www.davidhegg.org

Tekster 5 · 2017 · 2018 · 3

193. Et lite glass

Etter den forrige teksten “192. Glasset” 22. november, begynte jeg å tenke på størrelsen på glasset. Jeg husker tydelig at det var et forholdsvis lite glass, som personen på kontoret ga meg. Glasset var tydelig mindre enn et vanlig melkeglass. Om jeg skal forsøke å gi et mål på glasset, vil det bli cirka 7 cm høyt, og cirka 6 cm vidt. Disse målene er bare tilnærmelsesvis. Jeg husker at jeg tenkte at det var et lite glass for brus.

Det jeg husker om innholdet; er at personen åpnet en vanlig liten brusflaske, med en flaskeåpner. Han gikk opp fra stolen og tok flasken ut av et skap bak skrivebordet. Når jeg tenker på hva det var, tenker jeg først på klar sitronburs, eller kanskje selters (kullsyreholdig vann) eller noe lignende. Jeg er ikke sikker, men først tenker jeg på klar kullsyreholdig sitronbrus. Det var en vanlig 33 cl glassflaske i 1975.

Før personen ga meg noe å drikke, spurte han meg om han kunne by meg på noe å drikke. Jeg ble overrasket, og sa ja for å være høflig mot ham. Han spurte meg om jeg likte det han fant frem, og jeg svarte ja.

24. november, 2017, David H. Hegg

194. Hensikten

Nå har jeg tenkt på at personen på kontoret i 1975, ikke tok noe å drikke selv. Det er nå tydelig, hvordan jeg nå husker det. Det var underlig for meg.

I dag tenker jeg på at alle trekkene angående denne situasjonen, fra det aller første trekket, var nøye uttenkte trekk. I begynnelsen av dette året, da jeg begynte å finne ut om denne dagen, syntes hele situasjonen å være klønete av de forskjellige menneskene som var involvert. Nå tenker jeg at hvert trekk var nøye gjennomtenkt.

Hvert eneste trekk var inkonsekvent, og jeg tenker at det var gjort systematisk inkonsekvent og ulogisk. Hvert hensiktsløse trinn i forberedelsene av denne situasjonen, var gjort hensiktsmessig. Dette var noe som gradvis forvirret meg, og fikk meg til å bli mer og mer uforstående. De var ikke klønete, de oppførte seg systematisk, og forledet meg til å ende opp i en klønete tilstand. Da jeg til slutt drakk innholdet i glasset, som også var et for lite glass for brus, da hadde jeg blitt forledet gjennom en rekke med hensiktsløse trinn. Nå tenker jeg at det var nøye uttenkt.

Da personen på kontoret satt og så på meg, da jeg drakk fra glasset, hadde han bragt meg til en klønete tilstand, som viste hans forakt for meg. Jeg husker også at han spurte meg om det smakte godt, og at jeg svarte ja. I dag begynte jeg å tenke; at dette er hvordan disse menneskene har gjort meg hjelpeløs, og påvirket meg, overvunnet meg, brukt meg og foraktet meg.

I dag tenker jeg at disse forbryterne overvinner, bruker og forakter; folket i samfunnet, og folkene i hele verden.

I dag får jeg en opplevelse av å overvinne hvordan disse påvirkningene tidligere har overvunnet meg, som har vært hensikten med dem. Påvirkningene har overvunnet meg på en måte som jeg ikke har forstått. I dag forstår jeg om det, og det gir meg en opplevelse av å overvinne hensiktene med påvirkningene. Forbryterne er slue, men ikke mer slue enn det er mulig å forstå, når man begynner å forstå om hva de gjør.

Dette gir en forståelse om disse forbryterne, som er; at om de ikke forakter folket, da tenker de at de er foraktelige selv. De forakter folket som de ønsker å undertrykke, for å overvinne og bruke dem til sin egen fordel.

Likeverdig menneskeverd, er i motsetning til forbryternes måte å tenke på. Dette er en gammel veletablert tenkemåte, som forbryterne holder hemmelig at de fortsatt har. Dette er bare noe jeg nå tenker, det er nødvendig å finne ut mer om hva dette virkelig er. Vår historie er full av ondskap og forakt for folk, det er ikke en hemmelighet, vi vet det. Det vi ikke vet, er hva forbryterne gjør.

Ondskapen har vært en nødvendig del av den historiske maktutfoldelsen, det kan være at forbryterne ønsker å fortsette med det. Forbryterne skjuler seg selv bak den uforståelige ondskapen i verden i dag. Men angående forbryterne, kan det det være ting som jeg ikke vet om, og at jeg derfor ikke har tenkt på, hva kan være. Jeg kan bare begynne å finne ut om dette, jeg har ikke nok informasjon til å gjøre ferdig en oppklaring av dette.

26. november, 2017, David H. Hegg

195. Riktige fakta

Angående situasjonen på kontoret, da personen ga meg noe å drikke; begynte hukommelsen min å bli ustabil og utydelig, etter at jeg nå først hadde husket noen klare og tydelig ting fra den situasjonen i 1975. I en dage eller to, strevde jeg med denne forvirrende hukommelsen. Men etter det, forstod jeg at det var personen, som påvirket meg, som hadde påvirket meg til å få denne uhåndgripelige hukommelsen. Personen har påvirket meg til å få feil “hukommelses hallusinasjoner” om den sekvensen også.

Disse uriktige “hukommelses hallusinasjonene” var at personen bak skrivebordet, begynte å påvirke meg med snakking. Og det var virkningen av det jeg hadde drukket, som gjorde det mulig for ham. Men, det var ikke sånn det var. Påvirkningene begynte ikke før personen som påvirket meg, begynte å påvirke meg. Jeg tenker at hensikten med den påvirkningen, er å gi substansen i det jeg hadde drukket, rollen av å ha gjort det mulig å påvirke meg. Jeg tenker at dette er det første trinnet i en forandring, av å forandre det som hendte. Dette første trinnet er da begynnelsen av en gradvis fullstendig forandring, som er at alt dette har foregått på andre steder, av andre mennesker, på andre måter, og at det er noe annet. Jeg tenker at hensikten med dette første trinnet, bare er å virke bakenfor de andre påvirkningene, på en måte jeg aldri skulle ha funnet ut.

Denne “hukommelses hallusinasjonen” var blant annet, at personen bak skrivebordet satt og nøt, at han kunne begynne å si til meg, at han ikke liker meg. Han likte ikke at jeg arbeidet der. Han hadde bare funnet på den jobben jeg gjorde, for å få meg inn på hans kontor, og få meg til å drikke det glasset. Jobben var unødvendig. Det var unødvendig for meg å komme og se på noe, fordi det ikke var noe. Det var unødvendig for meg å komme til korridoren. Det var unødvendig å komme inn på hans kontor. Alt sammen var bare for å få meg til å drikke innholdet i glasset. Nå vil du bli “et grauthue” sa han, og smilte lykkelig.

En annen “hukommelses hallusinasjon” var at vi gikk opp en trapp, for å komme fra der jeg arbeidet og til kontoret. Dette er også feil. Jeg arbeidet i den samme etasjen som kontoret.

Det vi virkelig snakket om i begynnelsen, var om at jeg arbeidet der. Det kan også være riktig; at han begynte å spørre meg om hvor jeg hadde vokst opp, og at han spurte meg forskjellige spørsmål om det. Det ser ut som om det kan være riktig. Dette er noe svakt, som samtidig er klart og tydelig.

Da jeg begynte å huske feil om dette, begynte det å ødelegge tankene mine og hukommelsen min om det. Etter at jeg forstod riktig, og begynte å huske riktig igjen; fikk det tankene mine og hukommelsen min i orden igjen. Dette er noe tydelig; at mitt sinn ble usammenhengende og utydelig på grunn av “hukommelses hallusinasjonene”, og at mitt sinn ble i orden igjen, da jeg forstod riktig. Jeg husker også mye tydelig, om hva som hendte før alt av dette hendte den morgenen, mandag 29. desember 1975. Å huske riktig om det som hendte, i dagene og minuttene før denne hendelsen den morgenen, har vært nyttig for meg. Det bringer inn riktige fakta i mitt sinn.

1. desember, 2017, David H. Hegg

196. En tom stol

De siste dagene har jeg tenkt på at det kanskje hadde en innvirkning, at jeg forble stående, etter at jeg hadde kommet inn i kontoret i 1975. Jeg nevnte også dette i teksten “191. Mine siste tanker” 21. november, det andre avsnittet. Nå har jeg tenkt på at dette kanskje forandret den innledende delen av den situasjonen. Personen på kontoret hadde satt frem en god stol på den motsatte sien av skrivebordet sitt. Han kommenterte også at jeg stod. Jeg svarte noe om at det var naturlig for meg å stå. Jeg ventet på at han skulle snakke med meg om en spesiell ting, og jeg tenkte at jeg bare skulle være på kontoret hans i en kort stund.

Det jeg tenker på, er at fordi jeg forble stående, da jeg begynte å drikke av glasset; så drakk jeg kanskje ikke så mye som jeg hadde gjort, om jeg hadde sittet. Jeg har tenkt på at dette kanskje forsinket virkningen av det jeg drakk. Om jeg hadde sittet i stolen, kunne jeg kanskje ha drukket mer i begynnelsen, fordi jeg da ikke hadde behøvd å stå på beina mine. Fordi jeg måtte stå på beina mine, ble jeg kanskje ustødig tidligere, enn om jeg hadde sittet i stolen.

Da personen som påvirket meg kom in etterpå, hadde jeg kanskje ikke drukket så my som jeg hadde gjort, om jeg hadde sittet i stolen i begynnelsen. Jeg husker at personen, som påvirket meg, helte resten av innholdet i glasset inn i meg. Kanskje virkningen av innholdet i glasset, ble lite grann forsinket i den innledende delen av den situasjonen. Dette er noe jeg tenker. Jeg vet ikke om det hadde noen betydning. Jeg husker at jeg plutselig ble svimmel, da jeg stod og drakk fra glasset. Jeg husker også at jeg i det øyeblikket ikke forstod noe, om hva som hendte.

▪

Noe annet jeg har tenkt på, er at forbryterne typisk påvirker forskjellige mennesker systematisk, for å oppnå et bestemt resultat. Jeg har tenkt på at forbryterne typisk setter i gang utvikling av sosiale prosesser, ved å påvirke forskjellige mennesker, for å oppnå forskjellige målsettinger.

8. desember, 2017, David H. Hegg

197. Et mønster

Nå har jeg begynt å tenke; at den innledende delen av den situasjonen, der jeg ble påvirket i 1975, fulgte en systematisk fremgangsmåte. Det var en serie av trinn, som fulgte en typisk tenkemåte.

Da personen først kom og spurte meg om å bli med ham, spurte han meg om å komme og se på noe med den elektriske installasjonen. Men han fortalte meg ikke om hva det var, han bare sa at det var noe, men sa ikke hva det var. Han appellerte til min snillhet, og brukte at jeg hadde en væremåte der jeg hjalp andre, som spurte meg om hjelp. Han forstod også at jeg hadde en imøtekommende måte å være på, som han brukte på en nøye uttenkt måte. Allerede fra det første trinnet, var det hele noe vagt. Jeg gikk sammen med ham, bare fordi jeg ønsket å være snill mot ham; og det var hvordan han ønsket, at dette første trinnet skulle være.

Da vi nådde frem til korridoren utenfor en dør, nær til der jeg arbeidet med noe elektrikerarbeid, stod tre personer der. De bare stod der; de gjorde ikke noe. Da jeg spurte dem om hva problemet var, oppførte de seg først som om de ikke forstod hva jeg snakket om. Dette var nøye uttenkt. Personen som hadde spurt meg om å komme med ham, reagerte med et smil, og en tydelig avmålt overraskelse; og sa, ja, hva er problemet. En mørkhåret person som stod nærmest til meg av de tre, smilte og svarte, å, det var ikke noe vanskelig, vi klarte å få det i orden selv. Det var ikke noe, sa han, og smilte.

Den mørkhårede personen forandret tema. Han begynte å si at de bare ønsket å snakke litt med meg. Det var forskjellig småprat; de bare var der fordi de ønsket å snakke med meg, det var juletid, de hadde ikke noe spesielt å gjøre, osv. Jeg deltok i denne samtalen, det var den mørkhårede og jeg som snakket.

Den mørkhårede sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg, og spurte meg om jeg ønsket å snakke med ham. Jeg forstod ikke noe, og ønsket bare å være hyggelig. Jeg svarte ja, og tenkte at jeg skulle finne ut hva den personen ønsket å snakke om.

En av de fire personene åpnet døra, og spurte personen på kontoret om han kunne snakke med meg. Han svarte ja, og jeg gikk inn på kontoret.

Inne på kontoret var det noe småprat. Personen spurte meg om han kunne by meg på noe å drikke, jeg svarte ja, og han gav meg et lite glass med brus. Han drakk ikke noe selv. Han spurte meg om oppveksten min, både mine første fem år, og årene etter det.

Jeg gjenkjenner mønsteret i disse første trinnene, i forskjellige situasjoner, som har hendt etterpå. Det er ikke det samme, men det er en serie men trinn på en lignende måte. Igjen og igjen har jeg blitt dratt inn i situasjoner, som forandrer situasjonen min igjen og igjen. Noen ganger er det andre mennesker som først snakker til meg. Andre ganger snakker jeg først til andre. Det ser ut for meg, som om forbryterne har påvirket mange mennesker omkring meg, etter 1975. Et lignende mønster av forskjellige trinn har gjentatt seg.

Nå tenker jeg at påvirkningene av meg, mye har blitt bygd på denne første delen. Å forstå det, får meg til å oppleve at jeg har stanset alle påvirkningene mot meg, ved å forstå hvordan det hele begynte, og ved å forstå hva det var bygd på. Det er som om min snillhet mer og mer skulle ha ødelagt og forandret min situasjon igjen og igjen, mer og mer. Ingenting endte som det begynte. Ingenting ble det, som det så ut til å bli i begynnelsen.

I denne første delen i 1975, gjorde jeg ikke alle de tingene de hadde tenkt at jeg ville gjøre. Jeg satte meg ikke ned i stolen. Og alt av dette har ikke endt som forbryterne hadde tenkt.

Dette er en plan av forbryterne, som disse forskjellige menneskene og jeg ikke har forstått. Vi alle må forstå hva disse forbryternes har gjort med våre situasjonr. Enten direkte, eller indirekte, er alle mennesker berørt av hva forbryterne har gjort, og vi alle kan begynne å finne ut om det.

Mennesker som er påvirket til å ha roller i forbryternes planer, kan begynne å forstå og finne ut om det. Sånne planer er noe de ikke har forstått. Når vi vet noe, da er det mulig for oss å gjøre noe med det vi vet.

Dette er en forkortet fremstilling. Det er også mine første tanker om dette. Dette er noe jeg akkurat nå har begynt å forstå. Jeg hadde også en tydelig opplevelse av hindring imot å skrive om dette. Men da jeg begynte å skrive, var det lett å skrive det ene ordet etter det andre.

10. desember, 2017, David H. Hegg

198. Forsvarsløs

Nå har jeg tenkt på noen få ord, som ble sagt da personen påvirket meg i 1975. Det var etter at han hadde helt resten av innholdet i glasset inn i meg. Personen satt ved siden av meg, mens jeg lå på ryggen.

Personen ved siden av meg, så bort på den andre personen på kontoret, og spurte om noe, som hadde å gjøre med i hvor lang tid, det var siden det begynte. Jeg husker ikke nøyaktig hva han sa. Men det var noe om hvor lang tid det var siden, og jeg tenker at det hadde å gjøre med hva jeg hadde drukket fra glasset. Den andre personen svarte noe. Da sa personen ved siden av meg, at da kan vi begynne. Det må minst gå “en tid”, sa han, som jeg ikke husker hvor mye var. Jeg var omtåket i mitt sinn i det øyeblikket. Men jeg forstod lite grann om hva som foregikk; det jeg hadde drukket måtte virke nok.

Dette var at han var opptatt med hvor lang tid innholdet i glasset hadde virket i meg. Og han var opptatt med at innholdet måtte virke i en bestemt tid, før han kunne begynne å påvirke meg. Han var opptatt med å følge reglene sine. Det syntes også som om han ville forte seg.

Det jeg tenker på angående dette; er at da virkningen av stoffet eller stoffene hadde virket lenge nok, da er personen mentalt forsvarsløs mot påvirkningene. Jeg tenker på at den tiden det tar før påvirkningene kan begynne, er den tiden det tar før personen har blitt mentalt forsvarsløs. Når personen har blitt mentalt forsvarsløs, tenker jeg at det er, at personen ikke kan motvirke påvirkningene mentalt. De mentale mulighetene til å motvirke påvirkningene har blitt eliminert.

▪

Jeg har også et kort minne om hvordan jeg ble mentalt redusert, da jeg sto og drakk fra glasset, i begynnelsen. Min hukommelse om det; er at jeg ble redusert på en måte, som jeg ikke fant ut om eller forstod. Akkurat i de få sekundene, da personen på kontoret reiste seg opp for å hjelpe meg å legge meg ned, forstod jeg at jeg hadde blitt svimmel. Det var som om jeg umerkelig forsvant mentalt, uten å forstå hva som hendte. Dette må være at mitt bevisste sinn mistet sin mulighet til å virke riktig.

Personen sa til meg, at jeg visst ikke var helt bra. Jeg svarte ja, og hadde ikke noen andre tanker i hodet mitt. Jeg bare tenkte at jeg ikke var bra. Jeg var på en måte, nesten tom for tanker, (jeg kan ikke finne en bedre måte å beskrive det på).

▪

I denne teksten, har jeg bare nærmet meg hva dette kan være. Jeg har begynt å tenke på at en person i den situasjonen har blitt både fysisk og mentalt forsvarsløs og hjelpeløs. Både musklene og hjernen har blitt påvirket av stoffet eller stoffene.

▪

En ting jeg har tenkt på, er at når en person har blitt påvirket, kan forbryterne kanskje ha påvirket personen til å tenke at en selv har vært våken hele tiden. For meg, var det ikke sånn. Derfor er dette noe jeg bare tenker. Jeg tenker på at det blant annet kan være mulig for forbryterne å påvirke en person til å huske at en bare hadde en hyggelig samtale. Og jo mer personen tenker på det, jo mer vil personen begynne å huske fra den hyggelige samtalen, som ikke har hendt. Jeg tenker at det viktigste for forbryterne, er at en påvirket person glemmer alt sammen.

Jeg har ikke noe informasjon om hvordan forbryterne gjør dette. Dette er bare noe jeg har tenkt. Det kan være at de gjør dette på forskjellige måter; jeg vet ikke noe om det. Det de gjorde med meg; gikk feil for dem. Jeg vet ikke hva de avslutningsvis hadde tenkt å gjøre med meg, fordi det hendte ikke. Allikevel kan personen ha påvirket noe om det allerede før det gikk galt. Jeg har forskjellige uriktige hukommelseshallusinasjoner om hvordan det begynte og hva som hendte. Sånne hukommelseshallusinasjoner kan bli forstått, fordi de ikke er riktige. I et større og riktig hukommelsesbilde, kan sånne hukommelseshallusinasjoner bli avslørt og forstått som feil.

17. desember, 2017, David H. Hegg

199. Ens vilje

Hvordan forbryterne påvirker viljene våre, er viktig å finne ut om og forstå. Når vi vet hva forbryterne gjør, da kan vi allerede forstå mye på grunn av det.

Disse påvirkningene er forbryternes viljer, som har påvirket våre viljer. Når vi er påvirket, da påvirker påvirkningene oss til å ønske å gjøre ting. Når vi tenker at vi må gjøre noe, da er det, at forbryterne vil, at vi må gjøre det de vil.

Hvordan kan det bli mulig for oss å forstå om dette? Andre mennesker kan alltid påvirke våre viljer. Det er lett å forstå det, når vi vet hvordan sånne ting har blitt sånn, som det. Men når det er forbryterne, som har påvirket oss; da vet vi ikke om det. Sånne påvirkninger er også forskjellige fra normale påvirkninger mellom mennesker.

Påvirkninger av forbryterne kan typisk utvikle seg trinn for trinn. Typisk er ens tanker kontrollert av påvirkningene, når en påvirkning begynner. Derfor kan det være mulig å forstå det etter noe tid. Noen ganger begynner en påvirkning med det motsatte, av hva den har til hensikt å bli til slutt.

Når vi forstår at dette foregår, da blir det også naturlig å bli mer forsiktig med alt mulig.

Disse påvirkningene er ikke naturlige ting inni en selv. Det er vanskelig, men det gjør det også mulig å forstå at det er noe feil, som hender inne en selv.

Det er viktig å begynne å bry seg om hva dette er. Innledningsvis er vi påvirket, direkte eller indirekte. Å begynne å bli opptatt med dette, vil mer og mer utvikle vår forståelse om hva det er, som hender med oss selv.

Å forstå at ens egen vilje kan være noe feil, er ikke noe uvanlig. Påvirkninger av forbryterne kan være slue, men det er også noe det er mulig å forstå. Det er normalt å tenke på hva en selv vil. Når vi har forstått hva forbryterne gjør, da har det blitt mulig for oss å forstå mer og mer om hva det er.

Det er viktig å utvikle sin egen vilje imot hva dette er.

23. desember, 2017, David H. Hegg

200. Da det skjedde

Fra januar tidligere dette året, og inntil i dag, har jeg gradvis husket mer om hva som hendte den dagen jeg ble “påvirket”, 29. desember 1975. Jeg husker ikke “påvirkningene”, men jeg husker tydelig hva som hendte før “påvirkningene”. Enkelte detaljer kan være utydelige, men i grove trekk husker jeg nå det hele tydelig. I løpet av dette året, har alle bitene i det store bildet, i grove trekk, falt på plass om hva som hendte. I begynnelsen tidligere dette året, var det fragmenterte og usammenhengende biter i mitt sinn. I denne teksten, vil jeg skrive om det på den måten som det nå er mulig for meg å gjøre i dag. Jeg vil bruke noe tid, noen dager, men ikke mye tid. Jeg vil ikke se tilbake på hva jeg har skrevet tidligere dette året, jeg vil se hva jeg nå kan skrive rett ut av hodet mitt. Det er nå 42 år siden dette hendte.

Den første biten, som har falt på plass, er at jeg husker hvordan jeg begynte å arbeide i banken. Da det fortsatt var, at jeg var ny på det stedet, sa den andre elektrikeren som jeg arbeidet sammen med, at han hadde tatt noen fridager i forbindelse med fridagene i desember angående jul og nyttårsaften. Fordi han da fikk en ferie på elleve dager. Saksbehandleren som vi hadde i elektrikerfirmaet vi arbeidet for, hadde tatt de samme fridagene. Jeg sa at da kunne jeg også ta disse dagene fri. Men den andre elektrikeren sa at det ikke var nødvendig. Det er alltid noe å gjøre her, så det vil bli noe å gjøre for deg disse dagene, sa han.

Senere fortalte saksbehandleren i elektrikerfirmaet meg, at han nettopp hadde fått en ny jobb i banken, som ville bli en passende jobb for meg. Det var et rom i nærheten av administrasjonen av banken, som hadde vært ubrukt, som banken nå ville begynne å bruke. På grunn av det, var det nødvendig å gjøre noe arbeid med den elektriske installasjonen i det rommet. Dette ville ta noe tid, og jeg kunne også ha den jobben å gjøre, da den andre elektrikeren og han hadde noen fridager. Jeg var en lærling, men fordi jeg var i slutten av læretiden, kunne jeg arbeide alene av og til. Saksbehandleren sa at jeg ikke behøvde å bry meg om administrasjonen. Jeg kunne bry meg om jobben, og ikke bry meg om dem, sa han.

Jeg begynte på denne jobben før jul. Den andre elektrikeren kom av og til, og så på hvordan det gikk, og jeg hadde ikke noen problemer med å gjøre jobben.

Rett før jul, fortalte jeg saksbehandleren i elektrikerfirmaet at jeg hadde kjøpt en notisbok, der jeg hadde skrevet ned telefonnummeret til firmaet vårt. Da sa han at jeg skulle få et telefonnummer til en annen person i elektrikerfirmaet, som jeg kunne ringe til. Og jeg skrev det navnet og det telefonnummeret på toppen av den første siden av notisboka. Denne personen hadde ikke blitt sikkerhetsklarert, derfor kunne han ikke komme inn i banken. Men jeg kunne ringe til ham, og det var bare noen få minutter for meg å gå til elektrikerfirmaet og snakke med ham, om det var nødvendig. Men alt gikk bra med jobben, og det så ikke ut som det ville bli noen problemer for meg mens jeg var alene. Saksbehandleren sa til meg, at om jeg fikk noe annet å gjøre, da måtte jeg ringe til denne personen, og få et annet ordrenummer for den jobben.

Da min kone, datteren vår og jeg feiret julaften, onsdag 24. desember 1975; var vi sammen med min familie hjemme hos dem. Da vi satt ved middagsbordet, fortalte jeg om jobben som jeg skulle gjøre etter jul, og at jeg skulle arbeide alene. Jeg snakket om det i noen minutter. Jeg snakket om at vi pleide å ha den første matpausen på en kafé 9:00 til 9:30, der vi møtte andre elektrikere fra firmaet vårt. Og jeg sa at jeg også skulle gjøre det på mandag, da jeg arbeidet alene. Den andre matpausen, 13:00 til 13:30, var på kantinen i banken.

▪

Mandag morgen, 29. desember 1975; kom jeg til skifterommet som vanlig. Skifterommet var på toppen av en gammel bygning, på den andre siden av gata utenfor banken. Jeg måtte gå over gata, og rundt hjørnet, for å komme inn i banken. Jeg tenker at jeg tok en kopp kaffe, før jeg gikk over til banken. Vi kunne ikke begynne å arbeide før banken hadde åpnet. Normalt var det 8:00, fordi det var den tiden det var mulig å komme inn i rommene inne i banken. Jeg ønsket å komme så tidlig som mulig, og fordi rommet jeg arbeidet i ikke var låst, hadde jeg snakket med den andre elektrikeren om at jeg kunne begynne 7:45.

Ganske nøyaktig 7:45 gikk jeg fra fortauet og inn i banken. Sikkerhetsvakten kjente meg. Jeg tok heisen opp til øverste etasje, og gikk over til det rommet der jeg arbeidet. Jeg hadde begynt å ta frem verktøyet og andre ting jeg skulle arbeide med, da en person kom og spurte meg om å bli med ham. Før jul hadde jeg ryddet alle tingene i sammen. Jeg husker personen som grå; gråhåret, grå bukse og grå jakke. Jeg husker ham som litt kortere enn vanlig høyde, og lite grann mer lubben enn vanlig størrelse.

Først, spurte personen om det var jeg, som arbeidet med den elektriske installasjonen der. Jeg svarte ja. Han spurte om jeg kunne bli med ham og se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg sa at han hadde begynt tidlig på jobben. Han svarte at det var mye å gjøre. Jeg spurte om hva det var. Han sa at det bare var noe de ønsket, at jeg skulle se på. Jeg spurte om han kunne si lite grann om hva det var. Men han gjentok at de bare ville at jeg skulle se på noe. Jeg sa at da måtte jeg ta med meg litt småverktøy. Han svarte at det ikke var nødvendig, det var bare noe jeg skulle se på. Jeg sa at jeg måtte skrive det på et annet ordrenummer. Han sa at det ikke var nødvendig, fordi det var dem som betalte for alt sammen. Jeg sa at jeg måtte skrive andre jobber på andre ordrenummer. Da sa han at det bare ville ta en kort stund, det var i nærheten, og det var ikke mye, sa han. Jeg sa at jeg kunne ordne ordrenummeret etterpå, om det tok så my tid, at det var nødvendig. Jeg så på klokka på håndleddet mitt, jeg tenker at den var 7:52, og så gikk jeg sammen med ham. Jeg tenker vi bare gikk noen få meter.

Vi kom til en korridor utenfor en dør. Tre andre personer stod der. En mørkhåret person stod på den høyre siden av korridoren, overfor døra. Jeg husker ham som den yngste av dem, med normal høyde og størrelse. Han hadde ikke grå klær. Det er umulig for meg nå å gi en riktig alder. Men jeg husker ham som ung, omkring 20 – 30 år gammel kanskje.

En grå person stod på den venstre siden bortenfor døra. Jeg husker ham som med lignende høyde og størrelse, som den personen som hentet meg. Bortenfor ham igjen, stod den tredje personen i bakgrunnen. Jeg husker ham også som grå. Disse to er utydelige.

Jeg er ikke sikker på hva som ble sagt først, men kanskje personen som hentet meg, sa; her er vi. Kanskje jeg spurte om hva problemet var. Personen som hentet meg, sa ja, hva er problemet. Den mørkhårede sa, å, det; vi har allerede fått det i orden. Det var ikke noe feil. Vi bare trodde det var noe feil. Men vi fant ut at alt var i orden. Jeg er ikke sikker på hva ordene nøyaktig var. Kanskje personen som hentet meg, sa at da er det ikke noe å se på. Og den mørkhårede svarte ja.

Den mørkhårede snakket til meg, og sa at de bare ønsket å snakke med meg. Han sa at de var der bare fordi de ønsket å snakke med meg. Jeg sa noe om at det kanskje ikke var så mye å gjøre fordi det var juletid. Den mørkhårede sa noe om at de bare var der fordi de ønsket å være der, det var ikke noe å gjøre. Jeg tenkte at personen som hentet meg, hadde mye å gjøre, og disse andre personene hadde ikke noe å gjøre, det var rart. Jeg er ikke sikker på rekkefølgen av disse uttalelsene. Jeg lurte på i tankene mine om de hadde moro med meg, men jeg tenkte ikke på at det var noe farlig. Men jeg syntes det var merkelig. Alle fire personene var hyggelige og glade.

Den mørkhårede sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg. Og han spurte meg om jeg ønsket å snakke med ham. Jeg forstod ikke hva han skulle snakke med meg om. Men jeg svarte ja, fordi jeg ville være høflig. Hvordan denne situasjonen hadde utviklet seg disse minuttene, overrasket meg igjen og igjen, på en måte jeg ikke stoppet opp for å tenke på. Hvordan situasjonen utviklet seg, tok kontroll over meg, på en måte jeg ikke forstod. Jeg lurte på om det kunne være at han ønsket, at jeg skulle begynne å arbeide som elektriker i banken, og jeg tenkte på at jeg ikke ønsket å gjøre det, jeg ønsket å fortsette å arbeide i elektrikerfirmaet jeg var ansatt i. Den mørkhårede spurte de andre om personen inne på kontoret var klar for å snakke med meg. Personen bortenfor døra, åpnet døra halvveis; kanskje han banket på døra, og snakket med personen inne på kontoret. Han åpnet døra helt, og sa noe om at jeg kunne gå inn og snakke med ham.

Da jeg gikk inn på kontoret, hadde denne situasjonen drevet meg gjennom forskjellige hendelser, som jeg ikke hadde tenkt over hva var. Jeg hadde noen tanker om at det kunne ha å gjøre med noe om arbeidet mitt; det arbeidet jeg gjorde, eller kanskje han ønsket at jeg skulle begynne å arbeide der. Jeg tenkte på at jeg ikke ønsket, å begynne å arbeide som en ansatt elektriker av banken. Jeg tenkte på at jeg ikke skulle bli der lenge, at jeg skulle forte meg tilbake til arbeidet jeg holdt på med. Jeg visste ikke hvem personen på kontoret var, men jeg tenker at han var toppsjefen og den viktigste lederen av den store banken.

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan vi begynte å snakke, men jeg husker det som om personen inne på kontoret begynte å snakke om, at jeg arbeidet der. Jeg tenker at det er riktig. Han spurte om jeg likte å arbeide der. Jeg svarte at jeg likte å arbeide der. Jeg sa at jeg var lærling, og at jeg var der fordi jeg skulle lære. Jeg tenker han raskt spurte meg om han kunne by meg på noe å drikke. Det overrasket meg, jeg tenkte på at jeg ikke skulle tenke, at denne personen gjorde noe galt, og jeg tenkte at jeg skulle være høflig, og jeg svarte ja. Han sa at han bare hadde sånne glass, det var glass, som var litt for små for brus og sånne ting. Han spurte om jeg likte det han tok frem fra et skap bak ham, jeg tenker det kanskje var sitronbrus. Jeg svarte ja. Jeg har også tenkt på at det kan ha vært selters.

Da han hadde gitt meg glasset, sa han at han nettopp hadde drukket noe, og at han ikke var tørst, og ikke ønsket å ha noe å drikke selv. Jeg tenker at jeg tenkte på, at jeg også nettopp hadde drukket kaffe på skifterommet, og at jeg bare hadde sagt ja for å være høflig. Nå tenker jeg at alle disse menneskene visste at jeg og den andre elektrikeren vanligvis drakk en kopp kaffe før vi begynte å arbeide om morgenen. Og nå tenker jeg at han også visste det, da han sa, at han nettopp hadde drukket noe, og ikke ønsket å ha noe å drikke selv.

Han sa noe om at jeg måtte drikke og kose meg med drikken. Han spurte om det smakte godt. Jeg svarte ja. Personen kommenterte at jeg stod. Han sa at han hadde satt frem en stol til meg. Jeg hadde ikke tenkt å være der lenge, og sa at jeg kunne stå. Det er en god stol, sa han. Jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje det var at jeg ikke kunne bli der lenge, så jeg stod.

Personen snakket også om at jeg så på noen i elektrikerfirmaet mitt, som sjefen min; og ikke han der i banken, som sjefen min. Jeg svarte noe om at jeg arbeidet for elektrikerfirmaet mitt.

Jeg tenker at samtalen forandret seg, etter at innholdet i glasset hadde begynt å virke på meg. Og at han etter det, begynte å spørre meg om min oppvekst. Han spurte meg om mine første fem år, og han spurte meg om mine år etter det. Han spurte om det var mine foreldre og jeg, som bodde i det lille huset i hagen, de første fem årene av livet mitt. Og han spurte om det var vi som bodde i det rekkehuset vi flyttet til i 1960. Han nevnte også beliggenheten av huset. Jeg husker det som om han snakket om, at han visste noe om det. Det var noe snakk om disse tingene. Han snakket også om at det var noen mennesker, som ikke likte meg der. Jeg visste ikke noe om det.

Jeg tenker at det kan ha vært noe forskjellig snakk, men dette var en kort periode. Jeg tenker at det, som var viktig for ham, var å finne ut at jeg var den personen, han tenkte at jeg var. Men jeg forstod ikke det da vi stod der.

Det hadde ikke vart lenge, da han sa, at jeg visst ikke var helt bra, og reiste seg opp og hjalp meg til å legge meg ned på en sofa eller noe lignende. Han sa at jeg trengte en doktor, og at jeg var heldig, fordi det var en doktor der.

Han åpnet døra, og en person kom inn. Han satt seg ned ved siden av meg, og sa at det var han, som hadde kommet og spurt meg om å bli med ham. Jeg husker det som om, at den andre personen sa til ham om meg, at “det er han”. Personen ved siden av meg, svarte, “det er bra”. Personen ved siden av meg sa at han var lege, og at han skulle hjelpe meg. Jeg hadde da blitt omtåket, og jeg forstod at jeg ikke kunne bevege armene min og kroppen. Jeg forstod at det var noe galt, som hendte. Personen ved siden av meg sa at jeg behøvde noe å drikke. Jeg husker det som om, at den andre personen sa, at han hadde reddet dette, og han ga personen ved siden av meg det samme glasset som jeg hadde begynt å drikke fra noen minutter tidligere. Personen ved siden av meg sa at det var bra, og han løftet opp hodet mitt med sin venstre hånd, og helte glasset inn i meg med sin høyre hånd. Det var noe mer snakk, men ikke mye.

Jeg husker at personen ved siden av meg holdt et lommeur foran ansiktet mitt, og han lot det svinge frem og tilbake foran ansiktet mitt. Han sa at jeg skulle se på den. Han sa at det ville gjøre meg frisk igjen. Jeg forstod at han ønsket å “påvirke” meg. Jeg tenkte at han ikke måtte få til å gjøre det. Det er de siste tydelige tankene jeg husker at jeg hadde, før jeg ikke husker noen tydelige tanker mer. Det er som om mine tydelige tanker sluttet i det øyeblikket. Nå husker jeg ikke noen flere tanker etter det. Det jeg skriver her, er det jeg nå har en tydelig bevisst hukommelse om.

▪

Etter at jeg begynte å huske noe om hvordan “påvirkningene” ble gjort mot meg, tidligere dette året, husket jeg at jeg på en måte ble halvveis bevisst, da jeg fortsatt var under kontroll av hvordan personen ved siden av meg “påvirket” meg. Jeg husker det som om jeg våknet opp inn i et mørke. I det øyeblikket tenkte jeg noe om personen ved siden av meg, som var, at “du er ikke Gud, du er Djevelen i hælvete, jeg sier ikke noe til deg”. Hver gang jeg husker dette øyeblikket, har jeg et bilde for mitt indre øye, av mørke, rykende og livløse krigsruiner. Jeg hørte personen si at han ikke får noe svar. Jeg spør spørsmål, men jeg får ikke noe svar; sa han. Han har sovnet, sa han.

Først visste jeg ikke hvor jeg var. Jeg visste ikke hvilket år eller dag det var. Og jeg visste ikke noe om hvorfor jeg var der. Alt mulig var mørkt for meg, som om jeg bare kunne høre, men ikke noe annet.

Da personen på kontoret sa; at nå skulle han ha vært på kaféen, nå vil de snart begynne å savne ham; forstod jeg at han snakket om den kaféen der jeg skulle ha vært 9:00. Han snakket noe mer, og litt etter litt forstod jeg hvor jeg var. Han sa at nå ville de kanskje snart ringe og spørre om meg, da måtte de si at alt mulig er, som det skal være, eller noe sånt.

Personen på kontoret sa at jeg ikke kunne huske når eller hvor det var. Litt etter litt forstod jeg at det var den første dagen jeg arbeidet alene, og at det var mandag, da jeg arbeidet der alene. De snakket litt om sånne ting, og jeg forstod mer og mer hvor jeg var.

Personen som “påvirket” meg, sa at “påvirkningen” ikke kunne settes i gang igjen. Så jeg måtte bare fortsette å sove. Han sa at de aldri skulle si det ordet, så nå ville han vel få sparken. Personen på kontoret sa nei, dette skal gå bra, sa han. Jeg skal snakke med dem, sa han.

Personen som påvirket meg, sa at jeg ikke kunne stå på beina mine før etter to timer. Dette begynte fem over åtte, sa han, så det må minst gå to timer etter det.

Personen på kontoret snakket om kriger, og at de skulle klare å få til kriger. Det var noe snakk om kriger. Jeg forstod at de holdt på med noe, som andre ikke visste om.

Personen på kontoret, sa; at når han var i det rommet, da forstod han alt så riktig.

Personen på kontoret sa at de måtte passe på, hva som hendte med meg. Om noe gikk galt, måtte de drepe oss alle sammen, sa han. Det må bli en ulykke, sa han. Vi skal ta dem alle, sa han. Vi må finne ut hva som hender, sa han. Det var noe snakk som dette.

Personen på kontoret sa at jeg ikke var noe. Han kan ikke klare å gjøre noe, sa han. Han sa at til slutt, hadde jeg blitt så forferdelig, at da kunne de være trygge.

Dette er bare noen fragmenter. Jeg husker ikke rekkefølgen. Men det var ikke så mye snakk.

Til slutt, tenkte jeg at jeg måtte sove. Kanskje de hadde sagt noe om at de måtte finne ut hvordan jeg var, jeg husker ikke det. Etter det, husker jeg ikke mer om dette.

Med en gang etterpå, og i årene etter det, har jeg ikke husket noe om dette, før jeg begynte å huske det tidligere dette året.

▪

Jeg våknet opp og ble bevisst fordi jeg hørte et smell. Jeg satt meg opp, og spurte personen på kontoret om det var et smell. Han svarte at jeg kanskje hadde hørt at en dør ble lukket. Han sa til meg at jeg hadde vært litt uvel, og at han hadde latt meg sove. Han sa at nå kunne jeg gå tilbake til arbeidet mitt og fortsette arbeidet mitt.

Jeg stod opp. Da jeg gikk tilbake til arbeidet mitt, la jeg merke til at beine mine var svake. Jeg husker at jeg så en grå person, som gikk vekk den motsatte veien i korridoren. Nå husker jeg ham som personen, som kom og hentet meg i begynnelsen. Tilbake på arbeidet mitt, så jeg på klokka på håndleddet mitt, jeg tenker at den var 10:07. Jeg ble fortvila fordi jeg hadde mistet to timer av arbeidet mitt. Og jeg bestemte meg for å arbeide alle matpausene klokka 9:00, for å ta igjen tiden.

Jeg husket ikke noe om hva som hadde hendt. Og jeg tenkte ikke på at noe merkelig hadde hendet. Jeg bare var opptatt med arbeidet mitt.

Jeg husker at jeg sa til min kone, da jeg kom hjem, at noe merkelig hadde hendt på jobben den dagen. Jeg hadde sovnet, og det var inne på kontoret til en person. Det må være at jeg var veldig trøtt, sa jeg. Det kan ikke hende igjen, sa jeg. Jeg husker det som om jeg har sagt dette, men det er vanskelig for meg å være helt sikker på det.

Senere på jobben, sa saksbehandleren i elektrikerfirmaet til meg, at banken var fornøyd med arbeidet jeg hadde gjort i rommet.

Det kan også være, at det var noe snakk om, at folk i elektrikerfirmaet, hadde blitt engstelige fordi jeg ikke kom til matpausen på kaféen klokka 9:00. Kanskje de hadde ringt til banken, og hørt at alt var bra med meg. Jeg har noe hukommelse om noe sånt snakk. Jeg sa at jeg hadde matpausene på skifterommet. Jeg husket bare at en person hadde spurt meg om å se på noe, men at det ikke var noe.

Nå er det ingen tvil om at dette hendte mandag 29. desember 1975. Hele bildet av hva som hendte, har tydelig kommet tilbake i mitt sinn. Tidligere var det umulig for meg å huske dette. Nå er det lett for meg å huske det. Det er som om en tildekking har blitt fjernet, så det er blitt mulig for meg å huske det igjen. Det viser at det har blitt “påvirket” til å forsvinne fra min bevisste hukommelse.

Denne teksten er skrevet rett ut av hodet mitt, og direkte ned i tekstfilen. Dette er på sin måte, riktig; i forhold til hva det er mulig for meg å gjøre i dag. Dette gjør også teksten til et første utkast.

29. desember, 2017, David H. Hegg

201. En ting

Akkurat nå, har jeg tenkt på hvordan forbryterne har brukt sin metode, til å påvirke mennesker på forskjellige måter, på måter som har en ting til felles. Jeg tenker at denne ene tingen, kan være å avlede oppmerksomheten i fra grunnleggende forståelse om rett og galt, angående den historiske forandringen av forståelsen om samfunnene. Jeg tenker at denne forandringen, er forandringen fra hva som hadde vært tenkemåten før sirka 1900, til hva som ble tenkemåten etter cirka 1900. Denne indikasjonen av tid, er bare noe jeg gjør for å bringe tidspunktet langt noe tilbake i tid. Det riktige tidspunktet kan være noe annet.

På grunn av det, tenker jeg at vi alle har fått forskjellige påvirkede idéer om ting, som alle av dem har sine hensikter til å avlede oppmerksomheten vår vekk fra denne fundamentale problemstillingen. Jeg tenker at dette har å gjøre med problemets kjerne, som er en selvfølgelighet, som vi alle forstår at er noe riktig å bry seg om.

Det har vært noe galt, som det er riktig å forandre til å bli riktig. Jeg tenker dette kan være det som forbryterne avleder oppmerksomheten vekk i fra, på forskjellige måter for oss alle.

Istedenfor å bry oss om denne kjernen av problemet, begynner vi å være uenige om andre ting istedenfor, på måter som forbryterne har påvirket oss til å gjøre.

5. januar, 2018, David H. Hegg

202. Reparere hjernen

I noen dager nå, har tankene mine hatt noen få ord som gjentar seg i mitt sinn. Det er noen ord som jeg opplever, at kommer fra påvirkningene mot meg. Jeg husker ikke at den personen, som påvirket meg, sa disse ordene. Disse ordene er ord, som jeg tenker, at har sin opprinnelse fra personen, som påvirket meg. De samme ordene har hatt denne måten å være på i lang tid. Jeg tenker at det kan være så tidlig, som fra nittitallet. Disse ordene er: “Dette skal ødelegge din hjerne.”

Hele tiden har jeg tenkt på hva dette kan være. De siste dagene, har jeg tenkt på at det, som hendte i 1986; det var noe, som ødela hjernen min. Dette var en situasjon som forbryterne hadde brukt ti år på å forberede. Jeg forstod ikke noe om hva som hendte i 1986. Politiet ødela forholdet mellom datteren min og meg, på en overraskende måte som også ødela forholdet mitt til moren hennes. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Tvert imot, andre hadde gjort noe galt mot meg. Fordi ingen fortalte meg noe om hva det var, forstod jeg ikke noe i det hele tatt. Til slutt, hverken husket jeg eller forstod jeg noe om hva som hadde hendt det året. Nå tenker jeg at dette ødela hjernen min. Igjen og igjen hendte nye ting på måter, som jeg ikke forstod, som knuste alt mulig i mitt sinn i min hjerne.

Jeg tenker at forbryterne visste, at dette ville ødelegge hjernen min. Og de fikk andre mennesker til å gjøre dette mot meg. Det har tatt mange, mange år for meg, å reparere hjernen min igjen. Faktisk, så har jeg tenkt på at jeg har reparert hjernen min i alle disse årene. I 1986, ble hjernen min biologisk ødelagt. Etterpå har jeg reparert hjernen igjen, ved å gjenoppbygge den med tankene mine, på en måte som har gjenoppbygd den på en biologisk måte. Jeg har tenkt at det var mentale ting, som ødela hjernen min. Og jeg har tenkt på at mentale ting, kan reparere hjernen min igjen. Jeg har tenkt at gjenværende uskadde biter av hjernen min, kan reparere de ødelagte bitene av hjernen min.

Dette er første gangen jeg har tenkt på at denne situasjonen ødela hjernen min. Tidligere har jeg tenkt på hva dette kan være; hva disse ordene kan være. Jeg har tenkt på at forbryterne kan igangsette ødeleggende utvikling inni menneskers sinn, på måter som kan ødelegge hjernen deres mer og mer i årenes løp.

Det som har hjulpet meg, er at jeg har forstått om dette på en måte, som har blitt mer og mer riktig. Og jeg tenker at riktig forståelse alltid kan hjelpe. Det er alltid viktig å være balansert og rolig.

Jeg tenker at påvirkninger på mange måter; kan virke på mange måter. Jeg tenker at påvirkningene av seg selv; også kan forårsake mange forskjellige ting. Påvirkningene kan forandre ens hukommelse, ens tanker og ens følelser, og mange andre ting.

Det er viktig å forstå ødeleggende utvikling så tidlig som mulig, og begynne å finne ut om hvordan stoppe sånne ting. Sånne ting kan være alle ting vi mennesker kan være og gjøre. Det kan være inni en person, og det kan være mellom venner, osv. Det kan også være i større situasjoner, land og mer. Når vi forstår om sånne ting, da kan vi begynne å finne ut om hvordan vi kan forandre sånne ting til det bedre. Sånne påvirkninger begynner typisk med små ting, og utvikler seg gradvis til store ting. Det er viktig å finne ut om det så tidlig som mulig, og stoppe det.

12. januar, 2018, David H. Hegg

203. To påvirkninger

For noen dager siden, hendte det noe da jeg var ute på avisruta mi om morgenen, som jeg tenkte, at jeg kunne skrive om. Jeg forstår dette som noe, som hendte på grunn av påvirkninger av forbryterne.

For en bygning med to innganger med to trappeoppganger, tok jeg med meg avisene for begge inngangene inn i bakgården. Inni den første inngangen, la jeg avisene for den neste inngangen i bunnen av den trappeoppgangen. Da jeg gikk ut av denne inngangen, gikk jeg ut, uten å levere avisene til den neste inngangen. Jeg gikk forbi avisene, og tenkte ikke på dem eller så på dem.

På min vei fra det stedet, følte jeg at jeg hadde gjort en feil, men jeg kunne ikke finne ut hva det var. Jeg var sikker på, at jeg hadde gjort alle ting riktig. Etter at jeg hadde gått sirka ett minutt ute på gate, begynte jeg å tenke at jeg hadde hoppet over den neste oppgangen. Da jeg gikk tilbake, fant jeg ut at avisene fortsatt lå i den første oppgangen.

Da jeg skulle ha tatt opp avisene i bunnen av den første oppgangen, glapp det ut av mitt sinn. Da jeg skulle ha gått over til den neste inngangen, glapp det også ut av mitt sinn. Da jeg gikk ut av portrommet for det stedet, tenkte jeg at jeg hadde levert i begge oppgangene.

Dette er et eksempel på hvordan sånne påvirkninger kan virke. Dette kan være gjort på forskjellige måter av forbryterne, og det er en av forskjellige ting de kan bruke disse påvirkningen til. Jeg tenker at påvirkninger som dette, er generelle systematiske påvirkninger, som gjentar seg på forskjellige måter.

▪

Jeg gjorde også noe bemerkelsesverdig noen dager senere, på et annet sted. Jeg skulle levere en bok og to forskjellige aviser til en dør av andre dører, og leverte bare en bok og en avis. Etterpå hadde jeg en avis for mye igjen, men jeg var sikker på at jeg hadde levert riktig, og tenkte at jeg hadde tatt med meg en for mye. Nede på gata, så jeg at jeg hadde en avis for mye igjen, fordi dette var det siste stedet jeg leverte. Da jeg gikk opp igjen, så jeg at jeg bare hadde levert en avis samen med boka.

Jeg var 100% sikker på at jeg hadde gjort det riktig, enda jeg hadde gjort det feil. Det er også et eksempel på, at jeg var så sikker, på at jeg hadde gjort det riktig, mens jeg var påvirket til å gjøre det feil. Da jeg leverte her, var jeg konsentrert om boka.

▪

Disse to eksemplene viser hvordan sånne påvirkninger oppnår sine målsettinger. Eksemplene viser også at det er mulig å finne ut om det, når en selv har begynt å bli oppmerksom på hvordan sånne ting hender.

Disse påvirkningene kan være forskjellige ting. Disse eksemplene viser hvordan påvirkningene kan virke på en teknisk måte, det er også mulig å si på en mekanisk måte.

På grunn av de ødeleggende påvirkningene av forbryterne, er det nødvendig å gjøre mer enn det vi har tenkt, at det er nødvendig å gjøre, for å motvirke ødeleggende utvikling på alle måter. Det er nødvendig å være aktivt imot hva dette er hele tiden.

Jeg har hele tiden vært i stand til å korrigere sånne ting, når jeg gjør avisrunden min. Jeg tenker at de har gjort så mange ting imot meg, at jeg forstår det så mye på grunn av det, derfor finner jeg alltid ut om sånne ting. Sånne påvirkninger må hende uventet, og det hender ikke når jeg forstår det og har blitt oppmerksom på det. Det hender når jeg har glemt det. Jeg tenker at disse to eksemplene er eksempler på påvirkninger, som skal gjøre den påvirkede personen desperat og rotete. Derfor er det viktig å være rolig og balansert.

Når jeg ikke blir desperat og rotete, har ikke påvirkningene oppnådd sine målsettinger, og påvirkningene selv blir ikke så mye; bare litt, som det er lett å forholde seg til ved å være rolig og balansert.

Typisk er påvirkningene lite, som forsøker å få den påvirkede personen til å utvikle påvirkningene til å bli mer og mer, og verre og verre. Når det ikke hender, er det fortsatt bare litt. Ved å forstå om det, kan påvirkningene bli som ingenting, og nesten som ingenting. Men det er nødvendig å fortsette å bry seg om hva dette er, ellers kan påvirkningene begynne igjen, og utvikle seg som det er ment å være.

18. februar, 2018, David H. Hegg

204. Lite grann feil

Jeg har tenkt på at om jeg hadde satt meg ned i stolen, da jeg ble “påvirket” 29. desember 1975, da hadde jeg kanskje blitt “påvirket” til å huske, at jeg hadde sittet der og snakket hele tiden. Kanskje jeg kunne ha blitt “påvirket” til ikke å huske; at jeg hadde vært borte fra normal bevisst tilstand. Kanskje jeg etterpå hadde husket en lang samtale om ubetydelige ting, som jeg hadde blitt “påvirket” til å huske.

Jeg har tenkt på at forbryterne kan være i stand til å skjule, hva som virkelig har hendt, når en person har blitt “påvirket”. I så fall, da har ikke en “påvirket” person noe hukommelse om, at noe mistenkelig har hendt.

Jeg vet ikke hva forbryterne vanligvis gjør, når de “påvirker” mennesker i andre situasjoner. Da de gjorde dette mot meg, kan det være at alt mulig gikk lite grann feil, og ikke som det skulle ha vært.

18. mars, 2018, David H. Hegg

205. De virkelige årsakene

Fordi disse “påvirkningene” “påvirker” oss på mange forskjellige måter, er det nødvendig å finne ut om dette på en måte, som er lignende til arkeologisk utgravning. Vi må nøyaktig finne ut om hva disse tingene er. På forhånd; vet vi ikke hva det er. Vi må finne ut så mye som mulig; og se på, og forstå om, hva vi finner ut. Det vi da finner ut, er noe vi ikke har noen mening eller forståelse om fra tidligere. Typisk har forbryterne “påvirket” alt mulig, og på grunn av det, har vi ikke noe riktig å sammenligne med. Vi må begynne å forstå “hele bildet” helt fra begynnelsen. Alle fakta om hva ting er har blitt “påvirket” i “påvirkede” sammenhenger til hverandre. Ting som årsak og virkning, rett og galt og godt og dårlig; for eksempel, er påvirket alt sammen. Forbryterne har påvirket oss til å få forskjellige uriktige meninger og uenigheter om forskjellige ting.

Årsakene er de skjulte “påvirkningene” av forbryterne, som vi ikke har visst om. Virkningene er alle de synlige og merkbare tingene, som vi har visst om. Når vi vet om forbryterne, da har vi begynt å finne ut om hva de virkelige årsakene er. Typisk har forbryterne spilt alt mulig ut mot hverandre. For eksempel; folk, idéer, følelser, sosiale grupper, land, etc. På denne måten, har forbryterne beveget “hele bildet”.

Viktige ting har også blitt “påvirket” til å forsvinne fra vår oppmerksomhet, så vi også mangler å tenke og forstå om forskjellige ting. Når vi begynner å vite om og forstå alt av dette, da begynner sånne forsvunne ting å komme tilbake i våre sinn igjen.

Forbryterne har forfalsket hele virkeligheten, som vi har oppfattet. Forbryterne har “påvirket” til alle slags nye ting, som de har funnet på, innen alle forskjellige gjøremål.

Forbryterne har gitt oss forskjellig forståelse om hvordan noen ting må være; som er feil forståelse om hvordan disse tingene må være.

Angående hvordan våre samfunn og hele verden fungerer, synes det tydelig at arbeid er noe, som forbryterne har forandret hva er. Jeg tenker at arbeid må være det fundamentale grunnlaget for samfunnene, og for hele verden. Det forbryterne har gjort, er å lage lureri som det fundamentale grunnlaget; for hva arbeid er. I dette siste avsnittet, har jeg bare innledningsvis påpekt dette spørsmålet om hva arbeid virkelig må være. Selvfølgelig gjør vi mennesker mange forskjellige ting, også andre ting enn arbeid. Men i en videre forstand, kan mange forskjellige ting bli beskrevet som ærlig arbeid. Når dette er riktig, da er det mulig for folk å arbeide mer, for å gjøre ting bedre for dem selv, for samfunnene, og for hele verden. Forbryterne er svindlere.

15. april, 2018, David H. Hegg

206. Tilbud og etterspørsel

Tilbudet har fått makten over etterspørselen. Tilbud kontrollerer etterspørselen. Dette er at tilbudet kontrollerer folket.

Om folket hadde hatt det de etterspør, da hadde de hatt et godt liv, sånn som de hadde ønsket å ha det selv. Dette hadde vært at folket har makten.

Dette er en forenkling av dette.

Jeg tenker at forbryterne forstår at de “påvirker” det til å bli, som dette, og de “påvirker” denne situasjonen til å bli mer og mer påtvunget. De “påvirker” det til å se ut som, at de må være på denne måten.

Samfunn behøver ikke å være på en bestemt måte. Samfunn kan bli utviklet på en måte som folket ønsker, at det skal være. Det er en uendelighet av muligheter for hvordan samfunn kan være, og alle av dem kan fungere fint.

15. mai, 2018, David H. Hegg

207. Fargepolarisering

Jeg tenker at forbryterne har polarisert hvordan farger er brukt, mellom overdrevet fargeløst, og overdrevet fargesprakende. På den ene siden, er nesten alt mulig grått. På den andre siden, oversvømmer farger nesten alt mulig. Grå asfalt og betong, skaper en sterk kontrast til en psykedelisk bruk av farger. Her har jeg bare nevnt et enkelt eksempel. Det er mange andre ting å fokusere på angående dette.

Jeg har begynt å tenke på dette, på grunn av hvordan jeg begynte å forstå at forbryterne har “påvirket” meg til å rote med farger, når jeg skal pusse opp leiligheten der jeg nå bor. Det ser også ut som, at forbryterne har “påvirket” meg til å begynne med denne oppussingen på en måte, som skulle ende med, at jeg bare begynte og aldri ble ferdig. Først var det litt jeg begynte med å gjøre, men etterpå har det blitt mer og mer, inntil det hadde blitt for mye. Samtidig har den lille leiligheten blitt fylt opp med flere og flere ting som er i veien, og gjør det vanskelig for meg å gjøre noe her. Det er nå bare noen få dager siden at jeg forandret fargen jeg har brukt på veggene. Jeg brukte en veldig lys farge som er nesten hvit, men ikke fullstendig hvit. Det får det til å se mer åpent ut i et lite rom, enn en mørkere farge hadde gjort.

På den ene siden, er det lite grann kjedelig at alt mulig er hvitt. På den andre siden, ser det ut som et rot når for mange farger er brukt på en rotete måte. Men når forskjellige farger er brukt på en fin måte; da er det noe veldig fint med å bruke forskjellige farger. Det er forskjellige måter å bruke farger på, på fine måter.

Tidligere var det “fargehandlere” i Norge, der jeg bor, disse “fargehandlerne” har nå forsvunnet. Disse “fargehandlerne” solgte farger, som var forskjellige sorter av maling og lignende ting. I dag er det andre slags butikker som selger maling, og ingen av dem kaller seg selv “fargehandlere”.

▪

Nå etter at jeg har gjort ferdig denne teksten, begynte jeg å tenke på at forbryterne polariserer mange ting. Og jeg tenkte at kjærlighet og hat også kan være en polarisering, som forbryterne “påvirker” folk til å få.

21. juni, 2018, David H. Hegg

208. Fiolinen

Nå de siste ukene, da jeg har pusset opp leiligheten min, som er en ett‐roms leilighet; har jeg begynt å forstå noe som jeg akkurat nå har forstått. Julaften 1975, var min kone, barnet vårt og jeg; sammen med familien min, der jeg hadde bodd før vi ble gift. Nedenfor er det to bilder av barnet vårt, min kone og meg. Jeg hadde brukt selvutløseren, og disse to bildene er klippet ut fra ett bilde, der vi sitter rundt spisebordet.

Da vi skulle reise hjem igjen etterpå, fikk jeg en impuls om å ta med meg fiolinen, som jeg hadde lært litt om hvordan spille på av meg selv, da jeg bodde der. Jeg hadde en lærebok om hvordan spille. Faren min kjørte oss hjem, og da vi skulle gå ut til bilen, gikk jeg til rommet jeg hadde hatt, og tok med meg fiolinen. Det var en fiolin jeg hadde kjøpt brukt i en av musikkbutikkene jeg visste om, som jeg ikke betalte my for. Men fiolinen var fin; den var bare merket av å være brukt.

Da vi var hjemme, snakket jeg med min kone om at vi kunne spille sammen. Hun hadde en gitar, og vi kunne spille gitar og fiolin sammen, sa jeg. Min kone var enig. Jeg sa at gitar og fiolin var litt uvanlig, men at vi kunne klare å finne ut om noe vi kunne spille sammen. Min kone likte idéen, og ble i godt humør. En av dagene etterpå, før jeg hadde vært på arbeidet mitt igjen etter julehøytiden, spilte jeg litt på fiolinen, som jeg ikke hadde brukt i noe tid. Det er morsomt å spille musikkinstrumenter. Nedenfor er det et bilde som min kone tok av det, hun sa at jeg spilte så fint. På høyre side er det en liten del av gitaren hennes.

Nå forstår jeg at dette er noe forbryterne har “påvirket” meg til å aldri gjøre igjen. Det synes som at dette er noe, som er blitt gjort veldig grundig av forbryterne.

Julaften var 24. desember, og fem dager etterpå, 29. desember, “påvirket” forbryterne meg. Etter det la jeg vekk fiolinen, og jeg har aldri spilt på den lite grann en eneste gang etterpå. Jeg husket ikke noe om hva min kone og jeg hadde snakket om. Jeg tenker at jeg sa at lyden av fiolinen ville forstyrre andre.

Det som er poenget angående dette; er at da jeg kjøpte et elektrisk piano, da vi ble separert og senere skilt noen år senere, så var det fordi jeg var “påvirket” til at det elektriske pianoet skulle ta oppmerksomheten min vekk fra fiolinen.

Det elektriske pianoet hadde også bare fem oktaver. Det pianoet jeg hadde spilt på tidligere hadde syv oktaver, som var nødvendig for noe av musikken jeg hadde spilt. Blant annet; I Dovregubbens hall av den norske komponisten Edvard Grieg. Jeg hadde spilt musikk av Edvard Grieg fordi jeg tenkte at han skulle lære meg å spille piano. Jeg lærte det av meg selv med noter av Edvard Grieg.

Så dette med fiolinen og det elektriske pianoet, er noe jeg ikke har forstått før nå de siste ukene, da jeg har pusset opp leiligheten. Den mest viktige “påvirkningen” angående dette, var at jeg aldri skulle spille på fiolinen igjen.

Det ser også ut som at å pusse opp leiligheten skulle ha blitt for mye, og blitt gjort for vanskelig for meg. Men nå sitter jeg ved skrivebordet igjen, og det er ikke så mye igjen å gjøre. Jeg har gjenoppbygd det samme skrivebordet som jeg hadde i 1986. Alt mulig etter 1975 har blitt “påvirket” av forbryterne. Så etter 1975 har jeg bare vært et rotehue. Men de har ikke ønsket at jeg skulle begynne å finne ut riktig om disse tingene, så det er noe jeg gjør av meg selv.

21. juli, 2018, David H. Hegg

209. Forholdene mellom

Forskjellen på fattige og rike er ikke et naturlig fenomen. Det er et unaturlig fenomen skapt av mennesker. Det er forskjellene på sånne måter, som er det, som menneskene skaper. Forbryterne “påvirker” til å skape sånne negative forskjeller.

Naturlige forskjeller mellom mennesker er noe positivt, sånne forskjeller gjør oss varierte, på måter som beriker oss som mennesker. Sånne positive forskjeller gjør ikke forskjell i menneskelig verdi. Det er noe positivt at vi er forskjellige på positiv måter.

Mennesker er sosiale skapninger, og det er viktig for oss å være flinke på sosiale måter. Selvfølgelig er det også mange andre måter vi mennesker kan være flinke på.

“Påvirkninger” av forbryterne er typisk om forholdene mellom den påvirkede personen og andre mennesker. Det er forholdene mellom de “påvirkede” menneskene, som er det forbryterne typisk ønsker å oppnå. Det er forholdene mellom de forskjellige “påvirkningene”, som typisk er forbryternes resultater.

▪

Jeg tenker på at da dette begynte tilbake i tid, kanskje omkring 1900; da hadde ting begynt å se lyst ut. På den måten; at folk hadde begynt å bli kvitt gamle vrangforestillinger og feil idéer om ting. Men etter at forbryterne har begynt med sine “påvirkninger”, har ting begynt å se mørkt ut igjen. Når vi begynner å forstå om hva forbryterne har gjort, da kan ting begynne å se lyst ut igjen. På den måten; at vi begynner å forstå riktig igjen.

21. august, 2018, David H. Hegg