www.davidhegg.org

83. Onsdag 15. januar 1986

Onsdag 15, januar 1986, er en viktig dag angående hva som har hendt med meg. Faktisk; det som har hendt med meg, har ikke bare hendt med meg, det har hendt med datteren min, moren hennes, familiene våre, og våre venner. Det som har hendt, er også en del av hva som foregår i hele samfunnet, og i hele verden. Derfor; det som har hendt med meg, er om mer enn bare meg.

15. januar 1986; gikk jeg til doktoren for første gang, etter at jeg hadde vært hos den samme doktoren omkring et halvt år tidligere. Jeg hadde vært hos doktoren på grunn av muskelsmerter. Faktisk, så var det reumatisme, som på den tiden, fortsatt var noe jeg ikke forstod hva var. Jeg kontaktet doktoren i 1985, bare fordi jeg ønsket å finne ut om hva disse muskelproblemene er; men i 1986, hedde jeg fortsatt ikke funnet ut det. Doktoren fokuserte på behandling, og gjorde ikke det jeg først kom for, som bare var å finne ut hva dette er, ikke noe annet. Jeg ønsket ikke noen behandling. Doktoren overrasket meg i 1985, og tok over kontrollen, og sa at hun skulle gjøre meg frisk igjen. Det virket ikke, og det var det jeg fortalte doktoren 15. januar 1986.

Senere den dagen, gikk jeg for å besøke datteren min og moren hennes. Denne dagen hadde en omfattende situasjon blitt gjort klar omkring oss, av påvirkningene av forbryterne som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn. Vi satt og snakket med hverandre hele kvelden, og vi visste ikke noe om hva som hadde blitt forberedt omkring oss. Om vi hadde visst det, kunne vi ha forstått dette. Og hindret det ifra å hende. Men vi visste ikke noe om det.

Hvorfor disse ødeleggende hendelsene hendte etter 15. januar 1986; ser ut som, at det var på grunne av, at ganske mange hendelser hendte, som om de var planlagt, til å hende på bestemte datoer og klokkeslett. Disse hendelsene er så mange; derfor, ser det ut som, at det ikke kan være tilfeldigheter. Når det ser sånn ut, gir det grunnlag til å tro at det er, som det ser ut som. Det ser ut som, at disse påvirkningene er gjort i samsvar med en nøyaktig systematisert plan, der forskjellige ting hender koordinert på datoer og tidspunkter. Hvorfor alt av det hendte, må være fordi disse påvirkningene er så mye overvinnende, at de oppnår sine forskjellige målsettinger. Disse påvirkningene var gjort på en slu måte; påvirkede personer oppnådde det motsatte av hva de tenkte de skulle oppnå. Denne ødeleggende utviklingen forandret våre opplevelser av hverandre og oss selv, og våre tanker og forståelse om det hele ble feil.

Den kvelden; onsdag 15. januar 1986, visste vi ikke noe om hva som hadde blitt planlagt mot oss. Vi satt og snakket med hverandre, som vi var vant til i mange år. Siden vi ble separert i 1979, og skilt i 1980, fortsatte vi å ha mye kontakt med hverandre. Men den kontakten var bare oss tre, datteren vår, moren hennes og meg; vi hadde aldri kontakt med andre personer mer, når vi tre var sammen. Dette er en av forskjellige forberedelser, som disse forbryterne har påvirket vår situasjon til å bli. Andre enn våre naboer, visste ikke om vår kontakt med hverandre.

Jeg fortalte min datters mor at jeg hadde vært hos doktoren, og at doktoren hadde sykmeldt meg for depresjon. Jeg sa at det var feil, og at ikke noen doktorer forstod hva mitt helseproblem er. Jeg må finne en måte å ta meg av det på selv, sa jeg. Jeg må finne noe annet å gjøre som arbeidet mitt, det har virket tidligere, så det kan virke igjen, sa jeg.

16 dager senere, gjorde den doktoren så politiet kom og tok meg vekk fra datteren min. Doktoren har aldri sagt til meg, at hun hadde noe å gjøre med det. Og på den tiden da dette hendte, hadde jeg ikke noen tanker om at doktoren kunne ha gjort det. Doktoren visste ikke noe om mitt privatliv. Det doktoren har gjort, er strengt forbudt. Om jeg hadde visst dette 15. januar, kunne jeg bare ha latt vært å kontakte den doktoren, og ingen av disse problemene hadde begynt å utvikle seg. Men 15. januar, var dette noe vi fortsatt ikke visste at allerede var forberedt, av påvirkninger av forbryterne. Det som hendte etter 15. januar, var ikke bare på grunn av en person, det ble flere og flere personer omkring oss, som oppførte seg, som totalt sinnssyke personer. Men jeg visste ikke om det, på den tiden.

Da jeg sa, at jeg hadde blitt sykmeldt, sa min datters mor at jeg kunne komme mer til hennes leilighet og være mer sammen med datteren vår der. Jeg svarte at jeg ikke kunne begynne å basere meg på å være sykmeldt, jeg måtte finne en måte å ta meg av mitt helseproblem på selv, sa jeg. Men det var mulig for meg å komme og være mer sammen med datteren vår i deres leilighet, så det var noe jeg ønsket å gjøre, sa jeg.

Vi snakket om forskjellige ting hele kvelden. Datteren vår gikk typisk ut og inn. Noen ganger kom hun inn sammen med venninnene sine, og hun gikk ut sammen med venninnene sine. Normalt reiste jeg hjem til min leilighet igjen med den siste T‐banen.

Vi snakket om alle slags ting. I løpet av samtalen, sa jeg til min datters mor, at hun kunne ringe til familien sin, og invitere dem til å komme og besøke dem førstkommende søndag. Jeg ønsket at datteren vår skulle ha god kontakt med familien til moren sin. Dette var også en påvirkning av forbryterne. Om jeg hadde visst det, kunne jeg bare ha latt vært å si det, og ingen av disse problemene hadde begynt å utvikle seg. Med en gang etter den søndagen, begynte min datters mors far å hindre kontakten mellom datteren min og meg. Det var noe strengt forbudt, men jeg kunne ikke forstå noe, og ble bare forvirret. Han hadde aldri vært sånn mot oss tidligere. Vi hadde snakket hyggelig en kort stund tidligere, der datteren min og moren hennes bodde. Han visste ikke noe i det hele tatt om hennes kontakt med meg og min familie, som hun var nært knyttet til fra hun var født. Dette hendte ikke bare på grunn av hva som hendte den søndagen, 19. januar; forskjellige ting hende som en sammensatt situasjon, bestående av forskjellige ting.

Denne gangen skal jeg forsøke å skissere noen få av de viktige faktorene, som forårsaket hvordan dette problemet tok overhånd. Jeg vill gjøre det ved å nevne noen stikkord. Det er mye mer som griper inn i hverandre. Det hadde utviklet seg over mange år. Når jeg tenker på disse tingene, er det som, at det er påvirkninger, som skal hindre meg i å bli i stand til å forklare dette; enda jeg nå vet hva det var. Sånne påvirkninger får meg til å tenke at de er; som bremsepedalen, eller gasspedalen i en bil. Når påvirkningene skal hindre en i noe, er det som bremsepedalen. Når påvirkningene skal få en til å gjøre noe, er det som gasspedalen. Så tenker jeg, at når påvirkningen “trår på bremsepedalen”, kan jeg “trå på gasspedalen”. Når påvirkningen “trår på gasspedalen”, kan jeg “trå på bremsepedalen”. Sånne tanker er ikke nøyaktig riktig, men de kan hjelpe en selv til å forholde seg til sånne påvirkninger.

Den avgjørende faktoren, er at forbryterne lyktes i å oppnå sine målsettinger. Det var fordi påvirkningene var gjort på sånne måter, som disse forbryterne hadde planlagt, at skulle lykkes. Når vi ikke visste om dette, da var disse påvirkningene gjort på en overvinnende måte, som oppnådde sine mål. Om vi hadde forstått om at sånne ting foregikk, da kunne vi ha hindret det fra å hende allerede ti år tidligere. Men vi visste ingenting om det, og alt av det hendte som forbryterne hadde planlagt. Dette er fordi metodene deres gjør det mulig for dem, å nå frem til de målene de bruker disse metodene for å nå frem til. Jo mer denne situasjonen utviklet seg i 1986, jo mer vanskelig ble det for oss. Alle som blandet seg inn i vår situasjon, gjorde det verre. Om andre ikke hadde blandet seg inn i vår situasjon, hadde ikke noe hendt, og alt hadde fortsatt som vanlig for oss i 1986. Innledningsvis var alt som vi var vant til i 1986, det var ingen problemer. Men i 1986, hadde disse problemene blitt forberedt i ti år.

Disse påvirkningene har skapt forskjellige personlighetstyper, som har blitt gitt forskjellige roller i situasjonen. Det som disse personen har sagt og gjort, er noe sånne påvirkninger har fått dem til å gjøre. Det er ikke disse personene som har funnet på hva dette ble. Det er forbryterne som har funnet på hva disse personene har sagt og gjort. Påvirkningene bruker tid, og er tilpasset og avpasset så de skal virke. Om påvirkninger ikke virker, så vet ikke noen det.

Hvordan denne situasjonen utviklet seg, er ganske omfattende. Den kronologiske rekkefølgen, og hvordan forskjellige ting griper inn i hverandre; er viktig. Denne gangen vil jeg bare nevne noen stikkord. Å skrive en fullstendig beskrivelse, er veldig mye mer.

Åtte personer hadde nøkkelroller i begynnelsen av situasjonen i 1986. Det var min datters mors far, hennes bror, en venn av meg, en doktor, en psykiater, en psykiater til, en psykolog, og en politimann. Ingen av disse personene visste noe i det hele tatt, om vår situasjon. Disse personene skapte hele problemet, uten disse personene, hadde vi ikke hatt noe problem, som dette problemet. Det ser ut som, at alle disse åtte personene var påvirket av forbryterne. Men om jeg ikke hadde vært påvirket også, så hadde problemet ikke begynt å utvikle seg.

15. januar 1986, gikk jeg til doktoren for å fortelle at behandlingen mot muskelsmertene mine, ikke hadde virket. Doktoren ble sur og gretten, og sa at det var noe annet denne gangen. Hun sykmeldte meg for depresjon. Jeg ble overrasket og oppgitt.

Onsdag 15. januar, etter at jeg hadde vært hos doktoren, snakket min datters mor og jeg med hverandre. Jeg sa at min datters mor kunne ringe til familien sin og invitere dem til henne 19. januar 1986. Jeg sa også at jeg hadde vært hos en doktor, som bare gjorde alt mulig feil. Vi snakket sammen hele kvelden, som det hadde vært normalt for oss å gjøre i mange år.

En venn av meg gikk til doktoren og snakket om meg. Jeg vet fortsatt ikke hva det var. Jeg tenkte at doktoren hjalp ham med hans problemer. Da doktoren aldri sa noe til meg, om hva hun hadde snakket om med ham; tenkte jeg at det var om ham. Han hadde hatt forskjellige problemer. Han hadde også vært psykiatrisk pasient. Nå forstår jeg at han sa, at jeg var sinnssyk og homoseksuell. Disse uttalelsene var ikke sanne, alt sammen var bare tøv. Denne personen hadde funnet på alt dette av seg selv. Doktoren ble blid og glad.

20. januar la min datters mor på telefonrøret da jeg ringte til henne.

Noen få dager senere, var min datters mors far der, da jeg kom for å besøke dem. De lot meg ikke komme inn, og faren hennes kjørte meg hjem. Vi snakket en kort stund hjemme hos meg. Han sa at min datters mor ikke var bra, så jeg måtte la henne være i fred. Jeg hadde snakket med henne noen få dager tidligere, og visste at det ikke var sant. Jeg hadde bitt forvirret, og begynte å lure på hva som hendte.

Det ser ut som, at familien til min datters mor, skjuler noe som de er redde for, at andre skal forstå. Men jeg tenker at dette virkelig er, at de er påvirket av forbryteren. Tolv år tidligere rotet de til familien til min datters mors fars søster. Og det var noe vi hadde snakket om rett forut for dette, i 1986.

Jeg spurte en venn av meg om å gå og si til min datters mor at hun ikke behøvde å være redd meg. Da han kom tilbake; sa han at hun ikke var redd meg. Faren hennes var der, han likte ham, sa han og smilte. Du skal ikke være der, sa han stolt til meg. Jeg sa til ham at han ikke forstod noe om dette, og at han ikke skulle ha mer med disse tingene å gjøre. Jeg hadde ikke visst at faren hennes var der. Han ble fortumlet og svarte ja.

Jeg gikk til doktoren igjen. Hun sa at min venn hadde vært der. Men da hun ikke sa noe om hva han hadde snakket om, tenkte jeg at de hadde snakket om hans problemer.

Fredag 31. januar 1986; gikk jeg til min datters mor og snakket med henne, fordi hun ikke hadde kommet til meg med datteren vår, som det hadde vært vanlig, at hun gjorde. Det hadde også vært vanlig at jeg fulgte datteren vår til moren hennes, etter at hun hadde vært hos meg. Datteren vår var sammen men ei venninne, og skulle komme tilbake igjen snart. Etter noe tid, ønsket min datters mor at jeg skulle ringe min venn og spørre ham om å komme og hjelpe meg. Jeg sa at jeg hadde sagt til ham, at han ikke skulle ha mer å gjøre med dette. Jeg sa at hun kunne ringe til ham, om hun ønsket at han skulle komme. Jeg trodde hun var redd meg; noe som var feil. Da min venn kom, sa han at jeg ikke skulle være der. Etter det, ringte han til politiet, som kom og tok meg vekk. Da datteren min kom hjem, hadde politiet tatt faren hennes fra henne. Hun ble veldig sint for det. Jeg hadde snakket med en av politimennene tre år tidligere, da jeg arbeidet på en fritidsklubb. Det gav ikke den politimannen lov til å ta meg vekk fra barnet mitt.

Politiet tok meg til legevakta der det var to psykiatere. De sa at de ikke lot meg gå igjen, om jeg ikke gikk til en psykiatrisk poliklinikk tidlig mandag morgen, 3. februar. Dette er noe veldig ulovlig av disse tre personene å gjøre.

Jeg visste ikke hvem som hadde ordnet med dette, og ble forvirret og forstod ikke hvorfor dette hendte. Det var overlegen på poliklinikken, som hadde ordnet med dette; men på den tiden, visste ikke jeg det.

Etterpå fortsatte jeg å komme til psykologen på poliklinikken, og jeg fortsatte å komme til doktoren.

Neste fredag, 7. februar, snakket min mors datter og jeg i omkring fem timer. Vi snakket om at ting skulle bli normalt igjen for datteren vår. Da ringte doktoren min og snakket med min datters mor. Etter det, kom politiet og tok meg til doktoren. Politiet har ikke tillatelse til å tvinge personer til doktorer. Da jeg gikk fra doktoren den dagen, forstod jeg at jeg i løpet av noen få sekunder, mistet det meste av min hukommelse. Etter det igjen, hadde jeg glemt det.

Faren og broren til min datters mor, og en venn av meg, hadde begynt å gå omkring og snakke tøv om oss. De visste ikke noe om oss. Og de visste ikke noe om hva som hadde begynt å hende.

Jeg ble mer og mer forvirret. Situasjonen ble langsomt mer og mer feil. Fredag 28. februar, sendte overlegen på poliklinikken, som var en psykiater, meg til en observasjon for å finne ut om jeg var sinnssyk. Politiet tok meg dit. Psykiateren på observasjonen, var en slektning av psykiateren på poliklinikken.

Etter dette, husket jeg ikke poliklinikken mer. Og jeg hadde blitt fullstendig mentalt ødelagt. Senere, ordnet overlegen på poliklinikken, at datteren min ikke skulle se meg mer. Det var fordi datteren min ønsket å komme i kontakt med meg igjen. Det var overlegen på poliklinikken, som ordnet det hele; den samme personen som tidligere hadde sent politiet for å ta faren hennes i fra henne. Jeg var ikke hennes pasient, det var heller ikke datteren min. Hele tiden stod denne overlegen bak det som hendte, uten å være der selv. Mer og mer fant hun på ting for å hindre situasjonen ifra å bli oppklart.

Doktoren avsluttet det hele med å gi meg psykiatriske medisiner, som gav meg hallusinasjoner. Etter det, forsøkte jeg ikke å snakke om hva som hadde hendt mer. Jeg gikk ikke tilbake til doktoren igjen. Jeg husket ikke hva som hadde hendt. Det hele hadde blitt som ingenting. Etter det, ringt doktoren til meg gjentatte ganger, og spurte meg om hun hadde kommet til taxi for handikappede. Jeg forstod at det var doktoren, og at hun tenkte at jeg ikke forstod det. Dette gjorde meg enda mer forvirret.

Disse personene som blandet seg inn i våre liv, ødela alt for oss. Etterpå forstod vi ikke noe mer. Vi kunne ikke snakke med hverandre mer. Situasjonen ble bare verre og verre etter at disse tingene hadde hendt. Etter det hadde hendt, visste jeg ikke hva som hadde hendt mer, og jeg kunne ikke fortelle noen andre om hva som hadde hendt. Andre løy mer og mer om oss på alle måter alle steder. Våre liv ble mer og mer ødelagte.

Denne teksten er bare noe stikkord. Det vil ta måneder å skrive om denne situasjonen. Andre personer forårsaket alle problemene, opprinnelig var det ikke noen sånne problemer, og vi kunne ikke forstå hva som hendte. Det var ingen grunn til at dette skulle hende. Forbryterne, som gjør forbrytelser mot menneskenes sinn, forårsaket det hele.

Denne teksten er litt rotete og usammenhengende. Det er fordi dette er om veldig mye mer. Det var vanskelig for meg å skrive denne teksten. Jeg opplever at påvirkninger av forbryterne, forsøker å hindre meg i å bli i stand til å forstå dette. Men jeg tenker at jeg er på offensiven mot disse tingene i mitt sinn, så det går bedre og bedre hver dag. Dette er en slags forkortet innledning, som viser litt om hva dette handler om. Jeg tenker på denne teksten som det samme som, at det er mye arbeid å lage en vei, men når du har lagd den, er det enkelt å kjøre på den. Nå har denne teksten vært mye arbeid for meg å skrive, men etterpå har det blitt noe enkelt for meg å forholde meg til.

18. november, 2016, David H. Hegg