www.davidhegg.org

233. Sludder og tøv

Da jeg var ute på avisruta i går, lørdag, hadde det først snødd og vært kaldt vær i mange dager. Men i går var det regnvær og mildt. Fra takene hang det store og tunge istapper, og oppå takene lå det også is. Flere steder lå det store isklumper på bakken, som hadde falt fra takene, de kunne noen ganger være på størrelse med mursteiner. Et par ganger hørte jeg også takras, rett i nærheten av der jeg var. Etter en til to timers tid, hadde jeg gått og tenkt på at det er livsfarlig å være ute her i dag. Jeg tenkte hele tiden på at dette er livsfarlig, her kan man dø når som helst.

I det jeg gikk inn i en av oppgangene, ble jeg så svimmel at jeg skjenet ut til venstre side, da jeg gikk opp en liten trapp med noen få trinn rett etter inngangen til oppgangen. Venstre side var inn mot veggen. Dette varte i noen sekunder, og gikk over igjen etter ca. ett minutt. Da tenkte jeg, at dette var en “påvirkning” som sa, at der døde du. Jeg følte meg svimmel og uvel i et par minutter. Etter fem minutter var det lite jeg merket. Etter ca. ti minutter var alt som vanlig igjen. Og etter det har jeg ikke merket noe mer.

Etter at jeg var kommet hjem, og hadde sovet, og jeg hadde vært våken i noen timer, sånn at det var blitt søndag; begynte jeg å ville skrive om dette. Da kom det frem i meg; det jeg nedenfor gjengir under søndag. Dette ble som om noe jeg gjengir at ble spilt opp i meg. Alt av sånt er svakt og diffust, men allikevel foregår det i meg som noe jeg gjengir. Det ene kommer etter det andre, og jeg forholder meg til det som noe jeg får vite. Når jeg slutter, så tenker jeg; at dette er noe, men nå må jeg stoppe. Dette blir lett noe jeg bare finner på, tenker jeg, så nå må jeg slutte mens jeg synes at det kan være noe riktig med dette her.

Jeg knytter dette til det jeg skrev i teksten “231. To dager til” 27. januar 2019. Men jeg oppfatter ingen annen sammenheng; enn at jeg tenker, at det er en sammenheng. Det jeg har skrevet i disse to tekstene, oppleves som to separate ting. Jeg husker ikke noen sammenhenger eller rekkefølger i hvordan jeg er blitt “påvirket”.

Lørdag 9. februar 2019

Der døde du.

Søndag 10. februar 2019

Du skal alltid være ynkelig og feig i alle dine tidligere venners øyne, fra nå av og til da dette inntreffer. Du dør ganske enkelt en dag, av denne enkle bestemmelsen her over deg. Du døde ganske enkelt du bare nå David, av alt det jeg har gjort for å få deg bort fra denne gjord, så fort det lar seg gjøre fra i dag av. Så nå er dette for alltid blitt forseglet av meg her i dag sitt siste ord til deg, du skal dø bare fordi du må dø av alt jeg har gjort mot deg her i dag. Dermed er dette her nå helt ferdig fra meg til deg her nå.

Du skal aldri komme ut av denne makten her over deg noen annen gang, enn ved å dø. Dermed er det slutt på deg og alt ditt prat om hvor viktig det er med arbeiderklassen og dens innflytelse over alt her i samfunnet. Du er nemlig bare en dust og en tosk som bare ganske enkelt må tilintetgjøres, for at vår mektige makt igjen skal seire over alt her på jorden en dag i fremtiden, da du for lengst er død og begravet, på et sted der ingen bryr seg om hvem du har vært noen gang mer.

Dermed er du aldri mer den du har vært mer, noen gang mer her på denne jord du, din forræder av vår hemmelige makt over alle de ting som fortsatt betyr noe her på jorden, nemlig alt det du skal måtte kues under og knuses under, av all vår mektige makt som er skjult for både deg og alle dine likeverdige her.

På mitt kontor her i dag, har jeg nemlig bestemt at du kun skal være til våres fordel, og til din egen samfunnsklasses ulempe og ødeleggelse, av alle dine muligheter du måtte kunne ha i deg fra nå av, som ikke blir annet enn muligheten til å vrøvle og rote noe aldeles forferdelig, med alt du bryr deg om å gjøre noe med. Så farvel til arbeiderklassen og dens makt her på vår jord, for den er vår, og ikke deres noen gang.

Ha det, sier jeg, og så er jeg igjen og igjen, ferdig med deg på så mange forskjellige måter, at du aldri kan være deg selv samme hva du enn måtte komme til å bli her i vår lille verden, her som du nå befinner deg, nemlig på Oslos aller beste vestkant, der du arbeider for oss du. Og det skal du alltid måtte gjøre, så lenge det er noe liv igjen i deg. For av det blir du så ødelagt inni deg selv, at du til slutt ikke orker å arbeide mer du, ganske enkelt bare.

Så herfra kommer du aldri til å få til noe annet mer, enn sludder og tøv. Du er blitt en død person allerede her nå i dag du nemlig. Av dette her, du ligger der og er død du nå, David, og lever bare videre på grunn av hva jeg har sagt til deg at skal være deg fra nå av. Nemlig dum og idiotisk i ditt ytre vesen, men klok og forstandig i din indre innbilning om deg selv, du bare. Ha, ha, ha, så dum du er blitt, sier alle vi her til deg vi i dag. For når dette en dag har kommet frem i deg, da er du nemlig allerede død du. For bare etter din død, kan du finne ut om alt dette her i deg, du.

10. februar 2019, David H. Hegg