www.davidhegg.org

102. Tiden

Etter den forrige teksten, husker jeg noen få ord til. Disse hukommelsene er bare korte glimt.

Samtidig som personen holdt glasset mot munnen min, og innholdet rant inn i meg; husker jeg også at personen rykket til i hodet og halsen min, på en kort og rask måte, som fikk meg til å svelge væsken. Så sa han; det var bra, og han var fornøyd.

Han hadde snakket om at han var doktor, og at han skulle hjelpe meg.

Jeg husker også et kort glimt om at denne personen snakket om tiden; at han sa, at nå renner tide ut. Men dette er som om jeg bare husker noen små fragmenter av disse ordene.

24. januar, 2017, David H. Hegg