www.davidhegg.org

226. Den dagen i 1965

Her skriver jeg noen få setninger om noe, som har vært i tankene mine de siste dagene nå. Det er om hvordan vi sa farvel til hverandre, etter at faren min og jeg hadde besøkt kvinnen igjen, som vi bodde hos i en liten hytte i hagen hennes, de første fem årene av mitt liv, fra 1955 til 1960. Jeg er nå ganske sikker på at dette hendte etter sommerferien, og før juleferien, i 1965. Jeg hadde blitt ti år gammel i juni det året.

Dette har forandret seg, og det er fordi hun “påvirket” meg til å huske det feil. Det var fordi jeg skulle fortelle feil om det, da forbryterne “påvirket” meg. Hun var sikker på at de ville gjøre det imot meg, og at det bare ville gjøre det verre og verre for meg å forsøke å unnslippe fra det. Ingenting i samfunnet vårt ville hjelpe meg med å forsøke å gjøre det. Forbryterne hadde utpekt meg, og de ville ikke slutte før de hadde fått tak i meg; sa hun.

Tidsbildet av perioden omkring 1965 var preget av sterke og fastlåste motsetningsfylte forestillinger, som ikke kunne bli diskutert av noen av de forskjellige menneskene med forskjellige fastlåste forestillinger. Alle av dem var feil, og representerte i sammen en samlet farlig situasjon. Denne farlige situasjonen var en fastlåst situasjon, der faren var sammensetningen av disse forskjellige forestillingene. Det, som det var umulig å få mennesker til å forstå på den tiden, var at dette var en begynnelse for noe annet, noe farlig som på den tiden ikke var kjent, noe annet som forbryterne hadde, som det neste trinnet i sin plan. Og det kan kanskje være flere påfølgende trinn i den farlige planen. Det er forbryternes plan som er farlig. Denne farlige situasjonen omkring 1965 var på sin egen måte en stillestående situasjon.

Da faren min og jeg stod utenfor døra, og hun stod i døråpningen, sa hun til meg: Du vil klare deg bra du David. Du vil aldri bli ond og gjøre onde ting. Nei, det vil jeg ikke; sa jeg. Jeg vet det, og det vil aldri skje; sa hun. Da sa vi farvel til hverandre.

Nå om dagene er dette noe som får meg til å huske og forstå, hva som egentlig hendte den dagen i 1965.

Jeg hadde mye å gjøre med denne kvinnen fra 1955 til 1960, lite grann av og til hele tiden i disse fem årene. Jeg likte å se i bøker sammen med henne. Da jeg hadde lært å gå, kom jeg løpende til henne hver gang jeg så henne.

Det var ikke meg hun var opptatt med, da vi bodde der; sa hun da vi snakket sammen i stua hennes. Hun hadde vært opptatt men å finne ut om det hun hadde funnet ut om. Hun hadde ikke blandet noen andre inn i det. Derfor hadde hun ikke avslørt hva hun gjorde, for de menneskene hun fant ut om. Dette bare ble sånn, fordi jeg alltid kom løpende til henne da hun så meg, sa hun. Og jeg hadde alltid litt tid til deg, sa hun. Jeg var den eneste personen hun virkelig hadde brydd seg om etter krigen, sa hun.

4. januar 2019, David H. Hegg