www.davidhegg.org

223. Cirka 1965

Da jeg var hos kvinnen som “påvirket” meg, fortalte hun om hva som hadde hendt i tiden forut. Dette var i tiden i eller omkring 1965; men jeg husker ikke noe årstall, dato eller ukedag.

Under krigen hadde hun spionert på nazistene, og levert opplysninger til motstandsbevegelsen. Hun var vant til å bli godt mottatt, og at informasjonene hun kom med ble satt pris på. Hun var knyttet til Norges Kommunistiske Parti som drev på med motstandsarbeid under krigen, og det var motstandsarbeidet som hun hadde vært opptatt av. Etter krigen fortsatte hun å være knyttet til Norges Kommunistiske Parti, men det hun var opptatt av, var å arbeide imot krig. Hele familien hennes og kjæresten hennes ble drept under annen verdenskrig, og etter krigen ville hun arbeide imot krig, for å kunne hindre at noe så vont kunne skje igjen. Hun ville ikke svikte kjæresten sin som hadde ofret livet sitt under krigen, og fortsatte å være glad i ham etter at han var død.

I korte trekk er dette sånn; at hun først spionerte på noen. Hun lå på et tak og så inn igjennom et vindu. Hun brukte en vinkelkikkert (som et periskop), sånn at hun ikke kunne bli sett. Dette hadde hun holdt på med under krigen. Dette var fordi det var noe mistenkelig med den bygningen. Den øverste etasjen var skjult, og kunne ikke sees ifra bakken, og hun ville finne ut om hva som foregikk i denne skjulte etasjen. En gang så hun noe rart, det satt en mann og sov i en stol, mens en annen stod ved siden av ham og holdt noe foran ansiktet hans. Sånn kom hun inn på tanken om at det ble brukt “påvirkninger”, og at nazistene under andre verdenskrig hadde blitt “påvirket”.

Etter det, begynte hun å lete etter informasjon om hvordan sånt gjøres, og da ble hun mer og mer forferdet over hva hun fant ut. Etter hvert hadde hun funnet ut om farlige metoder for å få makt over andre mennesker. Dette var skrevet som lærebøker eller lærebok, jeg husker ikke helt sikkert om dette var en eller flere bøker som spesielt var så farlig. Til slutt hadde hun funnet ut hvordan sånt kan gjøres, på grunnlag av utviklede metoder for å gjøre nettopp sånt.

Dette hadde tatt lang tid. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe hun hadde kommet frem til i tiden fra 1945 til noen få år før cirka 1965, altså nesten 20 år hadde hun brukt på dette.

Til slutt hadde hun navnene på flere personer. Og hun hadde også funnet ut om hvordan sånt kunne gjøres. Derfor visste hun da noe om hvem de var, og hva de gjorde. Da hun hadde skrevet og gjort ferdig noe hun ville overlevere til dem, som tok seg av landets sikkerhet, gikk hun dit med det hun hadde gjort ferdig.

Da hun kom dit, fikk hun sjokk. De spurte om navnene hun hadde. Da hun hadde sagt dem, sa de at nå skulle de gjøre sin plikt, å gå og rapportere dette. De ville ikke se på noe av det hun hadde med seg, som hun nesten hadde brukt 20 på å finne ut om. Hun fikk beskjed om å komme seg ut. Der er døra, sa de, og kom aldri hit igjen, sa de til henne. De gikk og rapporterte det til dem hun hadde oppgitt navnene på, uten å ville vite noe om hva hun hadde funnet ut. De ville ikke se på det hun hadde med seg. Hun kjente igjen noen av dem hun hadde rapportert til under krigen, da hun var der. De latet som om de ikke kjente henne.

Når dette hendte, hadde hun meldt seg ut av kommunistpartiet for ikke å blande noe som hadde med politikk å gjøre, inn i dette hun hadde funnet ut om. Hun hadde villet snakke om det til mennesker fra alle ulike politiske partier. Hun hadde bare vært opptatt av å finne ut om hva krigen hadde kommet av, og hun hadde ikke fulgt så mye med på hva som hendte i samfunnet. Hun hadde bare villet finne ut om hva krig kom av.

Fordi hun hadde snakket med de i kommunistpartiet om at det var noe lureri med hele partidannelsen deres, ville heller ikke de snakke med henne mer.

Etter dette, var alt ødelagt, og det gikk kort tid før ting begynte å hende omkring henne. Mennesker hun hadde hatt med å gjøre forandret seg og forsvant. På arbeidet forandret det seg, og det ble vanskelig for henne der. Og så ble hun syk. Hun hadde fått kreft. Til å begynne med, smilte legen og sa at dette kom til å gå bra, for det var ennå tid igjen til å få gjort noe med det. Men så ble dette utsatt igjen og igjen; helt til hun til slutt fikk beskjed om at det var blitt for sent. Da var legen hennes trist. Han sa at han ikke forstod hvorfor dette hadde måttet ta så unødvendig lang tid.

Etter hvert var hun blitt helt alene, og hun skulle snart dø. Da tenkte hun på at jeg en gang hadde sagt til henne, at det ikke er hva du er som betyr noe, det er hva du gjør som betyr noe. Og da hun hadde fått høre, at det gikk dårlig med meg; forstod hun at det var de samme, som hadde begynt å ødelegge for meg, som hadde begynt å ødelegge for henne.

Hun sa at hun hadde lært seg å gjøre det samme som dem. Og at hun kunne gjøre noe som virket sånn, at om de tok meg, så ville de ikke finne ut noen ting, og jeg ville etterpå vite hvem de var, sånn at jeg da kunne prøve å gjøre noe med det. Hun sa at jeg uansett kom til å bli “påvirket”, enten av dem, eller av henne.

Dette ville jeg gjøre. Jeg ville heller bli påvirket av henne, enn av dem. Da sa hun, at det hun kom til å gjøre, det ville begynne der, hjemme hos henne. Og det ville slutte med at jeg husket dette, som hendte hjemme hos henne. Når jeg husket det igjen, da hadde jeg komme igjennom alle “påvirkningene”, som de andre hadde gjort imot meg, på en måte der de trodde alt gikk som det skulle, helt til det ikke var blitt noe av noe av det de ville oppnå til slutt. Det ville de tro at var fordi jeg hadde sovnet, da de gjorde det, og da ville de ikke bry seg om meg mer.

Dette har min mor og far visst om hele tiden etterpå. De kunne ikke si noe om det, hverken til meg eller til noen andre. Begge mine foreldre er nå døde. Og denne kvinnen døde kort tid etter dette. Kanskje hun hadde tatt en overdose av de smertestillende pillene hun fikk, hun snakket om å gjøre det. Hun hadde ikke tatt noen av dem inntil den dagen.

Da hun fikk høre, at de hun kom til; bare skulle gjøre sin plikt og rapportere dette til dem hun kom med navnene på, gjorde hun selv sin plikt, og ødela alle sine egne kilder. Det eneste som er mulig å finne igjen der, er sporene etter en liten kniv som har skåret ut noen sider. Det hun hadde funnet ut om, det var noe veldig farlige. Og de uriktige menneskene kunne ikke få vite om det. Etter at jeg hadde vært der, kom hun til å brenne opp alt sammen, og kaste asken, sånn at ikke noe sånn aske lå igjen i ovnen. Hun ville også fjerne alle spor etter meg, sånn som fotografier.

Personen inne på kontoret der jeg ble “påvirket” etterpå i 1975, var han hun hadde sett på gjennom vinduet, mens hun lå på et tak. Hun sa at han ville komme til å ville få meg inn på sitt kontor. For sånn er han, sa hun. Og han vil forsøke å få det til, og til det har han mange andre som får penger av ham, for å gjøre det for ham. Det var fordi foreldrene mine og jeg hadde bodd i en liten hytte i hagen hennes de fem første årene av mitt liv. Og det var han som allerede i 1965 hadde begynt å ødelegge for meg, sa hun. Og den personen snakket om den hytta i den hagen i begynnelsen i 1975.

Dette er en hurtig og forkortet fremstilling av dette.

14. desember 2018, David H. Hegg