www.davidhegg.org

144. Det ble som ingenting

Etter den forrige teksten, “143. To timer,” 11. april; har jeg tenkt på at den tiden den situasjonen varte, (der jeg ble påvirket,) er påvirket til å bli mindre og mindre. Jeg har tenkt på, at det er som, at denne tiden er forkortet mer og mer. Jeg tenker den situasjonen ble redusert til raskt å bli uviktig. Jeg tenker at den tiden dette varte, raskt ble redusert til å bli noen få minutter.

Jeg har også lurt på om denne situasjonen varte til nesten klokka 10:00, mandag 29. desember 1975. Kanskje det var inntil et par minutter før ti.

Jeg har også spurt meg selv, om det kunne ha vært inntil fem minutter over ti. Men det er bare noe jeg har spurt meg selv om. Jeg har ingen hukommelse om det.

Jeg har også hatt noen tanker om at personen, som påvirket meg, sa, da han trodde, at jeg sov: “Det må minst gå to timer, før det, kan han ikke stå på beina sine.” Men jeg lurer på om dette er fordi jeg har begynt å tenkte på to timer. Det kan også være at jeg har begynt å tenke på to timer, fordi personen sa dette, det er det jeg ender opp med angående dette, nå til slutt. Om dette er riktig, da skulle den siste delen ha vært, at jeg ble påvirket til å sove, etter at alle påvirkningene var ferdige.

Når personen jeg arbeidet sammen med, og kontaktpersonen i firmaet, kom tilbake; husker jeg at jeg sa, at det bare hadde vært, at noen kom og spurte meg om å se på noe, men da jeg kom dit, hadde noen andre fått det i orden. Derfor var dette ingenting å skrive på et nytt ordrenummer, sa jeg. Det tok bare noen få minutter, vi bare snakket litt, sa jeg.

Etter det igjen, glemte jeg det. Jeg glemte også at jeg hadde arbeidet i romjula. Senere, tok jeg noen fridager i romjula, og jeg begynte å tenke at jeg alltid hadde gjort det.

Etter noe tid, hadde denne situasjonen raskt blitt som ingenting.

Når jeg nå har tenkt på dette i noen dager, husker jeg det som om, at da jeg kom tilbake til arbeidet mitt, da tenkte jeg ikke på hva som nettopp hadde hendt. Jeg tenkte ikke på hva som nettopp hadde hendt i det hele tatt. Jeg ble bare veldig mye opptatt med arbeidet mitt. Jeg fortsatte med å bare konsentrer meg veldig mye om arbeidet mitt.

Da jeg først kom på arbeidet mitt den morgenen, brydde jeg meg også bare om å gjøre arbeidet mitt veldig bra, da jeg arbeidet alene.

Det er også som om, at da de to andre kom tilbake, da hadde denne situasjonen der noen hadde spurt meg om å se på noe med det elektriske anlegget, bare blitt noen få uviktige minutter. Jeg lurer på om personen som påvirket meg, ble opptatt med at jeg ikke skulle få et annet ordrenummer. Jeg hadde måttet kontakte firmaet der jeg var ansatt, om jeg skulle fått et annet ordrenummer.

Jeg lurer også på om personen som påvirket meg, påvirket meg til hva jeg skulle si, da de to andre kom tilbake. Det er også mulig at jeg er påvirket til bare å tenke, at jeg har sagt dette. Men jeg husker det som om jeg sa, at noen hadde spurt meg om å se på noe, men at det ikke var noe; vi bare snakket noen få minutter, og det var alt.

Jeg husker også at kontaktpersonen i firmaet, senere sa til meg, at kunden var fornøyd med det arbeidet jeg hadde gjort.

▪

Alt av dette er svakt og utydelig. Men det er noe. Noe som er svakt og utydelig, kan være det viktigste å finne ut riktig om. Men å finne ut riktig om noe som er svakt og utydelig, det er vanskelig. Men når det er noe, da er det nødvendig å begynne å finne ut mer. Jeg kan bare finne ut noen få ting. Det kan også være, at jeg har gjort noen feil.

For meg, har dette vært at jeg har måttet gjøre forskjellige ting, for å bli i stand til å fremkalle disse tingene i mitt sinn. Jeg har måttet bringe meg selv tilbake til denne tidsperioden igjen, jeg har gjort forskjellige ting for å oppnå det. Jeg har måttet kombinere forskjellige informasjoner, som har gjort det mulig for meg å begynne å forstå hva dette kan være, etc. Jeg har måttet finne ut og forstå om det, på sånne måter; og når jeg har funnet ut og forstått noe, har jeg også begynt å huske noe. Det har vært et samspill mellom å forstå, finne ut, og huske.

Det har ikke vært mulig å tro på mine egne følelser. For eksempel, jeg følte at jeg ikke kunne skrive denne teksten. Men jeg fulgte ikke den følelsen, og jeg skrev mye mer enn jeg først hadde tenkt på å gjøre i dag.

Alt sammen blir mer og mer klart og tydelig for meg, men dette er ikke lett for meg å huske og finne ut om. Hele bildet om dette, har blitt mer og mer klart og tydelig for meg.

Noe som er svakt og utydelig, det er noe; det er ikke ingenting.

▪

Det har vært mulig for meg å forstå mye om hva forbryterne har gjort mot meg, selv om jeg ikke har husket hva det var. Det har hjulpet mye på forskjellige måter.

Det er viktig å holde fast ved det som er normalt, jobben sin og sånne ting. Det er viktig å ikke begynne å rote til livet sitt. Om det blir vanskelig å forholde seg til dette; hjelper det å begynne å konsentrer seg om å gjøre noe enkelt, og ikke tenke på dette i noe tid. Det er viktig å forholde seg rolig.

For meg, har alle virkningene fra disse påvirkningene blitt mindre og mindre ettersom tiden går. I dag er det nærmest ingenting igjen av disse virkningene, selv om jeg ikke vet hva personen som påvirket meg har gjort, for å forårsake disse virkningene. Det har hjulpet å forstå om det.

▪

Blant forskjellige ting; tenker jeg at forbryterne har påvirket til at vi ikke skal forstå om felles ansvar og felles muligheter. Jeg tenker også at de ønsker, at hver enkelt av oss bare skal bry seg om seg og sitt, og ikke forstå om hvordan vår felles situasjon langsomt utvikles imot oss alle. I tillegg til det, påvirker også forbryterne til eksplosive følelser av raseri og hat, som får en selv til å forstå ensidig, sneversynt og feil. Ved å påvirke forskjellige personer på systematiske motsatte måter, blir disse eksplosive følelsene mye verre.

Når vi alle har vårt felles beste i tankene, får vi alle et godt samfunn og en god verden. Noen ganger kan alle hjelpe en. Noen ganger kan en hjelpe alle. Jeg tenker at vi mennesker skal vinne å bli utviklede mennesker. Vi skal ikke vinne ved å ødelegge hverandre. Vi alle skal vinne ved å utvikle oss selv i sammen, vi er både individer og fellesskap. Vi skal vinne ved å utvikle oss selv, både i sammen og på forskjellige individuelle måter.

Jeg tenker at forbryterne ønsker å ødelegge vår evne til å se sammenhengene mellom forskjellige ting, og å gjøre det umulig for oss å se ting fra alle sider. De ønsker at vi alle skal bli ute av stand til å oppføre oss til vårt felles beste.

Det er ikke forskjellige sorter mennesker. Men selvfølgelig er vi på forskjellige måter. Det er bare en sort mennesker, og det er menneskeheten. Vi alle kan forstå hverandre.

Det er til og med mulig for oss mennesker å begynne å reparere, det mennesker før oss har ødelagt på planeten vi alle lever på i sammen.

Forbryterne ønsker å få det dårlige til å se ut som om det er bra, og det gode til å se ut som om det er dårlig. De ønsker å utvikle en feil forståelse om rett og galt. De ønsker å utvikle dårlige rettigheter, istedenfor gode rettigheter. Forbryterne er onde svindlere, som svindler hele verden.

▪

Fra begynnelsen av påvirkningene i 1975, husker jeg at personen som påvirket meg, sa: “Ondskapen følger våre faner til seier.” Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg husker dette. Personen ønsket ikke å informere meg om hva de gjør, derfor var det ikke det han ønsket å gjøre. Jeg husker ikke hva personen sa før og etter dette. Nå tenker jeg at dette kanskje har å gjøre med noe han ønsket å gjøre på slutten av påvirkningene. Jeg tenker at det kanskje skulle ha laget et hele av alle påvirkningene. Jeg tenker på at dette kanskje skulle ha påvirket meg til å tro på, at ondskapen følger våre faner til seier, som noe jeg til slutt trodde på å gjøre. Men dette er bare noe jeg tenker. Kanskje den siste delen var noe han ikke gjorde, fordi han trodde at jeg hadde sovnet. Dette er bare noe jeg tenker.

Jeg tenker også på, at noen av påvirkningene, er om at jeg skulle finne ut om en historie han bare fant på. Det kan være forskjellige ting, han tenkt på med å si det. Det kan også være at jeg til slutt skulle ha blitt ond, ved å forsøke å bekjempe noe ondt. Det kan være at det hele i løpet av mange år, skulle ha sluttet med å bli, at jeg til slutt ble ond selv, ved først å være snill og forsøke å bekjempe noe ondt. Jeg skulle ha blitt ond sammen med en ond Gud som denne personen hadde påvirket meg til å tro, at hadde kontaktet meg. Denne onde Gud som personen hadde funnet på, skulle ha blitt ond mot menneskene i denne historien, som personen bare hadde funnet på. Denne historien skulle ha vært om noe, som jeg skulle ha trodd på, at var noen virkelige mennesker i verden. Det hele skulle bare ha vært noe galt.

Jeg vet ikke nøyaktig hva han ønsket med å si dette. Jeg får bare forskjellige tanker om det. Jeg tenker også; at dette er det som klokka ti 29. desember 1975, hadde bitt som ingenting; noe det tok omkring to timer å gjøre.

Den eneste onde fienden vi alle har, er disse onde forbryterne. Disse forbryterne er noen mennesker som vi må finne ut om og forstå om. De lurer oss alle.

Noe jeg noen ganger har forstått om disse påvirkningene; er at først skal jeg le, være sint, og bagatellisere; om noe jeg til slutt skulle ha begynt å gjøre selv. Den første delen, da man ler etc., er at påvirkningen har begynt på sitt første trinn; den har begynt å få kontroll over hva man har begynt å tenke og gjøre. Etter det, snur forskjellige trinn gradvis rundt på ens egen oppførsel, til å bli det motsatte av hva det var i begynnelsen.

▪

Hvorfor har dette hendt med meg; at disse påvirkningene mot meg mislyktes? Jeg tenker at vi mennesker er forskjellige. Det kan også være at han forsøkte å gjøre for mye. Vi vet ikke alt om hva et menneske er. Personen som påvirket meg, viste ikke alt om hva menneskene er, og han viste ikke alt om hva jeg er. Heller ikke jeg vet alt om hva menneskene er, og jeg vet ikke alt om hva jeg er.

▪

Denne teksten har blitt til noe, ettersom jeg har skrevet den. Den er som et utkast for en tekst. Jeg har forstått om dette ettersom jeg har skrevet om det. Noe av innholdet er ting jeg først begynte å forstå i dag, nå da jeg skrev denne teksten.

12. april, 2017, David H. Hegg