www.davidhegg.org

191. Mine siste tanker

Nå husker jeg mine siste tydelige tanker, før personen “påvirket” meg i 1975. Da personen holdt et lommeur foran hansiktet mitt, og lot det pendle frem og tilbake; forstod jeg hva han gjorde. Jeg tenkte at nå vil han “påvirke” meg. Det må han ikke få til, tenkte jeg. Etter disse tankene, husker jeg ikke noen flere tanker. Jeg stolte ikke på personen som begynte å “påvirke” meg. Han virket fornøyd.

▪

Alt mulig som hendte på forhånd; hadde være usannsynlig, og var noe uventet og merkelig. Da personen kom og spurte meg om å bli med ham, oppførte han seg unaturlig i en situasjon som det. Da vi kom frem til korridoren, oppførte de tre personene der seg også unaturlig i en situasjon som det. Inne på kontoret, hadde personen trukket gardinene for vinduet. Han kommenterte at jeg ble stående, og sa han hadde satt frem en stol ved skrivebordet. Men det var unaturlig for meg å komme inn til ham, og sitte ned og snakke om ditt og datt. Så, jeg svarte noe som var om, at det var naturlig for meg å bli stående. Jeg tenkte han ønsket å spørre meg om noe, eller noe lignende; at det var en spesifikk ting han ville snakke om, noe angående at jeg arbeidet der. Jeg tenkte også på at jeg bare skulle være borte fra arbeidet mitt for en kort stund. Alt mulig angående denne hendelsen var unaturlig.

21. november, 2017, David H. Hegg