○ 2017 · 4
Tekster 4 · 2017 · 4
Fordi jeg har vært opptatt med min barndom i noe tid, tenkte jeg at jeg like godt kan skrive litt om mine første år. Da har jeg gått så langt, som mulig, i å se tilbake i mitt eget liv. Jeg er født i Oslo 8. juni 1955, det var en onsdag. De første fem årene bodde jeg sammen med foreldrene mine i en hytte i en ganske stor hage til et stort hus. Så langt jeg husker, hadde hytta to rom i første etasje, og et loft der vi sov. Det var ikke vann i hytta, så vi måtte gå og hente vann fra det store huset; fra en vannkran på utsiden av huset om sommeren, og fra innsiden av huset om vinteren. Det store huset var et alminnelig hus med to etasjer. Eieren var ei kvinne. Hun var snill mot mine foreldre og meg. Moren min arbeidet litt i huset, og faren min arbeidet litt i hagen, som hadde mange frukttrær.
Drabantbyer ble bygd omkring Oslo bysentrum fra 1953. Eneboliger var de vanlige boligområdene omkring Oslo bysentrum i 1955. Vi bodde nordøst for Oslo bysentrum. Folk i familien min bodde i nabolaget, og det var på grunn av bekjentskaper at vi fikk dette stedet å bo.
Moren min fortalte om at de første dagene, da jeg var hjemme, da hadde de ikke en barnevogn; og hun bar meg på armen sin, da hun gikk til kolonialbutikken i nærheten for å handle. Så da, fikk jeg litt utsikt over hva som var rundt meg. Etter noen dager, fikk de en barnevogn; og da kunne jeg se opp i himmelen, og se skyene, fuglene, tretoppene og menneskehoder. Jeg husker ikke noe fra denne aller første tiden, men jeg husker at vi bodde på dette stedet. Jeg hadde en venn jeg lekte med, ei jente på min alder. Jeg tenker at forbryterne har påvirket meg til å forandre dette, og til å ikke huske henne riktig. Men når jeg ser på bilder av oss to, er det som om jeg ser noe jeg har hukommelse om. Utenfor hagen, var det en liten park med en sandkasse, der jeg også lekte, og jeg husker at det var andre barn der. Jeg husker naboene omkring oss, og kvinna som eide huset. Jeg husker også at vi hadde besøk; av min mors familie i Oslo, og av vår familie andre steder. Om sommeren, var det fint å være utendørs, utenfor hytta i hagen. Vi hadde et bord og stoler utenfor hytta.
Før jeg ble født, arbeidet min mor som billettør i et busselskap i Oslo. Min far arbeidet som dreier i et stort skipsverft i Oslo.
Jeg husker at mine foreldre og jeg av og til ble invitert til å besøke kvinna, som eide hytta. Hun var vennlig og snill. Hun sendte eplene til et firma som lagde eplemost av dem, fordi det var vanskelig å oppbevare eplene uten å gjøre noe med dem. Da hun og mine foreldre drakk kaffe, smilte hun og gikk ned i kjelleren og fant eplemost til meg. Hun arbeidet i bokforlaget Gyldendal Norsk Forlag, og huset hennes var fullt av bøker opp etter alle veggene.
▪
Noen år etter at vi flyttet i 1960, kom en av våre slektninger på min mors side, til oss med en bok til meg. Boka var fra noen som ønsket å gi meg den boka, sa hun. Det var det denne personen hadde sagt til henne, at hun skulle si. Boka var “Jordens Erobring: En atlas‐historie om menneskets reiser inn i det ukjente” av Frank Debenham, Gyldendal Norsk Forlag, 1962. Jeg ble interessert i den boka, og leste mye i den en i lang tid. Jeg så også i den sammen med foreldrene mine, og snakket om hva boka handlet om. Boka hadde interessante bilder og var morsom å lese.
Noe tid etter dette, kom den samme personen som kom med boka, og sa at personen, som eide hytta vi hadde bodd i, ønsket å snakke med meg. Og min far og jeg kjørte til henne med bilen. Bilen ble kjøpt i 1964, derfor må det ha vært det året eller senere.
Hun spurte meg om jeg hadde fått boka “Jordens Erobring: En atlas‐historie om menneskets reiser inn i det ukjente.” Jeg svarte ja, og sa; er det du som gav meg den boka. Hun smilte og sa ja, og spurte om jeg hadde lest i den boka. Jeg svarte ja. Da spurte hun om jeg kunne fortelle noe fra boka. Og jeg kunne fortelle fra boka, fordi jeg hadde lest mye i den. Da ble hun glad, og sa at hun hadde tenkt at jeg ville like den boka.
Hun spurte om jeg husket henne. Jeg husket henne, og sa at hun er snill. Hun spurte meg om hvordan det gikk på skolen. Hun ble trist når jeg sa at det ikke gikk bra på skolen. Da må noe ha ødelagt for deg, sa hun til meg. Jeg forstod ikke hva som kunne ha ødelagt for meg.
Hun sa at hun ikke hadde lenge igjen å leve, hun hadde blitt syk. Jeg sa at det var trist. Hun ønsket å gi meg alle bøkene sine. Jeg svarte at vi ikke hadde plass til så mange bøker, at vi ikke hadde nok bokhyller. Hun sa at jeg kunne få hennes bokhyller. Jeg svarte at vi ikke hadde plass til så mange bokhyller. Hun sa at jeg ikke husket hva vi hadde snakket om. Og jeg husket ikke hva vi hadde snakket om. Da sa hun, at jeg kunne få hele huset. Jeg svarte at vi hadde det nye huset vårt, og at jeg bodde der sammen med foreldrene mine. Hun sa at foreldrene mine kunne bo i det huset, og at vi kunne leie ut det andre huset. Hun hadde ikke arvinger, og de hun kjente var gamle som henne selv. Jeg sa noe om at vi måtte bo i det nye huset vårt.
Når jeg tenker på dette, virker det rart for meg; fordi jeg hadde ønsket å ha alle bøkene, og jeg hadde likt å ha det huset, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg kan ikke huske noe om hvorfor jeg svarte som jeg gjorde.
Jeg sa at jeg kunne få noen av de viktigste bøkene. Hun sa at vi kunne begynne med to bøker. “Wells’ verdenshistorie” av H. G. Wells, Gyldendal Norsk Forlag, 1927.
Hun sa at det er viktig å lese det folk skrev, som har opplevd det de skriver om. Og av folk som er nærme til hva de skriver om. Hun sa også at det er viktig å begynne med å lese historien fra de første historiebøkene, og etterpå lese de senere historiebøkene. Disse to bøkene “Wells’ verdenshistorie” er ikke de aller første, sa hun, men disse er tidlige bøker. Disse er fra rett etter første verdenskrig, og da hadde ikke annen verdenskrig hendt ennå. Det er viktig å lese hva som ble skrevet om første verdenskrig, før annen verdskrig, sa hun. Det er ikke så mye om det her, men det er litt, sa hun.
Hun sa også at det er mange bøker på biblioteket.
Etter noe tid hørte jeg at hun var død. Jeg følte det som en tomhet inni meg.
Etterpå begynte jeg å gå mye til bydelsbiblioteket og lånte bøker. Jeg gikk til biblioteket flere ganger i uka. Noen ganger leste jeg to bøker om dagen om det var en fridag. Først lånte jeg spennende ungdomsbøker. Etter noe tid hadde jeg lest alle av de bøkene, som jeg ønsket å lese. Etter det; lånte jeg skjønnlitteratur, og også alle slags andre forskjellige bøker. Jeg så omkring og plukket ut bøker som jeg ble interessert i, da jeg så dem. Jeg likt å være på biblioteket, og kjente de som arbeidet der. Vi hadde også bøker hjemme, som jeg leste.
Akkurat nå, begynte jeg å lure på om forbryterne har påvirket meg til å få en hukommelseshallusinasjon om at jeg lånte bøker av Immanuel Kant 1724 ‐ 1804, og Arthur Schopenhauer 1788 – 1860; for å ødelegge hva biblioteket virkelig var for meg. Det jeg lånte; var alt mulig jeg fant på biblioteket, det kunne være litteratur, om hobbyer, teknikk, populærvitenskap, og hva som helst annet. Jeg er ikke sikker på dette nå, jeg tenkte på det akkurat nå. Det kunne være typisk for forbryterne å gjøre det. Dette har fått en dominerende rolle i mitt sinn, som er typisk for sånne hukommelseshallusinasjoner. I 1973 kjøpte jeg en norsk pocketbok med forskjellige tekster av den tyske filosofen Ernst Bloch 1885 ‐ 1977, fordi jeg leste på baksiden at han var interessert i science fiction i forbindelse med andre ting, “På spor av virkeligheten” Gyldendal Norsk Forlag, 1972. Jeg leste den boka i matpausene mine på arbeidet, der jeg da akkurat hadde begynt å arbeide. Det var sommer og jeg gikk til en park i matpausene mine. Jeg kjøpte boka i en butikk i nærheten av der jeg arbeidet. Jeg så på science fiction som en sjanger, som var opptatt med hvordan vår moderne utvikling kunne komme til å utvikle seg på en farlig måte; at menneskeligheten forsvinner, menneskene kommer under kontroll, utviklingen tar en farlig retning, menneskene forsøker å bli Gud og det går galt, osv. Jeg tenkte at science fiction noen ganger var om forskjellige advarsler.
▪
Jeg har noen minner om at jeg var i huset til personen som eide hytta, og at hun hadde bøker på bordet. Vi så i bøkene i sammen. Jeg har også et minne om at det var en annen blid person der en gang, sammen med henne. Jeg har et minne om at hun en gang spurte meg om å se på noe i en bok. Hun har vært snill mot meg. Jeg tenker vi snakket mye da jeg bodde i hytta i hagen hennes. Jeg likte å være sammen med henne, og ble glad i henne. Hun var en rolig og flink person. Hun er en av de menneskene som har preget meg på en god måte i mine tidligste år. Jeg husker henne alltid med glede. Hun er en av personene som har en plass i mitt hjerte.
Jeg har tenkt my på; at om jeg hadde lest alle disse bøkene, da hadde jeg ikke funnet ut om forbryterne. Det viktige å gjøre, er å finne ut om forbryterne. Det store huset og den store hagen hadde ikke fått meg til å finne ut om disse tingene heller. Men denne personens innvirkning på meg i mine første år, har hjulpet meg å finne ut om forbryterne. Jeg gikk bort til henne da jeg så henne, og det var vanligvis mulig for meg å se henne hver dag. Hun betydde mye for meg. Jeg husker at hun noen ganger sa at hun ikke hadde tid da, men at hun hadde tid senere, og at jeg kunne komme tilbake senere. Noen ganger sa hun også at hun skulle være borte i noe tid, men at hun kom tilbake.
16. mai, 2017, David H. Hegg
Etter den forrige teksten “155. Mine tidligste år” 16. mai, har jeg husket mer av samtalen med kvinna som eide hytta, noen år etter at vi hadde flyttet. Dette hendte i 1964 eller kort tid etter det. Dette er både utydelig og tydelig. Ord for ord er det vanskelig å huske helt riktig. Hele samtalen er absolutt klar og tydelig. Først tenkte jeg at siden det er vanskelig for meg å huske riktig, så skal jeg ikke skrive noe. Men etter noen dager, har det hele blitt klart og tydelig. Og det synes også som om påvirkningene av forbryterne, kan ha blitt bygd på det som dette handlet om. Derfor skriver jeg om det, selv om det er vanskelig å huske 100% riktig. Det som jeg skriver om her, er bare litt av samtalen.
Å huske dette har en sterk virkning på meg. Det er som om jeg kommer tilbake til meg selv, som jeg var, da jeg snakket med personen, som jeg skriver om her.
▪
Kvinna som eide hytta, spurte meg om jeg husket navnet hennes. Jeg husket bare etternavnet hennes. Hun sa at hun hadde tenkt på meg. Hun sa at da vi sa adjø til hverandre, da sa jeg navnet hennes, og jeg sa at jeg ville komme å besøke henne igjen. Og nå skulle hun snart dø, derfor hadde hun bedt oss komme og besøke henne før hun var død, sa hun. Hun sa hva fornavnet sitt er.
Hun hadde tenkt på at jeg hadde mange venner å være sammen med. Har du mange venner, spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke hadde mange venner. Jeg hadde en venn, som var yngre enn meg. Foreldrene hans var veldig snille mot meg, og jeg var ofte hjemme hos dem. Jeg hadde ingen venner fra min egen skoleklasse.
Hun spurte meg om hvordan det går på skolen, og jeg svarte at det ikke går bra på skolen. Hun spurte om hva problemet er. Jeg svarte at alt jeg skriver blir feil. Hvert ord jeg skriver er skrevet feil, jeg skriver bare en masse skrivefeil. Mange ord har mer enn en feil, sa jeg. Jeg kan ikke lese heller, sa jeg. Hun smilte overrasket og snilt med et hm, og sa; du har lest den boka jeg gav til deg. Ja, den boka var morsom å lese, sa jeg. Da kan du lese, sa hun. Ja, svarte jeg.
Kan du fortelle meg noe om hva som har hendt, så det har bitt som det, sa hun. Nei, jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, svarte jeg. Kan du ikke fortelle lite grann om hvorfor, sa hun. Nei, jeg vet ikke noe om hvorfor, svarte jeg.
Hun sa til meg, at du er veldig flink. Hun vet det, sa hun. Da du bodde her, fant hun ut det, sa hun. En gang var det en annen person der sammen med henne, som også forstod det, sa hun. Den personen arbeidet i det samme forlag som hun arbeidet i, sa hun. Kanskje du kommer til å skrive bøker en dag, du er flink nok til å gjøre det du, sa hun og smilte.
Hun sa til meg, at du er veldig musikalsk. Du sang så fint, sa hun. Synger du nå, spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke klarer å synge. Det var trist å høre, sa hun.
Hun sa til meg, at du vil komme til å finne en vei til å bruke evnene dine, på en eller annen måte. Hun sa til meg, at du må forstå det. Hun sa at nå hadde faren min hørt det, så han forstår det.
Da du bodde her, sa hun, da kom du over til meg. Og da ble jeg glad i deg, sa hun. Du og jeg var mye sammen, sa hun, og derfor ønsket hun å snakke med meg før hun døde.
Hun begynte å snakke om at hun ønsket å gi meg alle bøkene sine og huset sitt. Først, var samtalen om at jeg ikke kunne bo der alene, og at vi hadde et hus. Hun sa at mine foreldre kunne leie ut huset sitt, og bo der sammen med meg. Ettersom vi snakket, ble jeg veldig trist og begynte å si at jeg ikke brydde meg om huset. Jeg sa at jeg er glad i henne, og ikke i huset. Det var hyggelig å høre, sa hun. Men du kan jo ta huset allikevel, sa hun. Nei, sa jeg, jeg vil ikke ha huset, jeg er glad i deg. Jeg tenker at faren din synes, at du skal ha huset, sa hun, du kan tenke på det. Jeg vil ikke ha huset, sa jeg. Jeg trodde at du ville bli glad for å få huset, sa hun. Nei, jeg er ikke glad, jeg er trist, sa jeg. Jeg vil ikke at du skal dø, sa jeg. Vi skal alle dø, sa hun og smilte. Men du skulle ikke dø så tidlig, sa jeg. Jeg er ikke så ung, sa hun, jeg har levd en stund. Men du kunne ha levd litt lenger, sa jeg. Hun svarte at hun kanskje hadde noen få dager igjen å leve, men så er det over. Jeg sa at jeg er glad i henne, og ikke i huset. Jeg bryr meg ikke om huset, sa jeg. Jeg følte en sterk forbindelse av forståelse mellom oss. Hun sa at hun ikke bryr seg om huset mer hun heller, så da har vi det samme synet på det, sa hun og smilte. Jeg vil ikke ha huset, sa jeg, jeg vil være sammen med deg. Da kan vi være sjelevenner, sa hun. Ja, sa jeg, jeg vil være venner med deg. Da skal jeg huske deg, om det er noe etter dette livet, sa hun. Ja, sa jeg, jeg vil alltid være venner med deg.
Hun sa at boka jeg hadde fått, var om “reiser inn i det ukjente”, og at nå skulle hun snart reise inn i det ukjente. Hun lurte på hva det er.
Hun fortalte meg at mannen hun var glad i, hadde blitt drept i annen verdenskrig. Da hadde hun blitt så trist, og hun hadde ikke ønsket å svikte ham. Hun ønsket å fortsette å være glad i ham som gav livet sitt. Derfor hadde hun levd alene, hun hadde ikke sluttet å være glad i ham, sa hun med et smil. Hun sa at fotografiet der borte, er et bilde av ham, det var et innrammet svarthvitt fotografi av en ung mann. Hun spurte meg om jeg så ham, og jeg svarte at jeg så ham. Da har du sett ham, sa hun, og smilte til meg. Ja, svarte jeg.
Hun fortalte at hun mistet så mange av familien sin og vennene sine i annen verdenskrig, og hun hadde blitt så trist på grunn av det. De kjempet så mye imot det som hendte, sa hun, og mange av dem ble drept. Derfor hadde hun blitt alene. Etterpå hadde hun ønsket å arbeide imot krig. Det er noe vi ikke forstår, sa hun. Det er noe vi må finne ut om hva er, som forårsaker krigene. Første verdenskrig var forferdelig. Annen verdenskrig var verre. Det som foregår nå, er til og med enda verre, om det blir krig, sa hun. Ja, svarte jeg. Det må ikke skje, sa hun. Nei, sa jeg.
Hun snakket om at det er noe vi må finne ut. Noe er feil. Hun snakket om at i slutten av de to bøkene “Wells’ verdenshistorie”, av H. G. Wells; hadde han skrevet om at vi må slutte å krige. Men det hadde ikke gått sånn. Vi har prøvd å finne ut om det, sa hun, men det er noe vi ikke finner ut om. Du er så flink, kanskje du kan klare å finne ut om det, sa hun og smilte til meg. Vil du prøve å gjør det, spurte hun meg. Ja, svarte jeg. Da smilte hun. Da får faren din ta vare på disse bøkene til du blir voksen, sa hun.
Hun sa til meg at noen ville bli glad i meg, og du må bry deg om henne, og ikke være alene som hun hadde vært. Ja, det skal jeg gjøre, svarte jeg.
Hun snakket om at mannen hun var glad i, røkte pipe. Han inhalerte ikke røyken ned i lungene, og da var det ikke farlig, sa hun. Hun snakket om at han hadde sagt, at da han røkte på den måten, virket det litt, og det var akkurat nok til å tenke litt bedre, sa hun og smilte. Han røkte bare litt, sa hun. Kanskje du også kan gjøre det. Men du må vente til du er blitt voksen. Da kan du tenke enda bedre, sa hun. Han hadde en rett, og en bøyd pipe, sa hun. Men da må du bare røyke litt, sa hun. Ja, sa jeg. Og du må ikke la pipa bli varm, fordi det er veldig farlig. Det gjøre ikke noe om pipa slukner mange ganger, det er bare bra, sa hun. Han sa det, sa hun og smilte. Når pipa sluknet, sa han at det bare var bra, fordi da ble ikke pipa for varm. Når han røkte, sluknet pipa hele tiden, sa hun og smilte. Han røkte pipe når vi snakket sammen, og da sluknet pipa mange ganer, sa hun.
Du må ikke begynne å røyke sigaretter, det er ikke noe bra, sa hun.
Hun sa at hun nå hadde tenkt på, at hun kanskje ville komme til å se ham igjen, når hun var død. Hun hadde tenkt på det nå, når hun snart skulle dø, sa hun. Ja, sa jeg, kanskje dere vil møte hverandre igjen. Jeg tenker på om det kan være noe som det, vi vet ikke, sa hun. Ja, vi vet ikke hvordan det er, sa jeg. Om jeg møter ham igjen, skal jeg fortelle ham om deg, sa hun. Ja, kanskje vi møtes igjen, sa jeg.
▪
Når jeg nå husker dette, forstår jeg hvorfor jeg ikke har huset. Jeg brydde meg om henne, og ikke om huset. Og det er fortsatt sant, det er henne som betyr noe for meg. Hun har vært viktig for meg, mye mer enn hva et hus kan være. Selvfølgelig brydde jeg meg om henne, og ikke noe om huset. Hun er veldig viktig for meg. Huset er ikke viktig for meg.
▪
Den dagen vi flyttet fra hytta, var en dag den sommeren jeg var fem år i 1960. Vi stod innenfor den åpne porten ut til veien og den lille parken. Hun stod nærmest huset. Jeg stod nærmest porten. Vi snakket litt da vi sa farvel til hverandre. Adjø da David, sa hun. Adjø da “Navn”, sa jeg. Du kommer vel og besøker meg, sånn at jeg får høre hvordan dere har det i det nye fine huset deres, sa hun. Ja, jeg vil komme å besøke deg, sa jeg. Da må du ta med deg mammaen og pappaen din da, sånn at vi møtes igjen alle sammen om en stund, sa hun. Ja, sa jeg. Da sier vi bare farvel for denne gang da David, sa hun. Ja, det gjør vi, sa jeg. Farvel David, sa hun. Farvel “Navn”, sa jeg.
▪
Da jeg kom hjem etter den siste gangen jeg snakket med henne, fortalte jeg moren min at hun hadde fortsatt å være glad i den mannen hun var glad i, som hadde gitt livet sitt i annen verdenskrig. Er det sånn det er med henne, svarte hun. Jeg sa at hun hadde ønsket å gi meg hele huset, men at vi har huset vårt. Jeg bryr meg ikke om huset, sa jeg, jeg er glad i henne. Ja det er du, svarte moren min. Jeg sa at hun hadde snakket om at det er viktig å arbeide mot krig, og at jeg også ville gjøre det. Moren min svarte at det er riktig å gjøre det.
Jeg fortalte at hun hadde noen få dager igjen å leve. Men etterpå hørte jeg, at hun hadde bitt så syk, at hun ikke kunne snakke. Og etter noe tid hørte jeg at hun hadde dødd.
▪
Etter at jeg har husket dette, tenker jeg at forbryterne kanskje har påvirket meg, med utgangspunkt i dette.
Det synes for meg, at piperøyking en ting, som det er blitt gjort mye påvirkninger angående. Jeg har blitt påvirket til å røyke pipa for varm på alle tenkelige måter. Og jeg var påvirket til å legge vekk pipa, og begynne å røyke sigaretter istedenfor pipe.
Jeg har blitt påvirket til å trekke for mye, for å lage for mye brennende glør i tobakken, og til å være for utålmodig med å røyke inn pipa. Jeg var også påvirket til å ikke bry meg om at munnen min ble brent.
Disse påvirkningene virket sterkt, og var på en måte, som fortsatte. Jeg tenkte ikke på at jeg gjorde det feil, jeg bare gjorde det på den måten. Jeg tenker at forbryterne kan ha gjort lignende ting mot andre.
Jeg lurer på om forbryterne har ønsket å ødelegge det piperøyking en gang var. Jeg har tenkt på at forbryterne har påvirket til sigarettrøyking og inhalering av røyken; og at de har påvirket folk til å røyke for mye. Det er mulig å si at det synes som, at forbryterne tidligere påvirket folk til å bli røykemaskiner.
Jeg har tenkt på at de har påvirket til å gjøre røyking mer farlig, enn hva det først var, fordi de ikke vil at folk skal røyke pipe av og til på den riktige måten. Det er tegn på at noen piperøykere kan ha blitt påvirket til å røyke for varm røyk. Da blir både røyken og munnstykket for varme, på en farlig måte. For meg, synes det som at forbryterne vet veldig bra om det, og har påvirket meg til å gjøre det feil.
Det har vært mange påvirkninger angående dette. Er det fordi forbryterne har ønsket å ødelegge hvordan hun som eide hytta, fortalte meg om piperøyking? Jeg tenker på det, og lurer på om det kan være sånn.
▪
Det neste er hvordan jeg har blitt påvirket til å starte atomkrig. Er det også på grunn av hva denne kvinna fortalte meg? Jeg tenker på det, og lurer på om det kan være sånn.
▪
Fordi forbryterne har påvirket meg til å røyke pipe på feil måter, vil jeg nedenfor skrive litt om hvordan jeg har funnet ut om å gjøre det riktig.
Det er litt av hvert å lære om piperøyking, her vil jeg bare nevne litt av dette. De mest vanlige pipene er laget av briar. En briar‐rot egnet for pipeproduksjon er ofte mellom 60 og 100 år gammel. Det er nødvendig å røyke inn en ny briarpipe. Det lønner seg å gjøre dette grundig, og ikke forte seg. Et belegg av karbon vil begynne å bygges opp inni pipehodet. Begynn med noen halvfulle piper med tobakk, eller mindre, og vær veldig forsiktig så ikke pipehodet blir brent. Om det er biter av aske igjen i pipa etter at du har tømt ut asken, er det mulig å blåse ned i pipa, (beskytt øynene). Dette forårsaker at bitene fyker ut i alle retninger, derfor kan det ikke bli gjort alle steder. Det er også mulig å bruke noe mykt, til forsiktig å “hjelpe” bitene ut. Å ta den brukte piperenseren og bøye den i to parallelle pinner, og bruke den bøyde enden, er brukbart. Fortsett med dette inntil bunnen av pipa viser hvordan belegget har begynt å bli synlig. Da er den viktigste delen gjort. Fortsett med gradvis å fylle opp pipa mer og mer.
Noen ganger har jeg opplevd at pipehodet virker veldig uttørket, da kan det være nyttig forsiktig å røyke fulle pipehoder for å bringe mer fuktighet inn i pipehodet. Følg nøye med på hva som skjer i pipehodet når du røyker inn pipa, vær forsiktig og prøv å gjøre det beste. Uttørket tre kan kanskje også ha forårsaket at pipeskaftet sitter for mye fast fordi treet har tørket ut og krympet veldig lite. Forsiktig å rulle sammen litt sandpapir, å snu det rundt inn i trehullet, i den samme lengden som pipeskaftet går inn i hullet; kan hjelpe. Dette må gjøres veldig lite, og veldig forsiktig, litt og litt til pipeskaftet passer riktig, og ikke for mye. Støvet må bli fjernet.
En pipe skal ikke bli brukt for ofte, den må tørke etter bruk. Å plassere pipa rett opp for å tørke, er det mest vanlige å gjøre.
Piperensere er brukt til å rense pipeskaftet, og røret inn i pipehodet, etter hver røyk. Stopp piperenserne før de er inni pipehodet. Et belegg av karbon skal gradvis bli bygd opp inni bunnen av pipa. Lange piper behøver lange piperensere, lagd for lange piper.
Når pipa er røkt inn, gjør det pipa bedre å røyke at du bruker en pipestapper (pipe tamper), som er en nyttig liten ting. Stapperen er brukt til å presse de øverste glødende delene av tobakken sammen av og til, det er en viktig liten ting å gjøre.
Fjern aldri hele belegget av karbon inne i pipa. Men før det har nådd 2 mm, er det riktig å fjerne litt av dette belegget med et egnet pipeverktøy. Eller noe annet som er egnet til å bruke, til bare å fjerne litt. Utsett det istedenfor å gjøre det feil. Den ideelle karbontykkelsen er 1,5 mm. Det tar tid før dette er nødvendig å gjøre. Fjern bare litt av det, og ikke hele belegget. Belegget er aller viktigst nederst i pipehodet. Her, er å fjerne for lite; bedre enn å fjerne for mye. Men for mye karbon inni pipehodet, kan forårsake at treet sprekker.
Den vanskeligste delen, er når glørne brenner i bunnen av pipehodet. Det er alltid viktig å røyke veldig forsiktig i denne avsluttende fasen. Det er mye bedre å være for forsiktig, og lære på den måten; enn det motsatte, som er å ødelegge pipa og brenne munnen din. Noen ganger kan briar‐treet kanskje avgi en særegen søtaktig smak til røyken, når glørne brenner i bunnen av pipa. Dette behøver ikke å være noe galt, men om du legger merke til den smaken, da er det på tide å bli forsiktig. Det er bedre å stoppe for tidlig, enn for sent. Det kan typisk være et signal om, at da er det best å stoppe øyeblikkelig. Treet kan begynne å avgi denne smaken rett før det begynner å brenne.
Det behøves litt ekstra, for å få tobakken til å begynne å brenne. For eksempel; tenne på den, så bruke stapperen, og tenne på igjen. Dette kan være på forskjellige måter. Det gjør ikke noe om du må tenne på pipa igjen. Det riktige er å være så nærme til at pipa slukner, som mulig, hele tiden, og det gjør ikke noe om du må tenne på igjen. Vær forsiktig når glørne brenner i bunnen av pipa, så du ikke forsøker å sette fyr på bunnen av pipehodet. Etter noe tid lærer du å forstå når tobakken er brent opp. Hele tiden er det bedre å være for forsiktig, enn det motsatte. Det ødelegger ikke pipa å være for forsiktig, men det motsatte kan ødelegge pipa.
For mye glør i pipa, ødelegger pipa; og er farlig for munnen, fordi røyken og munnstykket blir for varmt. Når røyken ikke er inhalert; da er det for varm røyk i munnen, og et for varmt munnstykke, som kan være veldig farlig. Dette tar det noe tid å lære å gjøre riktig.
Det er nødvendig å røyke pipa forsiktig. Å bevege tunga hele tiden, og holde den vekk fra åpningen på munnstykket; er lurt. Det er også smart å holde munnstykket på forskjellige steder mellom leppene, og åpningen på munnstykket vekk fra alle deler inni munnen. Ikke putt munnstykket langt inn i munnen. Ikke la åpningen på munnstykket peke mot det samme punktet i munnen hele tiden. På grunn av dette; holder jeg alltid pipa i hånden min, og ikke mellom tennene mine.
Å legge vekk pipa av og til, for å la den bli kaldere, og tenne den igjen, er en enkel måte å hindre den i å bli for varm på. Det finnes små sammenleggbare pipestativer for det bruket, men det kan også være mange andre enkle ting å bruke på den måten. Til en lang pipe, er det best å finne noe, som er egnet for den lange pipa.
For store biter med tobakk forårsaker for mye flamme og for varm røyk. Pipetobakk skal være litt grov, men ikke for mye. Det er forskjellige snitt med pipetobakk. Snittet kalt “Ribbon” (Strimler) er enkelt å bruke. Disse lange strimlene med tobakk skal stappes om hverandre ned i pipa; ikke for hardt, og ikke for løst. Vær på vakt mot store biter, som brenner for mye. Smuldre dem til små biter, eller fjern dem. Vanligvis er det ikke mye sånt. “Ribbon” er grovere enn rulletobakk, og er forskjellig fra det.
Noen andre pipetobakker behøver å bli preparert før du kan stappe pipa. Dette må bli gjort riktig. For eksempel, “ Flake” (Flak), lagd av sammenpresset tobakk og skåret til flak; er nødvendig å preparere på den riktige måten, før pipa stappes. Vanligvis blir flake tobakk smuldret før pipa stappes. Men det er forskjellige idéer om hvordan ting kan gjøres. Folk som røyker pipe, prøver forskjellige tobakker for å finne ut om dem.
Lange piper har kjøligere røyk. Pipefiltre absorberer en god del skitt. 9 mm aktivt‐kull‐filtre (active charcoal filters) er de mest brukte, men det er også andre forskjellige typer gode pipefiltre. Ett aktivt‐kull‐filter, er normalt for en full pipe. Om siden rundt hullet i pipehodet er tynn, da er pipa mer vanskelig å bruke, og den vil også bli varmere. Tobakken kan bli tørr etter noe tid, det er mulig å bruke en “terracotta humidifying stone for tobacco” (terrakotta fuktighets‐stein for tobakk), for å gi tobakken litt fuktighet igjen, men ikke gjør det for mye. “Terracotta stone” (terrakotta‐stein) er som en svamp, som først legges i vann i noe tid, for å bli fuktig.
Å bare røyke litt av og til, er den riktige måten å røyke pipe på. Om du liker å røyke pipe; da er å røyke litt, bra; men å røyke for mye, er dårlig. Ikke slurv med pipa. Det tar litt tid å lære å gjøre det riktig. Vær forsiktig om du ønsker å røyke pipe. Ikke lur deg selv; for mye piperøyking kan begynne å forårsake problemer, ikke lyv til deg selv om det. Ikke røyk for mye, om du ønsker å røyke pipe.
Om du aldri inhalerer piperøyken, da ønsker du aldri å gjøre det. Sigaretter passer ikke til å røyke på den samme måten som pipe. En pipe smaker sterkere enn en sigarett.
Det jeg har skrevet om her, er det jeg gjør selv. Jeg kan la være å røyke pipe for noen dager, for noen måneder, eller lenger, det er ikke noe problem for meg. Jeg kan la det være så mye jeg ønsker å gjøre. Virkningen jeg får fra piperøyken er litt, og ikke mye. På samme måten som jeg tenker at det er bra å røyke pipe, tenker jeg også på at det er bra å la det være. Om jeg holder pipa med den ene hånden, og skriver med den andre, da slukner pipa mange ganger. Da tenner jeg ikke på den igjen med en gang, fordi jeg er for mye opptatt av hva jeg skriver.
Det er mer å lære om piperøyking, enn hva jeg har skrevet om her. Forskjellige tobakker er forskjellige, og mye mer. Det viktigste; er alltid å røyke forsiktig, og ikke for ofte. Litt er bra. For mye er dårlig. Dra aldri den skitne røyken ned i lungene.
Maispiper (Corn Cob Pipes) er billige og gode. De behøver ikke å røykes inn. Men allikevel er det mulig å finne noen få råd om hvordan å gjøre det. De første pipestappene, omkring seks, vil brenne rør‐pinnen inn i bunnen. Dette smaker vondt, men la dette skje for å forkulle treet. Men ikke brenn munnen din! Gjør aldri det! Det er mulig å blåse forsiktig ned i pipehodet, og gjøre det på den måten, istedenfor å trekke. Men ikke blås for mye heller, bare litt. Etter en røyk, sett maispipa på bordet og la tobakken brenne ut. Etter de første par røykene, bruk noe å banke ut det forkullede treet i bunnen, gjør dette omtrent seks ganger. La det naturlige pipebøsset være, dette vil bygge opp aske og fuktighet nederst i pipa. Dette vil skape et naturlig fyll nederst i pipehodet, så du ikke brenner ut maiskolben din.
Merskumspiper (meerschaum pipes) er en annen sort gode piper. Disse pipene skal ikke røykes inn på samme måten som briar‐piper. Ikke noe belegg av karbon skal bygges opp innvendig i pipehodet. Det er forklaringer om hvordan sånne piper skal brukes, tilgjengelig på Internettet. En brun tone vil gradvis bygges opp utvendig på pipehodet, fra piperøret og oppover. Røyk den bare en tredjedel ned, inntil den øverste tredjedelen har blitt fyldig brun. Så gjør det samme med to tredjedeler nedover. Etter det, kan du røyke hele pipehodet fullt. Dette er bare noen få ord, for å forstå at disse pipene er forskjellige, det er mer å finne ut om sånne piper.
Det er enda flere forskjellige slags piper, som det er mulig å finne ut om.
Finn ut om de helsemessige sidene av piperøyking, og tenk på det, og ikke fortreng det. Glem aldri dette. Da er det mulig å røyke litt pipe av og til.
Om du forstår at du ønsker å røyke mer enn du hadde tenkt på å gjøre; da må du forstå, at dette er en svak tendens, som du ikke skal la begynne å bli sterkere. Dette ønsket om å røyke igjen, forsvinner når du ikke gjør det. Ikke røyk for mye fordi du har begynt å like det, det ødelegger det du liker.
▪
Kaffe gjør også hodet mer våkent. Te har den samme virkningen, men ikke så mye som kaffe.
▪
Om det blir vanskelig å forholde seg til sånne påvirkninger av forbryterne inne en selv, da er det best å ikke stimulere tankene sine og vanskelige reaksjoner. Om sånne ting blir vanskelig, hjelper det å glemme det hele, og konsentrere seg om noe annet i noe tid.
23. mai, 2017, David H. Hegg
I denne teksten, vil jeg dele opp et uforståelig rot, inn i noen få forståelige deler. Det er en innledende måte å nærme seg hva dette handler om på, der jeg når frem til enda mer innsikt, derfor skriver jeg på en punktvis måte i denne teksten.
▪
Etter at jeg begynte å tenke på mine tidligste år, har jeg nå husket mer om den siste gangen jeg snakket med eieren av hytta, der jeg bodde i begynnelsen av mitt liv, inntil 1960. Jeg snakket med henne igjen i 1964, eller kort tid etter det.
Først, har jeg tenkt på at forbryterne har påvirket meg til å husker feil om dette, og til ikke å huske noe i det hele tatt om det. Jeg har bare hatt noen biter av feil hukommelse, forårsaket av påvirkninger av forbryterne. Jeg tenker at en av disse hukommelses‐hallusinasjonene, er at hun leide ut overetasjen i huset. En familie med en voksen sønn, som arbeidet i en bank, skulle ha bodd der. En gang skulle denne sønnen ha gitt meg en båt som bursdagspresang. Jeg tenker at dette er en forandring av hvordan eieren gav meg bursdagspresanger. En annen forandring, er at naboen på den andre siden av gjerdet, nærmest til hytta, hadde fått navnet til eieren.
▪
Forrige gang jeg snakket med henne som eide hytta, i 1964 eller kort etter det, stod jeg på slutten av besøket, i entréen til huset hennes sammen med henne og faren min, på veien ut. Hun sa til meg; at forrige gang vi sa farvel til hverandre, så gråt du, og nå gråter du også. Jeg får deg visst bare til å gråte, sa hun. Jeg gråter fordi jeg er glad i deg, og ikke vil reise fra deg, sa jeg. Har jeg bare ødelagt for deg, sa hun. Nei, det ødelegger ikke for meg at jeg savner deg, sa jeg. Det ødelegger ikke for meg at du har vært snill mot meg, sa jeg. Nei, sa hun, jeg har savnet deg også, og det har ikke ødelagt for meg heller.
Hvorfor har du ikke kommet og besøkt meg, som jeg sa du kunne gjøre sammen med foreldrene dine, spurte hun. Moren min sa at jeg ikke sulle forstyrre deg mer, og at du hadde vært snill mot meg fordi vi bodde i hytta, sa jeg. Du forstyrret meg ikke, jeg hadde blitt glad for å se dere alle igjen, sa hun. Kanskje jeg skulle ha besøkt deg, sa hun. Det hadde vært hyggelig, sa jeg. Når dere bodde her, kom jeg noen ganger og hentet deg, fordi jeg hadde sagt til deg at du kunne komme til meg senere, men jeg forstod at du ikke kunne vite når senere var, sa hun. Kanskje moren din da også sa at du ikke skulle forstyrre meg, sa hun. Ja, sa jeg. Det var morsomt for meg å være sammen med deg, sa hun. Det var morsomt for meg å være sammen med deg også, sa jeg. Når dere bodde her, likte jeg å ha dere her, sa hun.
Hva kan det være som har forårsaket problemene dine, sa hun. Når dere hadde flyttet, hørte jeg fra personen som spurte meg om å la dere bo her, at du hadde mange venner og et godt liv, sa hun. Da ble jeg glad fordi du hadde fått mange venner, sa hun. Jeg lot dere bo her, fordi hun sa at dere var så bra mennesker, og det var sant, sa hun. Husker du vennene du hadde da, spurte hun. Jeg husker ikke at jeg hadde venner, sa jeg. Vi snakket om dette.
Dette må ha begynt rett før du begynte på skolen, sa hun. Var det noe som hendte rett før du begynte på skolen, som var forskjellig fra hva det normalt var, spurte hun. Jeg var på setra sammen med min mormor, svarte jeg. Da kan det være noe, som har hendt der, sa hun. Husker du noe om det, spurte hun. Nei, svarte jeg. Hadde du andre venner å leke med på setra, spurte hun. Ja, svarte jeg, jeg hadde noen andre venner å leke med der. Så, da hadde du andre venner å leke med der, men da du kom hjem, hadde du ikke andre venner å leke med mer, sa hun. Da kan det være noe, som har hendt på setra, som du ikke forstår, sa hun. Dine foreldre må forsøke å finne ut om hva det kan være, men det kan være vanskelig, fordi det kan være noen som har gjort noe mot deg, som du ikke forstår, og den personen eller kanskje mer enn en, vil ikke at andre skal forstå hva det er, sa hun. Ja, svarte min far fortvilet. Det kan være vanskelig å finne ut om det, så da er et best å være forsiktig, sa hun. Ja, svarte faren min. Jeg vet ikke hvem disse menneskene er, så jeg kan ikke forstå noe om det, sa hun.
Så får du huske på, at å være glad i noen du ikke ser, er noe fint du har inni deg selv, som aldri vil ødelegge for deg, sa hun. Ja svarte jeg. Så sa vi alle tre farvel til hverandre.
Senere sa jeg til moren min at vi kunne gå å besøke henne igjen. Men moren min fikk vite at hun hadde blitt så syk, at hun ikke kunne snakke. Noe tid etter det, hørte jeg at hun hadde dødd. Det ble aldri snakket om bøkene og huset igjen, hjemme med foreldrene mine, etter at faren min og jeg besøkte henne. Om foreldrene mine sa noe om henne etterpå, var de alltid vennlige. Moren min sa navnet hennes til meg en gang, mange år etterpå.
▪
Jeg har også begynt å huske mer fra tiden jeg bodde i hytta. Jeg husker at jeg løp bort til eieren da jeg så henne ved huset i hagen, og ropte navnet hennes to ganger.
Jeg husker også at jeg var inni huset hennes, og var så glad over å se alle bøkene omkring meg. Jeg så omkring på alle bøkene i rommet. Hun smilte snilt til meg.
De første fem årene av livet mitt; var dette min verden, og det var en god verden. På dette stedet hadde jeg også foreldrene mine, det var gode naboer omkring, og gode venner som jeg lekte med.
▪
Jeg vet ikke hva foreldrene mine gjorde, etter den siste gangen faren min og jeg snakket med eieren av hytta. Det er sannsynlig at de kanskje snakket med min mormor. Andre personer som min mormor hadde tatt kontroll over, var det samme. Det gjorde det bare verre å snakke med dem alle. Ingenting forandret seg. Ingenting ble oppklart. Jeg fortsatte å være hos normoren min i sommerferiene.
▪
Om sommeren 1962, hadde min mormor snakket dårlig til meg om min venns far der jeg bodde hjemme, på en måte jeg ikke forstod, angående at han var kommunist. Men jeg husket det ikke senere, og mine foreldre fant ikke ut om det. Jeg hadde ikke forstått ett ord av hva min mormor hadde snakket om. Min mormor visste at min far var hyggelig mot min venns far, som var kommunist. Hun visste også at min mor var hyggelig mot ham. Mine foreldre snakket aldri om det til meg. Min venns far snakket aldri om det til meg heller. Sammen med foreldrene mine, hadde jeg kontakt med mennesker med forskjellige politiske tilknytninger, og mine foreldre snakket aldri dårlig om noen av dem. Det min mormor hadde sagt til meg, hadde fått meg til å snakke til min venn om noe jeg ikke forstod noe om, og jeg husket det ikke eller forstod noe om det etterpå. Ingen av mine tidligere venner og familiene deres hjemme, ville være sammen med meg mer. Jeg forstod ikke hvorfor.
Selvfølgelig ble dette trist for faren min, som ikke forstod noe i det hele tatt. Alle naboene våre var hans medarbeidere på jobben hans. Alle disse menneskene begynte å fryse oss ut, uten å si noe til oss om hvorfor, og ingen av oss forstod hvorfor.
Hjemme var det mange slektninger og venner som besøkte oss ofte, så det var livlig hjemme.
▪
I 1962 da min mormor, hennes yngste datter og jeg; hadde ankommet setra, sa min mormor til sin yngste datter at hun skulle fortelle moren min, at alt var bra. Men jeg ønsket ikke å være der. Jeg hadde det vondt. Jeg kjente ikke min mormor. Det var vondt for meg å stå der på gårdsplassen og høre på hva hun sa. Min mormor hadde overrasket min mor med å begynne å snakke om dette, før vi reiste til setra.
I begynnelsen, ønsket jeg ikke å være hos min mormor på setra. Jeg gråt når mine foreldre reiste hjem, og jeg stod igjen. Når de kom for å hente meg hjem, ble jeg veldig glad for å se dem igjen. Da sa min mormor at jeg hadde hatt det så fint på setra. Mine foreldre trodde at det var sant, fordi jeg ble så glad for å se dem igjen, og ikke måtte være der mer. I årenes løp, husket jeg ikke noe om hvordan dette hadde begynt. Jeg begynte å oppleve at det var fint å være på setra, og dårlig å være hjemme. Jeg forstod ingenting om hva som hadde hendt med meg. I begynnelsen, var det fint for meg å være hjemme, og dårlig for meg å være på setra. Men etter noen år, husket jeg ikke det mer.
Min mormor tok kontroll over min barndom, og ødela min barndom på en måte, som var veldig vond og ødeleggende for meg. Angående dette, tok hun også kontroll over foreldrene min og andre omkring meg. Hun hadde en dominerende oppførsel angående dette. Hele tiden snakket hun om hvor bra det var for meg å være på setra. Mange hyggelige ting hendte på setra.
For min mormor, var setra det beste stedet av alle steder. Og det var et fint sted.
▪
Nå har jeg også tenkt på, at i de syv første årene av livet mitt, før sommeren 1962; da besøkte ikke mine foreldre og jeg min mormor og morfar så mye. Og de besøkte ikke oss mer enn en sjelden gang i blant. Jeg har fotografier av at vi hadde sommerferier, der vi reiste omkring til forskjellige steder i Norge. Jeg tenker at i de syv første årene av mitt liv, da hadde min mormor fortsatt ikke hatt så mye kontakt med min far og meg. Hun kjente ikke min far og meg i noe særlig grad, og hun kjente ikke til hvordan vi levde i vårt nye hjem. Min far og jeg kjente henne ikke. Så i begynnelsen av sommeren 1962, kjente ikke min mormor og jeg hverandre. Og min far kjente henne heller ikke. Min mor og far forstod ikke hvordan hun var.
Senere, hjalp min mor og far min mors foreldre mest av alle, og vi hadde mye med dem å gjøre.
▪ ▪
Det jeg har skrevet om ovenfor, har likhetstrekk med hva som hendte med meg i 1986, og hva som på samme tid hendte med min datter og moren hennes. Faren til min mors datter hadde mange likhetstrekk med min mormor, men han hadde ikke samme politiske synsmåte. Han likte kommunistene.
Jeg tenker at både min datters mors far, og min mormor; kunne ha begynt å forstå om dette, om det hele hadde blitt oppklart, og vi hadde visst om hva forbryterne gjør. Det er vanskelig å forstå om hva forbryterne gjør, men det er ikke umulig. Disse forbryterne ødelegger mennesker de påvirker og bruker, det er hva det er. Uten forbryterne, hadde ikke noe av dette hendet. Disse påvirkningene er overvinnende.
▪
Den forrige gangen datteren min og jeg var sammen i 1986, hadde vi en hyggelig tid sammen. Vi alle tre med moren hennes, satt også og snakket hyggelig med hverandre på mitt kjøkken en stund. Når moren hennes kom og hentet henne hjem til hennes hjem, der familien hennes hadde besøkt dem, lovet hun datteren vår at hun skulle være mer sammen med meg etterpå. Da jeg ringte til min datters mor dagen etter, for å snakke om dette, la hun på røret. Dette var fordi faren hennes hadde begynt å ta kontroll over henne; og over alle andre folk omkring henne, datteren vår og meg. Han hadde en dominerende oppførsel angående dette. Jeg visste ikke om hva som hendte, og forstod ikke noe. Dette ble bare verre og verre. Det samme hendt i 1986, som i 1962.
I 1974, hendte det også noe lignende omkring min datters mors far. Det var før datteren min ble født. Han ødela for mennesker han brydde seg om og ønsket å hjelpe. Han sa uriktige og dårlige ting om andre folk i disse menneskenes liv, og ødela for dem på den måten også. Han forstod ikke hva han gjorde, og forstod ikke hva som hendte. Jeg tror ikke han gjorde det han gjorde fordi han ønsket å ødelegge for dem, jeg tenker det var noe han ikke forstod. Han hadde en dominerende oppførsel angående dette. Dette var noe jeg snakket om med min datters mor i 1986, rett før problemene begynte. I 1974 forstod jeg ikke hva som hendte, men jeg fant ut at det var feil, ved å snakke med folk. Jeg forsøkte å hjelpe disse menneskene, men ting begynte å hende som ble mer og mer uforståelig for meg.
Når først min mor, og etterpå min far; kom for å snakke med min datters mor for å få ting i orden igjen i 1986, var familien hennes alltid der. Mine foreldre møtte bare min datters mors far, som tok kontroll over dem istedenfor å få ting i orden. Mine foreldre kjente ikke ham. Dette ble bare verre og verre, og flere og flere mennesker kom under denne kontrollen. Datteren min var mer knyttet til min familie og mine foreldre, enn til sin mors familie og hennes foreldre. Og mine foreldre ønsket aldri å ta henne vekk fra sin mor, de var glade for at datteren min og moren hennes hadde et godt liv. De sa aldri noe galt om moren hennes til henne.
Her begynte også en annen person å gjøre det samme, å ta mer og mer kontroll over alle omkring meg. Det var psykiateren, som doktoren min snakket med i matpausen sin. Istedenfor å være til hjelp, gjorde psykiateren alt mulig verre og verre, og ødela våre liv mer og mer.
Til slutt, senere det året, arrangerte en slektning av psykiateren en mental observasjon av meg. Det var fordi jeg ikke skulle bli i stand til å reise til foreldrene mine, som levde noen timers reisetid vekk. Da gjorde de nøyaktig det samme som min datters mors far holdt på med, bare mye verre. Den psykiateren sto smilende og glad i midten av mange forskjellige mennesker, som alle svek meg mer og mer, på samme måten som dette allerede hadde gjort mer og mer mot meg allerede.
I tillegg til dette, involverte disse psykiaterne begge familiene våre i denne observasjonen, og løy til dem alle og svek dem alle, på en forferdelig måte. Dette resulterte i en total ødeleggelse av begge familiene på en stadig økende måte.
▪
Kort tid før dette hendte i 1986, sa jeg til min datters mor, at det er som om faren hennes hadde tvangstanker. Det var angående hva som hendte i 1974. Jeg snakket om dette fordi jeg ønsket å hjelpe ham. Og jeg sa ikke dette til andre. Men det var forbryterne som hadde påvirket meg til å si det. Etterpå begynte familien til min datters mor å si til alle at jeg hadde tvangstanker, det var ikke sant.
Kort tid før dette hendte i 1986, sa jeg også til min datters mor, at faren hennes gjorde noe galt i 1974; jeg sa at han kunne ha kommet i fengsel for det. Jeg mente ikke at han skulle ha kommet i fengsel, jeg ønsket bare å fremheve at det han gjorde i 1974 var feil. Jeg sa at han ikke hadde forstått hva han gjorde. Det er forbryterne som har påvirket meg til å si det også. Etterpå tenker jeg at han begynte å si til alle at jeg skulle ha vært i fengsel.
De begynte å snakke om at jeg hadde vært dårlig mot min datters mor. Det var ikke sant. Jeg hadde hjulpet henne til å få et godt sted å bo. Alle disse personene bare ødela det for henne. På samme tid, snakket de dårlig om meg, som hadde hjulpet henne til å få et godt sted å bo. Senere sa de at jeg hadde vært dårlig mot datteren min. Det var ikke sant heller. Det var dem selv som var forferdelig dårlige mot datteren min, moren hennes og meg. Jeg hadde også hjulpet min datters mors far ganske mye, og jeg kunne ikke forstå at han begynte å snakke dårlig om meg bak ryggen på meg, jeg gjorde ikke det om ham.
Alt folk sa var feil.
Det som ble så vondt; er hvordan dette ble umulig å finne ut om og forstå. Det fortsatte å ta mer og mer kontroll over vår situasjon.
Jeg har ikke gjort datteren min noe vondt. Datteren min og jeg, har bare gode minner å se tilbake på. Det er det samme med min datters mor. Det som forårsaket noe vondt, er denne kontrollen. Å komme ut av denne kontrollen, vil stanse dette vonde. Kontrollen kontrollerer situasjonen vår på en måte som ødelegger for oss, på en vond måte. Det er hva det er, som er vondt. Å komme ut av denne kontrollen, vil stoppe dette vonde.
Denne kontrollen ødelegger det som er godt inne oss selv angående hverandre. Det er det som er vondt.
Min familie har også vært snill mot datteren min og moren hennes. De har ikke forårsaket noe vondt mot dem heller. Min mormor og morfar har også ønsket å være snille mot datteren min og moren hennes.
Det som først hendte, var at psykiateren, som hadde matpauser sammen med doktoren min, fikk politiet til å begynne å ta meg vekk fra datteren min, igjen og igjen, måned etter måned. Hva det virkelig var, er at hun fikk politiet til å ta faren vekk fra datteren min. Dette ble bare verre og verre etterpå, dette er det som gjorde vondt mot datteren min og moren hennes. Fordi dette bare ble mer og mer skjult, har det blitt verre og verre. Den dagen dette hendte, hadde jeg ikke gjort en liten ting galt i det hele tatt. Situasjonen var det omvendte til det, jeg hadde vært hjelpsom. Men jeg forstod ikke noe om hva som hendte. Jeg visste ikke at doktoren min hadde noe å gjøre med dette. Hvorfor skulle doktoren begynne å gjøre noe som dette? Det kunne ikke falle meg inn at doktoren var involvert i dette. Jeg snakket ikke til mine foreldre, fordi jeg var vant til å ta meg av meg selv, og jeg ville ikke plage dem.
Da psykiateren begynte observasjonen av meg noen få uker etterpå. Sa hun til min datters mors familie at de, hadde fått meg tvangsinnlagt til et psykiatrisk sykehus. Det var en løgn; jeg hadde blitt oppringt på telefonen og spurt om å komme, fordi de skulle hjelpe meg i å komme i kontakt med datteren min igjen. Det var også en løgn. Det var fordi jeg ikke skulle kunne reise til mine foreldre og snakke om hva som hadde hendt. Det som psykiateren hadde sagt til min datters mores familie, om at jeg hadde blitt tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus, var noe de øyeblikkelig ringte til mine foreldre og sa til dem. Alle disse løgnene fra disse menneskene tok total kontroll over alt mulig, og ødela det hele. Jeg mistet hukommelsen fra minutt til minutt, til slutt husket jeg ikke noe om hva som hadde hendt.
Det helseproblemet jeg hadde kontaktet legen for i 1986, var reumatisme med muskelsmerter og problemer på grunn av det, ikke noe annet hadde jeg kontaktet legen for.
▪ ▪
Bak alt av dette, er forbryterne som jeg kom i kontakt med; omkring klokka åtte om morgenen, mandag, 29. desember 1975. Det er først nå nylig at jeg har husket og funnet ut litt om dem, så disse forbryterne er vanskelige å finne ut om.
▪
I denne teksten, har jeg ønsket å dele opp det uforståelige rotet disse tingene er, til noen få forståelige deler. Det er bare en begynnende, forkortet og forenklet punktvis beskrivelse av det hele.
28. mai, 2017, David H. Hegg
Nå har jeg tenkt på et annet minne, som jeg tenker at må være en hukommelses‐hallusinasjon av forbryterne. Det ser ikke sannsynlig ut at dette har hendt. Det har også den dominerende måten å være på, som overskygger alle andre ting. Derfor indikerer dette også, at dette er en hukommelses‐hallusinasjon. Jeg tenker at det er, at forbryterne har påvirket til en kniv i mitt sinn, på denne måten, for å skape en gradvis utvikling med andre hukommelses‐hallusinasjoner med kniver og våpen, for å påvirke meg til å bli glad i våpen, Derfor, tenker jeg at dette er et første trinn i en serie av andre trinn, for å påvirke meg til å bli opptatt av våpen. Dette er som om jeg er blitt påvirket til å bli glad i kniver.
Hukommelses‐hallusinasjonen er: “Jeg var omkring tre eller fire år. Jeg var i nabolaget i nærheten, utenfor en nabo ved siden av oss, der det var enkelt og vanlig for meg å gå omkring. Jeg hadde slått meg i hodet, og fått en kul i panna. En tenåringsjente jeg kjente, bodde i huset; hun var eldre enn meg, så kanskje hun var litt eldre enn en tenåring. Da hun så kulen i panna mi, ble hun opptatt av at det var noe hun måtte gjøre. Og hun sa at det var riktig å legge en kald kniv på kulen. Hun løp inn i huset deres og hentet en stor kjøkkenkniv, og kom ut igjen og la flatsiden av den kalde kniven på kulen, og holdt den der en stund. Etter noe tid, sa hun at nå hadde det blitt bedre igjen. Moren min kom, og jenta sa hva hun hadde gjort. Og jeg sa at nå hadde det blitt bedre igjen.”
I forbindelse med dette, er det som om personen som påvirket meg i 1975, har sagt: “Og så skal du ta kniven i hånden din, og føle at du er sterk med et våpen i hånden din. Da har du blitt en voksen mann. Du er blitt kald og ufølsom. Du skal skyte og drepe, istedenfor å lese og skrive. Du har blitt en farlig person.” Dette er ikke noe jeg husker fra rommet, der påvirkningene ble gjort i 1975. Det er som om noen har sagt dette til meg. Det er noe, som ble knyttet til hukommelses‐hallusinasjonen om den kalde kniven, etter at jeg først hadde tenkt mye på den hukommelseshallusinasjonen i noen dager nå. Tidligere har jeg “husket” denne hukommelses‐hallusinasjonen i mange år.
Da jeg i 1964 eller senere, snakket med kvinna som eide hytta, sa hun at menneskene omkring der like meg, da hun ønsket å gi meg huset. Derfor er det sannsynlig at jeg hadde kontakt med denne naboen, og kjente henne godt. Derfor er dette noe forbryterne har ønsket å bruke på denne måten, for å knytte denne hukommelses‐hallusinasjonen til noen jeg var glad i tidlig i min barndom.
Jeg tenker på at forbryterne vil, at vi skal bruke våpen og drepe hverandre; istedenfor å bruke penner o.l. og skrive.
De vil at vi skal krige mot hverandre med våpen, og drepe hverandre så vi blir døde; istedenfor å snakke med hverandre, og få hverandre til å forstå og bli flinkere.
Forbryterne ønsker å påvirke til konflikter av alle slag; for å ødelegge hvordan folk kan utvikle sine fredelige organiserte måter for politiske muligheter. Å utvikle sånne måter av organiserte politiske muligheter, behøver tid og en gradvis læring, med å lære ved å gjøre det. Jeg tenker det er denne langvarige utviklingen av læring, om hvordan å finne veier til å gjøre dette, som er det, som forbryterne ønsker å ødelegge. Dette er noe folket behøver mange år på å utvikle på fredelige måter. Det har å gjøre med alle aspekter ved å være mennesker og hele samfunnslivet. Det ser ut som om, at forbryterne ønsker å ødelegge denne fredelige konstruktive langvarige aktiviteten av fredelige aktive befolkninger i verden. Det ser ut som om forbryterne ønsker å eie verden.
Hvordan alle blir flinkere og forstår mer; det er noe, som danner grunnlaget for gode samfunn.
30. mai, 2017, David H. Hegg
I teksten “157. Forståelige deler” 28. mai, 2017, i det tredje avsnittet og under det første skillemerket; skrev jeg om at jeg husket at eieren av hytta leide ut overetasjen. Jeg var opptatt med at jeg kunne ha blitt påvirket til å få en hukommelses‐hallusinasjon om dette. Nå har jeg vært på biblioteket, og sett i gamle adressebøker fra den tiden da jeg bodde der, før 1960. Og jeg fant ett navn mer enn eieren, på denne adressen. Det må være at eieren leide ut et rom, eller kanskje hele overetasjen.
Navnene i disse adressebøkene har også opplysninger om hva personene arbeidet med. Det er både et alfabetisk register, og et gateadresseregiseter. I det alfabetiske registret, stod det at denne personen arbeidet i den banken der jeg ble påvirket i 1975. I gateadresseregistret, stod det at han arbeidet i en bokhandel. Jeg så i fire forskjellige adressebøker, og alle fire bøkene hadde de samme opplysningene. Under det alfabetiske registeret av navn, arbeidet han i den banken der jeg ble påvirket. Under gateadresseregisteret av gatenavn, arbeidet han i en bokhandel.
Nå har jeg også sett på et fotografi av denne banken, fotografert ovenfra. Fotografiet ser ned på taket. Og banken har en toppetasje på toppen av taket. Denne toppetasjen har ytterveggene et godt stykke vekk fra yttersidene av det underliggende taket. På grunn av dette, kan ikke denne toppetasjen bli sett fra gata. Derfor tenkte jeg tidligere at banken hadde fem etasjer, fordi jeg hadde telt dem fra gate. Men det riktige er at den har seks etasjer. Og toppetasjen kan ikke bli sett fra gata.
Jeg fant også ut at jeg hadde blitt påvirket til å huske et uriktig navn på eieren, som eide hytta der jeg bodde som barn. Det riktige navnet hadde vært i mine tanker, sammen med andre forskjellige navn, men jeg hadde valgt det uriktige navnet blant disse forskjellige navnene. Nå har jeg det riktige navnet igjen.
1. juni, 2017, David H. Hegg
I begynnelsen av sommeren 1962, kom min mormor og tok meg vekk fra det som var livet mitt. Etter det, kom jeg aldri tilbake til det som var livet mitt igjen. Jeg har ikke forstått om det før nå, 55 år senere. Det jeg kom tilbake til etter sommeren i 1962, var hvordan livet mitt ble ødelagt. Min mormor hadde tatt meg vekk fra kontakten min med mine foreldre, og jeg kom ikke tilbake til kontakten med mine foreldre igjen heller. Min venner ville ikke være sammen med meg mer. Jeg forstod ikke hva som hadde hendt, eller hva det var. Jeg forstod ikke noe om hvorfor det var som det var.
Jeg var sju år i 1962, og begynte på skolen for første gang. På skolen ble alt mulig en uforståelig mental lidelse for meg fra begynnelsen. Jeg forstod ikke forholdet mellom andre mennesker og meg selv mer. Jeg forstod ikke at noe hadde hendt, alt mulig var som dette.
Etter sommeren i 1962, ble dette mer og mer mentalt pinefullt for meg i økende grad. Jeg forstod ikke hva som hendte, og jeg husket ikke noe som kunne få meg til å forstå hvorfor det hadde blitt som dette. Mine foreldre fant ikke ut hva som hadde hendt, og visste ikke hva det var, og forstod ikke hva det var. Det hadde blitt en tilstand av uforståelig mental lidelse for meg. Jeg visste ikke at dette hadde begynt på et bestemt tidspunkt, og jeg visste ikke at noe hadde hent i det hele tatt.
Før jul 1962, hadde jeg bitt forferdelig tynn. Da jeg kom til besteforeldrene min på min fars side til julen 1962, ble de fortvila og sjokkerte over å se hvordan jeg så ut. Med gråtkvalt stemme utbrøt de: “Hvordan er det du ser ut.” Som julepresang, gav de meg en flat tallerken, en dyp tallerken og bestikk; og jeg begynte å spise igjen med disse tingene. Men den mentale lidelsen fortsatte. I årenes løp etter 1962, utviklet dette seg, og formet meg på en måte jeg ikke forstod. Gradvis ble jeg vant til å ha det som dette, og livet mitt fikk forskjellige positive sider, mellom disse problematiske sidene, som jeg ikke forstod hva var.
Foreldrene mine forstod ikke noe, fordi alle som visst et eller annet, løy til dem om hva de visste. Eller de visste ikke hva som hadde hendt, og bare tenkte noe feil istedenfor. Det de da ble fortalt, fikk dem til å begynne å utvikle tanker om noe fullstendig feil, istedenfor hva som var sant.
I 1975, påvirket forbryterne meg på en måte som var basert på, hva som hendte med meg i 1962. I 1986 hendte noe ødeleggende, som ble noe uforståelig i 1986, basert på noe mer uforståelig for meg fra 1962. Det er ikke før nå, at jeg har begynt å forstå om hvordan dette har vært.
Forbryterne begynte ikke med sine forbrytelser i 1975. Jeg tenker at de allerede i 1962 var grundig i gang, og at de hadde vært det i lang tid i 1962. Jeg var et barn og bare sju år gammel i 1962, men forbryterne var voksne folk som hadde levd i lang tid. Jeg vet ikke hva forbryterne har å gjøre med hva som hendte med meg i 1962, men på en eller annen måte hadde det å gjøre med hva de holdt på med på den tiden.
En av de tingene det er vanskelig å forstå om dette, er den systematiske måten dette har utviklet seg på, og hvordan det henger sammen.
Jeg har tenkt på at mitt egen liv etter 1962, ble som det var for folk, før den moderne politiske utviklingen begynte på slutten av årene mellom 1800 til 1900. Etter 1962, ble livet en lidelse jeg ikke forstod. Det var også situasjonen for folket på slutten av årene mellom 1800 til 1900. Livene deres hadde blitt en lidelse de ikke forstod. Den moderne politiske utviklingen handlet mye om å forstå om denne lidelsen, og om å bli i stand til å sette denne forståelsen inn i konstruktiv politikk. Politikk var om alle sider av å være mennesker. Fordi denne forståelsen har forsvunnet fra dagens politikk, mangler dagens politiske utvikling forståelse om hvordan dette fortsatt er et problem.
7. juni, 2017, David H. Hegg
Den siste tiden har jeg skrevet om hvordan alt mulig ble ødelagt for meg, sommeren 1962. Det er fortsatt noe som mangler, for å bli i stand til å forstå hvorfor dette kunne gå så galt som det gjorde. Mine tanker har kretset omkring det, hele tiden de siste ukene, og jeg har noen uklare minner om dette. Fordi dette er det som forklarer hvorfor det ble så forferdelig, som det gjorde, vil jeg skrive om det her.
Da min mormor hentet meg, og tok meg med seg til setra i 1962, hadde hun en bestemt hensikt med å gjøre det. Hun ønsket å ta meg vekk fra min venn, som hadde en far, som var kommunist. Hun visste at min mor og far var hyggelige mot kommunistene de kjente, selv om de ikke var kommunister selv. Hjemme var jeg vant til å ha en balansert forståelse om sånne ting, der vi så på sånne ting fra forskjellige synsvinkler. Men jeg hadde ikke snakket nøyaktig om politikk og politiske partier med mine foreldre da jeg var syv år. På denne tiden, hadde kommunistene politiske representanter på Stortinget.
Min mormor hadde en ensidig og sterkt negativ innstilling overfor kommunistene. Men hun visste ikke noe om disse politiske temaene. Det er også mulig å si, at min mormor hadde sine uriktige politiske idéer, på grunn av mangel på politisk engasjement. Hun ønsket ikke å vite eller forstå om disse tingene i det hele tatt, og benektet alle fakta som gjorde disse tingene kompliserte. Hun diskuterte ikke dette med mine foreldre; hun tok meg vekk, for å påvirke meg når jeg var borte fra foreldrene mine og mitt hjem. Hun diskuterte ikke disse politiske temaene med andre. Hun snakket til min mor på en måte, så min mor ikke forstod hva hun ønsket å gjøre. Min mor trodde det var noe bra for meg, å være på setra, på samme måten som det hadde vært for henne, da hun var barn. Og min mor fortsatte å se på dette på den måten.
Da jeg var alene med min mormor på setra i 1962, må det ha hendte noe, som forårsaket, det som hendte etterpå. Det må være noe, som forårsaket hvor forferdelig dette ble etterpå.
Den ensidige og sterkt negative innstillingen overfor kommunistene, som min mormor hadde, var kombinert med uriktige forestillinger om noen forskjellige andre ting også. Hun hadde ikke sånne uriktige forestillinger angående alt mulig, som var hvordan hun vanligvis var. Dette er noe jeg har tenkt på, at typisk kan være en påvirkning av forbryterne, angående forskjellige mennesker. Det er riktig å si, at min mormor var et offer for disse uriktige forestillingene, de ødela henne på en måte hun ikke forstod. Min forståelse er at min mormor hadde tydelige tegn på å være påvirket av forbryterne, men jeg vet ikke om det var som det, eller om det var på en annen måte. Uten tvil, så var det noe. Min mormor og morfar bodde på et småbruk.
Fordi forbryterne påvirker alt mulig, alle politiske idéer, og forbindelsene mellom dem alle; har alt mulig blitt feil. Forbryterne ønsker ikke at folk skal forstå hva de gjør. Dette er noe viktig angående hvordan min mormor også var et offer for dette, på samme måten som alle andre var det.
▪
Jeg har noen uklare minner om hvordan min mormor snakket til meg på måter, som forårsaket den forferdelige situasjonen etterpå. Dette er vanskelig for meg å finne ut riktig. Disse utydelige minnene er bare noen usammenhengende glimt.
Min mormor hadde bestemt seg for, å klare å ta meg vekk var min venn. Jeg visste ikke noe om hva kommunisme var, og hun visste det. Derfor, påsto hun bare at jeg måtte tro på hva hun sa, fordi hun sa det. Jeg forstod ikke noe om hva hun snakket om.
Fordi det er vanskelig for meg å bli sikker på hva min mormor sa til meg denne sommeren. Vil det være riktig å si, at hun sa forferdelige dårlige og grusomme ting om min venns far, som hun aldri hadde sett eller snakket med. Da jeg reagerte imot henne, gjorde hun det mer, og da reagerte jeg mer imot henne. Hun sa mer og mer forferdelige og grusomme ting om min venns far. Hun satte mine foreldre til side, og satte seg selv over dem, fordi hun var moren til moren min. Hun snakket på sånne måter, som at jeg ikke fikk lov til å være sammen med sånne mennesker, osv. Jeg har en følelse av at hun har forsøkt å skremme og true meg. Allikevel, fikk hun meg ikke til å bli enig med seg. Men hun klarte å lure meg.
Jeg har tenkt på at hun har sagt, at min venns far skulle ha vært drept, men jeg husker ikke at hun har sagt det. Det var i så fall, et raserianfall, der hun mistet kontrollen over seg selv, på grunn av et usammenhengende og forvirret raseri, som hun hadde holdt inni seg selv i et års tid. Jeg tenker at jeg har reagert forferdelig imot dette. Dette stemmer perfekt med hvordan folk omkring meg reagerte mot meg, da jeg kom hjem igjen.
Fordi dette gikk frem og tilbake mellom oss, manipulerte hun meg mer og mer, og jeg forstod ikke noe om hva hun snakket om. Til slutt, ble hun redd for at jeg ville fortelle foreldrene mine om hva hun hadde gjort, og da manipulerte hun også det bort. Etterpå har hun også angret, og vært lei seg for hva hun hadde gjort, og da rotet hun til alt mulig enda mer.
Om foreldrene mine hadde funnet ut hva min mormor hadde gjort mot meg, da hadde jeg aldri fått lov til å være sammen med henne alene mer.
▪
Det som forklarer hvordan dette ble så forferdelig feil; er at da jeg hadde kommet hjem igjen, husket jeg ikke dette, og jeg forstod ikke noe om det. Da jeg gikk for å snakke med min venn etter sommeren, hadde alt forandret seg fra hvordan det var før sommeren, og han hadde fått nye venner. Vi var ikke venner som før mer, og det ble forferdelig feil og trist for meg. I et øyeblikk sa jeg noe, på grunn av hva min mormor hadde gjort mot meg, som jeg ikke forstod hva var. Dette var noe forferdelig dårlig og grusomt om min venns far, men jeg forstod ikke det, fordi jeg ikke forstod hva jeg sa. Alt var forandret og ødelagt både inni meg, og omkring meg. Jeg har alltid husket min venns fars som en snill mann, og jeg har aldri hatt noen annen forståelse om ham.
Før sommeren, var jeg vant til at jeg hadde kontrollen over min egen situasjon hjemme selv. Etter sommeren, hadde min mormor tatt kontrollen over meg; på en måte jeg ikke forstod, og ikke hadde kontrollen over, av meg selv mer.
Min mormor hadde tatt kontroll over meg, og manipulert meg på en måte som jeg ikke forstod, derfor sa jeg noe som jeg ikke forstod, at jeg sa. Jeg var i en tilstand der jeg ikke forstod hva min mormor hadde gjort mot meg. Dette fikk alle omkring oss til å begynne å være sinte på foreldrene mine og meg, men ingen sa noe om hvorfor. Jeg forstod ikke, og husket ikke, at dette hadde hendt, og mine foreldre visste ikke om det heller.
Det var denne mentale tilstanden som jeg var inni, som var problemet. Denne tilstanden var en mentalt ødeleggende tilstand, og jeg kom ikke ut av den tilstanden igjen, det fortsatte og ble verre. Ingen forstod eller visste hva som hadde hendt med meg. Jeg forstod ikke, og visste ikke om det, selv heller. Alt hadde blitt forferdelig for meg, men jeg forstod ikke noe om hvorfor. Jeg forstod ikke at det var en årsak for det. Alt mulig bare var sånn. Denne mentale tilstanden ble et resultat av alle de forskjellige tingene, som til sammen gjorde alt mulig verre for meg.
Denne hele situasjonen og hvordan det hendte og utviklet seg, tok kontroll over meg på en måte som jeg ikke forstod, og jeg husket ikke noe om det. Jeg mistet hukommelsen om det øyeblikkelig. Alt mulig var uforståelig for meg. Jeg fortalte ikke foreldrene mine om det, fordi jeg ikke kunne forstå at det hadde hendt noe. Jeg forstod ikke noe i det hele tatt.
Da jeg sa disse dårlige tingene om min venns far, spurte han om det var min mor og far som sa det. Og jeg svarte ja, på en måte, som var, at jeg ikke forstod noe i det hele tatt. Det jeg var vant til, hadde blitt ødelagt inne meg selv, og omkring meg. Mine foreldre visste ikke om dette, og de fant ikke ut om det etterpå heller. Jeg husker at jeg svarte ja til min venn; men jeg husker ikke hva jeg hadde sagt.
Den tilstanden jeg var i, da jeg ønsket å snakke med min venn igjen, er det som forklarer hva som hendte. Jeg ble fortvila og lei meg, men jeg forstod ikke om det. Jeg hadde ikke ønsket på være på setra sammen med min mormor, men jeg forstod ikke det mer heller. Da sa jeg fortvila noe forferdelig dårlig og grusomt om min venns far, på grunn av hva min mormor hadde gjort mot meg, men jeg forstod ikke at jeg sa noe. Jeg hverken husket eller forstod hva jeg hadde sagt. Mine foreldre snakket aldri som min mormor hadde gjort. Og min mormor visste det. Foreldrene mine visste ikke hva hun hadde gjort mot meg. Derfor, forstod ikke mine foreldre hva som hadde hendt.
Min mormor har ikke hatt noen innflytelse over meg angående kommunismen, fordi jeg ikke forstod noe om hva hun snakket om denne sommeren. Jeg forstod ikke at hun snakket om kommunismen. Jeg visste ikke, eller forstod ikke, hva kommunisme var heller.
▪
Året etter sommeren 1963, gikk jeg til min venn for å snakke med ham igjen, om at vi kunne gå til skolen i sammen. Han skulle begynne på skolen et år etter meg. Det må være fordi min mormor hadde angret på hva hun hadde gjort året før, og hun ønsket å gjøre det godt igjen. Hun snakket med meg om at jeg skulle gå til min venn, og snakke med ham igjen, da jeg kom hjem. Men hun visste ikke noe i det hele tatt om mitt liv hjemme, og bare rotet det til mer og mer hver gang hun blandet seg inn i mitt liv hjemme.
Min venn ville ikke ha noe med meg å gjøre, og han skulle begynne på en annen skole, enn den skolen jeg gikk på. Jeg forstod ikke noe om hvorfor han ikke ville være sammen med meg. Jeg forstod ikke noe om hvorfor ingen ville være sammen med meg. Jeg var sammen med min mormor på setra hver sommer i løpet av min barndom. Foreldrene mine var ikke i stand til å gjøre noe med problemene mine, fordi de ikke visste hvorfor det var blitt sånn. Men min mormor var i stand til å gjøre det verre enn hun allerede hadde gjort. Jeg forstod ikke noe. Min mormor var alltid snill mot meg, og jeg kunne ikke forstå at hun gjorde noe, som ødela for meg. Dette utviklet et usammenhengende og ødeleggende rot i mitt sinn, som jeg ikke forstod. Hvordan ting var i livet mitt, fra år til år; forsvant i mitt sinn, fra år til år. Foreldrene mine trodde det var bra for meg å være på setra, fordi de aldri hørte noe annet.
▪
En ting om kommunismen, som er blitt misforstått, er spørsmålet om eiendomsrett. Kommunistene er opptatt av dette spørsmålet, på grunn av hvordan de tenker at det er feil, at folk eier makt over andre mennesker. Jeg tenker at forbryterne har påvirket både kommunistene, og alle andre, til å forstå alt mulig feil om dette spørsmålet om eiendomsrett til makt over andre mennesker. Jeg tenker også at forbryterne har påvirket folk til å bli kommunister på feil måter. Jeg tenker at forbryterne har rotet til alt mulig, og også påvirket folk til å få alle slags forskjellige politiske idéer på feil måter. Det er nødvendig for oss å finne ut om dette. Jeg tenker det er lureri av forbryterne, hvordan kommunismen har stått i sentrum av en problematisk politisk situasjon, etter 1900.
Kommunismen er også opptatt av spørsmålet om krig. Kommunismen ser på kriger som noe feil, som makthavere gjør, for å oppnå mer makt over andre mennesker. Men alle moderne ansvarlige politiske idéer er imot kriger på sånne måter. Jeg tenker at forbryterne har brukt kommunismen, og alle andre politiske idéer også, til å skjule hva de virkelig gjør. Forbryterne har påvirket alle politiske idéer på feil måter. Det er nødvendig for oss å finne ut om dette. Alt mulig har blitt feil.
Mine tanker om kommunismen, er at det opprinnelig var miljøer av mennesker, som kom sammen fordi de ønsket å utvikle sin kunnskap og forståelse om mennesker og samfunn. Jeg tenker at opprinnelig var ikke kommunistene politiske partier, jeg tenker på tiden omkring 1900.
▪
Jeg har aldri hatt en ensidig tenkemåte. Jeg er vant til å se på hvert politisk tema fra forskjellige politiske synsvinkler. Min far sa til meg, at han tenkte det var farlig om et politisk parti fikk for mye makt. Han sa; at han tenkte, at det var best, at makten var fordelt mellom forskjellige politiske partier. Min mor sa til meg, at forskjellige mennesker med forskjellige politiske syn, alle ønsket å gjøre noe bra på forskjellige måter. Hun tenkte på vår familie og venner. Jeg var ikke opplært av mine foreldre til å tro på et spesielt politisk parti. Jeg har tenkt mye på at alle ansvarlige mennesker, vil tro på det som er sant; og at det er viktig å finne ut om, hva som er sant. Jeg tenker også at dette var hva, det hele handlet om, tidlig i vår moderne politiske utvikling, fra omkring 1900. Det som hendte; var at alle politiske partier forandret sine tenkemåter.
Min mening er; at det er nødvendig å finne ut om, og forstå om, hva forbryterne gjør. Jeg tenker at de har rotet til alt mulig, som har å gjøre med politikk.
Min mormor har ikke hatt noen innflytelse over min politiske tenkning i det hele tatt. Jeg har aldri fått et eneste tegn på at hun brydde seg om politikk i det hele tatt. Hun brydde seg mye om alt mulig hun kunne vite om i sitt lokalmiljø, der hun var en positiv og aktiv person.
Faktisk, så tenker jeg at min mormor ikke hadde noen politisk mening. Jeg tenker at hun var politisk forvirret.
Jeg tenker også på, at hva det var, som var ødelagt for min mormor, var å være en normal mormor. En normal mormor hadde vært glad for å ha besøk, og spurt sitt barnebarn om hvordan det går. Jeg tenker at det var det, min mormor egentlig hadde ønsket å være. Om hun hadde gjort det; da hadde hun fått vite, at jeg hadde mye moro, og at alt gikk veldig bra. Og hun kunne ha blitt glad for å høre det.
Jeg har en opplevelse av at jeg er påvirket til å ikke være i stand til å forstå, at min mormor var påvirket av forbryterne. Men jeg vet ikke om det er riktig.
Livet mitt har blitt et uforståelig rot. Å finne ut om det, og forstå om det, er noe positivt, som gir mening.
11. juni, 2017, David H. Hegg
For noe dager siden, fikk jeg noen setninger i tankene mine. Jeg opplevde det som noe, som personen, som påvirket meg i 1975, kunne ha sagt. Men jeg husket ikke at han satt i det rommet og sa dette. Det var bare disse setningene, uten noen forbindelse til en situasjon, som jeg kunne huske. Det var som om disse setningene kom fra den personen i 1975.
Av og til har jeg fått sånne tanker. Da har jeg typisk tenkt at disse påvirkningene forårsaker alle slags sånne setninger, og jeg har ikke alltid brydd meg mer om det. Denne gangen tenkte jeg at dette er noe, som jeg skal skrive om, selv om jeg ikke vet hvorfor jeg fikk disse setningene i mitt sinn. Her er disse setningene.
“Det er en nøkkel her. Og den vet ikke du hva er. For det er disse ordene her. En dag har dette blitt ditt nye vesen.”
12. juni, 2017, David H. Hegg
Når du har åpnet denne utskriftbare siden, klikk "Skriv ut", ofte Ctrl+P, og det vil bli skrevet ut sånn som skriveren er satt opp til å skrive, Cmd+P på en Mac.
Under er det 🖶 ► linker til tekstene en og en. Symboler er utskriftsvennlig. Overskrifter er bokmerker.
🖶 ► 155. Mine tidligste år
🖶 ► 156. En samtale
🖶 ► 157. Forståelige deler
🖶 ► 158. Det første trinnet
🖶 ► 159. En skjult etasje
🖶 ► 160. Uforståelig lidelse
🖶 ► 161. En mental tilstand
🖶 ► 162. En nøkkel
