, og det var noe galt. De gjorde det verre, istedenfor å ikke gjøre noe.

Hele situasjonen er utviklet av påvirkninger av forbryterne. Det er det som er riktig. Det er også den eneste mulige forklaringen.

Jeg mistet mer og mer hukommelsen. Til slutt, hadde jeg mistet all hukommelsen min om hva som hadde hendt, og jeg kunne ikke fortelle noen om hva som hadde hendt.

Denne situasjonen er mye for meg å forholde meg til. Det er mange ting å sette sammen. Til å begynne med, blir det ti år. Det øker raskt til tolv år. Det er også relevant å se det i et perspektiv på tjuefire år, fra jeg var syv år. Inntil i dag, blir det femtifire år, og det er hva dette i dag har blitt. Til slutt, blir det også viktig å se hele livet mitt som et hele, og det er nå sekstien år. Alle disse årene med alle disse tingene, er noe overveldende for meg.

Mitt eget liv har blitt noe overveldende, som har blitt påvirket til å virke imot meg. Dette er mye å reise seg opp mot. Dette er noe jeg nå har begynt å oppfatte, at jeg kan være i stand til å gjøre. Dette er et kjempeløft for meg, som disse forbryterne har tenkt, at er umulig for meg å klare. Det er at livet mitt har utviklet seg imot meg. Det er det jeg må stå opp imot. Mer og mer har jeg funnet ut hva mitt eget sinn er, hva min fortid er, og hvordan det hele har utviklet seg.

Disse forbryterne kan få situasjoner til å komme på vippepunktet; enten å falle til en side, eller til den andre siden. Så har forbryterne typisk påvirket til, at situasjonen vipper over til den gale siden, at ting blir feil istedenfor riktig. Dette blir at all vekten, virker for det som er galt, istedenfor for det som er riktig, og det ødelegger det som er riktig.

Det er det som hendte med situasjonen for datteren min, moren hennes og meg, i 1986. Det hele ble feil, istedenfor at det hele ble riktig.

14. oktober, 2016, David H. Hegg

72. Problemstruktur

I 1986 ble jeg hindret I aktivt å ordne forholdet mellom datteren min og meg, til å bli riktig igjen, da uventede vanskeligheter plutselig hadde oppstått. Fordi jeg ble hindret i å løse problemet, fikk problemet uhindrede muligheter til å forverre seg. Da dette hendte, visste ikke jeg hva som foregikk. Alt sammen var noe uventet for meg.

Problemet ble utviklet av noen personers vrangforestillinger, og kombinasjoner av disse personenes vrangforestillinger. Det skjedde raskt, minutter og timer ble katastrofale. Det som var sant og riktig hadde blitt hindret, og det som var usant og feil hadde fått muligheter.

De forskjellige personene som blandet seg inn i vår situasjon, var personer som ikke kjente oss, og de brydde seg ikke om oss. Det var personer som brydde seg om seg selv og sine egne situasjoner.

Etterpå brydde disse personene seg mer og mer om seg selv. De hadde gjort noe galt, og det ble mer og mer tydelig for dem. Det ble problemet de strevde med. De strevde med å hindre at situasjonen ble oppklart. Det som ble disse personenes redning, ble vår ødeleggelse.

Da vår situasjon hadde blitt totalt ødelagt, seks måneder etterpå, begynte jeg å prøve å rette på ting igjen. Men da husket jeg ikke, hva som hadde hendt, og derfor hadde det blitt umulig for meg å få til.

De som hadde forårsaket denne ødeleggelsen, vet dette. De hadde reddet seg selv fra å bli holdt ansvarlige for hva de hadde gjort. De skjuler alvorlige forbrytelser som de vet, at de har gjort.

Å oppklare denne problemstrukturen, er å forstå om dette. Forbryterne som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, har forårsaket denne situasjonen; en situasjon der det som er galt, vant mot det som er rett.

Påvirkninger av forbryterne har forårsaket det hele.

16. oktober, 2016, David H. Hegg

73. En viktig faktor

En viktig faktor er at påvirkningene har blitt gjort på en måte, som de påvirkede personene ikke vet noe om. Sånne påvirkninger, av forbryterne som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, er usynlige påvirkninger av personer som vi ikke vet om. Vi har ingen hukommelse om at dette er blitt gjort mot oss. Og vi har ikke forstått noe om at dette foregår.

Dette kan bli sammenlignet med at usynlige personer går omkring blant oss, og påvirker oss på forskjellige måter vi ikke oppfatter. Det kan være relevant å se for seg, at vi ser, at dette foregår, i en film der disse usynlige personene er blitt gjort synlige for seerne. Ved å lage en filmversjon av dette, kan en film vise hvordan de usynlige forbryterne påvirker andre personer, som om de var der og gjorde det fortløpende minutt for minutt.

Å se for seg en sånn film, er å flytte disse forbryterne fra stedene der de gjør disse påvirkningene, til situasjonene der påvirkningene virker. Denne forklarende fremstillingen lar forbryterne gå sammen med påvirkningene, som er noe de ikke gjør i virkeligheten. I virkeligheten; ser vi ingenting, vi hører ingenting, og vi vet ingenting, etc. Å forestille seg dette, illustrerer hvor viktig det er, at vi ikke vet om disse påvirkningene.

At vi ikke vet om disse påvirkningene, gjør at vi bare vet noe etterpå, når sånne påvirkninger har spilt en rolle.

Når vi ikke vet noe om at dette foregår, blir det hele noe vi ikke vet at er noe.

På forhånd vet vi ikke noe. Etterpå, når påvirkningene har virket, vet vi hva som har hendt. Men vi vet ikke hvorfor og for hva, og vi forstår ikke riktig om det. Og det sånne ting virkelig er, er typisk det motsatte av hva vi tenker at det er. Typisk har sånne påvirkninger forårsaket problemer, som etter det, forårsaker utvikling av videre problemer. Sånne påvirkninger forårsaker resultater, som påvirker oss til å forstå feil. Typisk blir motsatte opplevelser mot hverandre forsterket.

I 1986, spilte denne viktige faktoren en viktig rolle for meg. Jeg hadde begynt å forstå at noe mistenkelig, som dette foregikk, men jeg forstod ikke hva det var. Jeg forstod alltid noe etterpå, når påvirkningene hadde virket, og da hadde påvirkningene oppnådd sine overvinnende virkninger over personene omkring meg og over meg, og over hele situasjonen. Gradvis tapte jeg mot disse påvirkningene, som jeg hadde begynt å forstå noe om. Til slutt, hadde jeg mistet hukommelsen og visste ikke og forstod ikke noe om det mer.

Når jeg nå forstår noe, er det at jeg tretti år senere, har begynt å forstå hva som hendte i 1986.

Hvordan disse påvirkningene er noe vi ikke vet noe om, gjør at vi ikke vet noe på forhånd. Og etterpå, har det blitt for sent å hindre hva påvirkningene har oppnå. Typisk har påvirkningene oppnådd noe overvinnende som det er vanskelig eller umulig å reversere.

Når vi har begynt å forstå det hele, da har vi begynt å få det overtaket over dette, på den måten. Det har også blitt mulig for oss å bli mer forsiktige enn tidligere, fordi vi har begynt å forstå om dette. Litt etter litt, kan vi også begynne å forstå om dette på en måte, som kan gjøre det mulig for oss redusere hvordan dette virker. Og vi kan hindre at forskjellige påvirkninger, som vi forstår om, oppnår sine videre mål.

Dette er vanskelig, fordi påvirkningene typisk er kombinasjoner av forskjellige påvirkninger samtidig. Det kan være forskjellige personer, forskjellige problemer, og på forskjellige steder, etc.; som alt til sammen er en plan, som det kan være vanskelig å forstå og begynne å forholde seg til.

Jeg tenker at disse forbryterne har en slags destruktiv idealisme. At de oppnår det de ønsker, ved ødeleggelse.

Jeg tenker at denne destruktive ødeleggelsen nå har begynt å prege hele verden. Disse forbryterne er glade over resultater, som langsomt ødelegger hele verden. Vi alle er blitt påvirket til å tenke at dette er hvordan det må være, men det er feil. Vi kan ikke la disse forbryterne fortsette med denne destruktive idealismen, som gjør dem lykkelige av å ødelegge de naturlige fundamentale verdiene i verden. Det er mulig å forstå at det har utviklet seg en farlig fordekt forakt for de naturlige fundamentale verdiene. Det er disse verdiene som får verden til å fungere.

Jeg tenker at det disse forbryterne gjør, er å påvirke oss til å utvikle problemer på en måte som vi ikke forstår. Alt mulig blir så vanskelig for oss. Om vi kommer ut av disse destruktive påvirkningene, tenker jeg at det vil bli lett for oss å gjøre ting riktig, istedenfor vanskelig å gjøre ting feil. Vi er påvirket til å ikke forstå dette.

Et eksempel på hva det er, som er en naturlig fundamental verdi; er at det er sannhetene, som er sannhetene. Løgnene er ikke sannhetene. Disse forbryterne ønsker at løgner skal bli sannheter. Vår moderne tid er også preget av at sannheter skal ha makten over løgnene. Forbryterne svindler denne moderne rettsforståelsen.

Fordi dette har blitt noe skjult, har en nødvendig del av vår forståelse om hva som foregår, manglet. Denne mangelen har fått oss til å forstå feil. Denne uriktige forståelsen blir et feil bilde av det hele. Vi ser ikke det riktige bildet.

Jeg tenker på disse påvirkningene som noe, som jeg assosierer med, at vi er påvirket til å være som uansvarlige barn, som blir dysset i søvn. Men virkeligheten er at vi må bli aktive mot dette. Vi må stå opp og begynne å finne ut om det.

19. oktober, 2016, David H. Hegg

74. En destruktiv utvikling

Forskjellige utenforstående og uvedkommende personer begynte å skape problemene for datteren min, moren hennes og meg, i 1986. Hver gang de gjorde noe, så gjorde de det verre. Utenforstående forårsaket hele problemet. De gjorde bare ting verre. De forstod ikke noe, og de ødela vår egen mulighet til å finne ut om situasjonen.

I begynnelsen i 1986, hadde jeg vært opptatt av at andre personer hadde vrangforestillinger. Men dette resulterte i at dette ble snudd rundt, og mot meg, og andre begynte å si at jeg hadde vrangforestillinger. Hele situasjonen var problemet. Hele situasjonen bestod av forskjellige problematiske sammenhenger. Faren til min datters mor for eksempel, hadde begynt å være redd for at datteren min liker å være sammen med meg og familien min. Dette var på grunn av forskjellige påvirkede årsaksforhold, som påvirket ham. Det var en forverring av misforståelser. Jeg tenker at han er en av dem, som var påvirket av forbryterne. Han hadde ikke hatt noen sånne tanker av seg selv. Han ble et offer for situasjonen. Dette ble bare verre og han hadde en økende påvirkning over andre, som andre ikke forstod hva var. Hele familien til min datters mor begynte å rote til situasjonen. Men denne situasjonen var mye mer enn bare det. Det var en uoversiktlig og sammensatt situasjon, som utenforstående ikke forstod noe om i det hele tatt.

Hver gang noe hendte, gjorde det situasjonen verre. Problemet var noe, som fra begynnelsen, ble forårsaket av personer som ikke visste om hva vår personlige situasjon var.

Alle disse personene, som ble flere og flere, visste ikke og forstod ikke hva de gjorde. Disse personene forårsaket og utviklet problemet. Fredag 31. januar 1986, tok politiet meg vekk fra datteren min. Det var det eneste politiet gjorde. Men den eneste tingen de gjorde, var noe de ikke visste og forstod, og de gjorde ikke noe for å finne det ut. Senere den samme dagen, sa jeg at det var normalt, at jeg var der; politimannen lo av meg, og brydde seg ikke om hva jeg sa. Det jeg sa var sant. Jeg hadde hjulpet min datters mor med å pusse opp leiligheten deres, der jeg var da de kom og tok meg. Det hadde vært normalt i årevis at jeg var der ukentlig. Mange personer visste det. Personen som ringte politiet, gjorde det bare på grunn av sine egne vrangforestillinger. Det var absurd; han visste ikke noe om oss i det hele tatt. Han hadde ingenting å si til andre om hva situasjonen var.

Personen som ringte politiet, visste ikke noe i det hele tatt om oss. Han hadde ingenting å gjøre med vår situasjon, og visste ingenting om den. Han oppførte seg totalt sinnssykt. En overlege i psykiatri stod bak at denne sinnssyke oppførselen ble virkeliggjort. Hverken jeg eller datteren min og moren hennes, hadde hatt noe å gjøre med denne psykiateren. Kanskje denne andre personen hadde blitt hennes pasient, jeg vet ikke hvordan det var. Dette var en situasjon med forskjellige tilfeldige personer, som plutselig og uventet blandet seg inn i våre liv på ødeleggende måter.

Bare personer som ødela for oss, begynte å gå omkring og snakke om oss. Alle andre normale personer, som det var mange fler av, hadde ikke noe å snakke om, og de sa ingenting, ikke et eneste ord. Bare sinnsforvirrede personer gikk omkring alle steder i byen og snakket om oss. 100 personer kunne ha sagt, at det en av disse forvirrede personene sa, var fullstendig galt. Jeg visste ikke om hva som foregikk, det hendte uten mitt kjennskap til det. Og ingen fortalt meg om hva disse personen sa.

Jeg forstod ikke noe i det hele tatt. Jeg begynte å tenke at det var på grunn av noe ulovlig, som foregår i samfunnet vårt, at dette hendte. Og jeg tenkte at den personen, som ringte til politiet, ikke forstod om dette, og ble brukt av personene som gjorde denne ulovlige aktiviteten. Etterpå satt jeg totalt alene med diss tankene. Jeg snakket ikke med andre om det, fordi jeg ikke ønsket å plage andre. Spesielt ønsket jeg ikke å bekymre foreldrene mine. Jeg har alltid ønsket å være til hjelp, ikke å være til bryderi. Det er også hvordan jeg ser på meg selv i samfunnet, at jeg skal være en positiv samfunnsborger. Fra barndommen av har jeg blitt oppdratt til at jeg skal hjelpe andre, som behøver hjelp. Jeg har ikke blitt oppdratt til å få hjelp, jeg har blitt oppdratt til å være til hjelp. Ideen er selvfølgelig at vi alle skal hjelpe hverandre med å skape et godt samfunn.

Jeg forstår at disse forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, har påvirket til at det skal straffe seg for meg, at jeg ønsker å være til hjelp i samfunnet mitt.

Det er først dette året, i 2016, at jeg fullstendig har begynt å forstå, hva det var som hendte fredag 31. januar 1986, det hele er totalt absurd. Det er også en veldig alvorlig forbrytelse mot datteren min, det er ingen tvil om det.

Dette var noe ulovlig å gjøre. Det er på grunn av det, at denne situasjonen ikke har blitt oppklart. På grunn av konsekvensene, er det noe ekstremt ulovlig å gjøre. De skyldige personene, er personer som har viktige samfunnsposisjoner, og de beskytter seg selv mot at denne situasjonen blir oppklart. Det er noe alle disse personene har gjort frem til i dag.

Det er ikke noe ulovlig å overholde samværsavtalen mellom datteren min og meg. Men det er noe ulovlig å hindre det. Det er en grunn til, hvorfor datteren min ikke har vært sammen med meg etter 1986. Det er på grunn av en forbrytelse, som noen ønsker å hindre, at blir oppklart.

Datteren min, moren hennes og jeg, ble menneskelig ødelagt; og for mange personer omkring oss, har etterpå fortsatt med å videreføre denne destruktive utviklingen. Familien til min datters mor, som bare har forverret situasjonen, har omgitt datteren min og moren hennes hele tiden. Samtidig har jeg vært totalt alene hele tiden. Alle disse årene har jeg vært totalt alene med alt dette, det er nå tretti år.

Opprinnelig, hadde ingen av disse andre personene noe å gjøre med vår situasjon. Når det var som det, hadde vi ingen problemer i det hele tatt, som de problemene vi fikk på grunn av denne destruktive utviklingen.

Alt som hendte, forverret situasjonen vår. Dette er fordi forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, har forårsaket det hele. Spesielt har de forårsaket hvordan disse viktige personene hindrer at situasjonen blir oppklart, det er noe vesentlig med det hele. Alt tyder på at flere av disse personene er påvirket av forbryterne.

I 1986, mistet datteren vår, moren hennes og jeg, våre mentale fotfester overfor å oppføre oss i samsvar med våre egne liv. Vanviddet omkring oss brøt løs fra fornuftens kontroll, fordi politiet hindret meg i å stoppe det. Alt falt fra hverandre og vi begynte å sveve omkring som løvblader i vinden. Vi hadde ikke mentale fotfester mer, for å oppføre oss på en hensiktsmessig måte og oppnå det vi ønsket å oppnå “steg for steg”. I dag opplever jeg at jeg har fått tilbake mitt mentale fotfeste. Tankene mine og forståelsen min kan utvikle seg på en hensiktsmessig måt igjen, “steg for steg”.

▪

Hvordan er det med skyldspørsmålet, når disse forbryterne får andre enn dem selv til å gjøre forbrytelser? Vanligvis er folk ansvarlige for hvordan de lar andre påvirke seg. Men det, er fordi folk har et ansvar for hva de kan vite og forstå av seg selv. Når disse forbryterne påvirker folk til å gjøre forbrytelser, har ikke disse påvirkede personene hatt muligheten til å vite og forstå at de er blitt påvirket. I tillegg til det, får disse forbryterne også så mye kontroll over de påvirkede personenes sinn, at disse forbryterne kan bli sammenlignet med førerne av biler, og de påvirkede folkene kan bli sammenlignet med bilene. De som er de skyldige, er førerne av bilene, ikke bilene. Spørsmålet om vilje er også noe sentralt; forbryterne kan påvirke folks vilje til å bli det motsatte, av hva deres vilje virkelig er.

Min avgjørelse i dette spørsmålet; er at forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, er 100% skyldige. De som har blitt påvirket av disse forbryterne, er 100% uskyldige; når de ikke har visst og forstått, at disse påvirkningene er blitt gjort mot dem. Påvirkede personer kan være farlige i større eller mindre grad, men de er 100% uskyldige. Det er mange aspekter å vektlegge angående dette spørsmålet. Ved å se på dem en og en, får jeg det samme svaret hver gang: Forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskes sinn, er 100% skyldige for hva de har fått andre til å gjøre. En av forskjellige faktorer, er at disse påvirkningene får folk til å tenke og føle at de gjør noe annet, enn hva de virkelig gjør. Alt mulig har blitt forandret innvendig og utvendig, for påvirkede personer; ikke noe er det som det virkelig er, for dem mer.

At disse forbryterne bruker andre; gjør deres forbrytelser større, enn om de hadde gjort forbrytelsene selv. Ganske enkelt er dette min soleklare avgjørelse angående dette spørsmålet om skyld.

▪

Å forholde seg til sin egen vilje; har å gjøre med hvordan ens vilje blir påvirket, av hvordan du begynner å forstå mer enn du gjorde før. Når du forstår om denne forbrytelsen, da forstår du mer enn før. I denne sammenheng, kan det være typisk å oppleve mer enn en vilje inni seg selv, når du begynner å forstå at noe, som dette, kan ha blitt gjort mot deg slev. Det kan for eksempel være motsatte viljer. Da er det nødvendig å tenke og forstå om disse forskjellige viljene inni seg selv. Det tar tid å forholde seg til sånne ting. Du forstår mer og mer etter hvert.

23. oktober, 2016, David H. Hegg