David H. Hegg's Web Site, Tekster

www.davidhegg.org

Tekster 5 · 2018 · 19 · 4

210. Tenkning og forståelse

I noe tid nå, har jeg tenkt på hvordan disse “påvirkningene” ikke er resultater av ens egen tenkning og forståelse. “Påvirkningene” er resultater av påstander, som forbryterne har tenkt ut. På grunn av denne omvendte situasjonen, må vi tenke og forstå selv om hvordan dette kan være på forskjellige måter.

“Påvirkningene” kan være på alle mulige måter, derfor er dette en fokusering på dette aspektet; at “påvirkningene” er tenkt ut av forbryterne, og ikke av oss selv. For oss, resulterer dette i at vi er påvirket til å få påstander, som vi er påvirket til å oppleve, at er av oss selv. Men disse “påvirkningene” er ikke av oss selv, vi bare opplever det på den måten. Derfor må vi tenke og forstå om dette, for å finne ut hvordan vi er “påvirket” til å få disse påstandene, som også kan fremkomme som andre ting enn påstander også. Det er viktig å revurdere alle ens forskjellige reaksjoner, tanker og idéer; på følelsesmessige måter og på andre måter.

Forbryterne er avhengige av at våre egne tanker og forståelser om disse tingene ikke er aktivert. “Påvirkningene” “påvirker” oss også til å utvikle uriktige tanker og forståelse; basert på “påvirkninger”.

Typisk virker disse “påvirkningene” på en måte som får den “påvirkede” personen til å tro på “påvirkningene”. Og fordi personen tror på “påvirkningene”, kan “påvirkningene” utvikle seg på forskjellige måter, for eksempel ved regelmessig å begynne å lese et relevant tidsskrift. “Påvirkninger” kan også være på andre måter, her fokuserer jeg på dette aspektet.

I 1986, da en situasjon, som var forberedt av forbryterne i ti år, eksploderte imot meg; hadde forskjellige mennesker omkring meg blitt “påvirket” av “påvirkninger” som de trodde på. Og disse menneskene fikk andre til å tro på “påvirkningene” sine, som utviklet en overveldende “påvirket” situasjon imot meg. Alle disse “påvirkningene” var så usanne, at jeg ikke kunne forstå hva som hendte. Det hele var bare fantasier og vås, som jeg ikke kunne forstå, at folk hadde begynt med. Det var bare fantasier og vås som startet opp og utviklet den situasjonen i 1986 mer og mer. Og menneskene omkring meg som startet opp og utviklet disse “påvirkningene”, var mennesker som nesten ikke visste noe om meg, mange av dem var mennesker jeg ikke visste hvem var.

Jeg var “påvirket” til å innta en avventende holdning, for etter hvert å forsøke å finne ut hva som hendte, og det gjorde bare alt mulig verre og verre. Jeg hadde måttet forstå alt mulig riktig i begynnelsen, men jeg visste ikke noe om at noe, som dette, foregikk. Derfor utviklet den planen av forbryterne seg på den måten de hadde planlagt.

21. september 2018, David H. Hegg

211. Åtte korte notater

Jeg tenker at forbryterne har “påvirket” meg til å skulle bryte all de ti budene i kristendommen.

▪

“Påvirkningene” av forbryterne blir en del av en selv. De ødelegger en selv og bruker en selv. Disse “påvirkningene” av forbryterne, er “påvirkninger” av en fiende, og på den måten har en fiende blitt en del av en selv. Når en selv forstår dette, da får det en selv til å ønske å finne ut, hva som kan være inni en selv. Det motiverer en selv til å finne ut om dette.

▪

Det er blitt penger som teller, menneskelige verdier teller ikke.

▪

En samfunnsutvikling, der menneskene forholder seg til maskiner, istedenfor til hverandre. Dette er, at vi er underveis imot; at alle mennesker er registrert i, og under kontroll av, en verdensmaskin. Jeg tenker at vi i dag er inne i en malstrøm, der vi prøver å gjøre ting bedre, på måter som gjør dem verre.

▪

Å forstå om det en selv er “påvirket” til å ikke forstå, er som å gå oppoverbakke istedenfor å gå på flat mark. Det er tyngre, men det er mulig å klare det, når man forstår, at det er nødvendig.

▪

Hvordan mennesker har tilhørighet og er knyttet til hverandre, og hvordan de ikke har tilhørighet og ikke er knyttet til hverandre; påvirker menneskenes opplevelse av hvordan de er et likeverdig fellesskap, med felles forventninger om hvordan alle av dem skal ha et godt liv. Moderne tenkning er basert på at alle mennesker er det samme likeverdig fellesskapet.

▪

Det blir logisk riktig å si at vi tilhører den evige eksistens. Men i vår virkelighet har alt mulig en begynnelse og en slutt. Vi vet ikke hva som er utenfor vår virkelighet. Vår virkelighet tilhører også den evige eksistens. Det er sannsynlig at vår virkelighet er bygd på en idé, en hensikt eller en mening og lignende. Det er usannsynlig at vår virkelighet er bygd på en tilfeldighet. Det er ikke en tilfeldighet at noe eksisterer. Om ikke noe hadde eksistert, da hadde heller ikke et tomt rom av ingenting eksistert. Til og med støv og rusk og raks består av et intelligent system av grunnstoffer.

▪

Mennesker er det viktigste for oss mennesker. Derfor er også menneskelig utvikling også det viktigste for oss. Vi mennesker må alltid passe på det. Se tilbake i historien og se hvor mye feil menneskene har gjort på grunnlag av feil forståelse om menneskene. Det viser hvor viktig det er med menneskelig utvikling.

18. november 2018, David H. Hegg

212. En forandring

Utviklingen har forandret seg, så det nå er tallsystemet som har mest betydning; og ikke språket lenger, som tidligere, med alfabetet som sitt system.

Forkortet blir dette: Tall er blitt mer viktige enn bokstaver.

19. november 2018, David H. Hegg

213. Litt mer fra 1975

Nå har jeg husket noe mer, fra da jeg hørte, at han på kontoret, og han som “påvirket” meg, snakket mens de trodde at jeg sov, mandag 29. desember 1975.

Han på kontoret sier til han som “påvirket” meg:

“Det var godt vi fant ut dette her. Nå har vi fått gjort noe med det. Nå kommer han aldri til å få til noe med det han kunne ha fått til. Nå må vi bare passe på hvordan dette utvikler seg.”

Dette kan være angående at jeg snakket med henne, som vi bodde hos de fem første årene av mitt liv, en gang igjen seinere rett før hun døde. Da var hun opptatt av at det var viktig å finne ut om, og forstå, hva som virkelig foregår. Dette var angående 1. og 2. verdenskrig, og atomvåpenkappløpet med den kalde krigen på den tiden. Hun var opptatt av at det skjer noe med menneskene, som er det farlige. Bl.a. snakket hun om at det er viktig å forstå, hva som hadde skjedd med den norske forfatteren Knut Hamsun 1859 ‐ 1952. Vi hadde fått hans samlede verker i gave av henne, da vi bodde der, sammen med andre bøker. Hun snakket om at han ikke hadde forstått hva som virkelig hendte i løpet av 2. verdenskrig, og at det var det samme med andre mennesker også. Og at det var farlig, at mennesker hadde blitt så begeistret for noe som nazismen, fordi de oppfattet den som noe fint og flott. Dette er det viktig å finne ut om og forstå hva er, sa hun. Hun snakket også om Joseph Goebbels sin totale krig tale på en sportsplass, der han hadde drevet mennesker med seg. Det er mulig å se den på YouTube, www.youtube.com (Joseph Goebbels total war speech) eller (Sportpalast speech). Det de gjør nå er det samme, sa hun. (Angående den kalde krigen.)

Men jeg har ingen hukommelse om hva den uttalelsen inne på kontoret, der jeg ble “påvirket”, dreide seg om. Det hele er også svært vagt. Jeg oppfatter at jeg oppfattet det, som angående alt, som hadde med meg å gjøre. Hukommelsen om dette kan sammenlignes med et bilde som er så mye visket bort, at det nesten ikke er mulig så se hva det er.

Et annet glimt av hukommelse fra den samme situasjonen; er at han som “påvirket” meg, sier til han på kontoret.

“Nå får vi gå bort å se hvordan det står til med han der. ”

Jeg tenker da; at nå må jeg sove. Og så husker jeg ikke mer.

22. november 2018, David H. Hegg

214. Fiolinen

Noen få dager før jeg ble “påvirket” i 1975, sa jeg til min kone at vi kunne spille gitar og fiolin sammen. Jeg sa også at vi kunne få med oss de andre av vennene mine, og kanskje vi kunne få lov til å spille hos foreldrene mine. Der vi også hadde pianoet. Jeg sa også noe om at dette ville bli morsomt for datteren vår. At jeg aldri spilte på fiolinen igjen, synes å være at dette hadde blitt noe forbryterne ble opptatt med. På grunn av det, kan de også ha blitt opptatt av at jeg skulle miste all kontakten jeg hadde med alle vennene mine på den tiden. Og etter noen år fra da, mistet jeg kontakt med alle av vennene mine.

29. november 2018, David H. Hegg

214. Uvitende

Etter at jeg begynte å huske hvordan jeg på en måte, våknet opp da jeg ble “påvirket” i 1975, har jeg gradvis husket tydelig noe som jeg tenkte på i begynnelsen. (Jeg skrev først om det i teksten “122. En jævel” 8. mars, 2017.) I begynnelsen av den sekvensen i 1975, tenkte jeg dette:

Hvem er jeg?

Hvor er jeg?

Når er dette?

Hva er dette?

Jeg visste ikke hvem jeg var, hvor jeg var, når det var, eller hva det var. I dag har dette blitt noe tydelig for meg; at det var på denne måten. Jeg var fullstendig 100% uvitende om hvem jeg var, hvor jeg var, og når det var. På grunn av det, var jeg uvitende om tid og sted og hvem jeg var. Da jeg hørte på hva de to andre personene på kontoret snakket om, begynte jeg gradvis å forstå hvem jeg var, hvor jeg var, og når det var.

Når jeg hørte på hva de snakket om, tenkte jeg mine egne tanker. Jeg tenker at det har “påvirket” meg, jeg ble “påvirket” av mine egne tanker. I denne sekvensen husker jeg det som, at jeg bare var oppmerksom på, hva som hendte i øyeblikket, på en måte som, at jeg ikke husket hva, som hadde hendt tidligere i den sekvensen.

Da jeg våknet opp på ordentlig fordi de vekket meg opp med å smelle igjen døra, husket jeg ikke noe om denne sekvensen der jeg hadde hørt på hva de snakket om. Jeg husket ikke noe om at jeg hadde blitt “påvirket”, eller hvordan det hadde hendt.

Det viktigste jeg husker fra den sekvensen, er at de snakket om å lage kriger. Personen på kontoret, sa også at “nå har vi så mye kontroll”.

30. november 2018, David H. Hegg

216. Lite grann mer

Etter den forrige teksten, “215. Uvitende”, begynte jeg å huske lite grann mer om begynnelsen av den sekvensen da jeg på en måte, våknet opp mens jeg var “påvirket” i 1975. Dette er angående at jeg tenkte på hva tiden var. Etter at jeg hadde skrevet den forrige teksten, fikk jeg en veldig vag hukommelse om at jeg tenkte dette:

Når er dette?

Er det 2000 og noe?

Er det 2016?

Er det, det som tiden er nå?

Nei, det kan da ikke være det.

Dette er rart.

Hva er dette?

Og så begynte jeg å høre på de to personene som snakket med hverandre, og gradvis begynte jeg å forstå når det var og hvor jeg var. Det jeg har skrevet om her, er vagt. Men det jeg har skrevet her; det kom opp i tankene mine etter den forrige teksten.

1. desember 2018, David H. Hegg

217. Sjelens dyp

I dag har jeg begynt å få noe opp i tankene mine. I noen uker nå, har jeg husket at hun vi bodde hos de fem første årene av livet mitt, fra 1955 til 1960, snakket både om Knut Hamsun og Jack London. Dette var at faren min og jeg besøkte henne en gang rett før hun døde, noen år etter at vi flyttet, jeg var fortsatt barn. Hun hadde bedt oss om å komme. Hun hadde bedt en annen person om å snakke med oss om det. Hun snakket også om andre forfattere. I dag kom det frem noe i meg, om noe hun snakket om i forbindelse med Jack London.

Hun snakket om Jack London, 1876 ‐ 1916, i forbindelse med at hun snakket om, at det hadde hendt noe med Knut Hamsun. Vi hadde også blant annet, fått 10 bøker av Jack London av henne, mens vi bodde der. Det er noe med ham også, sa hun. Hun sa noe om at noen mente, at det kanskje var noen, som hadde “påvirket” ham (hun brukte det riktige ordet som jeg ikke skriver). I så fall, er det noen som holder på med noe sånt der borte. Og holder de på med det der; så gjør de det her også, og mange andre steder. De landene som nå bare holder på med å lage forferdelige våpen, gjør noe ingen tidligere hadde trodd at de ville komme til å gjøre. Tyskland før nazismen, var også et land som ingen hadde trodd, at ville komme til å gjøre det de gjorde under 2. verdenskrig. Dette er det nå bare noen få som tenker på i hele verden. Men vi finner ikke ut hva det er, og vi får ingen til å høre på oss, og det tror vi er fordi det er gjort noe med dem alle sammen. Meg, har de ikke gjort noe med, og det kan være fordi at de ikke vil, at jeg skal få muligheten til å finne ut noe. Men, holder noen på sånn, da er det ikke umulig, at de en gang vil prøve å gjøre noe sånt med deg også. Og da skal du få vite noe av meg, som bare du og faren din og jeg vet.

Hvis du en gang forstår at noen vil gjøre noe sånt mot deg, da må du med en gang det begynner, si inni deg selv at dette skal de ikke få til. Og så må du legge til, at de skal oppnå det motsatte av det de vil få til. For da vil det virke, helt fra da de begynner å gjøre noe. Og så må du prøve å få til noe inni deg selv, mens de holder på med det. Sånn at du en gang får noen andre, som du helt sikkert kan stole på, til å finne ut mer om dem som gjorde det mot deg. Da er det England og USA som er de landene, der det er lettest for deg å nå frem. Da kan det være, at noen der vil høre på deg. For hvis du vet noe; så vil de bry seg om det. Det kan være; at det er noen, som prøver å lure dem. Og dem som det er, er da noen, som lurer alle sammen i verden, som holder på med sånne våpen. Og det kan være fordi de vil at de en gang skal brukes på en måte ingen i dag forstår.

Da kommer dette til å være noe, som er så sterkt inni deg, at du den gangen kommer til å få det frem, som noe sterkt innenifra i deg. Og så må du ha inni deg; at de, som gjør noe sånt, det er djevlene, og ikke de gode, men de onde, og de onde liker ikke du. Du må aldri la de onde få makten over deg, og bestemme over deg hva du skal gjøre. Kanskje de sier at de er Gud, men det er de slettest ikke.

Nå har jeg fått gjort dette her imot deg, og det har jeg tenkt på hele tiden, etter at dere flyttet, at jeg måtte få gjort. For deg kan det hende at noen sånne vil bry seg om en dag. Du og jeg hadde en gang mye kontakt med hverandre vi, og det kommer til å fortsette å være noe sterkt inni deg, så lenge du lever. Fra nå av kommer jeg kanskje bare til å være en av stjernene på himmelen for deg, men det kommer hele tiden til å være en sterk stjerne for deg. For jeg vet noe om deg, som kanskje bare jeg forstår hva er.

Dette varte bare en kort stund. Hun sa at faren min måtte gjøre det samme, om noen prøvde å gjøre det med ham, og han skulle fortelle kona si om det også. Etterpå snakket vi videre om forskjellige andre ting.

Før jeg skrev dette i dag, hadde jeg rett før pusset vinduene, og hengt opp en adventsstjerne med lys i vinduet mitt. Nå henger adventsstjerna der og lyser imot mørket utenfor vinduet, med et speilbilde av seg i det blankpussede vinduet. Og når jeg skriver om det, så føler jeg at jeg vil gråte.

Dette bare kom frem på denne måten i meg i dag. Det er noe som på en måt, er langt borte, og som er vanskelig å få tydelig frem i tankene. Tankene mine har i flere år kretset rundt ett eller annet sånt, at det er noe sånt på en eller annen måte. At denne personen betyr noe viktig for meg, på grunn av at jeg hadde kontakt med henne de fem første årene jeg levde. Hun ville bruke livet sitt til å arbeide imot krig.

En tekst som denne; er vanskelig å få ut av hodet sitt den første gangen man skriver den. Det er vanskelig å få ordene ut av hodet sitt. Det er sånn dette har blitt, når jeg har prøvd å skrive om det.

2. desember 2018, David H. Hegg

218. Noen få ord til

Nå fikk jeg noe mer hukommelse fra den samtalen jeg skrev om i den forrige teksten; “217. Sjelens dyp”.

Jeg husker at personen, som snakket med meg den gangen, sier: Nå skal jeg si noe til deg, som du ikke skal huske. Og hun sier noe. Jeg tenker at det er, at jeg skal forstå, at en person som “påvirker” meg, er en djevel. Og at jeg da skal tenke, at dette er ikke Gud, det er djevelen. Og så skal jeg slutte å si noe, fordi jeg ikke vil snakke med djevelen. Da vil de tenke, at du sover, sier hun. Etter det, skal jeg begynne å tenke på hva jeg kan gjøre, for å få andre til å finne ut om hvem disse menneskene er. Og etter det må du sove, sier hun. Etter at hun hadde sagt dette, sa hun at jeg måtte glemme dette. Hun spurte meg om jeg ville love henne at jeg ville glemme dette. Jeg svarte ja; og hun smilte, og sa, det er bra. Nå husker du ikke det mer, sa hun.

Etter at jeg har skrevet dette, synes det mer og mer riktig for meg at dette virkelig hendte. Dette er også noe som har kommet opp i tankene mine, på samme måten som i den forrige teksten.

3. desember 2018, David H. Hegg

219. Enda litt mer

Etter den forrige teksten “218. Noen få ord til”, har jeg etterpå husket mer. Her er det:

Og så er det noe du skal si. Når de spør deg om meg, skal du bare snakke om meg som en fjollete dame, som bare bryr seg om hvordan hun ser ut. Tidligere var jeg pen, men nå er jeg ikke det mer. Og jeg vet ikke om han jeg er glad i liker meg mer, når jeg ikke er like pen som før. Og deg, har jeg savnet hele tiden siden dere flyttet, og jeg ønsket bare å se deg igjen før jeg døde. Og vi snakket om dette en lang stund, og om hvordan det var da dere bodde her. Og da må du bare huske noe om det.

Før dette, snakket hun om at hun hadde villet bruke livet sitt til å arbeide imot krig. Og så spurte hun meg, om jeg også ønsket å arbeide imot krig. Jeg svarte ja. Da sa hun, det er fint, det var det svaret jeg hadde ventet fra deg. Hun sa, at nå skal hun gjøre noe, sånn at jeg kan gjøre det. Og det vil bli om det hun tror at foregår, kommer til å hende. Fordi nå har jeg funnet ut alt jeg kan klare om hvordan sånt foregår, som er det jeg nå tror at foregår, sa hun.

5. desember 2018, David H. Hegg

220. Det er mer

Angående hva jeg har skrevet om i de siste tekstene, er det mer. Kvinnen som jeg nå tenker, at har “påvirket” meg til å gjøre noe imot forbryterne, om de tar meg en dag; hun gjorde litt mer enn jeg har husket inntil i dag.

En ting; som forklarer hvorfor dette virket, er at hun også “påvirket” meg til å snakke om henne, som dopet. At hun hadde så mye smerter. Doktoren hadde gitt henne smertestillende. Og den dagen hun snakket med meg, hadde hun tatt så mye av disse smertestillende, at hun var surrete i hodet. Men det som var sant, var at hun ikke hadde brukt disse smertestillende ennå.

En annen ting; som forklarer hvorfor jeg har gjort, som jeg har gjort, er at jeg også var “påvirket” til å høre på hva de sa, om de begynte prate. (Mens de trodde at jeg sov.) Og jeg skulle tenke på hva jeg kunne gjøre i forhold til hva jeg hørte. Da personen på kontoret sa, at de måtte følge med på alt jeg gjorde, tenkte jeg at jeg måtte vente inntil han og den andre personen var døde. Og de kunne ikke finne ut at noe hadde hendt, jeg måtte la dem tro at alt var, som de forventet. Men jeg måtte også bruke den første sikre muligheten, fordi dette haster.

Etterpå, ble sånne ting noe jeg ikke husket. Men jeg hadde blitt “påvirket” av sånne ting, av meg selv.

6. desember 2018, David H. Hegg

221. Hva betyr noe?

Det er ikke hva du er som betyr noe. Det er hva du gjør som betyr noe.

8. desember 2018, David H. Hegg

222. Kanskje to grunnsetninger

Her er noe jeg har tenkt på. Kanskje dette er grunnsetningene som forbryterne bygger opp sin overlegenhet på: De onde menneskene har mest styrke og makt, når de gode menneskene ikke forstår deres ondskap. De gode menneskene har mest styrke og makt, når de forstår de onde menneskenes ondskap. Dette betyr at ondskap kan være forbryternes maktmiddel. Men jeg vet ikke hvordan dette er. Dette er bare mine tanker.

9. desember 2018, David H. Hegg

223. Cirka 1965

Da jeg var hos kvinnen som “påvirket” meg, fortalte hun om hva som hadde hendt i tiden forut. Dette var i tiden i eller omkring 1965; men jeg husker ikke noe årstall, dato eller ukedag.

Under krigen hadde hun spionert på nazistene, og levert opplysninger til motstandsbevegelsen. Hun var vant til å bli godt mottatt, og at informasjonene hun kom med ble satt pris på. Hun var knyttet til Norges Kommunistiske Parti som drev på med motstandsarbeid under krigen, og det var motstandsarbeidet som hun hadde vært opptatt av. Etter krigen fortsatte hun å være knyttet til Norges Kommunistiske Parti, men det hun var opptatt av, var å arbeide imot krig. Hele familien hennes og kjæresten hennes ble drept under annen verdenskrig, og etter krigen ville hun arbeide imot krig, for å kunne hindre at noe så vont kunne skje igjen. Hun ville ikke svikte kjæresten sin som hadde ofret livet sitt under krigen, og fortsatte å være glad i ham etter at han var død.

I korte trekk er dette sånn; at hun først spionerte på noen. Hun lå på et tak og så inn igjennom et vindu. Hun brukte en vinkelkikkert (som et periskop), sånn at hun ikke kunne bli sett. Dette hadde hun holdt på med under krigen. Dette var fordi det var noe mistenkelig med den bygningen. Den øverste etasjen var skjult, og kunne ikke sees ifra bakken, og hun ville finne ut om hva som foregikk i denne skjulte etasjen. En gang så hun noe rart, det satt en mann og sov i en stol, mens en annen stod ved siden av ham og holdt noe foran ansiktet hans. Sånn kom hun inn på tanken om at det ble brukt “påvirkninger”, og at nazistene under andre verdenskrig hadde blitt “påvirket”.

Etter det, begynte hun å lete etter informasjon om hvordan sånt gjøres, og da ble hun mer og mer forferdet over hva hun fant ut. Etter hvert hadde hun funnet ut om farlige metoder for å få makt over andre mennesker. Dette var skrevet som lærebøker eller lærebok, jeg husker ikke helt sikkert om dette var en eller flere bøker som spesielt var så farlig. Til slutt hadde hun funnet ut hvordan sånt kan gjøres, på grunnlag av utviklede metoder for å gjøre nettopp sånt.

Dette hadde tatt lang tid. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe hun hadde kommet frem til i tiden fra 1945 til noen få år før cirka 1965, altså nesten 20 år hadde hun brukt på dette.

Til slutt hadde hun navnene på flere personer. Og hun hadde også funnet ut om hvordan sånt kunne gjøres. Derfor visste hun da noe om hvem de var, og hva de gjorde. Da hun hadde skrevet og gjort ferdig noe hun ville overlevere til dem, som tok seg av landets sikkerhet, gikk hun dit med det hun hadde gjort ferdig.

Da hun kom dit, fikk hun sjokk. De spurte om navnene hun hadde. Da hun hadde sagt dem, sa de at nå skulle de gjøre sin plikt, å gå og rapportere dette. De ville ikke se på noe av det hun hadde med seg, som hun nesten hadde brukt 20 på å finne ut om. Hun fikk beskjed om å komme seg ut. Der er døra, sa de, og kom aldri hit igjen, sa de til henne. De gikk og rapporterte det til dem hun hadde oppgitt navnene på, uten å ville vite noe om hva hun hadde funnet ut. De ville ikke se på det hun hadde med seg. Hun kjente igjen noen av dem hun hadde rapportert til under krigen, da hun var der. De latet som om de ikke kjente henne.

Når dette hendte, hadde hun meldt seg ut av kommunistpartiet for ikke å blande noe som hadde med politikk å gjøre, inn i dette hun hadde funnet ut om. Hun hadde villet snakke om det til mennesker fra alle ulike politiske partier. Hun hadde bare vært opptatt av å finne ut om hva krigen hadde kommet av, og hun hadde ikke fulgt så mye med på hva som hendte i samfunnet. Hun hadde bare villet finne ut om hva krig kom av.

Fordi hun hadde snakket med de i kommunistpartiet om at det var noe lureri med hele partidannelsen deres, ville heller ikke de snakke med henne mer.

Etter dette, var alt ødelagt, og det gikk kort tid før ting begynte å hende omkring henne. Mennesker hun hadde hatt med å gjøre forandret seg og forsvant. På arbeidet forandret det seg, og det ble vanskelig for henne der. Og så ble hun syk. Hun hadde fått kreft. Til å begynne med, smilte legen og sa at dette kom til å gå bra, for det var ennå tid igjen til å få gjort noe med det. Men så ble dette utsatt igjen og igjen; helt til hun til slutt fikk beskjed om at det var blitt for sent. Da var legen hennes trist. Han sa at han ikke forstod hvorfor dette hadde måttet ta så unødvendig lang tid.

Etter hvert var hun blitt helt alene, og hun skulle snart dø. Da tenkte hun på at jeg en gang hadde sagt til henne, at det ikke er hva du er som betyr noe, det er hva du gjør som betyr noe. Og da hun hadde fått høre, at det gikk dårlig med meg; forstod hun at det var de samme, som hadde begynt å ødelegge for meg, som hadde begynt å ødelegge for henne.

Hun sa at hun hadde lært seg å gjøre det samme som dem. Og at hun kunne gjøre noe som virket sånn, at om de tok meg, så ville de ikke finne ut noen ting, og jeg ville etterpå vite hvem de var, sånn at jeg da kunne prøve å gjøre noe med det. Hun sa at jeg uansett kom til å bli “påvirket”, enten av dem, eller av henne.

Dette ville jeg gjøre. Jeg ville heller bli påvirket av henne, enn av dem. Da sa hun, at det hun kom til å gjøre, det ville begynne der, hjemme hos henne. Og det ville slutte med at jeg husket dette, som hendte hjemme hos henne. Når jeg husket det igjen, da hadde jeg komme igjennom alle “påvirkningene”, som de andre hadde gjort imot meg, på en måte der de trodde alt gikk som det skulle, helt til det ikke var blitt noe av noe av det de ville oppnå til slutt. Det ville de tro at var fordi jeg hadde sovnet, da de gjorde det, og da ville de ikke bry seg om meg mer.

Dette har min mor og far visst om hele tiden etterpå. De kunne ikke si noe om det, hverken til meg eller til noen andre. Begge mine foreldre er nå døde. Og denne kvinnen døde kort tid etter dette. Kanskje hun hadde tatt en overdose av de smertestillende pillene hun fikk, hun snakket om å gjøre det. Hun hadde ikke tatt noen av dem inntil den dagen.

Da hun fikk høre, at de hun kom til; bare skulle gjøre sin plikt og rapportere dette til dem hun kom med navnene på, gjorde hun selv sin plikt, og ødela alle sine egne kilder. Det eneste som er mulig å finne igjen der, er sporene etter en liten kniv som har skåret ut noen sider. Det hun hadde funnet ut om, det var noe veldig farlige. Og de uriktige menneskene kunne ikke få vite om det. Etter at jeg hadde vært der, kom hun til å brenne opp alt sammen, og kaste asken, sånn at ikke noe sånn aske lå igjen i ovnen. Hun ville også fjerne alle spor etter meg, sånn som fotografier.

Personen inne på kontoret der jeg ble “påvirket” etterpå i 1975, var han hun hadde sett på gjennom vinduet, mens hun lå på et tak. Hun sa at han ville komme til å ville få meg inn på sitt kontor. For sånn er han, sa hun. Og han vil forsøke å få det til, og til det har han mange andre som får penger av ham, for å gjøre det for ham. Det var fordi foreldrene mine og jeg hadde bodd i en liten hytte i hagen hennes de fem første årene av mitt liv. Og det var han som allerede i 1965 hadde begynt å ødelegge for meg, sa hun. Og den personen snakket om den hytta i den hagen i begynnelsen i 1975.

Dette er en hurtig og forkortet fremstilling av dette.

14. desember 2018, David H. Hegg

224. Noen tanker

Samvittigheten og det personlig initiativ hører sammen.

▪

Forskjellige utviklingsretninger eller utviklingstrender kan være noe forbryterne har satt i gang. Det mennesker hadde vært opptatt med av seg selv, kan være måtene eller metodene for hvordan samfunn kan virke eller fungere.

Forbryterne har satt i gang feil utviklingsretninger, og alle av dem er feil. Opprinnelig kunne folk være opptatt med hvordan samfunn skulle fungere, som er noe forskjellig fra alle de uriktige utviklingsretningene.

Forbryterne har villedet oss alle sammen angående forskjellige ting i alle forskjellige retninger, angående samfunnssystemer og andre ting.

▪

Forbryterne har svik som sin metode og system.

▪

Dette er noe jeg tenker. Det er nødvendig å finne ut mer og forstå mer om sånne ting.

21. desember 2018, David H. Hegg

225. Skjult hukommelse

For noen dager siden hendte det noe, som er så klart og tydelig for meg, at jeg skriver om det her.

Jeg satt ved datamaskinen, og brukte et vedlikeholdsprogram for datamaskinen. Dette varte i omtrent to minutter. I midten av denne to minutters perioden, begynte jeg å tenke på et annet dataprogram, et enkelt nytteprogram. Jeg tenkte at da jeg var ferdig med å bruke vedlikeholdsprogrammet, da skulle jeg søke etter det enkle nytteprogrammet på Internett. Jeg ville bare se på hva det dataprogrammet var blitt akkurat på den tiden.

På samme tid viste TV‐apparatet en nyhetssending, og jeg så over på TV‐apparatet, og begynte å tenke på hva jeg så der. I samme sekund, oppfattet jeg at jeg ikke kunne huske hva det var, som jeg hadde tenkt på å søke etter på Internett to sekunder tidligere. Det var borte på et øyeblikk. Det var umulig for meg å finne det tilbake, det jeg nettopp hadde tenkt på å gjøre.

Jeg åpnet søkemotoren og så på den, for å forsøke å huske hva det var. Men det var fortsatt umulig for meg å huske det. Da åpnet jeg vedlikeholdsprogrammet, og brukte det for det samme formålet som noen få minutter tidligere. Jeg begynte å gjøre det samme igjen. Da husket jeg det enkle nytteprogrammet igjen, og søkte etter det på Internett.

Etter dette, husker jeg hele tiden dette. Det er ikke noe problem for meg i det hele tatt. Jeg hadde ikke glemt hva det enkle nytteprogrammet var. Det enkle nytteprogrammet hadde på en måte blitt skjult for min hukommelse, eller noe som det. Nå er alt om dette veldig klart og tydelig for meg. Jeg kan tenke på andre ting igjen og igjen, og når jeg ønsker å huske hva det var, husker jeg det øyeblikkelig. Det er ikke noen problemer med å huske dette.

Jeg tenker at noe, som dette, kan være på grunn av en “påvirkning” av forbryterne. Nå er dette så klart og tydelig for meg. Jeg har gjort lignende ting mange gnager, på forskjellige måter, og typisk finner jeg alltid tilbake det som hadde falt ut av mitt sinn. Noen ganger har jeg også husket det igjen etter noen dager. Det har også hendt at jeg har husket ting, som jeg ikke husket igjen, etter noen år. Jeg opplever det som om jeg husker bedre og bedre år etter år.

28. desember 2018, David H. Hegg

226. Den dagen i 1965

Her skriver jeg noen få setninger om noe, som har vært i tankene mine de siste dagene nå. Det er om hvordan vi sa farvel til hverandre, etter at faren min og jeg hadde besøkt kvinnen igjen, som vi bodde hos i en liten hytte i hagen hennes, de første fem årene av mitt liv, fra 1955 til 1960. Jeg er nå ganske sikker på at dette hendte etter sommerferien, og før juleferien, i 1965. Jeg hadde blitt ti år gammel i juni det året.

Dette har forandret seg, og det er fordi hun “påvirket” meg til å huske det feil. Det var fordi jeg skulle fortelle feil om det, da forbryterne “påvirket” meg. Hun var sikker på at de ville gjøre det imot meg, og at det bare ville gjøre det verre og verre for meg å forsøke å unnslippe fra det. Ingenting i samfunnet vårt ville hjelpe meg med å forsøke å gjøre det. Forbryterne hadde utpekt meg, og de ville ikke slutte før de hadde fått tak i meg; sa hun.

Tidsbildet av perioden omkring 1965 var preget av sterke og fastlåste motsetningsfylte forestillinger, som ikke kunne bli diskutert av noen av de forskjellige menneskene med forskjellige fastlåste forestillinger. Alle av dem var feil, og representerte i sammen en samlet farlig situasjon. Denne farlige situasjonen var en fastlåst situasjon, der faren var sammensetningen av disse forskjellige forestillingene. Det, som det var umulig å få mennesker til å forstå på den tiden, var at dette var en begynnelse for noe annet, noe farlig som på den tiden ikke var kjent, noe annet som forbryterne hadde, som det neste trinnet i sin plan. Og det kan kanskje være flere påfølgende trinn i den farlige planen. Det er forbryternes plan som er farlig. Denne farlige situasjonen omkring 1965 var på sin egen måte en stillestående situasjon.

Da faren min og jeg stod utenfor døra, og hun stod i døråpningen, sa hun til meg: Du vil klare deg bra du David. Du vil aldri bli ond og gjøre onde ting. Nei, det vil jeg ikke; sa jeg. Jeg vet det, og det vil aldri skje; sa hun. Da sa vi farvel til hverandre.

Nå om dagene er dette noe som får meg til å huske og forstå, hva som egentlig hendte den dagen i 1965.

Jeg hadde mye å gjøre med denne kvinnen fra 1955 til 1960, lite grann av og til hele tiden i disse fem årene. Jeg likte å se i bøker sammen med henne. Da jeg hadde lært å gå, kom jeg løpende til henne hver gang jeg så henne.

Det var ikke meg hun var opptatt med, da vi bodde der; sa hun da vi snakket sammen i stua hennes. Hun hadde vært opptatt men å finne ut om det hun hadde funnet ut om. Hun hadde ikke blandet noen andre inn i det. Derfor hadde hun ikke avslørt hva hun gjorde, for de menneskene hun fant ut om. Dette bare ble sånn, fordi jeg alltid kom løpende til henne da hun så meg, sa hun. Og jeg hadde alltid litt tid til deg, sa hun. Jeg var den eneste personen hun virkelig hadde brydd seg om etter krigen, sa hun.

4. januar 2019, David H. Hegg

227. Rotete

Jeg er “påvirket” til å ha et uordentlig rot hjemme, og til ikke å bry meg om klærne mine, håret mitt og andre sånne ting. Jeg skal ikke ha med meg en kam i lomma mi, og ikke ha et speil.

Jeg er også “påvirket” til ikke å bry meg om hva jeg spiser, og til ikke å ha en ryddig måte å oppbevare, lage til og spise maten min på. Det har blitt noe dårlig for meg å kjøpe mat på impuls der og da. Det er bedre å tenke over det og skrive en huskeliste på forhånd.

Jeg tenker at forbryterne har “påvirket” meg til å få tak i usunn mat (junk food) osv., istedenfor å få tak i åndelig føde. Jeg skal spise usunn mat etc. istedenfor å lese bøker. Jeg skal aldri lese bøker for hjernen min mer; jeg skal spise mat for maven min istedenfor. Jeg opplever det som om, at jeg er “påvirket” til nøyaktig dette; at jeg skal spise istedenfor å lese bøker. Det er som om forbryterne har sagt “og så skal du fylle opp maven din og ikke hodet ditt”. Det er som om jeg er “påvirket” til å spise noe fordi jeg ønsker noe som smaker godt, istedenfor å spise fordi jeg er sulten og ønsker å bli mett etter å ha spist.

11. januar 2019, David H. Hegg

228. En papirlapp

Her skriver jeg noe, som jeg skrev ned på en papirlapp, da jeg var ute på avisruta i går. Det er noe jeg husket som noe han som “påvirket” meg i 1975, sa til meg da han “påvirket” meg:

Her skal det komme inn et men, det skal skje de gangene du enten skriftlig eller muntlig, gir uttrykk for noe du mener at er viktig. Dette men, vil således frata dine meninger dine meningers makt over andre, som leser eller hører hva du sier.

Her skriver jeg noe som jeg skrev ned på den samme papirlappen etterpå. Dette er noe jeg husket som noe hun som “påvirket” meg i 1965, sa til meg da hun “påvirket” meg:

Hvis de sier noe om men til deg, skal min “påvirkning” gjenta det ordrett for deg. For det tror jeg de gjør noe med. Inni menneskene, ødelegger de tankene deres. Når de snakker med hverandre, ødelegger de hvordan de snakker sammen. Når de skriver, ødelegger de hvordan de skriver. Og når de leser, ødelegger de hvordan de leser.

18. januar 2019, David H. Hegg

229. Vurderingsevnen

Nå har jeg igjen en papirlapp, der jeg har skrevet ned noe, sånn som i den forrige teksten “228. En papirlapp”. Dette er fra i går, da jeg var ute på avisruta, to dager etter det jeg skrev på den forrige papirlappen. Dette er noe lignende, men ikke på samme måten. Her skriver jeg noe jeg husket som om det er blitt sagt til meg, da jeg ble “påvirket” i 1965 og 1975.

Hun som "påvirket" meg i 1965: De fratar menneskene dømmekraften; sånn at de ikke er i stand til å bedømme noen ting riktig mer. De kan ikke vurdere noe riktig mer. Dette finnes det muligheter til å gjøre noe imot. Man må ikke gi etter for det.

Han som "påvirket" meg i 1975: Du skal aldri ha mer enn en tanke i hodet om gangen. Og den skal bli mindre og mindre, og til slutt forsvinne helt.

Hun som "påvirket" meg i 1965: Dette må du være litt forsiktig med, for med sånne ting, er det alltid noe mer.

Han som "påvirket" meg i 1975: Inni her er det noe mer, og det er at du skal få store svære problemer med å tenke ordentlig. Og dette vil du aldri klare å forstå selv om du forstår noe som noe du ikke forstår. Til slutt er du tom i hodet.

Hun som "påvirket" meg i 1965: Nå får dette være nok. Det blir for vanskelig å finne ut alt sammen, og det kommer bare til å bli feil alt sammen.

20. januar 2019, David H. Hegg

230. Men skal bety

I teksten “228. En papirlapp” 18. januar 2019, hadde jeg husket dette:

Da jeg var ute på avisruta i går, hadde jeg denne tanken i hodet. Jeg hadde gått omkring på avisruta i et par timer:

Det er sikkert noe inni men også. Hva er det tro. Og da kom dette frem i tankene mine.

Inni dette er det noe mer, og det er dette her. Men skal bety; at dette har du aldri ment noen gang.

24. januar 2019, David H. Hegg

231. To dager til

I tiden etter den forrige teksten “230. Men skal bety” 24. januar 2019, har dette kommet frem i tankene mine litt etter litt. På fredag; ut på avisruta, litt om gangen, med mange avbrudd i løpet av flere timer. På lørdag; da jeg hadde sovet etter avisruta, det hele på en gang uten avbrudd. Her bare gjengir jeg det som kom opp i hodet mitt. Søndag har det ikke kommet noe mer.

Fredag 25. januar 2019

Og du blir til jeg, som er deg. Og jeg er den som hele tiden bestemmer over deg og livet ditt, fra i dag av og til du til slutt dør av denne dikteringen her. Husk at døden sier fra en tid i forveien, om at den nærmer seg deg langsomt dag etter dag, for en gang å vinne helt over deg, sånn at du da bare døde av dette her du. For dette jeg her gjentar igjen og igjen, det virket den dagen det skjer med et smell, som er at du skal dø av alt dette jeg her i dag har gjort imot deg.

Og dine meninger blir det aldri mere noe av, for du er for dum til å mene noe. Og nå er du snart død, når dette en dag spilles opp igjen for ditt indre sinn i deg. Den datoen blir her og nå. Og datoen er allerede satt opp. Det er den datoen da du ikke har mer penger igjen, og må gå ut for å tigge og be om litt til å ha for å leve av. Og da blir men, at du mener ikke noe, for du finnes ikke.

Og da blir dette her, det som virkelig dreper deg. Du skal slutte å få blod i dine ben og armer, og bare falle om å dø av det jeg i dag har sagt til deg, som er at nå skal du dø David. Du er million ganger død, og dø om det så er det siste du gjør, og dø betyr at nå er det slutt med deg for alltid David.

Nå skal alt det du ikke liker å tro at er sant, bygge seg opp til et voldsomt mørke i deg, og så slukner du bare ut. Nå får dette holde. Nå skal det begynne å skje noe annet med deg, enn det de du nå er sammen med, er vant til at er den du er nå.

Og prøver du å finne ut om dette jeg for litt siden gjorde imot deg, vil det bare stadig forandre seg i deg, og anta stadig nye former, og mer og mer vil det til sammen seirer over ditt liv, til du segner om den dagen, og dør av dette her jeg nå har gjort. Og dette kommer igjen og igjen, til det til sist er blitt ditt endelige nederlag å prøve å stanse dette i deg selv.

Nå har jeg da endelig klart å bli ferdig med dette her i dag. Og nå skal det begynne noe annet. Og det er at du aldri vil få til noe annet enn å dø, samme hva du enn gjør imot det i deg selv.

Her har jeg ikke tid til mer. Jeg har allerede brukt opp for mye av tiden min.

Lørdag 26. januar 2019

Du skal ikke lenger fortsette med å arbeide med det du holder på med her, men bare ta deg tilfeldige jobber her og der. For du skal få denne sykdommen her, som er reumatisme, som du aldri skal vite at det er.

Og så svimler det voldsomt for deg, og alle kreftene dine forsvinner i dine ben og armer, og du synker sammen og bare dør, du David. Så her har det; satt sluttstrek for deg og ditt liv. I morgen er jeg ikke her, og du er der borte på jobben din. Og bare arbeider som vanlig. I dag har du ikke noen matpause klokka ni, og det tar du deg heller ikke tid til de andre dagene du er her alene, for du må ta igjen den tiden du sov her.

For den dagen dette skjer; har du, nemlig prøvd å gjøre noe du ikke skal gjøre du David, nemlig å prøve å finne ut om hva dette virkelig er inni deg selv, for når det skjer, er du allerede død for lenge siden, lenge før du får til det i deg selv.

Før det, kommer dette, du skal få en stor og mektig stemme inni deg selv, som roper ut med stor og sterk stemme, så alle omkring der du bor blir nødt til å høre det, at du, David Harry Hegg har oppdaget forferdelige ting som foregår her på jorden, sånn at alle må forstå hvor viktig det er. Denne sterke stemmen, snakker til deg, og sier du og han om deg, og ikke jeg.

Dette skal komme i din erindring, rett etter at du den dagen også har gått ut på din avisrute. Sånn at du da begynner å huske, at denne stemmen har snakket i deg, rett før du gikk ut. Den hadde bare så mye kontroll over deg, at mens det skjedde, så kunne ikke du selv være der og være deg selv den tiden dette varte.

Etter det vil du om igjen og om igjen, møte ulike varianter av denne dødelige dosen med dikteringer jeg her har gitt deg, inntil du bare må falle om å dø av utmattelse, imot alt dette i deg. Men da kommer det en reddende engel inni deg, og sier at jeg gav denne sterke stemmen beskjed om å fjerne denne dødelige makten i deg. Og jeg, det er meg her, som er deg. Dermed er du helt fri fra denne dødsdikteringen, den gangen det skjer. For da har du, nemlig gjort akkurat det vi vil, nemlig å finne ut alt sammen feil, og det får du leve for at du gjorde, for det var etter våres vilje.

Men senere en gang i livet ditt, vil dette begynne å snike seg innpå deg, sånn at du bare langsomt begynner å svekkes og bli litt svakere hele tiden. Men først skal du være blitt veldig sprek og sterk, men så kommer denne her. Langsomt begynner alt omkring deg å bli bare rot og surr, og armene og benene dine blir tynne, men maven din blir stor og rund, og du utvikler deg til å bli en stor ballong, som den dagen dette skjer, ganske enkelt bare sprekker, sånn at all lufta går ut av den.

Dermed er dette gjort så grundig inni deg i dag, at du aldri kommer til å finne ut om det noen gang, mens du ennå lever, da må du først vare blitt død. For det sier dette her i deg; at må være på den måten. Først etter din død, blir dette noe det blir mulig for deg å finne ut om det, David.

27. januar 2019, David H. Hegg