www.davidhegg.org

101. Et glass

Etter de to tidligere tekstene, skriver jeg her om noe jeg husket før de to tekstene, før denne teksten.

Personen holdt sin venstre hånd bak hodet mitt, da jeg lå på ryggen. Han løftet hodet mitt opp, og holdt et glass foran munnen min, med sin høyre hånd. Han sa, kan du drikke dette. Jeg svarte, ja. Han sa, det er bra, dette vil gjøre deg bedre igjen. Og han holdt glasset mot munnen min, så innholdet rant inn i meg.

Jeg husker denne personen som den samme personen, som kom og spurte meg om å komme å se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg arbeidet alene som elektrikerlærling. Det første han sa da han kom for å hente meg; var: Er du den som arbeider med den elektriske installasjonen her. Jeg svarte, ja. Jeg husker ham som gråhåret, lite grann lubben, og lite grann kortere enn gjennomsnittet. Jeg husker ham som, at han ikke hadde briller.

Jeg tenker at denne personen kan si til meg, at nå er han “ditt og datt”, og så oppfatter jeg at han er “ditt og datt”. Hele situasjonen kan også bli forandret for meg. Dette er noe veldig utydelig for meg. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker å gjøre det beste jeg kan klare; men det er nærmest umulig å huske noe om dette, og umulig å bli sikker på hva det er.

Dette er noe som har vært veldig mye utelukket i mine tanker. Etter noe tid, har det blitt utelukket på forskjellige måter. På grunn av det, tenker jeg at jeg er hindret i å huske om dette, og derfor skriver jeg om det. Det kan også være at jeg er hindret i å fortelle om det. I denne teksten, har jeg skrevet om noe som det er umulig for meg å huske klart og tydelig.

23. januar, 2017, David H. Hegg