Tekster 3 · 2017 · 5
Ovenfor har jeg laget et bilde av hva jeg har tenkt på de siste 12 timene. Jeg har tenkt på at dette er det disse forbryterne gjør. Jeg har laget et bilde av det, fordi det ikke skal være mulig å finne denne siden, ved å søke etter nøyaktig det riktige ordet på Internettet. Søkemotorer kan finne alle websider med det ordet. Jeg tenker at det er det eneste ordet forbryterne ønsker å finne ut om, om de søker etter noe. Jeg tenker at dette er deres hemmelighet, som de ønsker å finne ut om. Om de skulle ha funnet denne siden, måtte de ha søkt etter ordet forbrytere, men det ordet er på mange sider.
Nå har jeg husket at etter, at jeg ble svimmel, og la meg ned på kontoret i banken; satt en person ved siden av meg, og lot et gammeldags lommeur pendle frem og tilbake foran ansiktet mitt. Personen sa, nå forsvinner han, nå forsvinner du og du er ikke i denne verden mer. Jeg tenker dette er det disse forbryterne gjør, som de beholder som sin hemmelighet.
Dette er veldig utydelig. Det er nærmest umulig å huske noe i det hele tatt om disse tingene.
21. januar, 2017, David H. Hegg
Ovenfor har jeg laget et bilde av en setning som jeg tenker, at er riktig. Dette er det jeg nå husker at er blitt gjort mot meg. Det er også det mest sannsynlige, at er det forbryterne gjør. Jeg skriver ikke det ordet på websiden, fordi jeg tenker at dette kan være et ord, som forbryterne søker etter på Internettet, om de søker etter noe de ønsker å finne ut om. Bildet er ikke ord som denne setningen. Søkemotorer finner sånne skrevne ord, men de finner ikke det som er skrevet på et bilde. Søkemotorer finner også navn for bilder, derfor har bildet et annet navn.
Etter teksten i går, har jeg litt mer å tilføye. Det første jeg husket om denne nye oppdagelsen; var dette: Personen satt ved siden av meg, og lot et gammeldags lommeur pendle frem og tilbake foran ansiktet mitt. Han sa, kan du se denne her? Jeg svarte, ja. Han sa, se på denne her du nå.
Det blir tydeligere etter at jeg har hatt dette i mine tanker i en liten tid. Men det er fortsatt veldig utydelig. Det som har hendt med meg over noe tid nå, er at jeg kan forstå, at jeg har hatt en utelukkelse av dette i mine tanker. Denne utelukkelsen er noe, som gjør det mer sannsynlig, at det er riktig.
Denne nye forståelsen for meg, er også noe som jeg tenker, at er det mest sannsynlige, at det er, som forbryterne gjør. Og jeg tenker det er mistenkelig at jeg ikke har forstått dette tidligere. Det er også noe, som gjør det mer sannsynlig, at det er sant. Dette er noe, som har blitt hindret i mine tanker.
Det er nærmest umulig å huske noe om dette, derfor er litt noe viktig.
Dette blir også riktig i forhold til hva som har hendt med meg. Når jeg forstår dette, er det som om jeg forstår mye bedre, hva som har hendt med meg.
Tidlig på 1980‐tallet kjøpte jeg en gammeldags mekanisk tikk‐takk opptrekk lommeklokke, som jeg brukte. Jeg hadde to eller tre forskjellige sånne gammeldagse klokker. Nå tenker jeg at det kan ha noe å gjøre med hva jeg skriver om i denne teksten. Tidligere da jeg vokste opp, hadde jeg ikke en eneste idé om å bruke en sånn klokke. Jeg likte å ha et armbåndsur, og tenkte aldri på å bruke et lommeur.
Jeg har også hatt en hukommelse om at min morfar lot meg høre på tikk‐takk‐lyden mot øret mitt, fra et lommeur, tidlig i mitt liv da jeg var et lite barn. Nå lurer jeg på om det kan være et hukommelsesbilde om noe, som aldri har hendt. Forbryterne kan påvirke personer til å huske ting, som aldri har hendt, og jeg kaller det hukommelsesbilder.
Nå lurer jeg på om disse interessene for tikk‐takk lommeur, kan ha blitt påvirket av forbryterne. Og at det også indikerer, at det er noe med tikk‐takk lommeur.
I dag har jeg brukt et moderne armbåndsur med batteri i omkring ti år. Jeg kjøpte et armbåndsur fordi jeg ønsket å bruke et armbåndsur som jeg normalt gjorde tidligere i mitt liv.
22. januar, 2017, David H. Hegg
Etter de to tidligere tekstene, skriver jeg her om noe jeg husket før de to tekstene, før denne teksten.
Personen holdt sin venstre hånd bak hodet mitt, da jeg lå på ryggen. Han løftet hodet mitt opp, og holdt et glass foran munnen min, med sin høyre hånd. Han sa, kan du drikke dette. Jeg svarte, ja. Han sa, det er bra, dette vil gjøre deg bedre igjen. Og han holdt glasset mot munnen min, så innholdet rant inn i meg.
Jeg husker denne personen som den samme personen, som kom og spurte meg om å komme å se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg arbeidet alene som elektrikerlærling. Det første han sa da han kom for å hente meg; var: Er du den som arbeider med den elektriske installasjonen her. Jeg svarte, ja. Jeg husker ham som gråhåret, lite grann lubben, og lite grann kortere enn gjennomsnittet. Jeg husker ham som, at han ikke hadde briller.
Jeg tenker at denne personen kan si til meg, at nå er han “ditt og datt”, og så oppfatter jeg at han er “ditt og datt”. Hele situasjonen kan også bli forandret for meg. Dette er noe veldig utydelig for meg. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker å gjøre det beste jeg kan klare; men det er nærmest umulig å huske noe om dette, og umulig å bli sikker på hva det er.
Dette er noe som har vært veldig mye utelukket i mine tanker. Etter noe tid, har det blitt utelukket på forskjellige måter. På grunn av det, tenker jeg at jeg er hindret i å huske om dette, og derfor skriver jeg om det. Det kan også være at jeg er hindret i å fortelle om det. I denne teksten, har jeg skrevet om noe som det er umulig for meg å huske klart og tydelig.
23. januar, 2017, David H. Hegg
Etter den forrige teksten, husker jeg noen få ord til. Disse hukommelsene er bare korte glimt.
Samtidig som personen holdt glasset mot munnen min, og innholdet rant inn i meg; husker jeg også at personen rykket til i hodet og halsen min, på en kort og rask måte, som fikk meg til å svelge væsken. Så sa han; det var bra, og han var fornøyd.
Han hadde snakket om at han var doktor, og at han skulle hjelpe meg.
Jeg husker også et kort glimt om at denne personen snakket om tiden; at han sa, at nå renner tide ut. Men dette er som om jeg bare husker noen små fragmenter av disse ordene.
24. januar, 2017, David H. Hegg
I dag forstod jeg at forbryterne har påvirket meg til å ha et “hukommelsesbilde” om at min kone og jeg kjøpte små drammeglass i 1975, for alle slags brennevinsdrinker. Det skulle være at vi gjorde det, fordi det er noe morsomt med drammer til festligheter. Nå forstår jeg at dette er noe forbryterne har påvirket meg til å huske, som en “hukommelseshallusinasjon”. Det har aldri hendt.
15. januar, 2017, skrev jeg teksten “93. Et glimrende eksempel”. I denne teksten, skrev jeg om at jeg tenker, at forbryterne kan ha påvirket meg til å begynne å drikke alkohol. Etter det, har jeg skrevet noe hver dag, som oppklarer noen ting om når og hvordan påvirkningene ble gjort mot meg. I dag, etter denne serien med tekster, tenker jeg at kanskje jeg nå forstår om disse drammeglassene, fordi alkohol er noe viktig med disse påvirkningene mot meg, at jeg skal begynne å drikke alkohol.
I dag har jeg også opplevd en følelse om at jeg må drikke alkohol. Nå tenker jeg, at en sånn følelse skal påvirke meg til å bli en alkoholiker.
Det siste halve året har jeg drukket øl med alkohol mindre enn fem ganger, og bare litt hver gang. I dag, er det uker siden forrige gang jeg drakk øl. Når jeg forstår om dette, er ikke denne merkelige følelsen, om at jeg må drikke alkohol, noe problem for meg i det hele tatt. Jeg bare tenker på denne følelsen som noe merkelig. Jeg har ikke drukket alkohol på uker, og vil ikke drikke alkohol i de neste ukene heller. Når jeg skriver denne teksten, har jeg ikke denne følelsen mer.
Om hva som hende, da disse påvirkningene ble gjort mot meg, husker jeg nå ikke mer om resten av det. Det er bare som noe 100% tomt, ingenting, et blankt ark, etc.
25. januar, 2017, David H. Hegg
Etter serien med tekster etter “93. Et glimrende eksempel” 15. januar, 2017, og til den forrige teksten “103. Drammeglass”; fikk jeg noen tanker jeg vil skrive om. Det var rett etter at jeg hadde sovet. Først brydde jeg meg ikke om det. Ikke desto mindre, etter noen dager, tenker jeg fortsatt på det; og derfor skriver jeg om det her. Dette er en typisk “hukommelseshallusinasjon”; men jeg opplevde det som noe uviktig, og brydde meg ikke om det med en gang.
For mitt indre øye; så jeg en liten apekatt sittende på grenen av et tre. Apekatten holdt et lommeur med et tynt lenke i hånden sin, og lommeuret svingte frem og tilbake. Dette varte i en veldig kort tid, noen få sekunder.
Etter det, så jeg omkring tre lommeur med tynne lenker, det ene etter det andre og sammen, som svingte frem og tilbake i løse lufta. Dette varte også i en veldig kort tid, noen få sekunder.
Nå tenker jeg at dette kan være noe, som skal skjule og ufarliggjøre, for mitt indre sinn, hva som ble gjort mot meg rett etter julaften 1975. Det kan til og med være; at dette skal gjøre det hele til å bli bakenfor eller inni, noe morsomt for mitt indre sinn. Det kan også være noe jeg ikke har tenkt på. Kan det være at det skal være; at det er apekatten, som har gjort alt sammen? Jeg vet ikke.
Det er fordi disse indre bildene har fortsatt å være i mine tanker; at jeg nå skriver om det. Det er ikke noe mye i tankene mine, men det er hvordan det er med alle disse tingene.
29. januar, 2017, David H. Hegg
For noen dager siden, tenkte jeg på situasjonen i rommet der disse påvirkningene ble gjort mot meg. Da fikk jeg en ubehagelig opplevelse i mitt sinn i mitt hode. Det var som en følelse av, at en slags energi forsøker å ødelegge min mentale tilstand. Jeg har hatt den følelsen mange ganger. Hver gang begynner jeg å gjøre noe enkelt jeg tenker på, og da forsvinner det igjen. Det hendet denne gangen også.
Noen timer etter at dette hendet. Tenkte jeg på den samme situasjonen igjen. Denne gangen fikk jeg en følelse av at jeg er sterkere enn disse personene i det rommet og hva de har gjort mot meg. Jeg fikk ikke noen ubehagelig opplevelse, og har ikke hatt det siden. Denne følelsen var en energi, som jeg følte, som en sterk mental energi i mitt sinn i mitt hode.
Dagen etter dette følte jeg meg som normalt. Men etter at jeg begynte å tenke på den lille apekatten på grenen av et tre, og lommeurene, som jeg skrev om 29. januar; ble denne sterke mentale energien i mitt sinn i mitt hode sterkere og sterkere om apekatten og lommeurene.
Først, fikk jeg tanker om at apekatten skal lure meg, og at apekatten skal lure meg med seg. Tanker om at apekatten hopper fra gren til gren. Disse tankene var ikke knyttet til noe annet. Jeg tenkte at dette kanskje var en innledende sekvens.
Den sterke mentale energien ble sterkere, og det hele kom tilbake til rommet der jeg lå på ryggen med personen sittende ved siden av meg.
Så husket jeg noe om at personen har snakket om det jeg gjengir her. Dette har vært omkring hva jeg skriver her, men det forandrer seg litt hele tiden.
Ditt ekteskap skal ødelegges. Det er det viktigste med dette her.
Egoismen skal vinne i samfunnet, kjærligheten skal tape.
Først, skrev jeg mer omkring dette. Etterpå tenkte jeg på at det var fordi jeg begynte å tenke på det jeg først husket, som var dette.
Personen fortsetter å snakke.
Når jeg er ferdig med denne teksten, har den sterke mentale energien forsvunnet.
I lang tid nå, har jeg gjort forskjellige ting for å bringe meg selv tilbake til 1975, lyttet til musikk fra den tiden og forskjellige andre sånne ting. Jeg er også fysisk aktiv seks dager hver uke.
31. januar, 2017, David H. Hegg
25. januar, skrev jeg om hvordan jeg ikke husket mer om resten av det som hendte da disse påvirkningene ble gjort mot meg. Jeg skrev at det bare er som 100% tomt, ingenting, et blankt ark, etc. Nå vil jeg ikke si det på den måten. Det er ikke tomt, det er ikke ingenting, det er ikke et blankt ark. Jeg har kontakt med denne situasjonen i mitt sinn. Det er at jeg ligger på ryggen, og personen sitter ved siden av meg og snakker. Det er som om jeg har kommet gjennom en barriere.
31. januar, skrev jeg om at jeg husket, at personen sa, at ekteskapet mitt skal bli ødelagt, at egoismen skal vinne i samfunnet, og kjærligheten skal tape. Dette er på innsiden av barrieren.
Det er som om forskjellig snakk har sitt utspring fra denne personen. Men jeg tenker at jeg ikke vil være i stand til å gjengi riktig hvordan og hva denne personen har sagt og gjort. Derfor, skriver jeg ikke noe mer om det nå. Jeg tenker det er blitt gjort systematisk etter en fastsatt metode, tilpasset meg. Jeg kan ikke nuske noe om hvordan en sånn fastsatt metode har blitt praktisert på meg i denne situasjonen. På grunn av det, tenker jeg at jeg ikke kan gjengi riktig om hva det var.
Det som har hendt med meg, som kommer fra denne personen, er nå klart og tydelig for meg. Jeg husker bra, jeg forstår bra, om forskjellige ting som tidligere var umulig for meg. Så det er som forskjellige ødeleggende virkninger nesten har forsvunnet. Det hadde også i stor grad hendt før jeg husket om denne situasjonen.
Situasjonen som ødela for min datter, hennes mor, og meg, i 1986; var at folk omkring oss oppførte seg forferdelig. Andre måtte ha stoppet det, men det var dem som skulle ha gjort det, som oppførte seg forferdelig. Etterpå har alle disse personene bare gjort det verre. Forbryterne hadde påvirket alle av dem.
1. februar, 2017, David H. Hegg
Barrierer I mitt sinn har vært på forskjellige måter. Etter teksten 1. februar, begynte jeg å tenke at det er mulig å bruke lignende barrierer på andre måter. En barriere å tenke på, er en barriere mot forståelsen om denne forbrytelsen. Sånne barrierer er hindringer, som det er mulig å bli klar over, og begynne å finne ut om hvordan komme gjennom. Litt etter litt er en måte å komme gjennom sånne barrierer på. Det kan være mulig å begynne å bry seg om forskjellige ting, som gradvis kan vekke til live og lede til å finne ens vei gjennom sånne barrierer.
På forskjellige måter, kan sånne barrierer få ting i ens sinn til å bli som 100% tomt, ingenting, et blankt ark, etc. Om sommeren 1986, hadde dette blitt min mentale tilstand overfor hva som hadde hendt tidligere det året. Noen år etterpå, kom jeg gjennom denne barrieren ved litt etter litt å gjøre forskjellige ting, som ledet til å finne min vei gjennom denne barrieren i mitt sinn. Det som hadde hendt i 1986 før sommeren; hadde om sommeren 1986 blitt som 100% tomt, ingenting, et blankt ark, etc. for meg.
Det som hadde hendt første halvdel av 1986, var en alvorlig forbrytelse mot datteren min, moren hennes, meg, familiene våre, og vennene våre. Jeg husket ikke noe mer den sommeren, men de som hadde gjort denne destruktive forbrytelsen, husket fortsatt og forstod hva de hadde gjort, og de forstod at jeg ikke husket noe mer. Situasjonen hadde blitt gjort verre og verre, og mer og mer feil, bare for å skjule hva som allerede hadde blitt gjort feil. Flere menneskers liv hadde blitt totalt ødelagt.
De som hadde gjort denne alvorlige forbrytelsen, hadde blitt beskyttere som skjulte den større forbrytelsen, som stod bak alt av dette. Nå har jeg husket at personen, som satt ved siden av meg i 1975, sa at dette skulle hende. Men jeg tror ikke jeg husker nøyaktig hva han sa, og hvordan han gjorde det. Det var at denne forbrytelsen i 1986, skulle hindre at situasjonen ble oppklart. Det hele skjedde nøyaktig som det forbryterne i 1975 hadde planlagt. Det begynte med ulovlig slurv, og fortsatte med slurvete alvorlige forbrytelser, som er blitt skjult. Hovedpersonen i utviklingen av denne situasjonen, har sin lojalitet overfor sin egen (på den tiden) veldig berømte familie, og sin egne interesser; som denne personen beskytter mot å bli svertet av personens egne forbrytelser. Skjulingen av denne forbrytelsen i 1986, er også en barriere. Alt ble ødelagt for oss, for å skjule hva som hadde hendt. Det er mulig å forstå at forbryterne i 1975, tenker på forskjellige barrierer.
Forbrytelsen av disse menneskene i 1986, skjuler forbrytelsen av menneskene i 1975. Og det er planen personene i 1975 hadde laget. Menneskene i 1986 vil ikke oppklare deres egen forbrytelse, derfor skjuler de forbrytelsen av menneskene i 1975. Planen til personene i 1975, er å motivere meg på en sterk måte; til å huske, finne ut, og forstå alt mulig feil om dette; og etter det, å gjøre noe veldig galt med det.
Jeg tenker på at en av metodene forbryterne bruker; er å påvirke på en måte, som utvikler seg på en måte, lignende til en plante. Det jeg tenker på med det eksemplet; er at hvert trinn i utviklingen av påvirkningen, er bygd på at trinnet forut er ferdig, dette kan hende gang på gang mange ganger. Dette er den samme måten som en plante utvikles på; den går gjennom alle sine utviklingsstadier, før den er utvokst. En annen viktig ting; er at disse påvirkningene kan få total kontroll for en kort stund, typisk i noen avgjørende sekunder. Det er disse forbryterne som virkelig har gjort forbrytelsene, de har påvirket til at andre gjør.
Utviklingen av problemet mellom datteren min, moren hennes og meg; har også utviklet en barriere mellom oss. Dette er noe viktig for oss å finne ut om hvordan har blitt på den måten, og hvordan det virker. Det var ingen sånn barriere mellom oss, før utenforstående personer begynte å ødelegge våre liv mer og mer. Før dette begynte, var situasjonen mellom oss vennlig, rolig og stabil; noe vi var vant til. Andre gjorde dette mot oss, og etterpå skjuler de det.
Hvorfor påvirker disse forbryterne til kriger? Jeg tenker at det er fordi alle av dem ønsker å angripe noe i deres egne land. De gjør det ved å påvirke til å angripe alle landene, ved hvordan alle landene er i krig mot hverandre. De påvirker alle krigende parter til å angripe hverandre, ved å spille dem ut mot hverandre. De selv er en skjult part, som får andre til å sette i gang kriger mot hverandre. De er ikke en kjent statsmakt, eller en annen kjente part i verden. De skjuler seg bak det som hender. De oppnår resultater, men ikke berømmelse. Forbryterne gjør mange andre ting enn å påvirke til kriger også.
Når man finner ut nok om disse forbryterne, er det mulig å forstå at de fjerner folks egen bevisste kontroll over seg selv, og erstatter den med deres kontroll over dem. Dette hender uten folks kjennskap til at det hender. Det forandre alt mulig, men folk finner det ikke ut, og forstår ikke om det.
De forskjellige tingene disse forbryterne gjør, får også til at det, som hender, er bestemt på forhånd. Dette kan få folk til å tenke at det er en gud og lignende, som har gjort det. Det er viktig å komme ut av et sånt tankemønster. Forbryterne ønsker at folk skal bli overtroiske.
Det forbryterne har gjort i et historisk perspektiv, synes for meg, at er å få folkene i verden til å kjempe for folkets rettigheter, på en måte som har ødelagt nøyaktig det. Forbryterne har påvirket alt mulig, så ingenting er som det ser ut som.
Forbrytelsene til forbryterne fra 1975, sprenger grensene for all normal rettsforståelse. Jeg tenker at disse forbryterne må bli underlagt sin egen internasjonale straffelovgivning. De er en global makt uten sitt eget land.
5. februar, 2017, David H. Hegg
Menneskene som gjorde disse påvirkningene mot meg i 1975, var mennesker jeg husker som helt vanlige. Det var ikke noe spesielt med dem, som jeg husker om hva det var. De var glade og i godt humør. De smilte og var hyggelige. De snakket om at de ikke arbeidet, sånn som vanlig på den tiden.
Jeg oppfattet disse menneskene som vanlige harmoniske mennesker, som hvem som helst. Hver av dem var forskjellige, som det er typisk at alle er. Jeg opplevde dem som gjennomsnittlige mennesker. Jeg følte de var milde likesinnede medmennesker, på samme måten som alle andre normalt var. Disse menneskene skilte seg ikke ut fra de andre.
På dette stedet arbeidet alle som kontorister med forskjellig arbeid å gjøre, overordnede og underordnede etc. Jeg så ikke noe uvanlig med disse menneskene på dette stedet da jeg først møtte dem.
6. februar, 2017, David H. Hegg
Barrieren mellom datteren min, moren hennes og meg, begynte med at vi ble hindret i å snakke med hverandre tidlig i 1986. Senere det året visste vi ikke hva vi skulle ha snakket om. Det hadde blitt en barriere mellom oss, som vi ikke visste hva var mer.
Påvirkningene av forbryterne virket mer og mer, folk rundt oss snakket om oss på feil måter, og vi hverken visste eller forstod hva som foregikk. Mer og mer hadde offentlig ansatte gjort alvorlige forbrytelser for å skjule hvor mye feil de hadde gjort, og disse personene laget barrieren mellom oss enda større. Til sammen ble det en stor barriere mellom oss, og denne barrieren har forskjellige årsaker. Det hele begynte i 1975.
Denne barrieren er at vi ikke har funnet tilbake til vår egen kontakt med hverandre, fordi vi ikke har funnet ut hva som hendte. Andre personer har gjort dette verre istedenfor bedre. Fordi barrieren har mer enn en årsak, er det mer vanskelig å forstå. Dette ble en splittende barriere. Denne teksten er bare i enkle trekk om hva dette er.
Dette ble også en barriere mellom oss, og våre familier og venner.
7. februar, 2017, David H. Hegg
Min egen situasjon, som er i sentrum for det jeg skriver om, er en konstruert situasjon. Spesielt det som hendte i 1986; viser en tydelig konstruert situasjon, som forbryterne hadde laget til. Det som hendte i 1986; begynte i 1975. I årenes løp er det mulig å se forskjellige konstruerte situasjoner. Disse konstruerte situasjonene virker også sammen, og lager en konstruert utvikling over noe tid. Det som hender inni ens eget sinn, på grunn av dette, blir også en konstruert situasjon.
Det kan være mange ting å skrive om dette. Det som hender i ens sinn; er at ens sinn bygges opp av det ene etter det andre, av disse konstruerte situasjonene. Alle av disse konstruerte situasjonene har typisk forårsaket konstruerte reaksjoner og følelser, som ikke er riktig. Derfor; denne måten å bruke påvirkningene på av forbryterne, forårsaker forskjellige virkninger, både sosialt mellom mennesker, og psykologisk inni hvert enkelt individ. Og alt sammen utvikler seg over tid.
Ved å se på situasjonen i 1986, som er relevant i mitt tilfelle, er det tydelig å se hvordan alt var laget til og konstruert. Det forskjellige mennesker gjorde, var konstruert. Det folk sa, var konstruert. Hvordan folk reagerte, var konstruert. Ingenting var på grunn av folks egne personligheter. Typisk er dette noe folk bruker lang tid på å forstå, og kort tid på å fornekte.
Dette kan også bli sett i et videre perspektiv, angående hvordan ting er i hele verden. Jeg konsentrerer meg mest om min egen situasjon, fordi det er det som gir meg riktige holdepunkter å forstå fra.
I 1986, forårsaket den konstruerte situasjonen mer og mer feil reaksjoner, tanker, følelser, etc. Mer og mer viktige ting å forstå om, forsvant fra alles sinn. Nå har jeg begynt å forstå om dette i en utvidet sammenheng, der ting har begynt å bli klare og tydelige for meg. Dette vil bli et mer omfattende arbeid for meg å skrive om, som jeg må bruke mer tid på, enn jeg har brukt på disse korte tekstene.
Det er også mulig å tenke på hvordan disse tingene har å gjøre med hva som hender i menneskenes hjerner, som består av biologiske prosesser og biologiske utviklinger. Det har vært kjent i lang tid nå, at for alle mennesker, har våre hjerner veldig mye mer kapasitet enn vi bruker. Derfor, hjernen behøver ikke å bli større for å forstå mer. Kanskje den hjernen vi har i dag, er stor nok også for vår fremtidige utvikling. Det er mulig å bruke mer av hjernens eksisterende kapasitet, enn tidligere, for å forstå mer, enn tidligere. Våre hjerner er unike kroppsdeler. Når våre hjerner begynner å forstå om disse tingene, da begynner våre hjerner å virke på nye måter, som de ikke har gjort tidligere.
8. februar, 2017, David H. Hegg