www.davidhegg.org

Tekster 4 · 2017 · 3

143. To timer

I noen dager nå, har det øyeblikket da jeg kom tilbake til arbeidet mitt, etter påvirkningene i 1975, stått stille i mitt sinn. Hele tiden har jeg husket at jeg var opptatt av hvor mye klokka var. Jeg var fortvila over at jeg hadde mistet så mye av arbeidstiden min. Jeg var også fortvila over at jeg ikke hadde rukket den første matpausen, der jeg hadde sett frem til å møte noen av de andre elektrikerne, på kaféen der vi hadde den første matpausen på den tiden.

Jeg har tenkt på hva klokka var. Jeg husker at jeg tenkte på, at klokka var nærme til ti. Når jeg prøver å huske hvor mye klokka var; får jeg tanker om 09:40, og 09:50, 09:30 er også i tankene min. Først, tenker jeg at 09:40 kan være riktig. Etter det, tenker jeg at 09:50 kan være litt mer riktig. Jeg kan ikke bli sikker på den tiden, men jeg tenker at den tiden er nesten riktig, eller nærme til riktig. Jeg har tenkt på hva klokka var, i noen dager nå, og jeg ender opp med at 09:50 er det mest sannsynlige. Jeg er temmelig sikker på at klokka var noe før ti, og ikke noe etter ni.

Når jeg tenker på, når jeg begynte på arbeidet mitt den dagen, mandag 29. desember 1975; husker jeg at jeg tenkte på, at det var mulig for meg å komme inn i bygningen klokka 07:45. Jeg tenker jeg gikk inn i bygningen klokka 07;45, jeg var på arbeidsstedet mitt cirka klokka 07:50, og personen kom og spurte meg om å komme med ham med en gang jeg var på det stedet der jeg arbeidet.

Dette vil bli; at personen kom og spurte meg om å komme med ham cirka 07:50. Jeg var tilbake på arbeidet mitt igjen cirka 09:50.

Jeg var opptatt med at jeg arbeide i matpausene mine, for å ta tilbake den tiden jeg hadde mistet. Jeg tenker også at alt av dette forsvant ut av min hukommelse, mer og mer, time for time.

Når jeg først kom tilbake til arbeidet mitt igjen, husker jeg at jeg var forvirret. Jeg begynte å konsentrere meg om arbeidet mitt øyeblikkelig.

Jeg tenker på at planen var, at forbryterne hadde planlagt å ta meg vekk fra arbeidet mitt i to timer. Og at de hadde påvirket meg til å arbeide alle de første matpausene mine disse dagene, da jeg arbeidet alene. Om noen av de andre på kaféen hadde ønsket å finne ut om hva som hadde hendt med meg, da hadde de begynt å gjøre det noen av dagene etter den første dagen, som var denne mandagen. Jeg husker ikke at noen av de andre personene i firmaet der jeg arbeidet, kontaktet meg disse dagene, da jeg arbeidet alene. Jeg husker at jeg hadde gjort mye arbeid, da personen jeg arbeidet sammen med, og kontaktpersonen i firmaet, kom tilbake igjen. Jeg hadde vært opptatt med arbeidet mitt.

Jeg husker også at jeg i den siste delen av påvirkningene, tenkte: “Hvor er jeg.” Da jeg hørte personene i rommet snakke, forstod jeg hvor jeg var. Jeg tenkte også: “Disse personene gjør noe i samfunnet, som de skjuler.”

11. april, 2017, David H. Hegg

144. Det ble som ingenting

Etter den forrige teksten, “143. To timer,” 11. april; har jeg tenkt på at den tiden den situasjonen varte, (der jeg ble påvirket,) er påvirket til å bli mindre og mindre. Jeg har tenkt på, at det er som, at denne tiden er forkortet mer og mer. Jeg tenker den situasjonen ble redusert til raskt å bli uviktig. Jeg tenker at den tiden dette varte, raskt ble redusert til å bli noen få minutter.

Jeg har også lurt på om denne situasjonen varte til nesten klokka 10:00, mandag 29. desember 1975. Kanskje det var inntil et par minutter før ti.

Jeg har også spurt meg selv, om det kunne ha vært inntil fem minutter over ti. Men det er bare noe jeg har spurt meg selv om. Jeg har ingen hukommelse om det.

Jeg har også hatt noen tanker om at personen, som påvirket meg, sa, da han trodde, at jeg sov: “Det må minst gå to timer, før det, kan han ikke stå på beina sine.” Men jeg lurer på om dette er fordi jeg har begynt å tenkte på to timer. Det kan også være at jeg har begynt å tenke på to timer, fordi personen sa dette, det er det jeg ender opp med angående dette, nå til slutt. Om dette er riktig, da skulle den siste delen ha vært, at jeg ble påvirket til å sove, etter at alle påvirkningene var ferdige.

Når personen jeg arbeidet sammen med, og kontaktpersonen i firmaet, kom tilbake; husker jeg at jeg sa, at det bare hadde vært, at noen kom og spurte meg om å se på noe, men da jeg kom dit, hadde noen andre fått det i orden. Derfor var dette ingenting å skrive på et nytt ordrenummer, sa jeg. Det tok bare noen få minutter, vi bare snakket litt, sa jeg.

Etter det igjen, glemte jeg det. Jeg glemte også at jeg hadde arbeidet i romjula. Senere, tok jeg noen fridager i romjula, og jeg begynte å tenke at jeg alltid hadde gjort det.

Etter noe tid, hadde denne situasjonen raskt blitt som ingenting.

Når jeg nå har tenkt på dette i noen dager, husker jeg det som om, at da jeg kom tilbake til arbeidet mitt, da tenkte jeg ikke på hva som nettopp hadde hendt. Jeg tenkte ikke på hva som nettopp hadde hendt i det hele tatt. Jeg ble bare veldig mye opptatt med arbeidet mitt. Jeg fortsatte med å bare konsentrer meg veldig mye om arbeidet mitt.

Da jeg først kom på arbeidet mitt den morgenen, brydde jeg meg også bare om å gjøre arbeidet mitt veldig bra, da jeg arbeidet alene.

Det er også som om, at da de to andre kom tilbake, da hadde denne situasjonen der noen hadde spurt meg om å se på noe med det elektriske anlegget, bare blitt noen få uviktige minutter. Jeg lurer på om personen som påvirket meg, ble opptatt med at jeg ikke skulle få et annet ordrenummer. Jeg hadde måttet kontakte firmaet der jeg var ansatt, om jeg skulle fått et annet ordrenummer.

Jeg lurer også på om personen som påvirket meg, påvirket meg til hva jeg skulle si, da de to andre kom tilbake. Det er også mulig at jeg er påvirket til bare å tenke, at jeg har sagt dette. Men jeg husker det som om jeg sa, at noen hadde spurt meg om å se på noe, men at det ikke var noe; vi bare snakket noen få minutter, og det var alt.

Jeg husker også at kontaktpersonen i firmaet, senere sa til meg, at kunden var fornøyd med det arbeidet jeg hadde gjort.

▪

Alt av dette er svakt og utydelig. Men det er noe. Noe som er svakt og utydelig, kan være det viktigste å finne ut riktig om. Men å finne ut riktig om noe som er svakt og utydelig, det er vanskelig. Men når det er noe, da er det nødvendig å begynne å finne ut mer. Jeg kan bare finne ut noen få ting. Det kan også være, at jeg har gjort noen feil.

For meg, har dette vært at jeg har måttet gjøre forskjellige ting, for å bli i stand til å fremkalle disse tingene i mitt sinn. Jeg har måttet bringe meg selv tilbake til denne tidsperioden igjen, jeg har gjort forskjellige ting for å oppnå det. Jeg har måttet kombinere forskjellige informasjoner, som har gjort det mulig for meg å begynne å forstå hva dette kan være, etc. Jeg har måttet finne ut og forstå om det, på sånne måter; og når jeg har funnet ut og forstått noe, har jeg også begynt å huske noe. Det har vært et samspill mellom å forstå, finne ut, og huske.

Det har ikke vært mulig å tro på mine egne følelser. For eksempel, jeg følte at jeg ikke kunne skrive denne teksten. Men jeg fulgte ikke den følelsen, og jeg skrev mye mer enn jeg først hadde tenkt på å gjøre i dag.

Alt sammen blir mer og mer klart og tydelig for meg, men dette er ikke lett for meg å huske og finne ut om. Hele bildet om dette, har blitt mer og mer klart og tydelig for meg.

Noe som er svakt og utydelig, det er noe; det er ikke ingenting.

▪

Det har vært mulig for meg å forstå mye om hva forbryterne har gjort mot meg, selv om jeg ikke har husket hva det var. Det har hjulpet mye på forskjellige måter.

Det er viktig å holde fast ved det som er normalt, jobben sin og sånne ting. Det er viktig å ikke begynne å rote til livet sitt. Om det blir vanskelig å forholde seg til dette; hjelper det å begynne å konsentrer seg om å gjøre noe enkelt, og ikke tenke på dette i noe tid. Det er viktig å forholde seg rolig.

For meg, har alle virkningene fra disse påvirkningene blitt mindre og mindre ettersom tiden går. I dag er det nærmest ingenting igjen av disse virkningene, selv om jeg ikke vet hva personen som påvirket meg har gjort, for å forårsake disse virkningene. Det har hjulpet å forstå om det.

▪

Blant forskjellige ting; tenker jeg at forbryterne har påvirket til at vi ikke skal forstå om felles ansvar og felles muligheter. Jeg tenker også at de ønsker, at hver enkelt av oss bare skal bry seg om seg og sitt, og ikke forstå om hvordan vår felles situasjon langsomt utvikles imot oss alle. I tillegg til det, påvirker også forbryterne til eksplosive følelser av raseri og hat, som får en selv til å forstå ensidig, sneversynt og feil. Ved å påvirke forskjellige personer på systematiske motsatte måter, blir disse eksplosive følelsene mye verre.

Når vi alle har vårt felles beste i tankene, får vi alle et godt samfunn og en god verden. Noen ganger kan alle hjelpe en. Noen ganger kan en hjelpe alle. Jeg tenker at vi mennesker skal vinne å bli utviklede mennesker. Vi skal ikke vinne ved å ødelegge hverandre. Vi alle skal vinne ved å utvikle oss selv i sammen, vi er både individer og fellesskap. Vi skal vinne ved å utvikle oss selv, både i sammen og på forskjellige individuelle måter.

Jeg tenker at forbryterne ønsker å ødelegge vår evne til å se sammenhengene mellom forskjellige ting, og å gjøre det umulig for oss å se ting fra alle sider. De ønsker at vi alle skal bli ute av stand til å oppføre oss til vårt felles beste.

Det er ikke forskjellige sorter mennesker. Men selvfølgelig er vi på forskjellige måter. Det er bare en sort mennesker, og det er menneskeheten. Vi alle kan forstå hverandre.

Det er til og med mulig for oss mennesker å begynne å reparere, det mennesker før oss har ødelagt på planeten vi alle lever på i sammen.

Forbryterne ønsker å få det dårlige til å se ut som om det er bra, og det gode til å se ut som om det er dårlig. De ønsker å utvikle en feil forståelse om rett og galt. De ønsker å utvikle dårlige rettigheter, istedenfor gode rettigheter. Forbryterne er onde svindlere, som svindler hele verden.

▪

Fra begynnelsen av påvirkningene i 1975, husker jeg at personen som påvirket meg, sa: “Ondskapen følger våre faner til seier.” Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg husker dette. Personen ønsket ikke å informere meg om hva de gjør, derfor var det ikke det han ønsket å gjøre. Jeg husker ikke hva personen sa før og etter dette. Nå tenker jeg at dette kanskje har å gjøre med noe han ønsket å gjøre på slutten av påvirkningene. Jeg tenker at det kanskje skulle ha laget et hele av alle påvirkningene. Jeg tenker på at dette kanskje skulle ha påvirket meg til å tro på, at ondskapen følger våre faner til seier, som noe jeg til slutt trodde på å gjøre. Men dette er bare noe jeg tenker. Kanskje den siste delen var noe han ikke gjorde, fordi han trodde at jeg hadde sovnet. Dette er bare noe jeg tenker.

Jeg tenker også på, at noen av påvirkningene, er om at jeg skulle finne ut om en historie han bare fant på. Det kan være forskjellige ting, han tenkt på med å si det. Det kan også være at jeg til slutt skulle ha blitt ond, ved å forsøke å bekjempe noe ondt. Det kan være at det hele i løpet av mange år, skulle ha sluttet med å bli, at jeg til slutt ble ond selv, ved først å være snill og forsøke å bekjempe noe ondt. Jeg skulle ha blitt ond sammen med en ond Gud som denne personen hadde påvirket meg til å tro, at hadde kontaktet meg. Denne onde Gud som personen hadde funnet på, skulle ha blitt ond mot menneskene i denne historien, som personen bare hadde funnet på. Denne historien skulle ha vært om noe, som jeg skulle ha trodd på, at var noen virkelige mennesker i verden. Det hele skulle bare ha vært noe galt.

Jeg vet ikke nøyaktig hva han ønsket med å si dette. Jeg får bare forskjellige tanker om det. Jeg tenker også; at dette er det som klokka ti 29. desember 1975, hadde bitt som ingenting; noe det tok omkring to timer å gjøre.

Den eneste onde fienden vi alle har, er disse onde forbryterne. Disse forbryterne er noen mennesker som vi må finne ut om og forstå om. De lurer oss alle.

Noe jeg noen ganger har forstått om disse påvirkningene; er at først skal jeg le, være sint, og bagatellisere; om noe jeg til slutt skulle ha begynt å gjøre selv. Den første delen, da man ler etc., er at påvirkningen har begynt på sitt første trinn; den har begynt å få kontroll over hva man har begynt å tenke og gjøre. Etter det, snur forskjellige trinn gradvis rundt på ens egen oppførsel, til å bli det motsatte av hva det var i begynnelsen.

▪

Hvorfor har dette hendt med meg; at disse påvirkningene mot meg mislyktes? Jeg tenker at vi mennesker er forskjellige. Det kan også være at han forsøkte å gjøre for mye. Vi vet ikke alt om hva et menneske er. Personen som påvirket meg, viste ikke alt om hva menneskene er, og han viste ikke alt om hva jeg er. Heller ikke jeg vet alt om hva menneskene er, og jeg vet ikke alt om hva jeg er.

▪

Denne teksten har blitt til noe, ettersom jeg har skrevet den. Den er som et utkast for en tekst. Jeg har forstått om dette ettersom jeg har skrevet om det. Noe av innholdet er ting jeg først begynte å forstå i dag, nå da jeg skrev denne teksten.

12. april, 2017, David H. Hegg

145. Ondskapen

Etter den forrige teksten, “144. Det ble som ingenting”, 12. april; husket jeg at personen, som påvirket meg i 1975, sa dette i begynnelsen av påvirkningene:

“Ondskapen følger våre faner. Og ondskapen har alltid gitt oss seier. Det blir, at ondskapen følger våre faner til seier. Det skal også bli det som her må skje, at til slutt har vår ondskap seier over deg her. Til slutt her i dag, er ondskapen blitt ditt fanemerke.”

13. april, 2017, David H. Hegg

146. Fanene

I den forrige teksten, “145. Ondskapen”, 13 april; der jeg skrev om det jeg husket fra begynnelsen av påvirkningene i 1975, var den første setningen “Ondskapen følger våre faner”. Dette er en omskrivning av refrenget fra en berømt norsk arbeidersang, kalt “Seiren følger våre faner”. Sangen er fra en arbeiderfilm kalt “By og land hand i hand” fra 1937. Teksten er av Arne Paasche Aasen 1901 ‐ 1978, en berømt norsk dikter. Arne Paasche Aasens tekster er typiske for den norske arbeiderklasse–kulturen. Mange av dem beskriver dagliglivet til vanlige mennesker; deres liv, tanker og følelser. Dette er en sang som skal gi ord, til at folk skal oppnå politiske forbedringer. Det er noen sånne sanger, men denne kulturelle bevegelsen var karakterisert av et bredt spekter av varierende innhold, som beskrev alle sider av vanlige folks liv.

Jeg tenker at da denne sangen ble skrevet, kunne forbryterne holdt på med noe i mange år. Jeg vet ikke når de begynte med sine påvirkninger, men jeg tenker på at det kan være før første verdenskrig 1914 – 1918. Om min antagelse er riktig, som jeg tror den er, da kunne disse forbryterne ha påvirket til mange ting allerede i 1937.

Nedenfor er teksten.

Seiren følger våre faner

Seiren følger våre faner
fram gjennom stormer og strid,
løft dem høyt i sterke hender
over vår jernhårde tid.
Det er fedres dyre arv,
de var trofast med
der hvor slitets menn og kvinner
for sin frihet stred.
De gav kraft og pågangsmot
når vi gikk til slag:
Seiren følger våre faner!
Arbeidsfolk, slå lag!

Seiren følger våre faner!
Kampluren gjaller på ny.
Nå skal atter framtidsfolket
samles fra bygd og fra by:
Mennene fra harv og plog,
verksted og kontor,
kvinnene fra hus og hytter
‐ folk fra fjell og fjord.
Hele folket er på marsj
frem mot nye slag.
Seiren følger våre faner!
Arbeidsfolk, slå lag!

Seiren følger våre faner!
Lytt til den jublende sang!
Se det folketog som tolker
arbeidets skapende trang.
Bær mot fred og frihet fram
røde faners brann ‐
vi går ut i dag å verge
folkets fedreland.
Mann og kvinne ‐ vær på vakt,
klar til stridens dag.
Seiren følger våre faner!
Arbeidsfolk, slå lag!

Tekst: Arne Paasche Aasen 1901 – 1978
Musikk: Jolly Kramer‐Johansen 1902 ‐ 1968
Fra filmen: “By og land hand i hand” 1937
Regissør: Olav Dalgard 1898 – 1980

14. april, 2017, David H. Hegg

147. Hand i hand

Etter den forrige teksten “146. Fanene” 14. april, der jeg skrev om den norske filmen “By og land hand i hand” fra 1937; begynte jeg å tenke på en svensk sang fra 1967, “Vi ska gå hand i hand”. Begge disse titlene har ordene “hand i hand”. Filmen fra 1937 er om arbeiderbevegelsen, sangen fra 1967 er om et ekteskap.

Umiddelbart tenker jeg; at forbryterne kan ha påvirket til en film om arbeiderbevegelsen, som de ønsker å ødelegge; og de kan ha påvirket til en sang om ekteskapet, som de også ønsker å ødelegge. Filmen fra 1937 er laget av arbeiderbevegelsen, og regissøren, poeten, musikeren, og skuespillerne; er tilknyttet arbeiderbevegelsen. De som laget sangen fra 1967, er enkeltpersoner.

Jeg tenker det er et eller annet her. Forbryterne ønsker å ødelegge arbeiderbevegelsen og arbeidernes politiske utvikling; og de ønsker å ødelegge ekteskapet og familiene.

Jeg tenker også på at forbryterne har ønsket å påvirke alle slags kulturelle aktiviteter. De har ønsket å påvirke folket vekk fra organisert politisk aktivitet. Og de har ønsket å påvirke folket til å bare bry seg om seg og sitt, og ikke forstå om hvordan vår felles situasjon langsomt utvikles imot oss alle; som jeg skrev om i teksten “144. Det ble som ingenting” 12. april, under det tredje skillemerket.

Jeg tenker forbryterne har påvirket alle sider av våre samfunn, på måter vi ikke forstår umiddelbart. Det er fordi vi ikke har tenkt på noe som dette. Vi er alle ofre for disse påvirkningene på forskjellige måter. Det er ikke bare arbeiderbevegelsen disse forbryterne har ødelagt, de har ødelagt alt mulig. Og det er også situasjonen, disse forbryterne har ødelagt for alle slags forskjellige samfunnsgrupper og personer. Jeg tenker dette har pågått i en veldig lang tid nå.

Disse påvirkningene har forårsaket forskjellige sjangere og stilarter, som har forandret seg ettersom tiden går. Kunstnere har alltid blitt påvirket av sjangere og stilarter. Det som er spesielt med dette, er hvordan forbryterne skjuler hvordan de påvirker kulturelle aktiviteter.

Denne teksten er bare noen få raske ord, som falt meg inn akkurat nå. Nedenfor er den svenske teksten “Vi ska gå hand i hand”.

Vi ska gå hand i hand

Minns du än hur det var
när vi möttes du och jag?
Du var allting för mig
för jag såg ju bara dig.
Och jag kände med ens
det är dig jag vill ha.
Och jag minns ännu orden
jag sa:

Vi ska gå hand i hand
genom livet du och jag.
Om det händer ibland
att vi lessnar någon dag.
Ska vi trösta varann.
Det är så det ska va.
Vi ska gå hand i hand, du och jag.

Jag kan se än idag
hur vi gick där du och jag.
Uppför alltarets gång
och med orgelbrus och sång.
När vi vigdes och prästen välsignat oss två.
Kan jag minnas vad jag
tänkte då.

Vi ska gå hand i hand
genom livet du och jag.
Om det händer ibland
att vi lessnar någon dag.
Ska vi trösta varann.
Det är så det ska va.
Vi ska gå hand i hand, du och jag.

Efter åren som gått
har jag lärt mig och förstått.
Att där lyckan ska bo
finns det kärlek, hopp och tro.
För vi älskar varann
och har det så bra.
Och vi följer de orden jag sa:

Vi ska gå hand i hand
genom livet du och jag.
Om det händer ibland
att vi lessnar någon dag.
Ska vi trösta varann.
Det är så det ska va.
Vi ska gå hand i hand, du och jag.
Vi ska gå hand i hand, du och jag.

Innspilt på svensk ved:
Gunnar Wiklund, 1967 (1935 – 1989)
Svensk teks:
Bengt Sundström, 1966 (1938 – 1994)

Original tittel: “Dunja, du”
Fremført på tysk av:
Ronny (Wolfgang Roloff), 1966
Opprinnelig skrevet av:
Wolfgang Roloff (1930 – 2011) og Hans Hee (1924 – 2009)

15. april, 2017, David H. Hegg

148. Kombinasjon

For å finne ut litt om hvordan disse påvirkningene ble gjort mot meg, har jeg kombinert forståelse, fakta og hukommelse. Problemet har vært at jeg har bitt påvirket til å ikke huske dette. Det har tatt mange år. For meg har denne kombinasjonen virket, jeg fant noen holdepunkter, og etter det, fant jeg langsomt ut litt. Nedenfor har jeg laget et skjematisk bilde av denne kombinasjonen.

16. april, 2017, David H. Hegg

149. Verden

Etter teksten “147. Hand i hand” 15. april, der jeg skrev om sangen “Vi ska gå hand i hand”, har jeg hatt tittelen på B siden av denne singelplata i tankene mine, “Jag ser en värld”. A siden er datert 1967, B siden er datert 1968. De siste ordene i sangen på B siden, er “jag ser min värld.”

Hvordan sangen “Jag ser en värld” er om verden, har fått meg til å tenke på hvordan forbryterne har ønsket å forandre folks syn på verden, til å bli noe en person gjør alene, ved å tenke på seg og sitt. Jeg skriver dette, fordi jeg tenker at forbryterne har ønsket å påvirke folk til å tenke som individer, istedenfor som fellesskap. Selvfølgelig er vi både individer og fellesskap. Jeg tenker på at forbryterne ønsker å ødelegge hvordan vi kan tenke som fellesskap, når det er det beste for oss å gjøre, for å virkeliggjøre våre interesser. Vi må ha gode fellesskap, for å bli i stand til å ha gode individuelle liv. Vi må også ha god politikk, for å bli i stand til å ha gode samfunn. Et godt samfunn avhenger av et samspill mellom forskjellige menneskelige aktiviteter i samfunnet. Et samfunn må være levende på en god måte. Et samfunn utvikler seg på grunn av menneskene.

Disse to sangene har fått meg til å tenke på denne måten. Jeg vet ikke hva forbryterne har gjort for å påvirke vårt kulturliv. Men jeg tenker det er sannsynlig at de har ønsket å påvirke hvordan kulturlivet uttrykker folks tanker og følelser. Og jeg har begynt å tenke på det, på grunn av disse to sangene.

Etter å ha tenkt på dette i noen dager, gjengir jeg også denne sangen. Disse to sangene er bare to eksempler for hva jeg tenker på.

Jag ser en värld

En dag kan bli grå
fast skyn ändå är blå.
Just då kan jag se
mitt liv, sådant det är.

Jag ser en värld som i drömmars dis,
det är tomt vart än jag ser.
Jag ser en värld på mitt eget vis,
och förvånas ändå över allt som jag ser.

Men det som jag känner, ska alltid bestå.
Ovan allt på jord, står jag utan ord som i dis.
Jag ser en värld.

En dag som vi minns,
kan bli lätt som en sky.
En dag att få se,
att ha, att kanske få ge.

Jag ser en värld ta en ny gestalt,
när min dröm nu är förbi.
Jag ser en värld som du skänker mig,
just det liv som jag saknat och längtat att få.

Ett under som alltid ger framtiden ljus.
Varje dag som går, blir till långa år,
och jag ser, jag ser min värld.

Gunnar Wiklund, 1968 (1935 – 1989)
Skrevet av: Marcus Österdahl (født 1943)
og Bengt Sundström (1938 – 1994)

19. april, 2017, David H. Hegg

150. Snudd opp ned

Jeg tenker på hvordan jeg har erfart, at jeg må huske noe, før en påvirkning kan påvirke meg til å glemme det. Jeg tenker på at forbryterne bruker denne systematiske metoden på forskjellige måter. For eksempel, jeg må ville gjøre noe, før en påvirkning kan påvirke meg til å ikke ville gjøre det. Og det motsatte, jeg må ikke ville gjøre noe, før en påvirkning kan påvirke meg til å ville gjøre det. Dette er at påvirkningene på denne måten, først begynner med å påvirke en selv til det motsatte, før påfølgende påvirkninger fortsetter å snu det rundt til hva det er ment å bli. Dette er bare noen få ord om denne systematikken. Påvirkninger er på forskjellige måter, så dette er bare et fokus på denne spesielle måten.

Ved å forstå om dette, blir det mulig å forsterke ens motreaksjon mot denne systematikken. Ved å gjøre det, blir det mer og mer mulig å gjøre det.

For eksempel, en bestemt ting jeg forstod at jeg glemte på denne måten, skrev jeg ned, og fortsatte å huske det igjen og igjen, mye mer enn jeg normalt hadde måttet gjøre, og det virket.

▪

Etter det, tenker jeg på at den politiske utviklingen omkring 1900, hadde en forutgående utvikling av menneskelig forståelse, som førte til tanker om menneskelig politikk.

Jeg tenker at det er denne fundamentale forståelsen om menneskelig politikk, som dannet grunnlaget for nye politiske idéer. Denne forståelsen om menneskelig politikk, er det som det virkelig handler om. Jeg tenker forbryterne forstår dette, og skjuler hvordan de ødelegger og fjerner denne forståelsen om menneskelig politikk.

Forbryterne ser hele bildet om utviklingen av ny politisk forståelse omkring 1900, og påvirker folk til å få en ensidig forståelse. En sånn ensidig forståelse blir at vi ikke forstår mer. Vi ser ikke hele det historiske bildet mer. Forbryterne ser hele dette historiske bildet, og ødelegger det for oss, på en måte vi mindre og mindre forstår.

Jeg tenker at menneskelig politikk er et viktig begrep, som er det viktigste for oss å begynne å forstå om igjen. Det har blitt ødelagt hele tiden fra begynnelsen av, omkring 1900.

▪

Etter at forbryterne begynte med sine påvirkninger, har vi ikke utviklet våre tanker og forståelse. Det er det motsatte som har hendt, vi har begynt å forstå mindre og mindre ettersom vi snakker mer og mer om økonomisk politikk.

Det er viktig å forstå om menneskelig politikk igjen. Det er viktig å forstå om hvordan vi kan utvikle menneskelig politikk. Det er viktig å samarbeide på tvers av landegrensene om menneskelig politikk. Menneskelig politikk er den viktigste politikken, som vi har å forstå om og snakke om å virkeliggjøre.

Jeg tenker at forbryterne har påvirket alle de forskjellige kjente politiske idéene i dag, til å ikke forstå om denne fundamentale forståelsen om menneskelig forståelse og menneskelig politikk. Forbryterne vil ikke ha menneskelig politikk, og de har påvirket alle de politiske idéene til å motarbeide hverandre. Den opprinnelige situasjonen tilbake i vår historie, var ikke på den måten. Jeg tenker at folk ønsket å finne frem til enighet, før forbryterne begynte med sine påvirkninger. I dag har vi alle blitt ofre for denne destruktive uenigheten mellom hverandre. Uenighet har blitt noe negativt, istedenfor noe positivt.

21. april, 2017, David H. Hegg

151. Det vi må gjøre

Det som er farlig, med det forbryterne gjør, er kontrollen de har, ved påvirkningene de har gjort. Derfor, er den viktigste motreaksjonen å komme ut av kontrollen av disse påvirkningene.

Disse påvirkningene og denne kontrollen har to funksjoner, som er det første jeg tenker på. 1.) Påvirkningene påvirker folk til å føle, tenke, forstå og oppføre seg; på kontrollerte måter. 2.) Påvirkningene påvirker også folk til å ikke føle, tenke, forstå og oppføre seg: på måter som kan forandre den påvirkede kontrollen. Derfor er påvirkningene både aktivering til å gjøre noe, og til å ikke gjøre noe. Ved disse to funksjonene, kan påvirkningene påvirke oss til å gjøre ting, som vi også er påvirket til å ikke finne ut om hvordan er feil.

Fordi dette har pågått i lang tid, har dette lureriet av oss alle blitt mye. Hele tiden har det vært nødvendig at vi ikke har forstått om hva dette er. Hele tiden har vi blitt påvirket til å gjøre noe, som vi ikke forstår hva er. Dette har ett viktig aspekt: Når vi nå forstår om dette, da har vi mye å forstå av.

Når vi begynner å forstå hva dette er, da begynner vi også å komme ut av denne kontrollen av disse påvirkningene.

Når vi begynner å komme ut av denne kontrollen, da begynner vi å forstå hvordan forbryterne har spilt oss ut mot hverandre. Vi kan forstå at dette ødelegger for oss alle, og at det, er det som er farlig for oss alle. Vi må komme ut av denne kontrollen, ved å forstå om hva disse påvirkningene er. Og vi må finne ut om hva forbryterne har gjort. Alle folkene i verden må begynne å samarbeide i hemmelighet, mot disse forbryterne, og finne ut om dem. Det er det disse forbryterne ikke vil at vi skal gjøre. Det er det vi må gjøre. Vi må slutte å gjøre det forbryterne ønsker; og begynne å gjøre det de ikke vil.

Kontrollen av disse påvirkningene er det som er farlig for oss alle. Forbryterne er ikke enige med noen av oss. De har bare påvirket oss all med forskjellige strategiske taktiske påvirkninger. Forbryterne er ikke en kjent interessegruppe, de er en ukjent interessegruppe. Vi har ikke visst om dem; men nå gjør vi det. Jeg tenker at de er det verste noensinne. De er veldig slue; men de er ikke sterke.

Jeg bebreider aldri folk for hva forbryterne har påvirket dem til å gjøre, fordi jeg vet hvordan forbryterne har påvirket meg selv til å gjøre ting, som jeg aldri hadde ønsket å gjøre. Dette er i korthet, at påvirkningene har skapt et feil bilde inne en selv, om hva noe er. Og det uriktige bildet mangler også kjennskap til hva det virkelig er. Vi alle er påvirket til å ødelegge for oss selv. Forbryterne påvirker folk til å tenke at de gjør riktig, når de gjør feil. Det er viktig å komme ut av denne kontrollen, ved å forstå om hva forbryterne gjør.

27. april, 2017, David H. Hegg

152. Utvikling av ting

Disse påvirkningene har forskjellige typiske systematiske måter å være på. En av disse typiske måtene, er at ting blir mer og mer. Det begynner med noe lite, og utvikler seg trinn for trinn, til mer og mer. Typisk forandrer dette seg også til noe annet, som også typisk kan bli omvendt til hva det begynte som. Denne systematiske måten til å bli mer og mer, kan fortsette på en ustoppelig måte.

En sånn systematisk måte for påvirkninger, kan også typisk virke motsatt. Det er, at ting blir mindre og mindre. Det begynner med noe mye, og utvikler seg trinn for trinn, til mindre og mindre. Dette kan også forandre seg til noe annet, eller bli som ingenting.

Jeg tenker ofte på at disse påvirkningene er bygd på forskjellige systematiske måter, som det vil være nyttig å finne ut om og forstå. Det var en impuls som først fikk meg til å tenke på dette i forbindelse med biler. Jeg tenkte på at forbryterne kunne ha påvirket til, at biler skal bli mer og mer på forskjellige måter. Selvfølgelig hadde folk vært interessert i biler uansett, men når forbryterne påvirker angående det, da forandrer dette seg til noe annet. Kanskje det bare er nødvendig å bruke noen minutter, for å påvirke angående biler og forskjellige andre ting. En hensikt med sånne påvirkninger, er å avlede folks oppmerksomhet vekk fra noe annet.

Dette eksemplet med biler, er bare en liten bit jeg retter søkelyset på, for å aktualisere denne problemstillingen om disse påvirkningene. Jeg tenker på at forbryterne kan ha forskjellige sånne systematiske måter de vet om, forstår og bruker.

Jeg begynte å tenke på at biler blir mer og mer, enn bare enkle transportmidler. I dag har biler utviklet seg til å bli datamaskiner på fire hjul. Har folk spurt etter datamaskiner på fire hjul? Nei; men når sånne ting ble tilgjengelige, da begynte folk å kjøpe dem. Folk spurte ikke etter datamaskiner heller. Men når datamaskiner ble tilgjengelige, da begynte folk å kjøpe dem.

I begynnelsen, gikk folk til skomakeren, for å få nye såler på skoene sine, når de hadde gått i noe tid. I dag kjører folk til dekkforhandleren, for å kjøpe nye dekk til bilene sine, når de har kjørt i noe tid. Folk spurte ikke etter disse forandringene, men de forandret sin levemåte, da nye produkter ble tilgjengelige. Utviklingen av sånne nye produkter, har brakt folket med seg. Det kunne være andre ting, som også har bragt folket med seg. Forbryterne kan ha påvirket til hvordan utviklingen av ting, har forandret vår levemåte, på måter som har forandret seg på måter, som forbryterne har ønsket. Dette er det jeg generelt tenker på, når jeg skriver denne teksten. Biler er bare et eksempel.

Om vi tenker på at utviklingen av ting, tar kontroll over oss. Og at forbryterne påvirker hvordan ting skal utvikle seg. Da kan vi forstå at forbryterne kan ha gjort mange ting på denne måten. Vi har kommet under kontroll av utviklingen, og har ikke kontrollert utviklingen.

Alt av dette kan ha vært mange ting, som har avledet oss vekk fra hva vi ellers hadde gjort. I denne teksten, bringer jeg bare denne problemstillingen inn i lyset. Dette er bare noen få ord, om et mye større tema.

Jeg begynte å tenke på at dette er noe forbryterne kan påvirke til å utvikle seg mer og mer, når de påvirker på sånne måter. Oppfinnere har alltid oppfunnet nye ting, men når forbryterne har begynt å bruke påvirkningene sine på sånne ting, da blir dette noe å finne ut om og forstå om. Dette temaet er en del av oppklaringen av hva disse forbryterne har gjort.

Biler blir mer og mer andre ting, enn enkle transportmidler. Vi har fått personlige biler, på samme måten som vi har fått personlige datamaskiner. Folk kjører biler på kryss og tvers, en og en. Vi sitter også en og en med datamaskinene våre. Dette fører til en usammenhengende samfunnsform. Det fører oss vekk fra å være en samlet og sterk bevisstgjort politisk makt for folkets interesser. Folkets interesser er et hele, det er deler av dette helet, og det er deler av disse delene, osv. Dette er noe folk enkelt kan forstå om.

Jeg tenker forbryterne har påvirket alt mulig til å utvikle seg på andre måter, enn det hadde blitt av seg selv. Dette er både angående de enkelte områdene, og angående forholdene mellom dem. Vår situasjon i dag, er at vi må finne ut om dette. I begynnelsen, vet ingen av oss hva dette er. Vi har kommet under kontroll av noe vi må finne ut om hva er.

Når vi i dag tenker, at noe er under vår kontroll; da er det under kontroll av disse forbryterne, på en måte vi ikke forstår. Alle av oss er brukt av disse forbryternes påvirkninger, på måter vi ikke vet om. Vi må finne ut om hva dette er. Vi alle må slutte å gjøre det disse forbryterne ønsker at vi skal gjøre på forskjellige måter. Alle disse forskjellige måtene, er én plan av forbryterne.

▪

Det er viktig å forstå at forbryterne forårsaker problemer. Vi løser ikke problemer ved å gjøre det de ønsker. Vi løser problemer ved å finne ut om hva denne forbrytelsen er; som i begynnelsen er noe vi ikke vet hva er. Når vi forsøker å løse problemer på den måten disse forbryterne ønsker, da løser vi ikke problemer, vi bare lager mer problemer. Dette er om noe det hjelper å finne ut om og forstå.

▪

Jeg vil også tilføye, at det ser tydelig ut som, at forbryterne ikke ønsker fred, de påvirker oss til å krige mot hverandre. Derfor, er det viktig at folk kommer i kontakt med hverandre, selv om vi er uenige med hverandre, og begynner å samarbeide mot disse forbryterne. Det er vår eneste mulighet.

3. mai, 2017, David H. Hegg

153. 1962

Nå har jeg fått en forståelse om min mormor, som jeg har skrevet om i teksten “En sekvens” fra 14. februar 2016, under den øvre linken på nettstedet, “Viktig”. Jeg hadde også dette i tankene da jeg plasserte et fotografi under den øvre linken “Beskjeder”, “2015 ‐ 11” (Beskjeder 11), i teksten “Mandag 27. juli 2015”. Mandag 27. juli 2015; hadde jeg ikke husket nok riktig om dette. Men bildet er riktig. Bildet er fra bursdagsselskapet i 1962, sammen med min venn og et annet barn i nabolaget. De står ved siden av meg da fotografiet er fotografert. Nå husker jeg nok riktig om dette.

Jeg har fått en forståelse av at min mormor var under kontroll av å forestille seg ting. Hun hadde uriktige forestillinger om forskjellige ting, som ikke var begrunnet i kunnskap og forståelse. Disse forestillingene var bare fantasier uten grunnlag i virkeligheten.

Noe veldig viktig er at disse episodene jeg skriver om her, bare er noen få glimt fra den tiden jeg hadde sammen med min mormor. Til sammen er dette alt i alt noen få minutter av den lange tiden jeg hadde sammen med min mormor. Den tiden hun snakket om sånne ting; er bare noen få minutter, av mange år jeg var sammen med henne. Hun snakket ikke om dette igjen og igjen, og mer og mer. Dette var bare noen få enkeltstående episoder. Hele livet sitt var hun alltid en veldig snill og hjelpsom person mot alle omkring henne. Etter at jeg hadde skrevet denne teksten, ble jeg sikker på at det er sånne påvirkninger av forbryterne, som har forårsaket dette på en eller annen måte.

Sånne påvirkninger virker typisk på en måte, som de påvirkede personene ikke forstår selv. Det er også hvordan det var med min mormor. Hun ønsket aldri å gjøre noe dårlig mot andre. Hun ønsket alltid å være snill mot andre. Noe hadde hendt med henne, som hun ikke forstod selv. Jeg lurer på om det kan være generelle systematiske påvirkninger, gjort mot min mormor, lenge før jeg først møtte henne, men jeg vet ikke.

For meg, fikk dette en katastrofal innvirkning på meg. Men jeg forstod ikke om det, og glemte det øyeblikkelig samtidig som det hendte. Min mormor snakket ikke om dette som en person gjør, om noe personen bryr seg om og ønsker å snakke mer om etc. Det var bare noen få korte øyeblikk. Det min mormor viste interesse for, var forskjellige ting hun likte å snakke mye om, år etter år. Det jeg skriver om her, var noe hun ikke viste en sånn slags interesse for i det hele tatt. Det hendte i noen få korte øyeblikk, og forsvant igjen etterpå. Det var ikke disse tingene hun var opptatt av i det hele tatt. Det var andre ting hun viste interesse for, og snakket om igjen og igjen, år etter år.

Om forbryterne ikke hadde gjort det de holder på med, da hadde ikke noe av dette hendt noen gang. Det er tydelig noe mistenkelig med dette, i forhold til det.

Disse påvirkningene er noe fremmed i mennesker, noe andre har gjort ved å lure dem. Når vi har begynt å forstå om dette, da kan vi forstå mer og mer om hva dette er. For å gi en billedlig beskrivelse, kan det være mulig å si; at om vi ikke slutter å krangle som disse forbryterne påvirker oss til å gjøre, da kan vi til slutt være enige om, at alt mulig har blitt noe vi ikke liker. Men da; har forbryterne forfalsket alt mulig, så vi ikke kan finne ut om det og forstå det. I dag er det fortsatt mulig å finne ut om dette, og forstå hva forbryterne har gjort og fortsatt gjør. Forbryterne ønsker å ha en skjult forfalsket kontroll over flertallet av menneskene omkring dem.

▪

Om sommeren 1962, da jeg var sju år, hendte det noe som ødela mye for meg. Det har å gjøre med min mormor. Her vil jeg skrive en forkortet beskrivelse om det. Alle årene etter 1962 og til nå nylig, har dette vært 100% borte i mitt bevisste sinn.

Det første jeg husker om dette, må ha hendt sommer før, i 1961. Jeg har et bilde i mitt sinn, der jeg er sammen med foreldrene mine hos min mormor på hennes seter. Min mormor spør spørsmål om våre naboers politiske tilknytninger. Spesielt spurte hun om faren til en av mine venner, som jeg hadde mye å gjøre med. Faren min svarte. Både min mormor og min far smilte og var glade; når de snakket. Min far sa at faren til min venn var kommunist. Min mormor så ut som om hun hadde fått vite noe, som hun hadde ønsket å finne ut om, som hun etterpå holdt inni seg selv. Min mor og jeg smilte også og var glade da vi tenkte på naboene våre. Det ble ikke snakket mer om dette. Dette lille glimtet er det eneste jeg husker om det.

Min mormor og min morfar bodde på et småbruk, med en seter, på landet i Innlandet. Det er noen timer å reise mellom dette stedet, og der jeg vokste opp i Oslo. Min far kom fra en gård på Vestlandet, også noen timer å reise fra Oslo. I 1962, var min mor husmor. Hun var opptatt med forskjellig syarbeid, annet håndarbeid, og husarbeid. Hun var interessert i kulturelle tradisjoner. Senere; arbeidet hun med kontorarbeid på to steder, det ene etter det andre. Min far arbeidet som dreier med en dreiebenk, på et stort skipsverft i Oslo. Han var interessert i litteratur og musikk, han likte også å gjøre snekkerarbeid, og forskjellig annet håndarbeid.

Min morfar hadde også arbeidet på det samme skipsverftet som min far, tidligere i sitt liv.

I Oslo, bodde vi i et borettslag med rekkehus. Det var et selvbyggerlag, som vi hadde sluttet oss til noen år etter at det begynte. Vi kjøpte en annens plass. Vårt hus var ferdig i 1960, før det hadde foreldrene mine vært opptatt med å bygge huset. Alle hjalp hverandre, og vi barna lekte med hverandre og hadde mye moro i byggeområdet. Alle var arbeidere fra skipsverftet. Alle av dem var våre venner.

Arbeiderne var stort sett kommunister, sosialister, og sosialdemokrater. Ingen av dem var sterke motstandere til sånne politiske ideer. I 1962, handlet kommunismen i Norge om menneskerettigheter, rettferdighet og et klasseløst samfunn; og kommunistene arbeidet for sånne målsettinger selv om samfunnet ikke var kommunistisk. Kommunister var aktive, positive og lojale innbyggere. Kommunistene var imot krig. I løpet av annen verdenskrig, gav mange av kommunistene sine liv for sine medborgeres frihet. Min far snakket om det til meg. Mange andre, med alle slags forskjellige politiske meninger, gav også sine liv for sine medborgeres frihet. Alle disse forskjellige menneskene gjorde det samme; de gav sine liv for sine medborgeres frihet.

Jeg tenker at den opprinnelige samfunnssituasjonen var variert. I overklassen kunne folk være alle slags forskjellige folk; fra de aller beste, til de aller verste. Blant arbeiderne kunne det også være gode og dårlige. Det var også i overklassen at folk begynte å tenke på at samfunnet var urettferdig. Jeg tenker at alle de politisk aktive menneskene forstod om disse forskjellene, og at de ønsket å få andre omkrig seg selv, til å forstå hva de var opptatt av.

Jeg har aldri tenkt at alle de gode menneskene er på ett sted, og at alle de dårlige menneskene er på et annet sted, jeg tenker at det er gode og dårlige mennesker alle steder. Angående disse politiske spørsmålene, har jeg noen tanker jeg har tenkt av meg selv: “Folk som ikke har det de trenger, lider. Folk som har mer enn de trenger, har det ikke bedre enn de som bare har det de trenger”. Disse få ordene er om hvordan folk i lang tid, har tenkt på hvordan det også er mulig å lide på grunn av uvitenhet om hvordan de lever sine liv på en feil måte. Tenk på fortellingen “Et Juleeventyr” 1843, av Charles Dickens 1812 – 1870. Denne fortellingen er en av mange andre forskjellige fortellinger, som handler om sånne tanker.

“Den største glede, er å gjøre andre glade”, er noen gamle visdomsord. Det er også en stor pine, å se at andre lider. Politikk er ikke om overfladiske løsninger, det er om grundig og samvittighetsfull forståelse. Det krever my arbeid, og det behøves mye tid, å finne ut om gode politiske løsninger og politisk utvikling. Demokrati er at folket utvikler sin forståelse av seg selv, og ikke at de lar andre fortelle seg hva de må tenke og gjøre. Men det er nødvendig å lære av andre, og fra sine erfaringer. Demokrati handler mye om menneskelig utvikling.

Selvfølgelig likte ikke forbryterne de gode menneskene i overklassen. De menneskene er deres forrædere, og jeg tenker de har behandlet sånne forrædere veldig dårlig. Forbryterne har gjort dårlige ting mot alle forskjellige mennesker i verden.

Alminnelig stemmerett er i prinsippet at folket får den politiske makten. Jeg tenker at det er det forbryterne ikke liker. Det er viktig at hver innbygger forstår, at det er et stort ansvar å ha den politiske makten. Det er nødvendig å lære og forstå nok av seg selv. Det er ens eget ansvar å gjøre det, og det er nødvendig å følge oppmerksomt med på hva som foregår i samfunnet. Det er ens eget ansvar å være ansvarlig og finne ut hva som er sant, ikke være lettvint og la andre fortelle en selv hva som er sant, men å finne ut om det selv. Det er ens egen ansvar å forstå riktig. Å finne ut om hva som er riktig, handler ikke om å vinne eller tape; det handler om å være flink og forstå riktig.

Mine foreldre hadde familiemedlemmer og venner med alle forskjellige politiske tilknytninger. Mine foreldre sa aldri noe negativt om noen av disse forskjellige menneskene og deres politiske tilknytninger. Min mor fortalte meg at alle personer med forskjellige politiske tilknytninger, ønsket å gjøre noe bra på forskjellige måter. Min far var i utgangspunktet positiv overfor kommunismen som en fredelig bevegelse, men han begynte å tenke på hvordan problemer hadde oppstått i kommunistiske land. Ingen av mine foreldre snakket nedsettende om kommunistene. Min far sa ikke så mye om kommunistene, men om han gjorde det, sa han bare noen fine ord om dem. Ingen av mine foreldre var aktive i noe politisk parti. Hjemme var det mange ivrige politiske diskusjoner når vi hadde gjester.

Min mor sa til meg at jeg ikke bare skulle tenke på, at jeg skulle ha det bra selv, jeg skulle også bry meg om at de andre omkring meg også hadde det bra, ikke bare meg selv. Du får ikke lov til å være slem mot andre, sa hun strengt til meg når jeg var et lite barn. Å være slem mot andre, er det verste du kan gjøre, sa hun. Hun sa også at jeg ikke skulle snakke dårlig om andre, som ikke var der, hun tenkte på folk vi var sammen med og hadde noe å gjøre med. Jeg ble oppdratt til å finne ut selv hva jeg skulle tenke og forstå, og ikke la andre fortelle meg hva jeg skulle tenke. Det andre sa til meg, kunne være usant. Foreldrene mine fortalte meg ikke hva jeg skulle tenke. Jeg skulle lære å tenke og forså selv.

I 1962, brydde jeg meg ikke i det hele tatt om hva slags politiske tilknytninger folk hadde, jeg forstod ikke noe om det heller. I dag tenker jeg at forbryterne kan ha påvirket disse politiske idéene helt fra begynnelsen, for å splitte dem, og få dem til å gjøre ting de ikke hadde gjort av seg selv. Jeg tenker at forbryterne kan ha påvirket alle andre politiske idéer, på samme måten. Det handler om forbindelser mellom alle disse politiske idéene. Jeg tenker at forbryterne har ønsket å forandre hele samfunnssituasjonen, ikke bare en enket politisk gruppe. Jeg tenker også at disse politiske problemene ikke begynte da disse nye politiske idéene begynte, problemene begynte lenge før det.

Spørsmålet om eierforhold angående organiserte arbeidssituasjoner, er et spørsmål om eierforhold av makt over folk. Det er ikke det samme som å eie sitt eget hus eller ens egen bondegård, og lignende. Hva eierforhold over andre mennesker som jobber, er; og hvordan organiserte arbeidssituasjoner skal bli ordnet, er noe det er viktig å forstå om. Jeg tenker at forbryterne har påvirket til å forenkle dette spørsmålet, øke uenigheten om det, redusere forståelsen om hva dette er, og rote til tankene våre om dette. Det er forskjellige aspekter angående dette spørsmålet. Sånne spørsmål har typisk forbindelser med andre slags spørsmål. Det er hvert enkelt emne en og en, og forbindelser mellom disse forskjellige emnene. Det er riktig å si, at dette er et komplisert spørsmål. Forbryterne har tatt kontroll over hvordan dette skal bli forstått, på måter vi ikke tenker på hvordan er. Blant annet, har dette å gjøre med meningen med livet, hva vi lager og kjøper, hva vi arbeider med, hvordan vi arbeider, hvorfor vi arbeider, hva det er å arbeide, etc.

Det er mulig å forstå at forbryterne har påvirket vår levemåte, til å være på et innskrenket spor fremover, på en måte vi ikke har forstått. Samtidig blir verden en grufull slagmark, der vi ikke forstår hvordan forbryterne ønsker å ta kontroll over en verden de ødelegger. Mennesker som eier makt over andre, under kontroll av forbryterne, har ikke makten over seg selv.

På bursdagen min 8. juni 1962, hadde jeg først et lite bursdagsselskap sammen med min venn, og et annet barn fra i nærheten. Faren til min venn arbeidet på kontor på det samme skiftverftet der min far arbeidet. Senere den dagen, kom det besøkende fra familien vår. Blant andre ting, gav en av dem meg en ordentlig fotball av lær, som jeg kunne bruke sammen med vennene mine. Han sa at det viktigste med fotballen, er å få den i mål. Jeg ble glad og opptatt med fotballen, og tok den med meg til vennene mine i nabolaget, der vi lekte med den. De andre barna hadde forskjellige aldre, yngre og eldre. En av de eldre hadde snakket til meg, om at jeg snart skulle begynne på skolen, og da kunne han være sammen med meg og vise meg hvordan det var på skolen. Jeg tenke at det var snilt av ham å si, og jeg likte ham. Da jeg sa det til min mor, ble hun glad. Jeg var vant til at alle menneskene omkring meg var snille og vennlige, og jeg kjente dem alle veldig godt. Vi hadde kjent hverandre i mange år.

Noen få dager etterpå, etter 8. juni; kom min mormor, sammen med sin yngste datter, som fortsatt var en tenåring. Min mormor hadde to døtre. Hennes første barn, en sønn, døde av lungebetennelse da han var et lite barn. På den tiden da han levde, hadde hun, hennes mann, og en annen mann; et lite firma i sammen, som hjalp folk å bli kvitt veggedyr og lignende. Min mormor gjorde kontorarbeid. Firmaet gikk bra. En hushjelp tok seg av deres sønn. Da annen verdenskrig begynte i 1940, solgte de firmaet til den andre personen, og flyttet til det lille småbruket, sammen med min mor. Gården tilhørte familien hennes. Min mors søster ble født i løpet av annen verdenskrig.

Det gikk år mellom hver gang min mormor besøkte oss i Oslo. Min mormor var ivrig, og opptatt med at jeg skulle være sammen med henne på setra, hele sommeren inntil jeg skulle begynne på skolen. Først, snakket hun om at jeg skulle komme vekk fra vennene mine i nabolaget. Hun sa at det var andre hus omkring oss, og at jeg kunne finne andre venner der, etter at jeg hadde begynt på skolen. Hun sa at jeg kunne ta med meg fotballen til dem, og smilte ivrig. Moren min var ikke ening i det, og likte det ikke. Da snakket hun ikke om det mer, og begynte å snakke om hvor mye moro moren min hadde hatt på setra, da hun var barn; og at jeg også kunne ha mye moro på samme måten, som hun hadde hatt. Moren min ble glad da hun ble minnet om det. De snakket om dette hele kvelden.

Det fortsatte med snakk om hvor bra det var å være på setra. Min mormor hadde snakket med noen andre av våre slektninger i telefonen, og de skulle snart være der, sammen med sine barn. Hun snakket til moren min om hvor bra det ville være for meg å være på setra og leke med dem. Disse slektningene hadde vært på bursdagen min noen få dager før. Det var ikke dem som gav meg fotballen. Jeg like ikke noe av dette snakket. Men da jeg gikk til sengs den kvelden, var moren min glad og sa til meg at jeg skulle reise til setra sammen med moren hennes og søsteren hennes. Søsteren hennes smilte og var glad hele tiden.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom til setra. Det første jeg husker fra setra, er at jeg stod på gårdsplassen og så i retning av togstasjonen. Min mormor spurte hva jeg ønsket. Jeg sa at jeg ville reise hjem. Hun sa at det var umulig. Jeg sa at jeg kunne gå til togstasjonen selv, og ta toget hjem. Hun sa at jeg ikke hadde penger til togbilletten. Hun gjorde seg hard, og sa at foreldrene mine behøvde å få være i fred for meg. Hun snakket på en måte som fikk meg til å forstå, at jeg plaget foreldrene mine ved å være sammen med dem. Jeg ble trist, og ville ikke være dårlig mot foreldrene mine med å plage dem og være en plage for dem. Jeg begynte å tenke at jeg måtte la foreldrene mine få være i fred, for å ikke plage dem.

Jeg husker ikke hva som hendte i løpet av sommeren. Om kveldene fortalte hun eventyr som jeg likte å høre på. Hun tullet om ting og fikk meg til å le. Jeg husker ikke noe om hva som hendte der den første sommeren, og veldig lite om hva som hendte der de påfølgende somrene. Hver høst fortalte hun foreldrene mine at jeg hadde hatt det så bra på setra. Og foreldrene mine ble glade. Jeg hadde lekt med de andre barna omkring, og hatt mye moro.

Rett før foreldrene mine kom for å hente meg, det var tidlig den samme dagen, rett før jeg skulle begynne på skolen; hun snakket til meg om vennen min og faren hans. Hun sa at vennen min ikke var bra for meg å være sammen med. Når du nå kommer hjem, da skal du ikke være sammen med ham mer, sa hun til meg. Jeg sa at hun ikke kjente ham. Hun sa at hun hadde sett ham, så hun kunne forstå det. (Hun hadde bare fått et glimt av ham, og aldri snakket med ham.) Faren hans er dårlig, sa hun. (Hun hadde aldri sett faren hans, og visste ikke noe om ham.) Jeg svarte at faren hans er snill, og at hun ikke kjenner faren hans. Hun sa at hun var en voksen, og visste det, jeg måtte høre på henne som visste det. Folk som ham skulle ha vært i fengsel, sa hun. Personer som han er forferdelig farlige, sa hun. Hun sa at sånne mennesker ønsket å ta fabrikkene i fra dem som eide dem. Det er dem, som har gjort alt sammen, sa hun. De vil ikke la folk eie noe. Vi kan ikke eie noe, om de får det til å bli som de vil. Ingen omkring her er enige med dem, sa hun. Jeg sa at vi eide husene våre i sammen. Jeg tenkte på at vennen min hadde sagt det, og da jeg sa det til moren min; sa hun, at på en måte, er det riktig. Min mormor ble hard, og sa sint, for noe tull. Det er ikke sant, sa hun. Det er dere som eier huset deres, sa hun strengt. De skriver mange bøker, sånne mennesker; sa hun. Du skal aldri lese noen av de bøkene, sa hun til meg. Etter det, snakket vi ikke mer om dette. Jeg forstod ikke noe om hva min mormor hadde snakket om. Foreldrene mine hadde aldri snakket om sånne ting med meg, og jeg snakket ikke om dette med mine foreldre etterpå heller. Jeg forstod ikke hva min mormor hadde snakket om. Det var bare noe uforståelig rotete babbel for meg, som forsvant som noe rot i mine tanker.

Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde, å løpe det forteste jeg kunne til min venn, for å snakke med ham. Jeg snakket forvirret og usammenhengende om at faren hans var forferdelig farlig, og at han skulle ha vært i fengsel. Vi eier ikke husene våre i sammen, sa jeg fortvilet. Jeg sa at han ikke kunne vere sammen med faren sin mer, fordi han var så farlig. Min venn begynte å gråte. Han spurte om det var foreldrene mine, som sa det. Jeg var forvirret og i en sjokkert tilstand. Jeg forstod ikke noe om hva jeg snakket om. Forvirret, svarte jeg ja, uten å forstå noe i det hele tatt. Min venn gråt, og gikk vekk fra meg.

Jeg snakket aldri til mine foreldre om dette. Jeg forstod ikke noe om hva som hendte heller. Når jeg etter det, forsøkte å komme i kontakt med mine venner igjen, ville ingen av dem være sammen med meg mer. En etter en av dem sa forskjellige ting om hvor slem jeg var, hvor ondskapsfull jeg var, at ingen jenter ville være sammen med meg noen gang, når jeg snakket med dem, etc. Når jeg kom til dem med fotballen, ville ingen snakke med meg eller ha noe med meg å gjøre. Naboene våre ville ikke være sammen med oss mer, de sa tilslørte negative ting til oss, som mine foreldre ikke forstod. Min far snakket av og til om hvor merkelige folk omkring oss hadde begynt å være, de var ikke sånn før, sa han forvirret.

Vår nærmeste nabo ved siden av oss, som hadde vært min fars venn, flyttet vekk og hadde ikke mer med oss å gjøre. Alle de andre, der min far arbeidet, hadde blitt informert om hva jeg hadde sagt.

På skolen hadde de blitt informert om dette, uten vårt kjennskap til det, det samme på alle andre skoler i området. Bydelsadministrasjonen måtte også ha blitt informert på samme måten. Kanskje høyere myndigheter i samfunnet også var informert. Mine foreldre forstod aldri hva dette var.

Da jeg begynte på skolen, hadde jeg blitt alene. Først følte jeg meg som en fremmed, etter noe tid ble alt mulig mentalt smertefullt for meg, men jeg forstod ingenting om hvorfor. Jeg ble så tynn at det var farlig. Resten av tiden min på skolen utviklet seg på denne måten. Hver dag ventet jeg på at skoledagen skulle være over, og at skolen en dag skulle være ferdig, det var smertefullt for meg å være der. Jeg forstod ikke meg selv og hva som hadde hendt med mitt eget liv. Jeg hadde ikke et personlig fotfeste med tilhørighet til et lokalmiljø mer. Da jeg begynte på skolen, hadde jeg ikke venner. Jeg snakket aldri om dette med mine foreldre eller noen andre, jeg forstod det ikke.

Den påfølgende jula var vi sammen med mine besteforeldre på min fars side. De ble sjokkerte over å se hvor tynn jeg hadde blitt. De løp til butikken, og kjøpte en tallerken, en bolle, kniv, gaffel, og en spiseskje som julepresang til meg. De sa at jeg ikke fikk en teskje, fordi jeg skulle spise desserten fra den store bollen med den store spiseskjea. Tallerkenen og bollen var hvite, det var fordi jeg skulle bry meg om maten og ikke om tallerkenen og bollen, sa de. Bestikket hadde håndtak av tre, fordi de skulle være gode å holde i hånda mi. Etterpå likte jeg å bruke disse tingene, og jeg ble glad når jeg spiste med dem. Jeg tenker dette hjalp meg til å begynne å spise. Jeg smilte og sa at jeg skulle ha dessert i den store bollen, og jeg fikk dessert i den store bollen. Jeg begynte å like å spise havregryn med melk og sukker, fra den store bollen. Jeg likte det veldig mye, og spiste mer enn en bolle med det, og moren min sa at jeg måtte stoppe, fordi havregryn svelte i magen.

Noen gav meg også en tallerken med et eventyrbilde på, fra et norsk folkeeventyr. “De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete”. Men jeg husker ikke hvem det var, som gav meg den tallerkenen. Jeg tenkte at den tallerkenen var morsom, og spiste fra den også. Min mor sa at jeg skulle bry meg om maten, og ikke om bildet på tallerkenen, og jeg gjorde det. Dette eventyret er om at på veien til setra, måtte de over en bro, og under broa, der levde det et troll. Trollet ønsket å spise dem da de gikk over broa. Men den første lille geitebukken sa, at trollet skulle vente på den neste, fordi den var mye større enn ham. Det sa også den neste mellomstore geitebukken. Når den tredje geitebukken kom, var han stor og sterk nok til å stange trollet ned i elva, da trollet kom for å spise ham.

Jeg hadde også en tallerken med et annet bilde, fra et eventyr‐skuespill, kalt “Folk og røvere i Kardemomme by” skrevet og illustrert av Thorbjørn Egner.

Jeg husker også det neste året, da jeg kom hjem fra setra i 1963, at jeg løp til min venn igjen, for å snakke med ham om at nå kunne vi gå sammen til skolen. Jeg visste at han skulle begynne på skolen det året. Han sa til meg at han ikke skulle begynne på den samme skolen som meg. Vi skulle gå hver vår vei, sa han. Vi skulle ikke ha noe med hverandre å gjøre, sa han. Jeg gikk hjem og sa til min mor, at vi ikke skulle gå på den samme skolen, at vi skulle gå hver vår vei. Min mor ble trist og forvirret, og sa ikke noe. Kanskje hun sa at da måtte jeg gå til skolen uten ham.

Min mormor snakket også gjentatte ganger til meg om at menn med skjegg er farlige. Hun gav aldri en begrunnelse for det, annet enn at det var noe farlig med dem. De skulle ikke hatt skjegg, sa hun. En gang snakket hun om en mann i familien vår som hadde skjegg. At han hadde skjegg, det var ikke bra, sa hun. Jeg tenkte på at han var snill, og at han ikke var farlig, og sa det. Min mormor svarte at kanskje ikke akkurat han er så farlig. Nei, han er ikke farlig, sa jeg. Så snakket vi ikke mer om ham. I årenes løp, begynte jeg litt etter litt å motsi min mormor når hun snakket på merkelig måter, om folk og ting jeg visste om, og da hørte hun på hva jeg sa. En gang snakket hun om en kommunist i familien vår, hun sa at de menneskene gjør så mye fælt. Jeg svarte at han er snill, og at han er veldig snill mot meg. Da svarte hun: “Jeg hører at du sier det.” Ja, sa jeg, han er veldig snill. Hun svarte: “Vel, da sier vi det.” Så snakket vi ikke mer sånt om ham.

Vi snakket mye mer om alle slags ting på fornuftige måter, merkelige ting var bare litt av og til. Normalt snakket vi mye om lokalmiljøet. Det var også det min mormor var opptatt av sammen med andre. Det var om naturen, dyrelivet, spesielle ting i terrenget, og naboene omkring oss. Av og til besøkte vi naboene, og de besøkte oss. Det kunne også være, at naboene så etter husdyra for hverandre, om en av dem hadde noe annet å gjøre en del av dagen. Vi var mye opptatt med husdyra; kuer, geiter og høner. Mine besteforeldre hadde litt mer småvokste kuer enn normalt, kalt “Dølaku”, fordi disse kuene var lettere til bens. Geitene var trenet til å være sammen med kuene, fra de var små. De gikk fritt inne i fjellet. På setra levde og arbeidet folk som en helhet, på en måte de hadde kontroll over selv. Blant annet, likte vi å spille Yatzy, et terningspill med fem eller seks terninger. Det var spennende og morsomt. Vi spilte et spill Yatzy ganske ofte, det tok litt tid å gjøre ferdig et spill. Vi kunne slutte midt i spillet, og fortsette senere.

I årenes løp, ble jeg glad i å være på setra sammen med min mormor og vennene mine der, om sommeren. Det var et lite samfunn der folk organiserte sine liv som de ønsket det selv, og de var gode naboer. Min mormor begynte å selge det folk mest behøvde. Hun gjorde det for moro, og for å hjelpe sitt lille samfunn, hun tjente ikke penger på det. Forskjellige folk kom fra alle steder noen få ganger om dagen, og stedet hennes ble et populært midtpunkt. Folk snakket og ble i godt humør når de kom for å kjøpe noe.

Senere sa min mormor at det var så forferdelig å se hvor tynn jeg ble, da vi bygde huset. Det var ikke riktig. Det var etter at jeg hadde vært sammen med henne på setra sommeren 1962, at jeg ble så tynn.

Senere sa min mormor at hun var så glad, for at jeg ikke hadde kontakt med min venn mer. Hun så tom og uttrykksløs ut i ansiktet. Min mor så trist ut. Min far så forvirret ut. Jeg husket ikke at jeg hadde hatt denne vennen, så jeg forstod ikke hva hun snakket om. Utover det, hørte jeg aldri at hun snakket mer om disse tingene igjen. Jeg kan ikke huske at hun snakket om politikk med foreldrene min. Hun snakket aldri om politikk med meg mer heller. Det som var riktig; var at jeg hadde hatt mange venner, ikke bare en, og at jeg hadde mistet dem alle sammen. Jeg husket ikke det heller.

Det eneste mine foreldre sa til meg om min venn; var da min mor tidligere sa til meg, at jeg skulle være snill mot ham, fordi han var ynger enn meg. Fordi jeg var større, skulle jeg være snill mot ham som var mindre enn meg, sa hun til meg, da han og jeg var venner. Begge foreldrene mine var vennlige og glade; når de snakket om familien til min venn, og de andre naboene omkring oss. Om min venns far, smilte min var når han snakket om ham. Min venns far arbeidet på kontoret, sa han, og min far arbeidet på verkstedet; derfor snakket de ikke med hverandre på jobben, sa han. Mine foreldre forstod aldri noe om hva min mormor hadde gjort. Jeg husket ikke noe om denne vennen. Jeg har ikke forstått noe om det, før jeg nå har forstått om det i et par år.

Det generelle inntrykket min mormor gav, var at hun var snill. Hun hadde bare noen merkelige og uforståelige idéer. Hun var hjelpsom og snill mot alle folk omkring seg. Hun ekskluderte ikke folk fra familieselskaper og lignende, på grunn av politiske tilknytninger. I bygda der min mormor og min morfar bodde, brydde folk seg også om hverandre, og hjalp hverandre. Min mormor visste ikke noe i det hele tatt om mine venner og familiene deres, og vår kontakt med dem, der jeg levde med foreldrene mine i Oslo. Det var vi; som ofte reiste til henne og hennes mann. Det var bare noen få ganger hun besøkte oss, og når hun gjorde det, hilste hun aldri på våre naboer.

Min morfar var mild og snill. Jeg husker ham som en person, som brydde seg mye om meg, da jeg var barn. Han gjorde morsomme ting sammen med meg. Vi hadde det også moro med å arbeide sammen på gården. Han sa aldri et eneste dårlig ord om mine venner og deres familier i Oslo. Jeg hørte aldri at han sa et eneste dårlig ord om noen. Da jeg var et lite barn, hadde de hest på gården, en lysfarget fjording (også kalt fjordhest). Hver sommer hadde hesten sommerferien sin i området omkring setra. Når vi kom med toget, stod min morfar alltid ved togstasjonen, sammen med hesten og en kjerre, og ventet på oss. Han smilte og ble glad da han så oss, når vi kom ut av toget og gikk ned på perrongen.

Dette er en forkortet versjon om dette. Dette har preget meg etterpå, på en måte jeg ikke forstod noe om selv, før nå.

Forbryterne har påvirket meg i 1975, på en måte som forandret dette til å bli noe annet. Men jeg vet ikke hvordan de har gjort det. Før det, tenkte jeg ikke på dette. Påvirkningene om dette, begynte å virke etter 1986.

10. mai, 2017, David H. Hegg

154. I forbryternes hoder

Etter den forrige teksten, “153. 1962” 10. mai, har jeg forstått det som jeg tenker, at er nøyaktig, hva som forårsaket denne katastrofale situasjonen i 1962. Da min mormor snakket til meg, gikk vi på en liten høyde i terrenget, på en jordvei i retning av den lille hytta, som vi var så nær at vi kunne se den.

Da min mormor sa, at jeg ikke skulle være sammen med min venn mer, ble jeg fortvila og sa at vi var veldig gode venner. Jeg ville ikke gjøre som hun sa. Jeg sa også at faren hans var så snill. Det er som om hun svarte, at jeg ikke forstod hva faren hans var. Hun prøvde på forskjellige måter å overtale meg, og ble sint, fordi jeg ikke ønsket å gjøre som hun sa. Hun snakket mer og mer, på sterkere og sterkere måter, om at faren hans er så farlig. Min venn og jeg er så gode venner, sa jeg. Samtalen begynte på en eller annen måte, å handle om at det var faren hans, som var farlig. Det begynte å være noe om at det var farlig for min venn å ha en sånn far, eller noe annet på den måten. Dette kan også være på grunn av mine tanker.

Det er også; som om det ser naturlig ut på en måte, og at jeg også husker det på den måten; at jeg sa at moren min hadde sagt til meg, at jeg skulle være snill mot ham, fordi han var yngre enn meg. (Dette kan ha vært mine tanker, eller det kan ha vært snakk.) Da husker jeg ikke akkurat hva min mormor svarte. Men det var noe som var om, at hun ikke ville gi seg. Det kan ha resultert i noe om at det var faren hans, som var så farlig, og ikke min venn. Det er som om hun fortsatte, men at jeg ikke ønsket å gjøre som hun sa, og at hun allikevel forsøkte å påvirke meg med snakk. Det kan være, at det resulterte i, at om jeg skulle ha noe å gjøre med min venn, da måtte jeg passe meg for faren hans og ikke ha noe å gjøre med ham. Og jeg kan ha svart: “Ja, jeg vil ikke slutte å være sammen med min venn”. Min mormor kan ha svart: “Vel, det vil du ikke du da”. Og jeg sa; nei. Det er som om min mormor sa: “Og så må du slutte å si at faren hans er så snill, fordi det er han ikke.” Jeg tenker at jeg hadde begynt å gråte. I årene som fulgte, gråt jeg aldri igjen.

Det var på grunn av sånt snakk med min mormor, at jeg etterpå løp til min venn, og snakket som jeg gjorde. Min mormor hadde fått meg til å tenke at faren til min venn var farlig for ham. Jeg snakket om at det var farlig for min venn, å være sammen med sin far, fordi det var så forferdelig farlig for ham. Jeg tenker at jeg hadde blitt opptatt av at jeg måtte redde min venn fra hans forferdelige farlige far. Men dette var som om jeg ikke forstod noe om det.

Jeg forstod ikke hva det var, min mormor ville ikke gi seg, og hadde fortsatt inntil hun hadde fått meg til å tenke noe som det. På dette stadiet, hadde jeg blitt mer og mer ekstremt fortvila og forvirra.

Det er også som om min mormor snakket noe om; at dette var hun og jeg, som snakket. At hun tok vekk andre fra denne samtalen. Det er som om hun hadde knyttet meg til seg, og løsrevet meg fra foreldrene mine og andre. Men jeg husker ikke nøyaktig om det.

▪

Jeg husker også litt mer om tallerkenen med bildet av “De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete.” Jeg husker at min mormor sa, at hun hadde sett den tallerkenen i butikken, i det lille tettstedet i nærheten av der hun bodde, og da ønsket hun å gi den til meg. Dette er veldig uklart.

Fordi tallerkenen og bollen mine besteforeldre på min fars side, gav meg den påfølgende jula, var hvite; og at de understreket det, kan det ha vært snakk om at jeg bare satt og så på bildet på tallerkenen. Og at jeg bare så på bildet, og ikke kunne klare å spise. Da må dette ha vært i 1962, sannsynligvis om sommeren.

Det kan også være at mine besteforeldre på min fars side, forstod at jeg måtte slutte å bruke den tallerkenen med det bildet. Bildet var om at den store bukken stanget trollet ned i elva, med de to andre bukkene i bakgrunnen.

Jeg tenker at min mormor kan ha snakket både til meg, og til min mor, om den tallerkenen. Men jeg husker ikke noe om det.

Min mormor hadde en veldig selvsikker oppførsel om dette, i kontakt med meg i 1962. Hun visste best, om det hun ikke visste noe om. Og hun ville ikke gi seg.

▪

Om min mormor hadde visst om forbryterne, da hadde hun snakket om hvor farlige forbryterne er. Men hun visste ikke om dem.

▪

Det er som om den typen påvirkninger min mormor kan ha blitt påvirket med, virker på en måte, som andre ikke forstår og finner ut om. De påvirkede personene kan ikke selv forstå og finne ut om det heller. Det er uten tvil noe mistenkelig med hvordan min mormor oppførte seg på merkelige måter. Jeg tenker det er på grunn av forbryterne på en eller annen måte. Det synes som om forbryterne kunne ha påvirket henne, men jeg vet ikke. I så fall, kan det ha vært generelle systematiske påvirkninger, gjort lenge før jeg først møtte henne, men jeg vet ikke.

Sånne påvirkninger får folk til å gjøre ting som de aldri hadde ønsket å gjøre av seg selv. Det er det den påvirkede personen er påvirket til å ikke være i stand til å forstå.

Når jeg ser alle de dårlige tingene, som hender i verden, tenker jeg at alle disse dårlige tingene, har blitt uttenkt i forbryternes hoder.

▪

Det er viktig å begynne å utvikle seg selv mer og mer ut av disse påvirkningene, ved å finne ut om og forstå om dette; istedenfor å utvikle seg selv mer og mer inn i påvirkningene, ved å ikke forstå om det.

13. mai, 2017, David H. Hegg