I 1975

Fra januar tidligere dette året, og inntil i dag, har jeg gradvis husket mer om hva som hendte den dagen jeg ble “påvirket”, 29. desember 1975. Jeg husker ikke “påvirkningene”, men jeg husker tydelig hva som hendte før “påvirkningene”. Enkelte detaljer kan være utydelige, men i grove trekk husker jeg nå det hele tydelig. I løpet av dette året, har alle bitene i det store bildet, i grove trekk, falt på plass om hva som hendte. I begynnelsen tidligere dette året, var det fragmenterte og usammenhengende biter i mitt sinn. I denne teksten, vil jeg skrive om det på den måten som det nå er mulig for meg å gjøre i dag. Jeg vil bruke noe tid, noen dager, men ikke mye tid. Jeg vil ikke se tilbake på hva jeg har skrevet tidligere dette året, jeg vil se hva jeg nå kan skrive rett ut av hodet mitt. Det er nå 42 år siden dette hendte.

Den første biten, som har falt på plass, er at jeg husker hvordan jeg begynte å arbeide i banken. Da det fortsatt var, at jeg var ny på det stedet, sa den andre elektrikeren som jeg arbeidet sammen med, at han hadde tatt noen fridager i forbindelse med fridagene i desember angående jul og nyttårsaften. Fordi han da fikk en ferie på elleve dager. Saksbehandleren som vi hadde i elektrikerfirmaet vi arbeidet for, hadde tatt de samme fridagene. Jeg sa at da kunne jeg også ta disse dagene fri. Men den andre elektrikeren sa at det ikke var nødvendig. Det er alltid noe å gjøre her, så det vil bli noe å gjøre for deg disse dagene, sa han.

Senere fortalte saksbehandleren i elektrikerfirmaet meg, at han nettopp hadde fått en ny jobb i banken, som ville bli en passende jobb for meg. Det var et rom i nærheten av administrasjonen av banken, som hadde vært ubrukt, som banken nå ville begynne å bruke. På grunn av det, var det nødvendig å gjøre noe arbeid med den elektriske installasjonen i det rommet. Dette ville ta noe tid, og jeg kunne også ha den jobben å gjøre, da den andre elektrikeren og han hadde noen fridager. Jeg var en lærling, men fordi jeg var i slutten av læretiden, kunne jeg arbeide alene av og til. Saksbehandleren sa at jeg ikke behøvde å bry meg om administrasjonen. Jeg kunne bry meg om jobben, og ikke bry meg om dem, sa han.

Jeg begynte på denne jobben før jul. Den andre elektrikeren kom av og til, og så på hvordan det gikk, og jeg hadde ikke noen problemer med å gjøre jobben.

Rett før jul, fortalte jeg saksbehandleren i elektrikerfirmaet at jeg hadde kjøpt en notisbok, der jeg hadde skrevet ned telefonnummeret til firmaet vårt. Da sa han at jeg skulle få et telefonnummer til en annen person i elektrikerfirmaet, som jeg kunne ringe til. Og jeg skrev det navnet og det telefonnummeret på toppen av den første siden av notisboka. Denne personen hadde ikke blitt sikkerhetsklarert, derfor kunne han ikke komme inn i banken. Men jeg kunne ringe til ham, og det var bare noen få minutter for meg å gå til elektrikerfirmaet og snakke med ham, om det var nødvendig. Men alt gikk bra med jobben, og det så ikke ut som det ville bli noen problemer for meg mens jeg var alene. Saksbehandleren sa til meg, at om jeg fikk noe annet å gjøre, da måtte jeg ringe til denne personen, og få et annet ordrenummer for den jobben.

Da min kone, datteren vår og jeg feiret julaften, onsdag 24. desember 1975; var vi sammen med min familie hjemme hos dem. Da vi satt ved middagsbordet, fortalte jeg om jobben som jeg skulle gjøre etter jul, og at jeg skulle arbeide alene. Jeg snakket om det i noen minutter. Jeg snakket om at vi pleide å ha den første matpausen på en kafé 9:00 til 9:30, der vi møtte andre elektrikere fra firmaet vårt. Og jeg sa at jeg også skulle gjøre det på mandag, da jeg arbeidet alene. Den andre matpausen, 13:00 til 13:30, var på kantinen i banken.

▪

Mandag morgen, 29. desember 1975; kom jeg til skifterommet som vanlig. Skifterommet var på toppen av en gammel bygning, på den andre siden av gata utenfor banken. Jeg måtte gå over gata, og rundt hjørnet, for å komme inn i banken. Jeg tenker at jeg tok en kopp kaffe, før jeg gikk over til banken. Vi kunne ikke begynne å arbeide før banken hadde åpnet. Normalt var det 8:00, fordi det var den tiden det var mulig å komme inn i rommene inne i banken. Jeg ønsket å komme så tidlig som mulig, og fordi rommet jeg arbeidet i ikke var låst, hadde jeg snakket med den andre elektrikeren om at jeg kunne begynne 7:45.

Ganske nøyaktig 7:45 gikk jeg fra fortauet og inn i banken. Sikkerhetsvakten kjente meg. Jeg tok heisen opp til øverste etasje, og gikk over til det rommet der jeg arbeidet. Jeg hadde begynt å ta frem verktøyet og andre ting jeg skulle arbeide med, da en person kom og spurte meg om å bli med ham. Før jul hadde jeg ryddet alle tingene i sammen. Jeg husker personen som grå; gråhåret, grå bukse og grå jakke. Jeg husker ham som litt kortere enn vanlig høyde, og lite grann mer lubben enn vanlig størrelse.

Først, spurte personen om det var jeg, som arbeidet med den elektriske installasjonen der. Jeg svarte ja. Han spurte om jeg kunne bli med ham og se på noe med den elektriske installasjonen. Jeg sa at han hadde begynt tidlig på jobben. Han svarte at det var mye å gjøre. Jeg spurte om hva det var. Han sa at det bare var noe de ønsket, at jeg skulle se på. Jeg spurte om han kunne si lite grann om hva det var. Men han gjentok at de bare ville at jeg skulle se på noe. Jeg sa at da måtte jeg ta med meg litt småverktøy. Han svarte at det ikke var nødvendig, det var bare noe jeg skulle se på. Jeg sa at jeg måtte skrive det på et annet ordrenummer. Han sa at det ikke var nødvendig, fordi det var dem som betalte for alt sammen. Jeg sa at jeg måtte skrive andre jobber på andre ordrenummer. Da sa han at det bare ville ta en kort stund, det var i nærheten, og det var ikke mye, sa han. Jeg sa at jeg kunne ordne ordrenummeret etterpå, om det tok så my tid, at det var nødvendig. Jeg så på klokka på håndleddet mitt, jeg tenker at den var 7:52, og så gikk jeg sammen med ham. Jeg tenker vi bare gikk noen få meter.

Vi kom til en korridor utenfor en dør. Tre andre personer stod der. En mørkhåret person stod på den høyre siden av korridoren, overfor døra. Jeg husker ham som den yngste av dem, med normal høyde og størrelse. Han hadde ikke grå klær. Det er umulig for meg nå å gi en riktig alder. Men jeg husker ham som ung, omkring 20 – 30 år gammel kanskje.

En grå person stod på den venstre siden bortenfor døra. Jeg husker ham som med lignende høyde og størrelse, som den personen som hentet meg. Bortenfor ham igjen, stod den tredje personen i bakgrunnen. Jeg husker ham også som grå. Disse to er utydelige.

Jeg er ikke sikker på hva som ble sagt først, men kanskje personen som hentet meg, sa; her er vi. Kanskje jeg spurte om hva problemet var. Personen som hentet meg, sa ja, hva er problemet. Den mørkhårede sa, å, det; vi har allerede fått det i orden. Det var ikke noe feil. Vi bare trodde det var noe feil. Men vi fant ut at alt var i orden. Jeg er ikke sikker på hva ordene nøyaktig var. Kanskje personen som hentet meg, sa at da er det ikke noe å se på. Og den mørkhårede svarte ja.

Den mørkhårede snakket til meg, og sa at de bare ønsket å snakke med meg. Han sa at de var der bare fordi de ønsket å snakke med meg. Jeg sa noe om at det kanskje ikke var så mye å gjøre fordi det var juletid. Den mørkhårede sa noe om at de bare var der fordi de ønsket å være der, det var ikke noe å gjøre. Jeg tenkte at personen som hentet meg, hadde mye å gjøre, og disse andre personene hadde ikke noe å gjøre, det var rart. Jeg er ikke sikker på rekkefølgen av disse uttalelsene. Jeg lurte på i tankene mine om de hadde moro med meg, men jeg tenkte ikke på at det var noe farlig. Men jeg syntes det var merkelig. Alle fire personene var hyggelige og glade.

Den mørkhårede sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg. Og han spurte meg om jeg ønsket å snakke med ham. Jeg forstod ikke hva han skulle snakke med meg om. Men jeg svarte ja, fordi jeg ville være høflig. Hvordan denne situasjonen hadde utviklet seg disse minuttene, overrasket meg igjen og igjen, på en måte jeg ikke stoppet opp for å tenke på. Hvordan situasjonen utviklet seg, tok kontroll over meg, på en måte jeg ikke forstod. Jeg lurte på om det kunne være at han ønsket, at jeg skulle begynne å arbeide som elektriker i banken, og jeg tenkte på at jeg ikke ønsket å gjøre det, jeg ønsket å fortsette å arbeide i elektrikerfirmaet jeg var ansatt i. Den mørkhårede spurte de andre om personen inne på kontoret var klar for å snakke med meg. Personen bortenfor døra, åpnet døra halvveis; kanskje han banket på døra, og snakket med personen inne på kontoret. Han åpnet døra helt, og sa noe om at jeg kunne gå inn og snakke med ham.

Da jeg gikk inn på kontoret, hadde denne situasjonen drevet meg gjennom forskjellige hendelser, som jeg ikke hadde tenkt over hva var. Jeg hadde noen tanker om at det kunne ha å gjøre med noe om arbeidet mitt; det arbeidet jeg gjorde, eller kanskje han ønsket at jeg skulle begynne å arbeide der. Jeg tenkte på at jeg ikke ønsket, å begynne å arbeide som en ansatt elektriker av banken. Jeg tenkte på at jeg ikke skulle bli der lenge, at jeg skulle forte meg tilbake til arbeidet jeg holdt på med. Jeg visste ikke hvem personen på kontoret var, men jeg tenker at han var toppsjefen og den viktigste lederen av den store banken.

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan vi begynte å snakke, men jeg husker det som om personen inne på kontoret begynte å snakke om, at jeg arbeidet der. Jeg tenker at det er riktig. Han spurte om jeg likte å arbeide der. Jeg svarte at jeg likte å arbeide der. Jeg sa at jeg var lærling, og at jeg var der fordi jeg skulle lære. Jeg tenker han raskt spurte meg om han kunne by meg på noe å drikke. Det overrasket meg, jeg tenkte på at jeg ikke skulle tenke, at denne personen gjorde noe galt, og jeg tenkte at jeg skulle være høflig, og jeg svarte ja. Han sa at han bare hadde sånne glass, det var glass, som var litt for små for brus og sånne ting. Han spurte om jeg likte det han tok frem fra et skap bak ham, jeg tenker det kanskje var sitronbrus. Jeg svarte ja. Jeg har også tenkt på at det kan ha vært selters.

Da han hadde gitt meg glasset, sa han at han nettopp hadde drukket noe, og at han ikke var tørst, og ikke ønsket å ha noe å drikke selv. Jeg tenker at jeg tenkte på, at jeg også nettopp hadde drukket kaffe på skifterommet, og at jeg bare hadde sagt ja for å være høflig. Nå tenker jeg at alle disse menneskene visste at jeg og den andre elektrikeren vanligvis drakk en kopp kaffe før vi begynte å arbeide om morgenen. Og nå tenker jeg at han også visste det, da han sa, at han nettopp hadde drukket noe, og ikke ønsket å ha noe å drikke selv.

Han sa noe om at jeg måtte drikke og kose meg med drikken. Han spurte om det smakte godt. Jeg svarte ja. Personen kommenterte at jeg stod. Han sa at han hadde satt frem en stol til meg. Jeg hadde ikke tenkt å være der lenge, og sa at jeg kunne stå. Det er en god stol, sa han. Jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje det var at jeg ikke kunne bli der lenge, så jeg stod.

Personen snakket også om at jeg så på noen i elektrikerfirmaet mitt, som sjefen min; og ikke han der i banken, som sjefen min. Jeg svarte noe om at jeg arbeidet for elektrikerfirmaet mitt.

Jeg tenker at samtalen forandret seg, etter at innholdet i glasset hadde begynt å virke på meg. Og at han etter det, begynte å spørre meg om min oppvekst. Han spurte meg om mine første fem år, og han spurte meg om mine år etter det. Han spurte om det var mine foreldre og jeg, som bodde i det lille huset i hagen, de første fem årene av livet mitt. Og han spurte om det var vi som bodde i det rekkehuset vi flyttet til i 1960. Han nevnte også beliggenheten av huset. Jeg husker det som om han snakket om, at han visste noe om det. Det var noe snakk om disse tingene. Han snakket også om at det var noen mennesker, som ikke likte meg der. Jeg visste ikke noe om det.

Jeg tenker at det kan ha vært noe forskjellig snakk, men dette var en kort periode. Jeg tenker at det, som var viktig for ham, var å finne ut at jeg var den personen, han tenkte at jeg var. Men jeg forstod ikke det da vi stod der.

Det hadde ikke vart lenge, da han sa, at jeg visst ikke var helt bra, og reiste seg opp og hjalp meg til å legge meg ned på en sofa eller noe lignende. Han sa at jeg trengte en doktor, og at jeg var heldig, fordi det var en doktor der.

Han åpnet døra, og en person kom inn. Han satt seg ned ved siden av meg, og sa at det var han, som hadde kommet og spurt meg om å bli med ham. Jeg husker det som om, at den andre personen sa til ham om meg, at “det er han”. Personen ved siden av meg, svarte, “det er bra”. Personen ved siden av meg sa at han var lege, og at han skulle hjelpe meg. Jeg hadde da blitt omtåket, og jeg forstod at jeg ikke kunne bevege armene min og kroppen. Jeg forstod at det var noe galt, som hendte. Personen ved siden av meg sa at jeg behøvde noe å drikke. Jeg husker det som om, at den andre personen sa, at han hadde reddet dette, og han ga personen ved siden av meg det samme glasset som jeg hadde begynt å drikke fra noen minutter tidligere. Personen ved siden av meg sa at det var bra, og han løftet opp hodet mitt med sin venstre hånd, og helte glasset inn i meg med sin høyre hånd. Det var noe mer snakk, men ikke mye.

Jeg husker at personen ved siden av meg holdt et lommeur foran ansiktet mitt, og han lot det svinge frem og tilbake foran ansiktet mitt. Han sa at jeg skulle se på den. Han sa at det ville gjøre meg frisk igjen. Jeg forstod at han ønsket å “påvirke” meg. Jeg tenkte at han ikke måtte få til å gjøre det. Det er de siste tydelige tankene jeg husker at jeg hadde, før jeg ikke husker noen tydelige tanker mer. Det er som om mine tydelige tanker sluttet i det øyeblikket. Nå husker jeg ikke noen flere tanker etter det. Det jeg skriver her, er det jeg nå har en tydelig bevisst hukommelse om.

▪

Etter at jeg begynte å huske noe om hvordan “påvirkningene” ble gjort mot meg, tidligere dette året, husket jeg at jeg på en måte ble halvveis bevisst, da jeg fortsatt var under kontroll av hvordan personen ved siden av meg “påvirket” meg. Jeg husker det som om jeg våknet opp inn i et mørke. I det øyeblikket tenkte jeg noe om personen ved siden av meg, som var, at “du er ikke Gud, du er Djevelen i hælvete, jeg sier ikke noe til deg”. Hver gang jeg husker dette øyeblikket, har jeg et bilde for mitt indre øye, av mørke, rykende og livløse krigsruiner. Jeg hørte personen si at han ikke får noe svar. Jeg spør spørsmål, men jeg får ikke noe svar; sa han. Han har sovnet, sa han.

Først visste jeg ikke hvor jeg var. Jeg visste ikke hvilket år eller dag det var. Og jeg visste ikke noe om hvorfor jeg var der. Alt mulig var mørkt for meg, som om jeg bare kunne høre, men ikke noe annet.

Da personen på kontoret sa; at nå skulle han ha vært på kaféen, nå vil de snart begynne å savne ham; forstod jeg at han snakket om den kaféen der jeg skulle ha vært 9:00. Han snakket noe mer, og litt etter litt forstod jeg hvor jeg var. Han sa at nå ville de kanskje snart ringe og spørre om meg, da måtte de si at alt mulig er, som det skal være, eller noe sånt.

Personen på kontoret sa at jeg ikke kunne huske når eller hvor det var. Litt etter litt forstod jeg at det var den første dagen jeg arbeidet alene, og at det var mandag, da jeg arbeidet der alene. De snakket litt om sånne ting, og jeg forstod mer og mer hvor jeg var.

Personen som “påvirket” meg, sa at “påvirkningen” ikke kunne settes i gang igjen. Så jeg måtte bare fortsette å sove. Han sa at de aldri skulle si det ordet, så nå ville han vel få sparken. Personen på kontoret sa nei, dette skal gå bra, sa han. Jeg skal snakke med dem, sa han.

Personen som påvirket meg, sa at jeg ikke kunne stå på beina mine før etter to timer. Dette begynte fem over åtte, sa han, så det må minst gå to timer etter det.

Personen på kontoret snakket om kriger, og at de skulle klare å få til kriger. Det var noe snakk om kriger. Jeg forstod at de holdt på med noe, som andre ikke visste om.

Personen på kontoret, sa; at når han var i det rommet, da forstod han alt så riktig.

Personen på kontoret sa at de måtte passe på, hva som hendte med meg. Om noe gikk galt, måtte de drepe oss alle sammen, sa han. Det må bli en ulykke, sa han. Vi skal ta dem alle, sa han. Vi må finne ut hva som hender, sa han. Det var noe snakk som dette.

Personen på kontoret sa at jeg ikke var noe. Han kan ikke klare å gjøre noe, sa han. Han sa at til slutt, hadde jeg blitt så forferdelig, at da kunne de være trygge.

Dette er bare noen fragmenter. Jeg husker ikke rekkefølgen. Men det var ikke så mye snakk.

Til slutt, tenkte jeg at jeg måtte sove. Kanskje de hadde sagt noe om at de måtte finne ut hvordan jeg var, jeg husker ikke det. Etter det, husker jeg ikke mer om dette.

Med en gang etterpå, og i årene etter det, har jeg ikke husket noe om dette, før jeg begynte å huske det tidligere dette året.

▪

Jeg våknet opp og ble bevisst fordi jeg hørte et smell. Jeg satt meg opp, og spurte personen på kontoret om det var et smell. Han svarte at jeg kanskje hadde hørt at en dør ble lukket. Han sa til meg at jeg hadde vært litt uvel, og at han hadde latt meg sove. Han sa at nå kunne jeg gå tilbake til arbeidet mitt og fortsette arbeidet mitt.

Jeg stod opp. Da jeg gikk tilbake til arbeidet mitt, la jeg merke til at beine mine var svake. Jeg husker at jeg så en grå person, som gikk vekk den motsatte veien i korridoren. Nå husker jeg ham som personen, som kom og hentet meg i begynnelsen. Tilbake på arbeidet mitt, så jeg på klokka på håndleddet mitt, jeg tenker at den var 10:07. Jeg ble fortvila fordi jeg hadde mistet to timer av arbeidet mitt. Og jeg bestemte meg for å arbeide alle matpausene klokka 9:00, for å ta igjen tiden.

Jeg husket ikke noe om hva som hadde hendt. Og jeg tenkte ikke på at noe merkelig hadde hendet. Jeg bare var opptatt med arbeidet mitt.

Jeg husker at jeg sa til min kone, da jeg kom hjem, at noe merkelig hadde hendt på jobben den dagen. Jeg hadde sovnet, og det var inne på kontoret til en person. Det må være at jeg var veldig trøtt, sa jeg. Det kan ikke hende igjen, sa jeg. Jeg husker det som om jeg har sagt dette, men det er vanskelig for meg å være helt sikker på det.

Senere på jobben, sa saksbehandleren i elektrikerfirmaet til meg, at banken var fornøyd med arbeidet jeg hadde gjort i rommet.

Det kan også være, at det var noe snakk om, at folk i elektrikerfirmaet, hadde blitt engstelige fordi jeg ikke kom til matpausen på kaféen klokka 9:00. Kanskje de hadde ringt til banken, og hørt at alt var bra med meg. Jeg har noe hukommelse om noe sånt snakk. Jeg sa at jeg hadde matpausene på skifterommet. Jeg husket bare at en person hadde spurt meg om å se på noe, men at det ikke var noe.

Nå er det ingen tvil om at dette hendte mandag 29. desember 1975. Hele bildet av hva som hendte, har tydelig kommet tilbake i mitt sinn. Tidligere var det umulig for meg å huske dette. Nå er det lett for meg å huske det. Det er som om en tildekking har blitt fjernet, så det er blitt mulig for meg å huske det igjen. Det viser at det har blitt “påvirket” til å forsvinne fra min bevisste hukommelse.

Denne teksten er skrevet rett ut av hodet mitt, og direkte ned i tekstfilen. Dette er på sin måte, riktig; i forhold til hva det er mulig for meg å gjøre i dag. Dette gjør også teksten til et første utkast.

29. desember, 2017, David H. Hegg

🖶 ► Utskriftsvennlig

Når du har åpnet denne utskriftbare siden, klikk "Skriv ut", ofte Ctrl+P, og det vil bli skrevet ut sånn som skriveren er satt opp til å skrive, Cmd+P på en Mac.