www.davidhegg.org

74. En destruktiv utvikling

Forskjellige utenforstående og uvedkommende personer begynte å skape problemene for datteren min, moren hennes og meg, i 1986. Hver gang de gjorde noe, så gjorde de det verre. Utenforstående forårsaket hele problemet. De gjorde bare ting verre. De forstod ikke noe, og de ødela vår egen mulighet til å finne ut om situasjonen.

I begynnelsen i 1986, hadde jeg vært opptatt av at andre personer hadde vrangforestillinger. Men dette resulterte i at dette ble snudd rundt, og mot meg, og andre begynte å si at jeg hadde vrangforestillinger. Hele situasjonen var problemet. Hele situasjonen bestod av forskjellige problematiske sammenhenger. Faren til min datters mor for eksempel, hadde begynt å være redd for at datteren min liker å være sammen med meg og familien min. Dette var på grunn av forskjellige påvirkede årsaksforhold, som påvirket ham. Det var en forverring av misforståelser. Jeg tenker at han er en av dem, som var påvirket av forbryterne. Han hadde ikke hatt noen sånne tanker av seg selv. Han ble et offer for situasjonen. Dette ble bare verre og han hadde en økende påvirkning over andre, som andre ikke forstod hva var. Hele familien til min datters mor begynte å rote til situasjonen. Men denne situasjonen var mye mer enn bare det. Det var en uoversiktlig og sammensatt situasjon, som utenforstående ikke forstod noe om i det hele tatt.

Hver gang noe hendte, gjorde det situasjonen verre. Problemet var noe, som fra begynnelsen, ble forårsaket av personer som ikke visste om hva vår personlige situasjon var.

Alle disse personene, som ble flere og flere, visste ikke og forstod ikke hva de gjorde. Disse personene forårsaket og utviklet problemet. Fredag 31. januar 1986, tok politiet meg vekk fra datteren min. Det var det eneste politiet gjorde. Men den eneste tingen de gjorde, var noe de ikke visste og forstod, og de gjorde ikke noe for å finne det ut. Senere den samme dagen, sa jeg at det var normalt, at jeg var der; politimannen lo av meg, og brydde seg ikke om hva jeg sa. Det jeg sa var sant. Jeg hadde hjulpet min datters mor med å pusse opp leiligheten deres, der jeg var da de kom og tok meg. Det hadde vært normalt i årevis at jeg var der ukentlig. Mange personer visste det. Personen som ringte politiet, gjorde det bare på grunn av sine egne vrangforestillinger. Det var absurd; han visste ikke noe om oss i det hele tatt. Han hadde ingenting å si til andre om hva situasjonen var.

Personen som ringte politiet, visste ikke noe i det hele tatt om oss. Han hadde ingenting å gjøre med vår situasjon, og visste ingenting om den. Han oppførte seg totalt sinnssykt. En overlege i psykiatri stod bak at denne sinnssyke oppførselen ble virkeliggjort. Hverken jeg eller datteren min og moren hennes, hadde hatt noe å gjøre med denne psykiateren. Kanskje denne andre personen hadde blitt hennes pasient, jeg vet ikke hvordan det var. Dette var en situasjon med forskjellige tilfeldige personer, som plutselig og uventet blandet seg inn i våre liv på ødeleggende måter.

Bare personer som ødela for oss, begynte å gå omkring og snakke om oss. Alle andre normale personer, som det var mange fler av, hadde ikke noe å snakke om, og de sa ingenting, ikke et eneste ord. Bare sinnsforvirrede personer gikk omkring alle steder i byen og snakket om oss. 100 personer kunne ha sagt, at det en av disse forvirrede personene sa, var fullstendig galt. Jeg visste ikke om hva som foregikk, det hendte uten mitt kjennskap til det. Og ingen fortalt meg om hva disse personen sa.

Jeg forstod ikke noe i det hele tatt. Jeg begynte å tenke at det var på grunn av noe ulovlig, som foregår i samfunnet vårt, at dette hendte. Og jeg tenkte at den personen, som ringte til politiet, ikke forstod om dette, og ble brukt av personene som gjorde denne ulovlige aktiviteten. Etterpå satt jeg totalt alene med diss tankene. Jeg snakket ikke med andre om det, fordi jeg ikke ønsket å plage andre. Spesielt ønsket jeg ikke å bekymre foreldrene mine. Jeg har alltid ønsket å være til hjelp, ikke å være til bryderi. Det er også hvordan jeg ser på meg selv i samfunnet, at jeg skal være en positiv samfunnsborger. Fra barndommen av har jeg blitt oppdratt til at jeg skal hjelpe andre, som behøver hjelp. Jeg har ikke blitt oppdratt til å få hjelp, jeg har blitt oppdratt til å være til hjelp. Ideen er selvfølgelig at vi alle skal hjelpe hverandre med å skape et godt samfunn.

Jeg forstår at disse forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, har påvirket til at det skal straffe seg for meg, at jeg ønsker å være til hjelp i samfunnet mitt.

Det er først dette året, i 2016, at jeg fullstendig har begynt å forstå, hva det var som hendte fredag 31. januar 1986, det hele er totalt absurd. Det er også en veldig alvorlig forbrytelse mot datteren min, det er ingen tvil om det.

Dette var noe ulovlig å gjøre. Det er på grunn av det, at denne situasjonen ikke har blitt oppklart. På grunn av konsekvensene, er det noe ekstremt ulovlig å gjøre. De skyldige personene, er personer som har viktige samfunnsposisjoner, og de beskytter seg selv mot at denne situasjonen blir oppklart. Det er noe alle disse personene har gjort frem til i dag.

Det er ikke noe ulovlig å overholde samværsavtalen mellom datteren min og meg. Men det er noe ulovlig å hindre det. Det er en grunn til, hvorfor datteren min ikke har vært sammen med meg etter 1986. Det er på grunn av en forbrytelse, som noen ønsker å hindre, at blir oppklart.

Datteren min, moren hennes og jeg, ble menneskelig ødelagt; og for mange personer omkring oss, har etterpå fortsatt med å videreføre denne destruktive utviklingen. Familien til min datters mor, som bare har forverret situasjonen, har omgitt datteren min og moren hennes hele tiden. Samtidig har jeg vært totalt alene hele tiden. Alle disse årene har jeg vært totalt alene med alt dette, det er nå tretti år.

Opprinnelig, hadde ingen av disse andre personene noe å gjøre med vår situasjon. Når det var som det, hadde vi ingen problemer i det hele tatt, som de problemene vi fikk på grunn av denne destruktive utviklingen.

Alt som hendte, forverret situasjonen vår. Dette er fordi forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, har forårsaket det hele. Spesielt har de forårsaket hvordan disse viktige personene hindrer at situasjonen blir oppklart, det er noe vesentlig med det hele. Alt tyder på at flere av disse personene er påvirket av forbryterne.

I 1986, mistet datteren vår, moren hennes og jeg, våre mentale fotfester overfor å oppføre oss i samsvar med våre egne liv. Vanviddet omkring oss brøt løs fra fornuftens kontroll, fordi politiet hindret meg i å stoppe det. Alt falt fra hverandre og vi begynte å sveve omkring som løvblader i vinden. Vi hadde ikke mentale fotfester mer, for å oppføre oss på en hensiktsmessig måte og oppnå det vi ønsket å oppnå “steg for steg”. I dag opplever jeg at jeg har fått tilbake mitt mentale fotfeste. Tankene mine og forståelsen min kan utvikle seg på en hensiktsmessig måt igjen, “steg for steg”.

▪

Hvordan er det med skyldspørsmålet, når disse forbryterne får andre enn dem selv til å gjøre forbrytelser? Vanligvis er folk ansvarlige for hvordan de lar andre påvirke seg. Men det, er fordi folk har et ansvar for hva de kan vite og forstå av seg selv. Når disse forbryterne påvirker folk til å gjøre forbrytelser, har ikke disse påvirkede personene hatt muligheten til å vite og forstå at de er blitt påvirket. I tillegg til det, får disse forbryterne også så mye kontroll over de påvirkede personenes sinn, at disse forbryterne kan bli sammenlignet med førerne av biler, og de påvirkede folkene kan bli sammenlignet med bilene. De som er de skyldige, er førerne av bilene, ikke bilene. Spørsmålet om vilje er også noe sentralt; forbryterne kan påvirke folks vilje til å bli det motsatte, av hva deres vilje virkelig er.

Min avgjørelse i dette spørsmålet; er at forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, er 100% skyldige. De som har blitt påvirket av disse forbryterne, er 100% uskyldige; når de ikke har visst og forstått, at disse påvirkningene er blitt gjort mot dem. Påvirkede personer kan være farlige i større eller mindre grad, men de er 100% uskyldige. Det er mange aspekter å vektlegge angående dette spørsmålet. Ved å se på dem en og en, får jeg det samme svaret hver gang: Forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskes sinn, er 100% skyldige for hva de har fått andre til å gjøre. En av forskjellige faktorer, er at disse påvirkningene får folk til å tenke og føle at de gjør noe annet, enn hva de virkelig gjør. Alt mulig har blitt forandret innvendig og utvendig, for påvirkede personer; ikke noe er det som det virkelig er, for dem mer.

At disse forbryterne bruker andre; gjør deres forbrytelser større, enn om de hadde gjort forbrytelsene selv. Ganske enkelt er dette min soleklare avgjørelse angående dette spørsmålet om skyld.

▪

Å forholde seg til sin egen vilje; har å gjøre med hvordan ens vilje blir påvirket, av hvordan du begynner å forstå mer enn du gjorde før. Når du forstår om denne forbrytelsen, da forstår du mer enn før. I denne sammenheng, kan det være typisk å oppleve mer enn en vilje inni seg selv, når du begynner å forstå at noe, som dette, kan ha blitt gjort mot deg slev. Det kan for eksempel være motsatte viljer. Da er det nødvendig å tenke og forstå om disse forskjellige viljene inni seg selv. Det tar tid å forholde seg til sånne ting. Du forstår mer og mer etter hvert.

23. oktober, 2016, David H. Hegg