www.davidhegg.org

75. En liten detalj

De siste dagene, har en liten detalj blitt umulig for meg, å få ut av tankene. Jeg har tenkt på at denne lille detaljen, som jeg tidligere aldri har tenkt på; er en liten, men utslagsgivende faktor. Det er at jeg i akkurat et lite øyeblikk, reagerte irrasjonelt, på en måte jeg nå forstår, at jeg ikke hadde gjort av meg selv. Derfor, må det være en påvirkning av forbryterne. Jeg har også blitt påvirket til ikke å forstå dette. Denne lille feilreaksjonen var en reaksjon på noe annet irrasjonelt, som hendte. På grunn av det, er det snakk om to irrasjonelle detaljer.

Onsdag 15. januar 1986; gikk jeg og besøkte datteren min og moren hennes i deres leilighet, og vi snakket hyggelig sammen. Alt var normalt, som det hadde vært i årevis. Da datteren min var sammen med meg, i min leilighet fire dager senere, søndag 19. januar 1986; ringte min datters mor omkring klokka tre, og spurte om hun kunne komme og hente datteren vår tidligere enn planlagt. Familien hennes hadde kommet og besøkt henne. Jeg spurte datteren vår om hun ønsket det. Hun svarte nei, hun ville ikke det. Da spurte jeg datteren vår om hun ville reise tidligere til moren sin, om hun kunne være mer sammen med meg en annen gang. Da sa hun ja, om hun kunne være mer sammen med meg en annen gang, kunne hun reise tidligere til moren sin. Jeg spurte moren hennes om denne avtalen var OK, og hun svarte ja. Jeg sa også at datteren vår satt og hørte på denne avtalen. Så dette er noe vi må passe på at vi gjør, sa jeg. Ja, svarte hun.

På mandag, 20. januar 1986, ringte jeg til min datters mor omkring klokka fire på ettermiddagen, for å snakke om at datteren vår skulle være mer sammen med meg. Da sa hun ikke noe, og bare la på røret.

Det jeg nå har tenkt på; at var en irrasjonell feilreaksjon av meg; var, at etter det, begynte jeg å tenke at min datters mor hadde blitt redd meg. Men det var ingen grunn til det. Derfor var denne reaksjonen av meg, en irrasjonell feilreaksjon. At min datters mor la på røret, var også en irrasjonell oppførsel.

Dette var, at jeg var påvirket til, ikke å forstå hva som hendte. Jeg begynte ikke å forstå hva som hendte. Om jeg hadde begynt å forstå riktig om hva som hendte, da kunne jeg ha oppført meg mye bedre. Men jeg forstod det feil.

En påvirkning for å forstå en situasjon som dette, på en feil måte, er en spesiell påvirkning. Jeg har tenkt mye på hvordan dette er, de to siste dagene.

Fordi jeg tenkte at min datters mor hadde blitt redd meg, spurte jeg en annen person om å gå og si til henne, at hun ikke behøvde å være redd for meg. Dette var også noe jeg var påvirket til å gjøre. Denne personen var sinnsforvirret og snakket bare vås. Jeg var påvirket til ikke å forstå det også. Jeg tenker at denne personen også må være påvirket av forbryterne. Dette ble katastrofalt.

Det var en irrasjonell feilreaksjon av meg, at jeg etter, at min datters mor hadde lagt på røret, begynte å tenke at hun hadde blitt redd for meg. Dette må være på grunn av en påvirkning av forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn. På grunn av denne irrasjonelle feilreaksjonen, begynte jeg å tenke og gjøre alt mulig feil etter det.

Det var min datters mors familie som hadde påvirket henne til å legge på røret. Om jeg hadde forstått det, som er riktig, da hadde jeg tenkt og gjort alt mulig på en annen måte.

Faren til min datters mor hadde blitt redd meg. Jeg forstod ikke noe om det, fordi jeg hadde ikke noen tanker om å skade ham. Det var en irrasjonell feilreaksjon av ham. Det hadde også noe å gjøre med noe som hadde hendt 12 år tidligere. Faren til min datters mor begynte å gå omkring og fremstille alt mulig feil om oss. Han begynte å si at datteren vår var redd for meg, og at hun ikke ville være sammen med meg. Han gikk omkring og snakket om alt sammen av dette, som noe annet enn det var.

Da jeg snakket med min datters mor fredag 31. januar 1986, fortalte hun meg at det hadde vært så forferdelig, da familien hennes var der søndag 19. januar 1986. Hun sa at de hadde vært for mange for henne, og at hun ikke hadde klart å forholde seg til, at de hadde begynt å oppføre seg så forferdelig, sa hun til meg.

Da jeg snakket med min datters mor fredag 7. februar 1986, sa hun til meg at faren hennes ikke forstod noe om vår situasjon. Faren hennes hadde på den tiden, begynt å dominere alt mulig angående oss og datteren vår. Hun sa også at doktoren min hadde vært så forferdelig mot henne. Hun ville ikke snakke med henne mer.

I denne teksten skriver jeg bare om hvordan denne irrasjonelle feilreaksjonen av meg, er en viktig påvirkning. Det er mye mer å skrive om dette. Når jeg begynner å gjøre det, må jeg skrive i månedsvis. Det er veldig mye mer enn en liten tekst som dette.

For å vise litt mer, av hvordan denne situasjonen er bygd opp av andre, kan jeg nevne to typiske eksempler som viser det. Tidligere hadde jeg hjulpet både faren til min datters mor, og personen jeg spurte om å gå og snakke med min datters mor. At jeg hadde hjulpet dem mye, tidligere; ble noe jeg brukte for å legge press på dem, til å gjøre noe de ikke ville, og ikke kunne klare å gjøre heller. Dette ble to avgjørende faktorer i 1986. Disse to eksemplene er systematiske påvirkninger, som skulle bli nøyaktig det de ble. Jeg tenker at disse to faktorene har påvirket begge disse to personene på en måte, som undergraver deres mentale tilstand. De ble drevet til noe de ikke hadde gjort av seg selv, og det undergravde deres sinn på en måte de ikke forstod. Begge ble klin kokos. Forbryterne har brukt den samme metoden to ganger. Men det er mye mer enn det, å skrive om angående dette.

25. oktober, 2016, David H. Hegg