www.davidhegg.org

70. Ingen hjalp meg

I 1986, tenkte jeg at andre ville hjelpe meg, men ingen hjalp meg. Spesielt doktoren, var en person jeg tenkte at ville hjelpe meg, men hun hjalp meg ikke en eneste gang. Det var det samme med andre personer, som det var med doktoren; jeg tenkte at de ville hjelpe meg, men de hjalp meg ikke. Når doktoren snakket med andre, tenkte jeg at hun hjalp meg, men istedenfor ødela hun for meg hver gang hun snakket med andre. Jeg hadde blitt påvirket til å tenke at disse personene omkring meg hjalp meg. Det er en avgjørende faktor med det hele. Dette ble en typisk oppførsel for alle personer omkring meg. Jeg tenkte at de hjalp meg, men det de virkelig gjorde, var å ødelegge for meg. Jeg tenkte at jeg hadde hjulpet andre så mye, så andre også kunne hjelpe meg, men ingen hjalp meg. Det var også at jeg ikke ønsket å fortelle noe dårlig om andre. Jeg ønsket ikke å fortelle om hva som kunne være dårlig å si om andre.

Da forbryterne påvirket meg i 1976, kunne de ikke påvirke meg til å bli for slem, så det kunne vendes mot meg. Men de kunne påvirke meg til å bli for snill, så det kunne vendes mot meg istedenfor. Denne taktikken ville også bli mer akseptert av folk omkring meg, det var lettere for andre å akseptere at jeg var for snill, istedenfor for slem. Derfor, var den taktikken mulig å muliggjøre.

Jeg tenker det er en typisk taktikk for disse forbryterne, å påvirke til å overdrive, for å ødelegge det som er viktig for folk. Ved å påvirke folk til å gjøre for mye av noe som er viktig for dem, er disse forbryterne i stand til å påvirke folk til å ødelegge det som er viktig for dem selv.

For eksempel, da jeg gikk på en videregående skole for voksne fra 1980 til 1982, engasjerte jeg meg så mye i arbeid for å hindre at hele skolen ble lagt ned, at det ødela min egen utdannelse. Normalt var jeg opptatt med dette andre arbeidet, for skolen, det meste av skoledagen. Og etter skolen, arbeidet jeg også med denne saken hele kvelden. Dette utviklet seg på en måte som ble, at jeg måtte gjøre mer og mer i løpet av disse to årene. I løpet av disse to årene, nådde jeg ikke frem til å bli ferdig med dette. Jeg bare nådde frem til å få mer å gjøre. I denne perioden, tenkte jeg at jeg måtte ofre min egen utdannelse, for å redde skolen for alle de andre. Jeg var medlem av elevrådet og elevrådsleder på denne skolen. Da jeg hadde gjort ferdig disse to årene på skolen, oppnådde jeg å redde skolen. Jeg organiserte de andre elevene, så mange av dem gjorde mye. Men det var enda mer å gjøre, og det var ting jeg tok meg av selv. Jeg tenker at det hele var planlagt av forbryterne.

Jeg tenker at disse forbryterne, har påvirket meg til å begynne på denne skolen. Og snakke så mye i klasserommet, at jeg ble elevrådsmedlem. Og så, å snakke så mye, at jeg ble elevrådsleder. Fordi jeg gjorde så mye, ødela det for meg, og for hva jeg ellers kunne ha oppnådd. Jeg lærte mye, men jeg fikk ikke mine fullstendige eksamenspapirer for de forskjellige skolefagene. Derfor hadde mine muligheter for videre utdanning blitt ødelagt. I begynnelsen gjorde jeg også for mye bakgrunnsarbeid for å skrive en stil, så læreren min ikke forstod hva jeg skrev om. Etter det, begynte jeg å tenke at jeg måtte skrive dumt nok, så lærerne mine kunne forstå det. Jeg hadde vært innstilt på å arbeide grundig med alt mitt skolearbeid og hjemmearbeid.

Jeg begynte å tenke på om det var noe vits i å gå på en skole for å bli dum. Men jeg fikk så mye å gjøre med saken, at jeg ikke hadde tid mer til å tenke mer på det. Faktisk, så var det læreren min som satte meg i gang med å begynne med saken, med å snakke om at klasserommene var for kalde, og at elevrådet kanskje kunne gjøre noe med det. Det satte i gang det hele, så jeg fikk mer og mer å gjøre. Selvfølgelig lærte jeg mye på grunn av dette, men jeg fikk ikke noe vitnemål om det.

12. oktober, 2016, David H. Hegg