www.davidhegg.org

157. Forståelige deler

I denne teksten, vil jeg dele opp et uforståelig rot, inn i noen få forståelige deler. Det er en innledende måte å nærme seg hva dette handler om på, der jeg når frem til enda mer innsikt, derfor skriver jeg på en punktvis måte i denne teksten.

▪

Etter at jeg begynte å tenke på mine tidligste år, har jeg nå husket mer om den siste gangen jeg snakket med eieren av hytta, der jeg bodde i begynnelsen av mitt liv, inntil 1960. Jeg snakket med henne igjen i 1964, eller kort tid etter det.

Først, har jeg tenkt på at forbryterne har påvirket meg til å husker feil om dette, og til ikke å huske noe i det hele tatt om det. Jeg har bare hatt noen biter av feil hukommelse, forårsaket av påvirkninger av forbryterne. Jeg tenker at en av disse hukommelses‐hallusinasjonene, er at hun leide ut overetasjen i huset. En familie med en voksen sønn, som arbeidet i en bank, skulle ha bodd der. En gang skulle denne sønnen ha gitt meg en båt som bursdagspresang. Jeg tenker at dette er en forandring av hvordan eieren gav meg bursdagspresanger. En annen forandring, er at naboen på den andre siden av gjerdet, nærmest til hytta, hadde fått navnet til eieren.

▪

Forrige gang jeg snakket med henne som eide hytta, i 1964 eller kort etter det, stod jeg på slutten av besøket, i entréen til huset hennes sammen med henne og faren min, på veien ut. Hun sa til meg; at forrige gang vi sa farvel til hverandre, så gråt du, og nå gråter du også. Jeg får deg visst bare til å gråte, sa hun. Jeg gråter fordi jeg er glad i deg, og ikke vil reise fra deg, sa jeg. Har jeg bare ødelagt for deg, sa hun. Nei, det ødelegger ikke for meg at jeg savner deg, sa jeg. Det ødelegger ikke for meg at du har vært snill mot meg, sa jeg. Nei, sa hun, jeg har savnet deg også, og det har ikke ødelagt for meg heller.

Hvorfor har du ikke kommet og besøkt meg, som jeg sa du kunne gjøre sammen med foreldrene dine, spurte hun. Moren min sa at jeg ikke sulle forstyrre deg mer, og at du hadde vært snill mot meg fordi vi bodde i hytta, sa jeg. Du forstyrret meg ikke, jeg hadde blitt glad for å se dere alle igjen, sa hun. Kanskje jeg skulle ha besøkt deg, sa hun. Det hadde vært hyggelig, sa jeg. Når dere bodde her, kom jeg noen ganger og hentet deg, fordi jeg hadde sagt til deg at du kunne komme til meg senere, men jeg forstod at du ikke kunne vite når senere var, sa hun. Kanskje moren din da også sa at du ikke skulle forstyrre meg, sa hun. Ja, sa jeg. Det var morsomt for meg å være sammen med deg, sa hun. Det var morsomt for meg å være sammen med deg også, sa jeg. Når dere bodde her, likte jeg å ha dere her, sa hun.

Hva kan det være som har forårsaket problemene dine, sa hun. Når dere hadde flyttet, hørte jeg fra personen som spurte meg om å la dere bo her, at du hadde mange venner og et godt liv, sa hun. Da ble jeg glad fordi du hadde fått mange venner, sa hun. Jeg lot dere bo her, fordi hun sa at dere var så bra mennesker, og det var sant, sa hun. Husker du vennene du hadde da, spurte hun. Jeg husker ikke at jeg hadde venner, sa jeg. Vi snakket om dette.

Dette må ha begynt rett før du begynte på skolen, sa hun. Var det noe som hendte rett før du begynte på skolen, som var forskjellig fra hva det normalt var, spurte hun. Jeg var på setra sammen med min mormor, svarte jeg. Da kan det være noe, som har hendt der, sa hun. Husker du noe om det, spurte hun. Nei, svarte jeg. Hadde du andre venner å leke med på setra, spurte hun. Ja, svarte jeg, jeg hadde noen andre venner å leke med der. Så, da hadde du andre venner å leke med der, men da du kom hjem, hadde du ikke andre venner å leke med mer, sa hun. Da kan det være noe, som har hendt på setra, som du ikke forstår, sa hun. Dine foreldre må forsøke å finne ut om hva det kan være, men det kan være vanskelig, fordi det kan være noen som har gjort noe mot deg, som du ikke forstår, og den personen eller kanskje mer enn en, vil ikke at andre skal forstå hva det er, sa hun. Ja, svarte min far fortvilet. Det kan være vanskelig å finne ut om det, så da er et best å være forsiktig, sa hun. Ja, svarte faren min. Jeg vet ikke hvem disse menneskene er, så jeg kan ikke forstå noe om det, sa hun.

Så får du huske på, at å være glad i noen du ikke ser, er noe fint du har inni deg selv, som aldri vil ødelegge for deg, sa hun. Ja svarte jeg. Så sa vi alle tre farvel til hverandre.

Senere sa jeg til moren min at vi kunne gå å besøke henne igjen. Men moren min fikk vite at hun hadde blitt så syk, at hun ikke kunne snakke. Noe tid etter det, hørte jeg at hun hadde dødd. Det ble aldri snakket om bøkene og huset igjen, hjemme med foreldrene mine, etter at faren min og jeg besøkte henne. Om foreldrene mine sa noe om henne etterpå, var de alltid vennlige. Moren min sa navnet hennes til meg en gang, mange år etterpå.

▪

Jeg har også begynt å huske mer fra tiden jeg bodde i hytta. Jeg husker at jeg løp bort til eieren da jeg så henne ved huset i hagen, og ropte navnet hennes to ganger.

Jeg husker også at jeg var inni huset hennes, og var så glad over å se alle bøkene omkring meg. Jeg så omkring på alle bøkene i rommet. Hun smilte snilt til meg.

De første fem årene av livet mitt; var dette min verden, og det var en god verden. På dette stedet hadde jeg også foreldrene mine, det var gode naboer omkring, og gode venner som jeg lekte med.

▪

Jeg vet ikke hva foreldrene mine gjorde, etter den siste gangen faren min og jeg snakket med eieren av hytta. Det er sannsynlig at de kanskje snakket med min mormor. Andre personer som min mormor hadde tatt kontroll over, var det samme. Det gjorde det bare verre å snakke med dem alle. Ingenting forandret seg. Ingenting ble oppklart. Jeg fortsatte å være hos normoren min i sommerferiene.

▪

Om sommeren 1962, hadde min mormor snakket dårlig til meg om min venns far der jeg bodde hjemme, på en måte jeg ikke forstod, angående at han var kommunist. Men jeg husket det ikke senere, og mine foreldre fant ikke ut om det. Jeg hadde ikke forstått ett ord av hva min mormor hadde snakket om. Min mormor visste at min far var hyggelig mot min venns far, som var kommunist. Hun visste også at min mor var hyggelig mot ham. Mine foreldre snakket aldri om det til meg. Min venns far snakket aldri om det til meg heller. Sammen med foreldrene mine, hadde jeg kontakt med mennesker med forskjellige politiske tilknytninger, og mine foreldre snakket aldri dårlig om noen av dem. Det min mormor hadde sagt til meg, hadde fått meg til å snakke til min venn om noe jeg ikke forstod noe om, og jeg husket det ikke eller forstod noe om det etterpå. Ingen av mine tidligere venner og familiene deres hjemme, ville være sammen med meg mer. Jeg forstod ikke hvorfor.

Selvfølgelig ble dette trist for faren min, som ikke forstod noe i det hele tatt. Alle naboene våre var hans medarbeidere på jobben hans. Alle disse menneskene begynte å fryse oss ut, uten å si noe til oss om hvorfor, og ingen av oss forstod hvorfor.

Hjemme var det mange slektninger og venner som besøkte oss ofte, så det var livlig hjemme.

▪

I 1962 da min mormor, hennes yngste datter og jeg; hadde ankommet setra, sa min mormor til sin yngste datter at hun skulle fortelle moren min, at alt var bra. Men jeg ønsket ikke å være der. Jeg hadde det vondt. Jeg kjente ikke min mormor. Det var vondt for meg å stå der på gårdsplassen og høre på hva hun sa. Min mormor hadde overrasket min mor med å begynne å snakke om dette, før vi reiste til setra.

I begynnelsen, ønsket jeg ikke å være hos min mormor på setra. Jeg gråt når mine foreldre reiste hjem, og jeg stod igjen. Når de kom for å hente meg hjem, ble jeg veldig glad for å se dem igjen. Da sa min mormor at jeg hadde hatt det så fint på setra. Mine foreldre trodde at det var sant, fordi jeg ble så glad for å se dem igjen, og ikke måtte være der mer. I årenes løp, husket jeg ikke noe om hvordan dette hadde begynt. Jeg begynte å oppleve at det var fint å være på setra, og dårlig å være hjemme. Jeg forstod ingenting om hva som hadde hendt med meg. I begynnelsen, var det fint for meg å være hjemme, og dårlig for meg å være på setra. Men etter noen år, husket jeg ikke det mer.

Min mormor tok kontroll over min barndom, og ødela min barndom på en måte, som var veldig vond og ødeleggende for meg. Angående dette, tok hun også kontroll over foreldrene min og andre omkring meg. Hun hadde en dominerende oppførsel angående dette. Hele tiden snakket hun om hvor bra det var for meg å være på setra. Mange hyggelige ting hendte på setra.

For min mormor, var setra det beste stedet av alle steder. Og det var et fint sted.

▪

Nå har jeg også tenkt på, at i de syv første årene av livet mitt, før sommeren 1962; da besøkte ikke mine foreldre og jeg min mormor og morfar så mye. Og de besøkte ikke oss mer enn en sjelden gang i blant. Jeg har fotografier av at vi hadde sommerferier, der vi reiste omkring til forskjellige steder i Norge. Jeg tenker at i de syv første årene av mitt liv, da hadde min mormor fortsatt ikke hatt så mye kontakt med min far og meg. Hun kjente ikke min far og meg i noe særlig grad, og hun kjente ikke til hvordan vi levde i vårt nye hjem. Min far og jeg kjente henne ikke. Så i begynnelsen av sommeren 1962, kjente ikke min mormor og jeg hverandre. Og min far kjente henne heller ikke. Min mor og far forstod ikke hvordan hun var.

Senere, hjalp min mor og far min mors foreldre mest av alle, og vi hadde mye med dem å gjøre.

▪ ▪

Det jeg har skrevet om ovenfor, har likhetstrekk med hva som hendte med meg i 1986, og hva som på samme tid hendte med min datter og moren hennes. Faren til min mors datter hadde mange likhetstrekk med min mormor, men han hadde ikke samme politiske synsmåte. Han likte kommunistene.

Jeg tenker at både min datters mors far, og min mormor; kunne ha begynt å forstå om dette, om det hele hadde blitt oppklart, og vi hadde visst om hva forbryterne gjør. Det er vanskelig å forstå om hva forbryterne gjør, men det er ikke umulig. Disse forbryterne ødelegger mennesker de påvirker og bruker, det er hva det er. Uten forbryterne, hadde ikke noe av dette hendet. Disse påvirkningene er overvinnende.

▪

Den forrige gangen datteren min og jeg var sammen i 1986, hadde vi en hyggelig tid sammen. Vi alle tre med moren hennes, satt også og snakket hyggelig med hverandre på mitt kjøkken en stund. Når moren hennes kom og hentet henne hjem til hennes hjem, der familien hennes hadde besøkt dem, lovet hun datteren vår at hun skulle være mer sammen med meg etterpå. Da jeg ringte til min datters mor dagen etter, for å snakke om dette, la hun på røret. Dette var fordi faren hennes hadde begynt å ta kontroll over henne; og over alle andre folk omkring henne, datteren vår og meg. Han hadde en dominerende oppførsel angående dette. Jeg visste ikke om hva som hendte, og forstod ikke noe. Dette ble bare verre og verre. Det samme hendt i 1986, som i 1962.

I 1974, hendte det også noe lignende omkring min datters mors far. Det var før datteren min ble født. Han ødela for mennesker han brydde seg om og ønsket å hjelpe. Han sa uriktige og dårlige ting om andre folk i disse menneskenes liv, og ødela for dem på den måten også. Han forstod ikke hva han gjorde, og forstod ikke hva som hendte. Jeg tror ikke han gjorde det han gjorde fordi han ønsket å ødelegge for dem, jeg tenker det var noe han ikke forstod. Han hadde en dominerende oppførsel angående dette. Dette var noe jeg snakket om med min datters mor i 1986, rett før problemene begynte. I 1974 forstod jeg ikke hva som hendte, men jeg fant ut at det var feil, ved å snakke med folk. Jeg forsøkte å hjelpe disse menneskene, men ting begynte å hende som ble mer og mer uforståelig for meg.

Når først min mor, og etterpå min far; kom for å snakke med min datters mor for å få ting i orden igjen i 1986, var familien hennes alltid der. Mine foreldre møtte bare min datters mors far, som tok kontroll over dem istedenfor å få ting i orden. Mine foreldre kjente ikke ham. Dette ble bare verre og verre, og flere og flere mennesker kom under denne kontrollen. Datteren min var mer knyttet til min familie og mine foreldre, enn til sin mors familie og hennes foreldre. Og mine foreldre ønsket aldri å ta henne vekk fra sin mor, de var glade for at datteren min og moren hennes hadde et godt liv. De sa aldri noe galt om moren hennes til henne.

Her begynte også en annen person å gjøre det samme, å ta mer og mer kontroll over alle omkring meg. Det var psykiateren, som doktoren min snakket med i matpausen sin. Istedenfor å være til hjelp, gjorde psykiateren alt mulig verre og verre, og ødela våre liv mer og mer.

Til slutt, senere det året, arrangerte en slektning av psykiateren en mental observasjon av meg. Det var fordi jeg ikke skulle bli i stand til å reise til foreldrene mine, som levde noen timers reisetid vekk. Da gjorde de nøyaktig det samme som min datters mors far holdt på med, bare mye verre. Den psykiateren sto smilende og glad i midten av mange forskjellige mennesker, som alle svek meg mer og mer, på samme måten som dette allerede hadde gjort mer og mer mot meg allerede.

I tillegg til dette, involverte disse psykiaterne begge familiene våre i denne observasjonen, og løy til dem alle og svek dem alle, på en forferdelig måte. Dette resulterte i en total ødeleggelse av begge familiene på en stadig økende måte.

▪

Kort tid før dette hendte i 1986, sa jeg til min datters mor, at det er som om faren hennes hadde tvangstanker. Det var angående hva som hendte i 1974. Jeg snakket om dette fordi jeg ønsket å hjelpe ham. Og jeg sa ikke dette til andre. Men det var forbryterne som hadde påvirket meg til å si det. Etterpå begynte familien til min datters mor å si til alle at jeg hadde tvangstanker, det var ikke sant.

Kort tid før dette hendte i 1986, sa jeg også til min datters mor, at faren hennes gjorde noe galt i 1974; jeg sa at han kunne ha kommet i fengsel for det. Jeg mente ikke at han skulle ha kommet i fengsel, jeg ønsket bare å fremheve at det han gjorde i 1974 var feil. Jeg sa at han ikke hadde forstått hva han gjorde. Det er forbryterne som har påvirket meg til å si det også. Etterpå tenker jeg at han begynte å si til alle at jeg skulle ha vært i fengsel.

De begynte å snakke om at jeg hadde vært dårlig mot min datters mor. Det var ikke sant. Jeg hadde hjulpet henne til å få et godt sted å bo. Alle disse personene bare ødela det for henne. På samme tid, snakket de dårlig om meg, som hadde hjulpet henne til å få et godt sted å bo. Senere sa de at jeg hadde vært dårlig mot datteren min. Det var ikke sant heller. Det var dem selv som var forferdelig dårlige mot datteren min, moren hennes og meg. Jeg hadde også hjulpet min datters mors far ganske mye, og jeg kunne ikke forstå at han begynte å snakke dårlig om meg bak ryggen på meg, jeg gjorde ikke det om ham.

Alt folk sa var feil.

Det som ble så vondt; er hvordan dette ble umulig å finne ut om og forstå. Det fortsatte å ta mer og mer kontroll over vår situasjon.

Jeg har ikke gjort datteren min noe vondt. Datteren min og jeg, har bare gode minner å se tilbake på. Det er det samme med min datters mor. Det som forårsaket noe vondt, er denne kontrollen. Å komme ut av denne kontrollen, vil stanse dette vonde. Kontrollen kontrollerer situasjonen vår på en måte som ødelegger for oss, på en vond måte. Det er hva det er, som er vondt. Å komme ut av denne kontrollen, vil stoppe dette vonde.

Denne kontrollen ødelegger det som er godt inne oss selv angående hverandre. Det er det som er vondt.

Min familie har også vært snill mot datteren min og moren hennes. De har ikke forårsaket noe vondt mot dem heller. Min mormor og morfar har også ønsket å være snille mot datteren min og moren hennes.

Det som først hendte, var at psykiateren, som hadde matpauser sammen med doktoren min, fikk politiet til å begynne å ta meg vekk fra datteren min, igjen og igjen, måned etter måned. Hva det virkelig var, er at hun fikk politiet til å ta faren vekk fra datteren min. Dette ble bare verre og verre etterpå, dette er det som gjorde vondt mot datteren min og moren hennes. Fordi dette bare ble mer og mer skjult, har det blitt verre og verre. Den dagen dette hendte, hadde jeg ikke gjort en liten ting galt i det hele tatt. Situasjonen var det omvendte til det, jeg hadde vært hjelpsom. Men jeg forstod ikke noe om hva som hendte. Jeg visste ikke at doktoren min hadde noe å gjøre med dette. Hvorfor skulle doktoren begynne å gjøre noe som dette? Det kunne ikke falle meg inn at doktoren var involvert i dette. Jeg snakket ikke til mine foreldre, fordi jeg var vant til å ta meg av meg selv, og jeg ville ikke plage dem.

Da psykiateren begynte observasjonen av meg noen få uker etterpå. Sa hun til min datters mors familie at de, hadde fått meg tvangsinnlagt til et psykiatrisk sykehus. Det var en løgn; jeg hadde blitt oppringt på telefonen og spurt om å komme, fordi de skulle hjelpe meg i å komme i kontakt med datteren min igjen. Det var også en løgn. Det var fordi jeg ikke skulle kunne reise til mine foreldre og snakke om hva som hadde hendt. Det som psykiateren hadde sagt til min datters mores familie, om at jeg hadde blitt tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus, var noe de øyeblikkelig ringte til mine foreldre og sa til dem. Alle disse løgnene fra disse menneskene tok total kontroll over alt mulig, og ødela det hele. Jeg mistet hukommelsen fra minutt til minutt, til slutt husket jeg ikke noe om hva som hadde hendt.

Det helseproblemet jeg hadde kontaktet legen for i 1986, var reumatisme med muskelsmerter og problemer på grunn av det, ikke noe annet hadde jeg kontaktet legen for.

▪ ▪

Bak alt av dette, er forbryterne som jeg kom i kontakt med; omkring klokka åtte om morgenen, mandag, 29. desember 1975. Det er først nå nylig at jeg har husket og funnet ut litt om dem, så disse forbryterne er vanskelige å finne ut om.

▪

I denne teksten, har jeg ønsket å dele opp det uforståelige rotet disse tingene er, til noen få forståelige deler. Det er bare en begynnende, forkortet og forenklet punktvis beskrivelse av det hele.

28. mai, 2017, David H. Hegg