www.davidhegg.org

143. To timer

I noen dager nå, har det øyeblikket da jeg kom tilbake til arbeidet mitt, etter påvirkningene i 1975, stått stille i mitt sinn. Hele tiden har jeg husket at jeg var opptatt av hvor mye klokka var. Jeg var fortvila over at jeg hadde mistet så mye av arbeidstiden min. Jeg var også fortvila over at jeg ikke hadde rukket den første matpausen, der jeg hadde sett frem til å møte noen av de andre elektrikerne, på kaféen der vi hadde den første matpausen på den tiden.

Jeg har tenkt på hva klokka var. Jeg husker at jeg tenkte på, at klokka var nærme til ti. Når jeg prøver å huske hvor mye klokka var; får jeg tanker om 09:40, og 09:50, 09:30 er også i tankene min. Først, tenker jeg at 09:40 kan være riktig. Etter det, tenker jeg at 09:50 kan være litt mer riktig. Jeg kan ikke bli sikker på den tiden, men jeg tenker at den tiden er nesten riktig, eller nærme til riktig. Jeg har tenkt på hva klokka var, i noen dager nå, og jeg ender opp med at 09:50 er det mest sannsynlige. Jeg er temmelig sikker på at klokka var noe før ti, og ikke noe etter ni.

Når jeg tenker på, når jeg begynte på arbeidet mitt den dagen, mandag 29. desember 1975; husker jeg at jeg tenkte på, at det var mulig for meg å komme inn i bygningen klokka 07:45. Jeg tenker jeg gikk inn i bygningen klokka 07;45, jeg var på arbeidsstedet mitt cirka klokka 07:50, og personen kom og spurte meg om å komme med ham med en gang jeg var på det stedet der jeg arbeidet.

Dette vil bli; at personen kom og spurte meg om å komme med ham cirka 07:50. Jeg var tilbake på arbeidet mitt igjen cirka 09:50.

Jeg var opptatt med at jeg arbeide i matpausene mine, for å ta tilbake den tiden jeg hadde mistet. Jeg tenker også at alt av dette forsvant ut av min hukommelse, mer og mer, time for time.

Når jeg først kom tilbake til arbeidet mitt igjen, husker jeg at jeg var forvirret. Jeg begynte å konsentrere meg om arbeidet mitt øyeblikkelig.

Jeg tenker på at planen var, at forbryterne hadde planlagt å ta meg vekk fra arbeidet mitt i to timer. Og at de hadde påvirket meg til å arbeide alle de første matpausene mine disse dagene, da jeg arbeidet alene. Om noen av de andre på kaféen hadde ønsket å finne ut om hva som hadde hendt med meg, da hadde de begynt å gjøre det noen av dagene etter den første dagen, som var denne mandagen. Jeg husker ikke at noen av de andre personene i firmaet der jeg arbeidet, kontaktet meg disse dagene, da jeg arbeidet alene. Jeg husker at jeg hadde gjort mye arbeid, da personen jeg arbeidet sammen med, og kontaktpersonen i firmaet, kom tilbake igjen. Jeg hadde vært opptatt med arbeidet mitt.

Jeg husker også at jeg i den siste delen av påvirkningene, tenkte: “Hvor er jeg.” Da jeg hørte personene i rommet snakke, forstod jeg hvor jeg var. Jeg tenkte også: “Disse personene gjør noe i samfunnet, som de skjuler.”

11. april, 2017, David H. Hegg