www.davidhegg.org

125. En lydløs avslutning

Etter den forrige teksten “124. Tre filmer” 11. mars, får jeg nå et uklart minne om at jeg kan huske litt, om hvordan forbryterne begynte å påvirke meg i 1975. Jeg får også et uklart minne om hvordan det sluttet.

Til slutt, lå jeg på ryggen. Jeg hørte forskjellige personer snakke sammen i rommet. Jeg hørte at de sa, at jeg sov. På grunn av det, tenkte jeg; at da måtte jeg fortsette å la dem tro, at jeg sov.

Jeg hørte at personen, som hadde påvirket meg, sa at når han ikke hadde gjort det ferdig, da hadde han ikke gjort det riktig. Personen som satt bak skrivebordet i begynnelsen, sa til ham; at det skulle ikke bli noe problem for ham. Han skulle snakke med dem. Han sa om meg, at jeg ikke er noe. Dette skal gå bra, sa han til personen som hadde påvirket meg.

Jeg husker også at de sa det ordet, som beskriver hva de hadde gjort. Jeg husker at jeg tenkte, at nå vet jeg det.

Disse hukommelsene er det jeg tenker at jeg kan si, at er hukommelser, som jeg kan beskrive, som et uklart bilde, av hva det var som hendte akkurat da.

Jeg tenker også at jeg fra sekund til sekund, tenkte på hva jeg kunne gjøre med dette, i forhold til hva de sa, fra sekund til sekund. Disse forskjellige sekvensene forsvant etter hverandre.

Da jeg sluttet å si noe, hadde jeg forstått at de ønsket å ødelegge hele verden. Det var det som ble begynnelsen, på denne lydløse avslutningen. Det fikk meg til å oppleve at jeg måtte gjøre alt jeg kunne klare å gjøre.

Da jeg stod opp, og gikk tilbake til arbeidet mitt, husket jeg ikke hva som hadde hendt. Jeg bare husket at en person hadde spurt meg om å komme å se på noe med det elektriske opplegget. Da jeg kom til det stedet, sa noen andre personer der at de hadde ordnet det selv. Det hadde vært litt snakk om vanlige ting, bare.

12. mars, 2017, David H. Hegg