www.davidhegg.org

127. En måte

Nå har jeg hatt en annen tanke i mitt sinn. Det er et sterkt minne, fra rommet der jeg ble påvirket. Jeg lå og hørte på hva de andre personene snakket om, mens jeg tenkte.

Den tanken var: “Jeg må finne en måte å gjøre noe på. Jeg må finne en måte å få andre til å forstå hva de gjør. De må ikke finne ut om det. Disse er flere enn dem her i dette rommet. De andre i samfunnet vet ikke om dem.”

Jeg husker også at personen som satt bak skrivebordet i begynnelsen, sa: “Dette var min idé, ikke din. Vi skulle ikke ha gjort for mye. Men det var bra at vi fikk gjort dette. Nå vil han aldri bety det han hadde begynt å bety. Det siste var for mye. Kriger av sånne dimensjoner er for mye for en person som det. Nå ligger han der og sover, bare. Han vil bare bli fullstendig ødelagt. Vi må bare følge med på hva som hender med ham fremover.”

Jeg tenker også at jeg kan ha påvirket meg selv til å begynne å sove. Jeg husker at jeg tenkte: ”De snakker om kriger. De holder på med noe forferdelig. Nå har jeg hørt hva de har sagt. Nå må jeg klare å sovne. Så de ikke finner ut at jeg har hørt hva de har sagt. (Jeg sa til meg selv,) nå du må sove.”

Denne situasjonen er noe jeg husker som noe uklart, som er veldig utydelig. Det har hendt, men min hukommelse om det er nærmest ingenting. Det er som et bilde, som har forsvunnet fra fotopapiret, som det er nesten umulig å se, hva som er igjen av.

14. mars, 2017, David H. Hegg